Tese 10 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

______________________________________________________________________


For det sjette blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

_____________________________________________________________________

 

Luther lærte at de som vil bli frelst, må eie en tro som virker spontan kjærlighet og gode gjerninger. Men det betyr ikke at troen frelser på grunn av denne kjærligheten, men at troen som er skapt av Den Hellige Ånd og som ikke kan annet enn å gjøre gode gjerninger, rettferdiggjør fordi den klynger seg til Kristi nådige løfter og setter sin lit til Ham. Den virker gode gjerninger fordi det er en ekte tro. Den troende behøver aldeles ikke påskyndes til å gjøre gode gjerninger, hans tro gjør det automatisk. Han er stadig opptatt med å gjøre gode gjerninger, ikke av pliktfølelse og som en gjengjeldelse for at han selv har fått tilgivelse, men kort og godt fordi han ikke kan la være. Det er umulig annet enn at ekte tro driver menneskehjertet til kjærlighetsgjerninger.

Gal 5,6: Når troen ikke virker kjærlighetsgjerninger, skyldes ikke det mangel på kjærlighet, men det faktum at den ikke er ekte, virkelig tro. Kjærligheten skal ikke adderes til troen, men vokse ut av den. Et fruktbart tre bærer ikke frukt fordi noen krever det, men fordi det er livskraftig og ikke vissent. Det beviser sin livskraft når det bærer frukt.

Apg 15,9: En som mener seg å ha en sterk og sann tro, og den vil han aldri oppgi, men som fremdeles har et urent hjerte, må få høre at han lever i stor villfarelse. Han tror slett ikke. Du kan gi din tilslutning til og holde alle de læresetninger som den evangelisk-lutherske kirke forkynner som sannhet, men forblir hjertet ditt i den gamle tilstanden med lyst til synden så du fortsetter å handle imot samvittighetens dom, er troen bare et falsum. Du eier ikke den troen som Den Hellige Ånd omtaler når Han i Skriften bruker ordet ”tro”, for den renser hjertet.

Joh 5,44: Jesus retter en alvorlig anklage mot alle som søker ære av mennesker, med disse ordene: ”Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» De har slett ingen tro. Det er nemlig en av troens frukter å gi all ære til Gud alene. Alle er vi av naturen hovmodige, stolte og æresyke, og bare Den Hellige Ånd makter å drive ut disse skadelige lastene. Vi blir likevel aldri helt kvitt dem. En rest blir tilbake. Men så snart en troende blir oppmerksom på dem, tar han avstand og fordømmer dem. Han føler seg ytterst skamfull og lei seg og ber Gud om å fjerne den avskyelige stoltheten og hovmodsånden. Vi legger merke til at Frelserens uttalelse er et retorisk spørsmål, som betyr: Dere kan ikke både tro og søke ære av mennesker samtidig. De to tingene utelukker hverandre. For troen bevirker ydmykhet i forholdet til Gud og nesten.

Jakob 2,1: Å foretrekke de rike og ansette fremfor de fattige på grunn av de førstes rikdom, er å gjøre forskjell på folk. Dette er noe som er utålelig for troen. Den troende betrakter ikke folk ut fra deres personlighet, men ut fra deres forhold til Gud. For ham er en fattig tigger som er blitt gjenløst med Guds Sønns dyrebare blod, like mye verd som en konge eller keiser. Slike mirakler virker troen i hjertene våre.

Mange har et altfor grunt syn på troen. De tror den er en blott og bar åndelig funksjon som for eksempel å holde visse bibelske utsagn for sanne. Samtidig mener de at troen godt kan eksistere sammen med de ovennevnte moralske syndene, noe som røper at man holder troen for et menneskeverk. Men sann tro er en skatt som bare Den Hellige Ånd kan virke, og som driver synder ut. Troen og den gode samvittigheten må være følgesvenner. Har en da ikke orden i sin samvittighet, røper det mangel på kristen tro. Om en slik sier apostelen at ”han har lidd skibbrudd i troen” (1 Tim 1,19).

Selv etter omvendelsen kan det være smått bevendt med sann gudsfrykt, og alle syndene våre er alvorlige, også de som kalles for svakhetssynder og som de rettferdiggjorte ikke klarer å kvitte seg med. Selv om de ikke kveler troen, er de ikke noe å spøke med.

