SPØRSMÅL OG SVAR
Ja, det stemmer. Det hebraiske olam betyr egentlig «en veldig utstrekning av tid som forsvinner ut av sikte, som er skjult og hemmelighetsfull og ikke kan fattes.»[1] Det oversettes ofte med «evig» eller «evighet», men kan da bety enten et svært langt tidsrom eller endeløs tid, dvs. for evig og alltid. Så sammenhengen ordet står i må fortelle oss hvilken betydning det har.
Et eksempel er Jes 32,14, «… haug og vakttårn forvandles til huler for evig». Her må det bety en lang men avgrenset tidsperiode, fordi neste vers lyder: «… inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye og ørkenen blir til fruktbar mark». Det heter også om Aron og hans ætt at «prestedømmet skal tilhøre dem som en evig ordning» (2 Mos 29,9). Også her må betydningen av olam være «en svært lang tid», for denne ordningen gjaldt bare i den gamle pakt.
Når ordet olam derimot brukes om Gud, som i Salme 90,2, forstår vi at det betyr evig i absolutt mening, uten begynnelse og slutt: «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.» 2 Mos 15,18: «Herren er konge til evig tid». Og i Mika 5,1 profeteres det om Messias som skal bli født, at han har sitt «opphav før tiden, fra evighetens (olam) dager» (Svenska Folkbibeln). (Jf. oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap: «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»)
På en lignende måte er det med det greske substantivet aion, som er vanlig i NT; i utgangspunktet betyr det all tid eller evighet, men kan iblant brukes i en svakere, relativ betydning, om et langt men begrenset tidsrom. For eksempel i Apg 3,21 forkynner Peter om det «som Gud har talt om fra eldgamle dager (aionos) ved sine hellige profeters munn». Men i Joh 11,26 lover Jesus at den som tror på ham aldri i evighet (aiona) skal dø. Da forstår vi at det handler om for evig og alltid. Det samme kommer ekstra tydelig fram når det i Åpenbaringsboken ofte brukes en forsterkende dobbeltform, aionas ton aionon («i evigheters evighet», ofte oversatt «i all evighet»): i lovprisningen til Gud og Lammet (Åp 1,6 m.fl.), om Kristus som «var død, men se, jeg lever i evigheters evigheter» (Åp 1,18), om de ugudeliges evige fortapelse (Åp 20,10 m.fl.) og om de troendes evige salighet (Åp 22,5).
Det greske adjektivet aionios, som også er vanlig i NT, brukes derimot alltid i absolutt mening: evig, uendelig. Gud er evig, den nye pakt er en evig pakt, og den himmelske arven er evig. I ett og samme vers brukes adjektivet både om de rettferdiges evige liv og de urettferdiges evige straff (Matt 25,46). Og vi finner det i Joh 3,16, der Jesus sier at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Evan Luth 