Tese 6

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________

For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

__________________________________________________________________________________

Sammenblandingen av disse to lærene oppstår når deler av evangeliet blandes sammen med loven, og omvendt. La oss undersøke hva Skriften sier om disse tingene, og da først angående loven. Hvordan viser Bibelen oss at vi ikke må blande evangelisk innhold inn i loven? Gal 3,11-12: Et menneske blir rettferdig for Gud ved troen alene. Loven kan ikke gjøre noen rettferdig, for den har ikke ett ord å si om rettferdiggjørelse, nåde og frelsende tro. Den informasjonen finnes bare i evangeliet.

Rom 4,16: Når tro blir krevd av oss, er ikke grunnen den at også vi må gjøre i hvert fall litt, siden det ellers ikke ville vært noen forskjell mellom de som går fortapt og de som blir frelst. Nei, rettferdiggjørelsen er ved tro for at den skal være av nåde. Når jeg sier: «Et menneske blir rettferdig for Gud ved tro,» mener jeg det samme som: «Han blir rettferdiggjort helt gratis, av nåde, ved at Gud gir ham rettferdigheten som en gave.» Ingenting kreves av personen, han blir bare fortalt: «Rekk ut hånden din, og du har det.» Nettopp det er å tro – å rekke ut hånden sin. Tenk deg et menneske som aldri før har hørt et ord om troen. Når han så hører evangeliet, tar han imot det, setter sin lit til det, og finner stor glede og trøst i det. Nettopp den personen har da den rette og ekte troen, selv om han aldri har hørt et eneste ord om tro.

Ingen del av evangeliet må altså blandes sammen med loven. Og enhver som tolker og forkynner loven, forvansker og ødelegger den på skammelig vis dersom han blander nåden inn i den, nåden, kjærligheten, tålmodigheten hos Gud, som tilgir synd. En predikant må forkynne loven på en slik måte at det ikke fins noe som helst behagelig i den for fortapte og fordømte syndere. Enhver slik behagelig ingrediens importert inn i loven, er en gift, som nøytraliserer denne himmelske medisinen, og gjør at den ikke får noen effekt.

Matt 5,17-19: Når man forkynner loven, må man alltid ha klart for seg at den ikke gjør noen innrømmelser; lovens karakter er bare å stille krav. Den sier: «Det og det må du gjøre, og hvis du mislykkes, har du ingen tilgang til Guds velvillighet, vennlighet eller tålmodighet. Du må gå fortapt på grunn av det du har gjort feil.» Og for å gjøre dette poenget helt klart for oss, sier Herren: «Den som opphever (bryter) et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket.» Det betyr ikke at han skal få anvist den siste, laveste plassen i himmelen, men at han ikke hører til der i det hele tatt.

Gal 3,10: Hvis du vil lede mennesker til å gjøre gode gjerninger, og for å oppmuntre og trøste dem tilføyer en bemerkning som: «Du bør gjøre alt fullkomment, men heldigvis krever ikke Gud det umulige av oss. Gjør bare så godt du kan, i din svakhet – gjør et ærlig og helhjertet forsøk,» så er dette en villedende og helt forkastelig forkynnelse, en stygg forurensning av loven. Gud talte aldri slik på Sinai.

Rom 7,14: Når en pastor forkynner loven, må han for all del ha klart for seg at den er åndelig og virker på menneskets ånd, ikke på en eller annen kroppsdel. Alltid henvender den seg til det åndelige i mennesket, viljen, hjertet og følelsene. En rett forkynnelse av loven må oppfylle disse kravene: Det er ikke nok bare å tordne strengt imot ytre stygge laster som kan være i ferd med å utbre seg i menigheten. Selv om det gjentas til stadighet, vil det vise seg å være nytteløst. Folk vil kanskje slutte å gjøre de tingene det ble formant så sterkt imot, men i løpet av et par uker vil de ha falt tilbake til de gamle syndene. Du må naturligvis tale alvorlig imot overtredelser av Guds bud, men også si til folk: ”Selv om du slutter med banningen og svergingen din, osv, så vil ikke det gjøre deg til en kristen. Du kan likevel gå fortapt. Gud er opptatt av holdningen i hjertet ditt.”

