Kategori: Skriften

18. oktober er minnedagen for evangelisten Lukas.

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider til apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var også selv velutdannet; ikke bare var han lege av yrke, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. De stadige referansene til forskjellige herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det fortelles om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var sannsynligvis en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tilblivelsestid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Evangelisten Lukas (til høyre), som vanlig assosiert med en okse, og evangelisten Markus (assosiert med en løve). Maleri av Matthias Storm. 

Det finnes bare ett evangelium, ikke flere ulike. Men evangeliet om frelseren Jesu Kristi liv her på jord, hans undervisning og gjerninger, lidelse, død, og oppstandelse, er blitt oss fortalt på fire forskjellige måter av de hellige evangelistene. Tallet 4 har en spesiell plass i Bibelen; vi leser om jordens fire vinder, fire himmelretninger, fire engler osv. De fire evangelistene har ofte vært assosiert med vesenene i Esek 1,10 og Åp 4,7 og derfor i kunsten blitt symbolisert ved en løve (Markus), okse (Lukas), menneske (Matteus), og ørn (Johannes).

De fire evangeliebøkene er de mest grunnleggende og viktigste skriftene i Bibelen; hele Det gamle testamente peker fram mot dem, og de andre nytestamentlige skriftene kommenterer og refererer til det evangelistene forteller om: Jesu liv, død og oppstandelse. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud (2 Tim 3,16), og akkurat som GTs profeter mottok fra Gud hvert ord de skulle tale og skrive, sto NTs evangelister og apostler under Den Hellige Ånds inspirasjon. Jesus selv skrev ingen bøker, men lovet at Talsmannen skulle komme og minne dem om alt det han hadde lært dem (Joh 14,26; 16,13).

Evangelistene var Guds instrumenter eller redskap, men ikke «mekanisk» som skrivemaskiner; Gud tok hele personligheten deres i sin tjeneste, inkludert deres individuelle språklige stil. Målet alle fire har til felles, er dette som Johannes uttrykker: «… for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31). Men hver evangeliebok har sin egen spesielle plan for presentasjonen. De inkluderer ikke alltid de samme hendelsene; ledet og inspirert av Ånden har hver evangelist gjort et eget utvalg. Ingen av dem har ment å skrive en «dagbok» over Jesu liv, der hendelser burde stå i nøye kronologisk rekkefølge. De tar heller ikke alltid med de samme detaljene, jf. hvordan fire ulike journalister ikke fremhever nøyaktig det samme ved dekningen av f.eks en rettsak, en ulykke eller et kongelig bryllup.

Evangelist-firkløverets skrifter, med sine ulike synsvinkler og fremstillinger, utgjør en unik enhet; det vi her presenteres for er ikke menneskelige tanker og menneskeord, men Guds ord, og er derfor fullt ut pålitelig og troverdig i alt. (Jf. 1 Tess 2,13; Sal 45,2; 1 Kor 2,13; Luk 1,70; Apg 28,25).