Det andre leddet i den 10. tesen hevder at Guds ord, som er loven og evangeliet – ikke blir rett forkynt dersom predikanten fremstiller troen som om den rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel. Hjertets fornyelse med kjærlighet og gode gjerninger som frukt av troen, er ikke det elementet i troen som rettferdiggjør og frelser.

Rom 4,16: Når vi så sterkt hevder læren om rettferdiggjørelse ved tro, er det for å markere at alt skyldes Guds nåde alene. Hvis derfor troen skulle rettferdiggjøre på grunn av en eller annen kvalitet i oss, ville det være inkonsekvent å hevde rettferdiggjørelse av tro. Rettferdiggjørelsen skyldes altså Guds nåde og mottas av troen, men vel å merke ikke en tro av en spesiell god kvalitet. Troen i seg selv kommer her ikke i betraktning, bare det faktum at Jesus Kristus for lang tid siden led og døde og sonet all verdens synd og skyld. Han har gjort og lidd det som skulle gjøres og lides, og vi får ta imot Hans fortjeneste som vår egen. Vi skal ikke legge noe til det fullbrakte verket, bare klynge oss til Ham og ha trøst og glede av det Han gjorde for oss. Skulle det til rettferdiggjørelsen enda høre noe vi må gjøre, ville apostelen her ha trukket en feil konklusjon.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 10 (del 2:2)

Reklamer

Tese 9 (del 4:4)

 Embed from Getty Images

(forts.)

Siste delen av den 9. tesen understreker særlig nøye at Guds ord blir lagt fram på feil måte «når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises … til å be iherdig og kjempe med Gud for å vinne seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.”

Det fins mennesker som betrakter seg selv som gode kristne til tross for at de faktisk er åndelig døde. Aldri har de følt virkelig smerte over sin synd, aldri vært fylt av redsel eller skremt ved tanken på helvetet som de har gjort seg fortjent til, og de har heller aldri ligget på kne for Gud og jamret under bitre tårer over de lenkene som bandt dem til forferdelige og fordømte synder. Enda mindre har de grått gledens milde tårer og lovprist Gud for hans nåde. De bare leser og hører Guds ord uten synderlig interesse. De går til kirke og mottar syndsforlatelse uten å føle seg fornyet, – de deltar i den hellige nattverden uten noen indre følelse og vedblir å være kalde som is. Av og til når de i sitt indre rystes over sin likegyldighet hva angår frelsen og hvor lite de verdsetter evangeliet, forsøker de å roe hjertet med å fortelle seg selv at den evangelisk-lutherske kirke jo lærer at fraværet av åndelige følelser ikke skal legges så stor vekt på. De resonnerer at denne mangelen ikke kan skade dem, at de likevel kan være gode kristne siden de jo betrakter seg som troende.

Men de er under et alvorlig selvbedrag. Mennesker i denne tilstanden eier bare en død intellektuell tro, en leppenes tro. Med munnen kan de nok si: ”Jeg tror”, men hjertene er ikke med i bekjennelsen. Nei, visselig ikke – en som ikke kan samstemme med Salme 34,8 i at han har smakt og sett at Herren er god, må ikke regne seg selv som en sann troende. Hva mer er, sier apostelen Paulus (Rom 8,16): ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” Kan Den Hellige Ånd avlegge dette vitnesbyrdet i oss uten at vi føler det? Et vitne må i retten tale så høyt at dommeren er i stand til å høre ham. Det blir slik også i vårt tilfelle. Ifølge Guds ord er den åndelig død som aldri har erfart Helligåndens vitnesbyrd om at han er et Guds barn. Han kan da ikke avlegge noe vitnesbyrd som går i hans favør, og han tar altså feil hvis han tror han er en kristen.

Rom 5,1: Den objektive fred med Gud, som er en følge av Jesu Kristi blodsutgytelse, er der før vår rettferdiggjørelse. Følgelig må apostelen her tale om en fred som kan registreres, føles og erfares.