Rom 3,20: ”Ved loven lærer vi synden å kjenne.” Gud sier ikke her at du skal forkynne loven for å lede folk til å bli gudfryktige mennesker. Den gjør ingen gudfryktig, for den som rammes av lovens kraft, begynner straks å fylles av ubehag og sinne mot Gud.

Det var ikke særlig behagelig eller trøsterikt, det som skjedde da Gud overgav loven til Moses og israelittene ved Sinaifjellet. Disse hendelsene gir oss en pekepinn om hvordan Gud vil vi skal forkynne loven. Vi kan ikke gjenskape lyn og torden slik det var der, men vi kan gjøre det på en åndelig måte, slik at det blir en nyttig og verdifull preken for tilhørerne. Når forkynneren holder fram for dem loven med dens fulle og strenge alvor, vil mange tenke med seg selv: «Hvis denne mannen har rett, er jeg fortapt.»

Noen vil kanskje si: «Dette er da vel ikke måten en evangelisk forkynner skal snakke på.» Men da tar de feil; han kan ikke være en evangelisk predikant om han ikke forkynner loven slik. Loven må komme før forkynnelsen av evangeliet, for ellers vil ikke evangeliet få noen virkning. Først kommer Moses, så Kristus, eller: først forløperen, døperen Johannes, og så Kristus. Til å begynne med vil folk utbryte: «Hvor forferdelig dette er!» Men så begynner predikanten, med skinnende øyne, å forkynne evangeliet, og tilhørerne blir trøstet, oppløftet og glade i hjertet. Nå forstår de meningen med det forkynneren sa først: Han ville de skulle se hvor alvorlig smittet av synd de var og hvor sårt de trengte evangeliet.

Reklamer

Tese 5

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________
Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

__________________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

I Trient-konsilets dekreter fastslår Den romersk-katolske kirke at evangeliet inneholder frelsens læresetninger. Imidlertid tilføyer de straks at evangeliet også foreskriver moral og gjerninger. Slik fortolker de meningen med Kristi ord da han sa: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” (Mark 16,15). De har tydeligvis ikke til hensikt å akseptere evangeliet i ordets sanne betydning. Slik de forstår det, er det i beste fall en lov, lik den Moses forkynte.

Dersom det var slik at Kristus kom til verden for å offentliggjøre nye lovbud for oss, skulle vi nesten ha lyst å si at han like gjerne kunne ha forblitt i himmelen. For Moses hadde allerede gitt oss en så grundig og fullkommen lov at vi ikke var i stand til å holde den. Så om Kristus hadde gitt oss enda flere lovbud, skulle det ha drevet oss til fortvilelse.

Selve uttrykket evangelium står i motsetning til et slikt syn. Vi vet at Kristus selv kalte budskapet sitt for et evangelium bl.a. i Markus 16,15: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” Og for at tilhørerne skulle forstå hva han mente med ordet evangelium, fortsatte han med å si hva det mer konkret innebærer: ”Den som tror og blir døpt,” osv. Dersom Kristi lære var en ny lov, ville den ikke ha vært en glad, men en trist nyhet.

Går vi til Det gamle testamente, finner vi også der det som kjennetegner Kristi budskap. Vi leser i 1 Mos 3,15: ”Kvinnens ætt skal knuse ditt hode.” Messias, forsoneren, frelseren skulle ikke komme for å fortelle oss hva vi skulle gjøre, hvilke gjerninger vi skal oppfylle for å unnslippe mørkets, synden og dødens uhyggelige makt. Messias overlater ikke dette til oss å oppnå, nei, alt det skal han selv gjøre. At han skal ”knuse slangens hode” (1 Mos 3,15) betyr at han skal knuse djevelens makt og rike. Alt vi mennesker skal gjøre, er å vite at vi er blitt forløst, satt fri fra fengselet vårt, og vite at vi ikke skal gjøre annet enn å ta imot og tro på dette budskapet og glede oss over det av hele vårt hjerte. Hvis teksten hadde vært: ”Han skal frelse deg,” ville ikke det ha vært like trøstefullt; eller: ”Du må tro på ham,” så ville vi ikke visst helt hva vi skulle tro. Denne aller første evangelieforkynnelsen i 1 Mos 3,15 var en kilde som de gammeltestamentlig troende hentet trøst fra. Det var viktig for dem å vite: ”Det skal komme en som ikke bare skal fortelle oss hva vi må gjøre for å komme til himmelen. Nei, Messias skal selv gjøre alt for å føre oss dit.” Nå som djevelens herredømme er blitt ødelagt, kan ikke lenger noe som jeg må gjøre, komme i betraktning. Hvis djevelens herredømme er revet i stykker, betyr det at jeg er fri. Det fins ingenting annet for meg å gjøre enn bare å ta dette til meg og gripe om det. Det er det Skriften mener når den oppfordrer oss: ”Tro!” Det betyr at vi skal regne det som vårt eget, det som Kristus har vunnet for oss.

