Tese 3

 

Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

 

Embed from Getty Images

 

Denne påstanden betyr ikke at lovens og evangeliets lære er så vanskelig at en absolutt må ha hjelp av Den Hellige Ånd. Den er så enkel at selv barn kan forstå. Men akkurat nå ser vi på tillempningen og bruken av denne læren. Den praktiske anvendelsen av læren byr på vanskelige utfordringer som ingen kan overkomme bare ved hjelp av fornuftige overveielser og refleksjoner. Den Hellige Ånd må lære oss dette i erfaringens skole. Vanskene med å beherske denne kunsten møter pastoren, i første omgang som kristen, og dernest som pastor.

1) For det første er det å skille rett mellom loven og evangeliet altså en vanskelig og høy kunst for en pastor, som et kristent menneske. Ja, denne kunsten er den høyeste noe menneske kan lære seg. I Salme 51,12 ber David om en ny ånd. Etter sitt forferdelige fall, da han både brøt ekteskapet og forårsaket at uskyldig blod ble spilt, hadde han mistet vissheten om Guds nåde. Tilgivelse ble forkynt for ham da han erkjente og angret sin synd, men vi hører ikke noe om at han umiddelbart ble frimodig og glad. Tvert imot viser mange av hans salmer tydelig at han var i stor fortvilelse og nød. Når Guds budbærer kom til ham med budskapet: ”Herren har tilgitt all din synd”, sukket han i sitt hjerte: ”Å, nei. Det er ikke mulig. Min synd er for stor.” David, denne kongelige og opphøyede profeten, kjente meget godt til lovens og evangeliets lære. Alle hans salmer er fulle av hentydninger til det å kunne skille mellom dem. Men da han selv falt i synd, manglet han evnen til i praksis å anvende kunnskapen på sin egen situasjon. Derfor ropte han: ”Gi meg en ny og stødig ånd”.

I Luk 5,8 kommer Herren til den disippelen han hadde gitt navnet Peter – en klippegrunn – og gir beskjed om at han og de andre fiskerne, etter et mislykket nattlig fisketokt, må kaste garnene ut på dypt vann. Peter gjorde så, men forventet sannsynligvis at de ikke ville få noen fangst. Men se: de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne. Nå blir Peter grepet av frykt og tenker: ”Det må være allmaktens Gud selv som har talt til meg. Det må være min Skaper, som en dag skal være min dommer!” Han faller på kne for Jesus og sier: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” Han venter at Herren nå skal si: ”Se, hvor mange synder du har begått. Du er verd en evig død og fordømmelse.”

Hvor kom den fra, denne redselen hos Peter? Hvorfor takket han ikke Herren da han falt på kne? Fordi de mange syndene hans passerte revy for øynene på ham, og i den situasjonen ble det umulig å uttrykke glede og takknemlighet; han måtte bare falle skjelvende ned og rope til sin Herre og Frelser disse fryktelige ordene: ”Gå fra meg, Herre.” Djevelen hadde ranet ham for all trøst og hvisket ham i øret at han måtte rope slik. Han ventet ikke annet fra Herren enn å bli slått ned. Han var ute av stand til å skille mellom loven og evangeliet. Hvis han hadde vært i stand til dette, ville han gått Jesus frimodig i møte idet han tenkte på at Han hadde tilgitt ham alle hans synder. Når ikke vårt hjerte fordømmer og anklager oss, er det enkelt for en kristen å skille mellom lov og evangelium. Jmf. 1 Joh 3,20-21. Men situasjonen blir en annen når hjertet fordømmer og ikke vil la seg bringe til taushet, hva en enn gjør. Hvis en i det øyeblikket kan skille rett mellom lov og evangelium, vil en falle ned for Jesu føtter og finne trøst i Hans fortjenester. Men dette er ikke enkelt.

Når kristne imidlertid har lært seg å skille rett, i praksis, mellom loven og evangeliet, sier de med Johannes: ”Gud er større enn vårt hjerte. Han vet alt. Og han har gitt en annen dom over menneskets synd, en frikjennelsesdom, og den gjelder også meg.” Velsignet er du hvis du har lært deg denne vanskelige kunsten. Men anse deg likevel ikke som fullkommen, for du vil alltid bare være som en nybegynner i dette. Husk: Når loven anklager deg, da grip med en gang fast i evangeliet.