Rom 14,17: Den gleden apostelen snakker om her, er ikke av jordisk eller kjødelig art, men åndelig. En som derfor har smakt alle tenkelige gleder, men ikke den sistnevnte, er åndelig død. De hellige disiplenes eksempel bekrefter dette. Vi ser hvordan de stadig er glødende i sin lovprisning av Gud for hva Han har gjort for dem. Det viser at de i hjertene sine var bevisst hvilken nåde Herren hadde vist dem. Kunne David uten den indre erfaringen ha uttrykt: ” Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all min skyld og som leger all min nød”? (Sal 103).

Og til slutt, spør hvem som helst som har kjennetegnene til en sann, levende kristen, om han ikke har erfart alt det han snakker om, og han vil svare bekreftende. Han vil fortelle at hjertet hans beveges ved hver erindring om Frelserens kjærlighet, men også at han tross dette at han vet seg under nåden, likevel stadig blir anfektet av frykt og kval når Loven møter opp.

Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som hevder at for å få visshet om syndstilgivelsen kreves bønn, kamp og strid, helt til man oppnår den gode følelsen som på en mystisk måte indikerer at nåden nå bor i hjertet slik at man kan være ved godt mot fordi man har tilgivelse for sine synder. Vel, i egentlig mening så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan han føle. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Dersom ens tro utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen må ha et guddommelig løfte som den setter sin lit til. Følgelig kan vi være sikre på at troen er ekte hos den som kan vitne: ”Jeg akter ikke noe i denne verden utenom det dyrebare evangeliet, og dette er det jeg bygger på.”

1 Joh 3, 19.20: En kristen kan bli anklaget og anfektet av sitt eget hjerte, og når han prøver å stille det til ro, også høre en røst si at han er under forbannelse, at han ikke har fått sine synders forlatelse og derfor heller ikke har verken nåde eller barnekår hos Gud eller håp om evig liv. Til en slik sier da apostelen: «Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte.” Det betyr, at sant og visst er vårt hjerte en dommer, men likevel bare en underordnet en. En høyere dommer, nemlig Gud, står over vårt hjerte. Derfor kan jeg befale: ”Vær stille mitt hjerte! Ti, du min samvittighet! Jeg har appellert til en høyere domstol og forhørt meg hos Gud, den høyeste Dommer, om jeg virkelig er kvitt min syndeskyld. Og fra samme høyeste rettsinstans, som alltid kan omstøte en lavere domstols avgjørelser, har jeg fått en forsikring om at mine synder er tilgitt, for jeg klynger meg til Guds eget ord.”

Og en som da ved Guds nåde er satt i stand til å tro dette, er av Gud velsignet. Skulle alle helvetets djevler anklage ham: ”Du er fortapt!” kan han frimodig svare: ”Dere lyver! Jeg er ikke fortapt, men forløst for evig. Her har jeg det skrevne bevis i Guds ord.” Og i sin time vil gleden over nåden vende tilbake til hjertet. I samme øyeblikk som en kristen ser seg helt tom for følelser, – han er kald og død, et stakkars fordømt menneske, som synes at Guds ord smaker bittert fordi det ikke er krydret med tilgivelsens velsmak og som heller ikke fornemmer Den Hellige Ånds vitnesbyrd så han innbiller seg at alt er forbi – akkurat da kan en stor glede ta bolig i hjertet. For Gud vil ikke forlate ham i denne sumpen av fortvilelse.

Sant nok: Vi kan ikke stille opp regler for Gud. Der fins store forskjeller blant kristne. Noen er blitt begunstiget med en lett vei til Gud, og kan alltid glede seg over å ha gode følelser. De har heller aldri vært i anfektelsens svære nød. For de som alltid lever i harmoni med Guds ord, behøver ikke kjempe for å oppnå den harmonien. Men andre igjen leder Gud nesten alltid gjennom mørke, store kvaler, svær tvil og mange prøvelser og anfektelser. I slike tilfeller må vi være varsomme og kunne skjelne mellom en død ”kristen” og en anfektet kristen. Og det skulle ikke være vanskelig å skjelne rett her. Om jeg er sorgfull og bekymret over fraværet av nådens følelser – som jeg alvorlig lengter etter – så er det et tegn på at jeg er en sann kristen. For en som gjerne vil tro, er allerede en troende. For hvordan kan en virkelig ønske å tro noe en ser på som usant? Ingen ønsker å bli lurt. Straks jeg gjerne vil tro på noe, så tror jeg det, om ennå i det skjulte.