Jeremia 31,31-34: Gud skal opprette en ny pakt, men ikke en lovpakt som den han sluttet med Israel på Sinaifjellet. Messias skal ikke si: ”Dere mennesker må bli slik og slik, dere må leve på den og den måten, og gjøre de og de gjerningene.” Ingen slike bud eller krav vil bli innført av Messias. Han skriver loven sin direkte inn hjertene, slik at de troende som lever under ham er sin egen lov. De tvinges ikke av noen kraft utenfra, men er drevet innenfra. ”For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden” (v. 34), disse ordene uttrykker grunnen for den forutgående erklæringen. De uttrykker Kristi evangelium i et nøtteskall: Syndstilgivelse ved Guds frie nåde for Jesu Kristi skyld. Den som derfor tenker på Kristus som en ny lovgiver, en som har kommet til oss med nye lover og bud, annullerer hele kristendommen.

Kristendommen forkynner: ”Du er en fortapt og fordømt synder, ute av stand til å frelse deg selv. Men fortvil likevel ikke. Der fins en som har skaffet til veie frelse for deg. Kristus har åpnet portene til himmelen for deg og sier: ”Kom, for nå er alt ferdig. Kom til Lammets bryllupsfest.” Det er også derfor Kristus sier: ”Jeg er kommet for å helbrede syke, ikke de friske, for å oppsøke og frelse det som var tapt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.”

Hvor ofte ser vi ikke Jesus omringet av syndere, med fariseerne lurende i bakgrunnen. Synderne, de hungrende og tørstende, står omkring ham; han har vunnet hjertene deres. Selv om den guddommelige majestetens kraft går ut fra ham, er de ikke redde for å nærme seg; de har tillit til ham. Men fariseerne murrer og klager: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Herren hører bemerkningen og bekrefter sannheten i den, selv om den fra deres side var ment som en anklage. Han fortsetter med det han holdt på med, som om han ville si: ”Ja, jeg vil ha syndere hos meg.” Og så forteller han lignelsen om den bortkomne sauen (Luk 15,4ff). Gjeteren løfter den hjelpeløse, skadede sauen opp på skulderen, og fylt av glede bærer han den tilbake til tryggheten. Herren forklarer handlemåten sin også med lignelsen om den mistede sølvmynten. Kvinnen leter over hele huset etter den forsvunne mynten, i alle skitne, støvete kriker og kroker. Og når hun finner den, kaller hun sammen venninnene sine og sier: ”Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.” Til slutt føyer Herren til den vakre lignelsen om den bortkomne sønnen, som om han vil si: ”Se, her har dere min lære. Jeg har kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt.”

På forskjellige steder i de romersk-katolske bekjennelsesskriftene hevdes det at Kristus forkynte mange bud som Moses ikke kjente til, for eksempel budene om å elske våre fiender, budet om ikke å ta hevn, om ikke å kreve tilbake det som er tatt fra oss, osv. Alt dette påstås å være ”nye bud”. Men dette er feil, for også Moses har sagt: ”Du skal elske din neste som deg selv!” (3 Mos 19,18). Kristus opphevde ikke disse budene av Moses, og heller ikke innførte han noen nye. Han bare åpnet opp for en forståelse av lovens åndelige mening. Han sier i Matt 15,17: ”Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” Det betyr at han ikke kom for å utstede nye lover, men for å oppfylle loven for oss, så vi skulle få del i hans fullkomne oppfyllelse.

