Når Det nye testamente flere steder lister opp Jesu tolv apostler, finner vi Simon «seloten» og Judas (ikke Iskariot) som tiende og ellevte person på listen.
Judas ble også kalt Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18). Evangelisten Lukas opplyser at han var «sønn av Jakob» (Luk 6,16; Apg 1,13). Denne Judas er antagelig ikke identisk med forfatteren av Judas’ brev i NT, selv om mange har ment det. (Brevskriveren Judas forteller at han er «Jakobs bror», dvs. den Jakob som var leder for menigheten i Jerusalem (Jud 1, Apg 15,13)).
Vi møter apostelen Judas, Jakobs sønn, i Johannesevangeliets 14. kapittel, der han sent skjærtorsdags kveld spør Jesus: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» Som svar på Judas’ spørsmål, sier Jesus: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord» (Joh 14,22-24).
Apostelen Simon får vi ikke vite noe mer om i NT annet enn at han hadde kallenavnet «Seloten» (gresk zelotes, «ivreren», Luk 6,15; Apg 1,13) eller «Kananeos» (etter det hebraiske kanai, med omtrent samme betydning, en ivrer, en som er nidkjær på vegne av Gud, Matt 10,4; Mark 3,18). Bakgrunnen for tilnavnet kan være at Simon var full av trosiver, en spesielt nidkjær beundrer og tilhenger av Jesus. En annen forklaring er at han muligens tidligere hadde hatt tilknytning til «selotene», en gruppe revolusjonære jøder som kjempet imot den romerske okkupasjonsmakten og som også hadde sin egen tolkning av de jødiske lovene.
Ifølge tradisjonen reiste Simon seloten sammen med Judas Taddeus til Persia og drev misjonsvirksomhet der. Begge led martyrdøden i Beirut og har minnedag den 28. oktober. De elsket Jesus, sin herre, og holdt trofast fast på hans ord like inn i døden, slik så mange andre nokså ubeskrevne og ukjente kristne har gjort opp gjennom kirkens historie.
(Illustrasjon: Maleri av Ugolino di Nerio, i National Gallery, London. Via Wikimedia Commons.)
Evan Luth 