Joh 20,29: Herrens anmerkning til Tomas betyr at vi først skal tro og deretter se. Vi skal ikke kreve å se først for siden å kunne tro. Det er like sikkert at vi heller ikke skal kreve følelser før troen, men tro først og så vente til Gud forsørger oss med de gode følelser som skyldes gleden over at all vår synd er oss tilgitt.

Hebr 11,1: Hvis det å tro er slik som dette skriftordet slår fast: en fast, tillitsfull og trygg samvittighet uten tvil eller omskiftelser, så er det selvinnlysende at troen ikke skal grunnes på det å se eller føle, for da ville den være bygget på sand, og det byggverket vil snart stå for fall.

Alle sektene har disse sorgens kapitler felles – at de ikke stoler på Kristus og Hans ord alene, men på noe i seg selv. Vanligvis tror de at alt er vel når de har vendt seg fra sitt tidligere liv. Som om det var en tilstrekkelig garanti for å nå fram til himmelen. Nei, vi skal ikke se tilbake på vår omvendelse og finne trygghet der, men gå til vår frelser igjen og igjen, hver dag, som om vi aldri skulle ha omvendt oss. Min tidligere omvendelse vil ikke gagne meg det grann hvis jeg blir av de sikre. Jeg må hver dag vende tilbake til nådestolen, for ellers vil jeg gjøre omvendelsen til min frelser og stole på den. Det ville være skjebnesvangert. Når alt kommer til alt ville det ikke bety noe annet enn at jeg gjorde meg selv til frelser.

(Fortsettelse følger fredag 27. april: Tese 10)

Tese 9 (del 3:4)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det er Ordet som virker at Helligånden tar bolig i et menneske. En kan mene om seg selv at en er full av Ånden til bristepunktet, men det er bare ens egen innbilning og fantasi. Den sanne Ånd mottas utelukkende ved Guds ord. I hver eneste setning i Skriften som omtaler menneskers omvendelse, finner vi at Gud utelukkende meddeler seg til oss ved ord og sakramenter.

For en som er i stand til å høre, skal jeg forkynne evangeliet med ord. Men når det gjelder en døv, som jeg altså ikke kan kommunisere med på vanlig måte, kan jeg tegne bilder av Kristi fødsel, engler fra himmelen og skildringer av korsfestelsen. Ved hjelp av minespill og geberder kan jeg så forklare bildene og lære den døve uten hørbare ord. Det er nøyaktig det Gud gjør når det gjelder sakramentene. For de viser oss i bilder så og si det samme som Gud ellers proklamerer med tydelige ord. ”Sakramentene er synlige ord,” forklarer Augustin på en utmerket grei måte. En som derfor omtaler sakramentene med forakt – eller som forringer dem på noen måte – sier det samme hva angår Ordet. Han latterliggjør Gud og gjør Ham til en elendig seremonimester som foreskriver alle slags geberder og minespill bare for å utprøve vår tro.

De protestantiske kirkesamfunn – det kaller de seg – som står utenfor den evangelisk-lutherske kirke, kjenner ikke helt og fullt den syndsforlatelse som gis ved Ordet, d.v.s. ved nådens midler. Dette går særlig klart fram når de forkaster både pastorens allmenne absolusjon og den som tildeles i det private skriftemål. Disse såkalt protestantiske kirkene påstår at av alle protestantiske var det den lutherske kirke som ble reformert minst. For, sier de, den beholder fremdeles mange levninger fra den romersk-katolske kirke, og som det verste nettopp absolusjonen, d.e. avløsningen.

Læren vår er ganske annerledes: ”Nøklemakten er den spesielle kirkelige makt som Kristus har gitt sin kirke på jorden, nemlig å tilgi angrende syndere all deres syndeskyld og fastholde de ubotferdiges, så lenge de ikke vil angre.” Merk dette uttrykket: ”den spesielle kirkelige makt”. Med det menes at makten er blitt gitt, ikke til pastoren, eventuelt predikanten, men til kirken. Predikantene er ikke kirken, bare tjenere for den. Sammen med de andre menighetslemmene er de forvaltere av denne nøklemakten, men det skal igjen understrekes at den ikke tilhører spesielt og eksklusivt predikantene, men kirken, og det vil da si hvert individ i denne. Den mest saktmodige dagarbeider har like stor andel i den som høyest aktede biskop. Den lutherske praksis hva angår absolusjonen, d.e. avløsningen, hviler jo på følgende fakta:

1. Kristus, Guds Sønn, tok på seg hele verdens syndeskyld og regnet synden som sin. Følgelig kunne døperen Johannes peke på Ham og si: ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd” (Joh 1,29).