(Fortsettelse følger neste fredag, den 10. februar)

______________________________________________________________________________________

Dette var femte kapitlet av et sammendrag, en forkortet versjon, av C.F.W. Walthers klassiske bok om lov og evangelium. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 4

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

_____________________________________________________________________


Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

_____________________________________________________________________

 

En som blar i Bibelen ennå uvitende om forskjellen mellom loven og evangeliet, får inntrykk av at Skriften består av en stor mengde motsigelser, ja, faktisk at hele Bibelen synes å bestå av motsigelser. En gang uttaler Skriften velsignelse over et menneske, en annen gang er det fordømmelse. Da den rike, unge mannen spurte Herren hva godt han skulle gjøre for å få del i det evige livet, fikk han til svar: «Vil du gå inn til livet, så hold budene» (Matt 19,17). Men da fangevokteren stilte et lignende spørsmål til Paulus og Silas i Filippi, fikk han til svar: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst» (Apg 16,31).

På den ene side leser vi hos profeten Habakkuk: «Den rettferdige skal leve ved sin tro» (Hab 2,4), på den annen side heter det hos Johannes i hans første brev: «Den som gjør det som er rett, er rettferdig» (1 Joh 3,7). Over og imot dette erklærer Paulus: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23f). Snart sier Skriften at Gud ikke har behag i syndere, og snart at alle som kaller på Herren, skal bli frelst. På et sted sier Paulus: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett» (Rom 1,18), og i en salme av David kan vi lese: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg» (Sal 5,5). På et annet sted sier Peter: «Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg» (1 Pet 1,13). På den ene side fortelles det at hele verden er under Guds vrede; på den annen side: «Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Enda en bemerkelsesverdig uttalelse er 1 Kor 6,9-11, hvor apostelen først sier: «Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike,» for deretter å tilføye: «Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» Må ikke en som er uvitende om skillet mellom lov og evangelium, havne i stummende mørke når han leser slikt? «Hva? Skal det være Guds ord? – En bok som er så full av selvmotsigelser?»

For situasjonen er ikke at GT avslører en vredens Gud, og NT en nådig Gud, eller at GT lærer frelse ved egne gjerninger og NT frelse ved tro. Nei, vi finner begge disse lærene i både Det gamle testamente og Det nye testamente. Men i det øyeblikk vi lærer å kjenne distinksjonen mellom loven og evangeliet, er det som solen stiger opp over Skriften, og vi oppdager at hele Skriftens innhold danner den vakreste harmoni. Vi forstår da at loven ikke ble åpenbart for oss for at vi skulle innbille oss at vi kan bli rettferdiggjort ved den, men for å lære oss at vi er fullstendig ute av stand til å oppfylle loven. Når vi har lært dette, vil vi skjønne hvilket godt budskap og hvilken herlige lære evangeliet er, og ta imot det med jublende glede.

Imidlertid må forkynneren være påpasselig så han ikke sier at loven er blitt avskaffet, for det er ikke sant. Loven beholder sin gyldighet og kraft – den er ikke opphevet. Men vi har et nytt budskap ved siden av lovens. Gud sier ikke: «Ved loven skjer rettferdiggjørelsen,» men: «Ved loven kommer erkjennelsen av synden.» Vi leser i Romerbrevet: «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet» (Rom 4,3). Derfor er vi på rett vei til frelsen i det øyeblikk vi er overbevist om at vi er ugudelige.

Apostelen Paulus skrev om sin samtids jøder: «De brenner for Guds sak, men uten forstand.» Hva var det da de ikke forstod? «De kjenner ikke Guds rettferdighet», altså den rettferdighet som gjelder for Gud (Rom 10,2-4). Dette var deres mangel på innsikt. De mente at de selv måtte være ytterst nidkjære i å overholde loven, for ettersom den jo visselig var Guds lov, hvordan kunne noen våge å avvike fra den? Hadde de lyttet oppmerksomt til Paulus’ undervisning, ville de raskt ha skjønt at han ikke fratok loven sin gyldighet og kraft. Da ville de ikke ha blitt fiender av evangeliet, og det forferdelige mørket som lå over dem som et nattens likklede, ville ha vært fjernet.