Som to fiendehærer støter loven og evangeliet av og til sammen i et menneskes samvittighet. Evangeliet sier: ”Du er tatt inn under Guds nåde.” Loven derimot sier: ”Ikke tro på det; se bare på hvordan du har levd, hvor mange og stygge syndene dine er, hva slags tanker og begjær du har gitt rom for i ditt sinn.” I en slik situasjon er det vanskelig å holde lov og evangelium rett fra hverandre. Når dette skjer, må en si til loven: ”Bort med deg! Alle dine krav har til fulle blitt oppfylt, og du har derfor ingenting utestående med meg. Det fins En som har betalt hele min gjeld.” Dette problemet gjør seg ikke gjeldende for en person som er død i sine overtredelser og synder; han er fort ferdig med hele loven. Derimot er det en høyst reell problemstilling for en person som er blitt omvendt.

2) For det andre, skal vi være klar over at det for pastoren, også som teolog og sjelesørger er den høyeste og vanskeligste kunst å skille rett mellom disse to sidene av Bibelen. Alt det teologen ellers må kunne og vite, er mindre verd enn denne kunsten.

2 Tim 2,15: ”Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte” (eller: ”som rett deler sannhetens ord”, iflg. en del bibeloversettelser). Apostelen Paulus’ råd til Timoteus her, indikerer at det å skille rett mellom lov og evangelium er en stor og vanskelig kunst.

Det Herren Jesus i Lukas 12,42-44 roser som et flott utført arbeid, er ikke ene og alene en framsigelse av Guds ord, eller for å uttrykke oss i tråd med liknelsen, å gi mat til hvert medlem av husholdningen, men det å sørge for at enhver får riktig porsjon til rett tid – at hver og en får det som hans åndelige tilstand krever. Og dette må skje til riktig tidspunkt. Det er en dårlig forvalter som gir tjenerne noe å spise til helt uregelmessige tider, og som heller ikke bryr seg om de får nok mat til rette tid. Den lærdommen liknelsen her i Lukas 12,42-44 vil gi oss, er: En forkynner må være vel bevandret i kunsten å gi enhver til rett tid det han trenger, enten loven eller evangeliet. Bare fra Gud selv forventer apostelen å få de kvalifikasjoner som kreves for denne høye og vanskelige kunsten, jmf. 2 Kor 2,16 og 3,4-6.

Forkynn slik at hver eneste tilhører føler: ”Han mener meg. Han har tegnet fariseeren og hykleren nøyaktig slik som jeg er.” Pastoren beskriver en person som er nedtynget av synd og fristelser så tydelig at offeret for den aktuelle fristelsen må innrømme: ”Dette er min situasjon.” Mens han lytter til pastoren må den angrende snart forstå: ”Den trøsten gjelder meg; det er meningen at jeg skal ta den til meg.” Den forskrekkede og vakte sjelen må ledes til å tenke: ”Å, for et godt budskap! Dette er til meg!” Men viktig er det at også den ubotferdige ledes til å erkjenne: ”Forkynneren har tegnet et nøyaktig portrett av meg.”

Derfor må forkynneren vite hvordan kan skildre nøyaktig den indre tilstanden til enhver av sine tilhørere. Bare en objektiv presentasjon av de forskjellige læresetningene er ikke nok for dette formålet. En kan være aldri så ortodoks og ha tilegnet seg den rette lære, men likevel ikke leve i personlig samfunn med Gud, enda ikke ha gjort opp sin sak med Gud, enda ikke ha kommet til forvissning om at syndeskylden er ettergitt og betalt.

Den store utfordringen det er å skulle skille rett mellom lov og evangelium, er enda større når pastoren utøver privat sjelesorg til enkeltmennesker. Fra prekestolen kan han gi varierte utsagn og håpe at de vil nå inn til tilhørerne. Men når folk søker hans råd som sjelesørger, står han overfor en langt vanskeligere oppgave. Han vil snart få inntrykk av hvem som er kristne og hvem som ikke er det, selv om han selvfølgelig kan bli lurt av en hyklers fromme ytre. Men kan pastoren skille rett mellom lov og evangelium, er det nok mulig at tilhørerne hans narret ham, men det er deres egen feil dersom de anvendte feil lære på seg selv. Bare i det tilfelle hvor årsaken til at folk misforstår budskapet skyldes pastoren, er det han som må bære stort ansvar for dette. Dersom folk oppfører seg som kristne bare for å lure pastoren, så er det seg selv de lurer. En pastor skal behandle som en kristen enhver person som gir inntrykk av å være det – og motsatt.