2. Ved sitt liv i fattigdom, ved sin lidelse, korsfestelse og død har Kristus feid bort all verdens synd og tilveiebrakt en ettergivelse og tilgivelse. Ikke noe levende menneske fra Adam til det aller siste som blir født, er unntatt denne.

3. Ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus av graven, har Gud Fader forsikret at Han godkjenner det forsonings- og gjenløsningsverk som Kristus fullendte på korset. For ved denne oppstandelse har Han erklært: ”Min Sønn ropte ut på korset ‘Det er fullbrakt’, og jeg tilføyer at det sannelig er slik. Dere syndere er frikjøpt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av dere.”

4. Da Jesus bød disiplene å forkynne det glade budskapet for all skapningen, sa han samtidig at de skulle gi syndstilgivelse og fortelle at alt som var nødvendig til frelse, var fullført av ham selv. Når folk spurte hva de måtte gjøre for å bli frelst, skulle de bare huske at alt var gjort rede. Det var intet mer å tilføye. Det var tilstrekkelig å tro dette. Så fant de sin lindring og trøst.

5. Kristus utstedte ikke bare en generell befaling til apostlene og deres etterfølgere i tjenesten om å forkynne evangeliet, d.v.s. syndsforlatelse, men de skulle bringe hvert individ som måtte ønske det, denne trøsten: ”Dere er forsonet med Gud.” For hvis syndsforlatelse er blitt tilveiebrakt for alle, gjelder det hvert enkelt individ. All verden betyr jo hvert individ i den. Og ikke bare bør jeg gjøre dette, men jeg har ordre om det. Så hvis jeg feiler her, er jeg en Moses’, ikke en Jesu Kristi tjener.

6. Når det nå er mulig å få forlatelse for synden, er det ikke bare presten som har tillatelse til å proklamere den, men enhver kristen, kvinne og mann, ung, gammel, ja, endog barn. Selv et barns avløsning er like fast og sikkert som apostelen Peters, ja, som til og med Jesu Kristi ville være om han igjen sto synlig for et menneske og sa: ”Dine synder er deg forlatt.” Det er ingen forskjell, da det ikke spørres om hva vi skal gjøre, men om hva som er gjort av Kristus.

At synden renses, er ikke grunnet i en mystisk kraft i pastoren, men i det faktum at Kristus har sonet verdens synd for lenge siden. Enhver skal fortelle dette til sine kamerater og sin neste. Det er en naturlig plikt, spesielt da for predikanter selvsagt, og da ikke på grunn av en slags indre kraft som sagt, men fordi Gud selv har sørget for at deres forvaltertjeneste skjer ved nådens midler, ved Ordet og sakramentene. I en kritisk situasjon er det klart at en legmann har autoritet til å utføre det samme som ellers en pastor eller biskop gjør, og det like virkningsfullt som dem.

Å angre er nødvendig, men skal ikke betraktes som forutsetning eller betingelse for syndstilgivelsen. Er jeg en stolt og hovmodig fariseer, hva bryr jeg meg da om syndstilgivelsen? Jeg vil være som den forspiste fråtseren som rynker på nesen av selv den beste mat og drikke som blir servert. La oss nå ikke misforstå Martin Luther. Han forkynte ikke evangeliets syndsforlatelse for syndere som levde i kjødelig sikkerhet; dem ga han ingen trøst. Men når et menneske angret og lengtet etter syndstilgivelse, ville han si til ham: ”Her er den, ta den og du har den.” Luther gjør også rett når han fraråder å forhøre seg om kvaliteten eller mengden av angeren. For å bygge sitt håp på slike ting, er å bygge sitt hus på sand. Tvert imot skal en lovprise Gud for den tilgivelse en har fått. Det gjør hans bot og anger gagnlig. Den rette fremgangsmåte er ikke å basere gyldigheten av tilgivelsen på egne forutsetninger, men bringe angeren til hvile og fred ved absolusjonen.