(Fortsettelse følger neste fredag, den 3. februar)

_______________________________________________________________

Du har nå lest fjerde kapitlet av et sammendrag, en forkortet versjon, av C.F.W. Walthers klassiske bok om lov og evangelium. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 3

 

Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

 

Embed from Getty Images

 

Denne påstanden betyr ikke at lovens og evangeliets lære er så vanskelig at en absolutt må ha hjelp av Den Hellige Ånd. Den er så enkel at selv barn kan forstå. Men akkurat nå ser vi på tillempningen og bruken av denne læren. Den praktiske anvendelsen av læren byr på vanskelige utfordringer som ingen kan overkomme bare ved hjelp av fornuftige overveielser og refleksjoner. Den Hellige Ånd må lære oss dette i erfaringens skole. Vanskene med å beherske denne kunsten møter pastoren, i første omgang som kristen, og dernest som pastor.

1) For det første er det å skille rett mellom loven og evangeliet altså en vanskelig og høy kunst for en pastor, som et kristent menneske. Ja, denne kunsten er den høyeste noe menneske kan lære seg. I Salme 51,12 ber David om en ny ånd. Etter sitt forferdelige fall, da han både brøt ekteskapet og forårsaket at uskyldig blod ble spilt, hadde han mistet vissheten om Guds nåde. Tilgivelse ble forkynt for ham da han erkjente og angret sin synd, men vi hører ikke noe om at han umiddelbart ble frimodig og glad. Tvert imot viser mange av hans salmer tydelig at han var i stor fortvilelse og nød. Når Guds budbærer kom til ham med budskapet: ”Herren har tilgitt all din synd”, sukket han i sitt hjerte: ”Å, nei. Det er ikke mulig. Min synd er for stor.” David, denne kongelige og opphøyede profeten, kjente meget godt til lovens og evangeliets lære. Alle hans salmer er fulle av hentydninger til det å kunne skille mellom dem. Men da han selv falt i synd, manglet han evnen til i praksis å anvende kunnskapen på sin egen situasjon. Derfor ropte han: ”Gi meg en ny og stødig ånd”.

I Luk 5,8 kommer Herren til den disippelen han hadde gitt navnet Peter – en klippegrunn – og gir beskjed om at han og de andre fiskerne, etter et mislykket nattlig fisketokt, må kaste garnene ut på dypt vann. Peter gjorde så, men forventet sannsynligvis at de ikke ville få noen fangst. Men se: de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne. Nå blir Peter grepet av frykt og tenker: ”Det må være allmaktens Gud selv som har talt til meg. Det må være min Skaper, som en dag skal være min dommer!” Han faller på kne for Jesus og sier: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” Han venter at Herren nå skal si: ”Se, hvor mange synder du har begått. Du er verd en evig død og fordømmelse.”

Hvor kom den fra, denne redselen hos Peter? Hvorfor takket han ikke Herren da han falt på kne? Fordi de mange syndene hans passerte revy for øynene på ham, og i den situasjonen ble det umulig å uttrykke glede og takknemlighet; han måtte bare falle skjelvende ned og rope til sin Herre og Frelser disse fryktelige ordene: ”Gå fra meg, Herre.” Djevelen hadde ranet ham for all trøst og hvisket ham i øret at han måtte rope slik. Han ventet ikke annet fra Herren enn å bli slått ned. Han var ute av stand til å skille mellom loven og evangeliet. Hvis han hadde vært i stand til dette, ville han gått Jesus frimodig i møte idet han tenkte på at Han hadde tilgitt ham alle hans synder. Når ikke vårt hjerte fordømmer og anklager oss, er det enkelt for en kristen å skille mellom lov og evangelium. Jmf. 1 Joh 3,20-21. Men situasjonen blir en annen når hjertet fordømmer og ikke vil la seg bringe til taushet, hva en enn gjør. Hvis en i det øyeblikket kan skille rett mellom lov og evangelium, vil en falle ned for Jesu føtter og finne trøst i Hans fortjenester. Men dette er ikke enkelt.

Når kristne imidlertid har lært seg å skille rett, i praksis, mellom loven og evangeliet, sier de med Johannes: ”Gud er større enn vårt hjerte. Han vet alt. Og han har gitt en annen dom over menneskets synd, en frikjennelsesdom, og den gjelder også meg.” Velsignet er du hvis du har lært deg denne vanskelige kunsten. Men anse deg likevel ikke som fullkommen, for du vil alltid bare være som en nybegynner i dette. Husk: Når loven anklager deg, da grip med en gang fast i evangeliet.