Imidlertid er ikke alle ikke-kristne like. En er krass og grovkornet motstander av religionen, en gudsfornekter og gudsbespotter. En annen er ortodoks, tilhenger av den rette lære, men har en død, intellektuell tro. Pastoren vil – hvis han da ikke selv er en slave under synden og ute av stand til å danne seg et bilde av personen han har for seg – i den sistnevnte gjenkjenne en åndelig blind som ennå er fanget i den åndelige døds lenker. Dersom nå en ikke-kristen er blitt grepet av uro og fylt av en viss angst, men ennå er ubotferdig og stolt, skal pastoren si til seg selv: ”Denne personen må først bli knust.” En er slave av en stygg last, en annen er egenrettferdig. Å finne ut hvilken gruppe de forskjellige hører til, og så tilberede den rette medisinen; det er dette som er den vanskelige oppgaven vi her taler om. Og det er om å gjøre at vi forstår at en forkynner bare kan bli rett utrustet for en slik oppgave ved Den Hellige Ånds hjelp.

Til sist er likevel det vanskeligste å gi de sanne kristne hva de til enhver tid behøver – alt etter hva for åndelig tilstand den enkelte er i. En har en svak, en annen en sterk tro; en er frimodig og glad – en annen sørgmodig; en er treg og dorsk – en annen brennende av iver; og en har lite av åndelig kunnskap – en annen er dypt grunnfestet i sannheten.

(Fortsettelse følger neste fredag, 27. januar.)

_________________________________________________________________

For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Reklamer

Tese 2

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________


En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

___________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

Denne tesen er todelt. Første del uttrykker et krav til en rett lærer, nemlig at han presenterer alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften.

Skriften krever at Guds ord må være absolutt rent og uforfalsket hos oss og at vi skal kunne si når vi går ned fra prekestolen: ”Jeg kan avlegge ed på at jeg nå har forkynt Guds ord rett og riktig. Selv til en engel som kommer ned fra himmelen skal jeg kunne si: Min preken var korrekt.” Dette forklarer den paradoksale uttalelse fra Luther, at en predikant ikke skal be Fadervår når han trer ned fra prekestolen, men før han går opp på den. For en rettroende taler behøver ikke be etter å ha holdt sin preken: ”Forlat meg mine synder”, ettersom han kan si: ”Jeg har forkynt den rene sannhet.”

La oss tenke oss at noen med rette kunne si: ”Det var ingen falsk lære i prekenen min”, – og så var likevel hele prekenen hans feil. Går det an? Det andre leddet i tesen ovenfor sier så. For bare han er en rett lærer som, i tillegg til det andre som kreves, også korrekt skiller lov og evangelium fra hverandre. Det er nemlig den endelige prøve på en rett preken.

Verdien av en preken avhenger ikke bare av at hver setning i den er hentet fra Skriften og stemmer overens med den, men også av at lov og evangelium er delt rett. Det er en feil anvendelse av evangeliet å forkynne det for slike som ikke er redde for å synde.

På den annen side skapes en enda skrekkeligere situasjon dersom predikanten er en lovisk lærer som nekter å forkynne evangeliet for menigheten fordi han tenker: ”Disse folkene kommer jo bare til å misbruke det likevel.” Skal fattige syndere på grunn av det nektes evangeliet? La den ugudelige gå fortapt; men Guds barn skal likevel vite at deres hjelp er nær for hånden og hvor enkel den er å få tak i. Enhver som holder tilbake evangeliet fra dem som er i behov av trøst, duger ikke til å skille mellom lov og evangelium.

Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

(For å lese forfatterens innledning, samt en innholdsoversikt,
se bloggposten fra 29. desember.)

______________________________________________________________________


Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

______________________________________________________________________

 

Embed from Getty Images

 

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. Forøvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innhold. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet om Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal,” mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre på grunn av sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i den virkning de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

*For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke skikket til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
*For det andre avslører loven våre synder, men bringer ingen hjelp til å seire over dem og bringer derfor mennesket til desperasjon.
*For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår preken. Vi forkynner tro, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever intet, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke rede til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

 

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.