Luther oppfordrer oss til å tro denne kunngjøringen fra Kristus: ”Dine synder er deg forlatt. ”Å tvile på at denne kunngjøringen faktisk er sann, er det samme som å gjøre Kristus til en løgner. Om da en pastor skulle tilsi en slik tviler syndsforlatelse ti ganger, ville det ikke gagne ham. Vi kan ikke granske menneskehjertet, men det er heller ikke nødvendig. Vi skal bare se på hva vår himmelske Far kunngjør i sitt Ord, som opplyser oss at Gud har tilgitt hele verden dens synd. En slik forsikring gjelder hvert eneste menneske og all hans skyld. Skal dette også anvendes på en ugudelig kjeltring som kanskje forbereder et innbrudd for natten, en som altså både stjeler og raner? Ja! Når han ikke får noe gagn av syndsforlatelsen, kommer det av at han ikke tar imot den, for han tror ikke. Hadde han nemlig trodd Den Hellige Ånd, ville han ha sluttet med å stjele.

Er det virkelig riktig da å løse (absolvere) en slik kjeltring? Hvis du vet om at han vil fortsette i sin synd, vil det være galt, for du vet jo at han ikke vil ta imot syndsforlatelsen. Du ville øve en stor og forferdelig synd mot ham ved å gi absolusjon. Men absolusjonen i seg selv er alltid gyldig. Hvis for eksempel Judas Iskariot hadde tatt imot absolusjonen, ville hans synd vært tilgitt av Gud. Men han hadde altså måttet ta imot. For å kunne få del i en slik skatt, må det være en som gir og en som tar imot. En ikke-troende kan kanskje innbille seg og endog si at han tar imot, men i sitt hjerte beslutter han å fortsette sitt syndige liv, idet han foretrekker å tjene djevelen.

Som en slutning av dette, skjønner vi at den rette lære om absolusjonen ikke gjør mennesker sikre, men river dem grundig og radikalt ut av djevelens herredømme.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 9, del 4:4.)

Budskapet som forandrer alt

800px-Church-in-the-Wood,_Hollington,_Hastings_(Churchyard)

Påskedagspreken
8. april 2012
Den Lutherske Bekjennelseskirke, Avaldsnes

Tekst: Markus 16,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus, som er oppstått fra de døde. Amen.

Jeg har med meg en avis fra uken som gikk. Som vanlig er der en side med dødsannonser; mange synes at nettopp denne siden er viktig å sjekke, om det kan være noen de kjenner som har dødd. Jeg drar ikke kjensel på noen av navnene her i dag. Men, det er interessant likevel. Her står det om en gammel mann, født i 1913 – det er jo nesten hundre år siden (!) – ”Sovnet stille inn i dag”. Og en kvinne på 88 år ”døde med sine nærmeste rundt seg”. Om noen andre står det: ”Døde etter kort tids sykdom”, ”Døde brått fra oss i dag”, ”Døde uventet i dag, 69 år”. I dødsannonsene står også navnene til de etterlatte, som er i sorg og som har en begravelse å gå i nå til uken.

Men hva slags tro og håp hadde de i livet, disse som nå er døde? Og de etterlatte som sørger; har de likevel håp, trøst og fred, visshet om at de skal få se sine kjære igjen, i oppstandelsen? Tror de på ham som er oppstandelsen og livet?

Ingen av oss vet hvor mange år vi skal leve her på jorden, heller ikke på hvilken måte vi skal dø, om det blir plutselig, kanskje i en ulykke, eller om det blir etter kortere eller lengre tids sykeleie. Men døden venter oss alle, og det er vel ikke blant de hyggeligste tingene vi vet å tenke på. Men påsken og påskens budskap forandrer helt på hvordan vi får lov å tenke på dette. Dette budskapet forandrer alt.