Som to fiendehærer støter loven og evangeliet av og til sammen i et menneskes samvittighet. Evangeliet sier: ”Du er tatt inn under Guds nåde.” Loven derimot sier: ”Ikke tro på det; se bare på hvordan du har levd, hvor mange og stygge syndene dine er, hva slags tanker og begjær du har gitt rom for i ditt sinn.” I en slik situasjon er det vanskelig å holde lov og evangelium rett fra hverandre. Når dette skjer, må en si til loven: ”Bort med deg! Alle dine krav har til fulle blitt oppfylt, og du har derfor ingenting utestående med meg. Det fins En som har betalt hele min gjeld.” Dette problemet gjør seg ikke gjeldende for en person som er død i sine overtredelser og synder; han er fort ferdig med hele loven. Derimot er det en høyst reell problemstilling for en person som er blitt omvendt.

2) For det andre, skal vi være klar over at det for pastoren, også som teolog og sjelesørger er den høyeste og vanskeligste kunst å skille rett mellom disse to sidene av Bibelen. Alt det teologen ellers må kunne og vite, er mindre verd enn denne kunsten.

2 Tim 2,15: ”Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte” (eller: ”som rett deler sannhetens ord”, iflg. en del bibeloversettelser). Apostelen Paulus’ råd til Timoteus her, indikerer at det å skille rett mellom lov og evangelium er en stor og vanskelig kunst.

Det Herren Jesus i Lukas 12,42-44 roser som et flott utført arbeid, er ikke ene og alene en framsigelse av Guds ord, eller for å uttrykke oss i tråd med liknelsen, å gi mat til hvert medlem av husholdningen, men det å sørge for at enhver får riktig porsjon til rett tid – at hver og en får det som hans åndelige tilstand krever. Og dette må skje til riktig tidspunkt. Det er en dårlig forvalter som gir tjenerne noe å spise til helt uregelmessige tider, og som heller ikke bryr seg om de får nok mat til rette tid. Den lærdommen liknelsen her i Lukas 12,42-44 vil gi oss, er: En forkynner må være vel bevandret i kunsten å gi enhver til rett tid det han trenger, enten loven eller evangeliet. Bare fra Gud selv forventer apostelen å få de kvalifikasjoner som kreves for denne høye og vanskelige kunsten, jmf. 2 Kor 2,16 og 3,4-6.

Forkynn slik at hver eneste tilhører føler: ”Han mener meg. Han har tegnet fariseeren og hykleren nøyaktig slik som jeg er.” Pastoren beskriver en person som er nedtynget av synd og fristelser så tydelig at offeret for den aktuelle fristelsen må innrømme: ”Dette er min situasjon.” Mens han lytter til pastoren må den angrende snart forstå: ”Den trøsten gjelder meg; det er meningen at jeg skal ta den til meg.” Den forskrekkede og vakte sjelen må ledes til å tenke: ”Å, for et godt budskap! Dette er til meg!” Men viktig er det at også den ubotferdige ledes til å erkjenne: ”Forkynneren har tegnet et nøyaktig portrett av meg.”

Derfor må forkynneren vite hvordan kan skildre nøyaktig den indre tilstanden til enhver av sine tilhørere. Bare en objektiv presentasjon av de forskjellige læresetningene er ikke nok for dette formålet. En kan være aldri så ortodoks og ha tilegnet seg den rette lære, men likevel ikke leve i personlig samfunn med Gud, enda ikke ha gjort opp sin sak med Gud, enda ikke ha kommet til forvissning om at syndeskylden er ettergitt og betalt.

Den store utfordringen det er å skulle skille rett mellom lov og evangelium, er enda større når pastoren utøver privat sjelesorg til enkeltmennesker. Fra prekestolen kan han gi varierte utsagn og håpe at de vil nå inn til tilhørerne. Men når folk søker hans råd som sjelesørger, står han overfor en langt vanskeligere oppgave. Han vil snart få inntrykk av hvem som er kristne og hvem som ikke er det, selv om han selvfølgelig kan bli lurt av en hyklers fromme ytre. Men kan pastoren skille rett mellom lov og evangelium, er det nok mulig at tilhørerne hans narret ham, men det er deres egen feil dersom de anvendte feil lære på seg selv. Bare i det tilfelle hvor årsaken til at folk misforstår budskapet skyldes pastoren, er det han som må bære stort ansvar for dette. Dersom folk oppfører seg som kristne bare for å lure pastoren, så er det seg selv de lurer. En pastor skal behandle som en kristen enhver person som gir inntrykk av å være det – og motsatt.

Imidlertid er ikke alle ikke-kristne like. En er krass og grovkornet motstander av religionen, en gudsfornekter og gudsbespotter. En annen er ortodoks, tilhenger av den rette lære, men har en død, intellektuell tro. Pastoren vil – hvis han da ikke selv er en slave under synden og ute av stand til å danne seg et bilde av personen han har for seg – i den sistnevnte gjenkjenne en åndelig blind som ennå er fanget i den åndelige døds lenker. Dersom nå en ikke-kristen er blitt grepet av uro og fylt av en viss angst, men ennå er ubotferdig og stolt, skal pastoren si til seg selv: ”Denne personen må først bli knust.” En er slave av en stygg last, en annen er egenrettferdig. Å finne ut hvilken gruppe de forskjellige hører til, og så tilberede den rette medisinen; det er dette som er den vanskelige oppgaven vi her taler om. Og det er om å gjøre at vi forstår at en forkynner bare kan bli rett utrustet for en slik oppgave ved Den Hellige Ånds hjelp.

Til sist er likevel det vanskeligste å gi de sanne kristne hva de til enhver tid behøver – alt etter hva for åndelig tilstand den enkelte er i. En har en svak, en annen en sterk tro; en er frimodig og glad – en annen sørgmodig; en er treg og dorsk – en annen brennende av iver; og en har lite av åndelig kunnskap – en annen er dypt grunnfestet i sannheten.

(Fortsettelse følger neste fredag, 27. januar.)

_________________________________________________________________

For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 2

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________


En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

___________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

Denne tesen er todelt. Første del uttrykker et krav til en rett lærer, nemlig at han presenterer alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften.

Skriften krever at Guds ord må være absolutt rent og uforfalsket hos oss og at vi skal kunne si når vi går ned fra prekestolen: ”Jeg kan avlegge ed på at jeg nå har forkynt Guds ord rett og riktig. Selv til en engel som kommer ned fra himmelen skal jeg kunne si: Min preken var korrekt.” Dette forklarer den paradoksale uttalelse fra Luther, at en predikant ikke skal be Fadervår når han trer ned fra prekestolen, men før han går opp på den. For en rettroende taler behøver ikke be etter å ha holdt sin preken: ”Forlat meg mine synder”, ettersom han kan si: ”Jeg har forkynt den rene sannhet.”

La oss tenke oss at noen med rette kunne si: ”Det var ingen falsk lære i prekenen min”, – og så var likevel hele prekenen hans feil. Går det an? Det andre leddet i tesen ovenfor sier så. For bare han er en rett lærer som, i tillegg til det andre som kreves, også korrekt skiller lov og evangelium fra hverandre. Det er nemlig den endelige prøve på en rett preken.

Verdien av en preken avhenger ikke bare av at hver setning i den er hentet fra Skriften og stemmer overens med den, men også av at lov og evangelium er delt rett. Det er en feil anvendelse av evangeliet å forkynne det for slike som ikke er redde for å synde.

På den annen side skapes en enda skrekkeligere situasjon dersom predikanten er en lovisk lærer som nekter å forkynne evangeliet for menigheten fordi han tenker: ”Disse folkene kommer jo bare til å misbruke det likevel.” Skal fattige syndere på grunn av det nektes evangeliet? La den ugudelige gå fortapt; men Guds barn skal likevel vite at deres hjelp er nær for hånden og hvor enkel den er å få tak i. Enhver som holder tilbake evangeliet fra dem som er i behov av trøst, duger ikke til å skille mellom lov og evangelium.

Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

(For å lese forfatterens innledning, samt en innholdsoversikt,
se bloggposten fra 29. desember.)

______________________________________________________________________


Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

______________________________________________________________________

 

Embed from Getty Images

 

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. Forøvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innhold. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet om Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal,” mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre på grunn av sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i den virkning de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

*For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke skikket til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
*For det andre avslører loven våre synder, men bringer ingen hjelp til å seire over dem og bringer derfor mennesket til desperasjon.
*For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår preken. Vi forkynner tro, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever intet, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke rede til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.