Vi hører i evangelieteksten om tre kvinner, Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome, som kom til graven tidlig om morgenen den første dagen i uken, da solen gikk opp. For dem var det ikke noen glad og god morgen; de var i sjokk og sorg etter det de hadde vært vitne til på langfredag. Jesus, herren og mesteren deres, var blitt drept, henrettet på den mest grufulle og ydmykende måte. Han som de hadde satt sitt håp til, var blitt revet fra dem, bare noen og tretti år gammel. Det var ufattelig. «Hva er det som har skjedd?» De var knust og totalt forvirret nå. Alt virket helt meningsløst.

Grunnen til at de våget seg ut til graven, var at de ville salve den døde med velluktende oljer som de hadde kjøpt. Dette var en vanlig skikk. Egentlig ville de ha gjort det den samme dagen han ble gravlagt. Men alt hadde skjedd så fort, og plutselig var det blitt sabbat, hviledagen. Så de hadde ikke fått anledning før nå. Framme ved graven får de se at den store steinen foran åpningen er rullet til side, og de skjønner at her har det hendt noe spesielt…

Og så – inne i graven i klippen, blir de forferdet når de ser en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, Men han sier: ”Vær ikke forferdet!” og forteller at han som de leter etter, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, han er ikke der, han er stått opp! Og de får beskjed om å gå og fortelle til Peter og disiplene: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’ ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.”

Egentlig burde de vel ha stanset alle folk de så, og banket på husdører, for å fortelle de vidunderlige nyhetene. Men de bare løp og løp, og var nok ganske andpustne da de kom til Peter og de andre apostlene og fortalte dem hva de hadde hørt og sett ved graven. Og disse ristet på hodet og var skeptiske til nyhetene. De kunne ikke begripe det. Ja, hvem kan vel tro på slikt? Selv om Jesus flere ganger hadde snakket om både sin død og oppstandelse, hadde de heller ikke tidligere klart å ta det inn over seg. Og nå var de så formørket av sorg; tårevåte og fortvilte klarte de ikke å tenke klart og huske noe som helst.

Men det var virkelig sant. Gud hadde reist Sønnen sin opp, Jesus hadde seiret over dødens makt og gått lys levende ut av graven. Disiplenes skepsis og vantro ble overvunnet da Jesus viste seg for dem, gjentatte ganger, ja mange ganger. De hallusinerte ikke, de så ikke syner. Han samtalte og spiste med dem, de fikk røre ved ham. Han var virkelig oppstått, fysisk. Vitnene var tallrike. Han ”gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre” (Apg 1,3).

Hvilken betydning har påskebudskapet om den tomme graven, for oss, vi som for eksempel leser dødsannonser i avisen i år 2012, og som vet at en dag er det oss det kommer til å stå om, at det er vi som ”sovnet stille inn etter kort tids sykdom”, eller kanskje at vi ”døde brått og uventet”? Betyr det noe for sånne som oss, at Jesu grav var tom?

Det gjør det i aller høyeste grad. Påskebudskapet forandrer alt. Det som hendte påskemorgen var Guds vidunderlige måte å si til deg at syndene dine er tilgitt. Jesus var blitt ”overgitt til døden på grunn av våre synder” og han ble ”oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse”, som apostelen Paulus sier (Rom 4,25). At du er blitt rettferdiggjort, betyr at du er tilgitt og frikjent. All din synd og skyld var blitt sonet, betalt og gjort opp for, av Jesus da han led og døde på korset. ”Det er fullbrakt”, sa han. Og da Gud reiste sin Sønn opp på den tredje dag, var dette en kvittering, en bekreftelse og garanti til deg og meg og hele verden, om at betalingen virkelig var akseptert, godkjent av Gud. Guds Lam har båret verdens synd. Så langt som øst er fra vest har Gud tatt syndene våre bort fra oss. Dette får svære konsekvenser for dødens grep og makt over oss: ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,55-57). Døden har mistet brodden sin, den kan ikke lenger stikke oss og skade oss; brodden har rammet Jesus i stedet for oss. Guds lov har Jesus holdt fullkomment, til punkt og prikke, som vår stedfortreder. Og all synd og skyld har han gjort opp for da han ble rammet av dødens brodd på korset. Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Døden er ikke slutten. Vi har livet i vente; ikke den evige døden, dvs. fortapelsen, men det evige livet; himmelporten står vid åpen. Gud elsker oss og har tilgitt oss. Vi trenger ikke å være forferdet og redde. Dette er det glade og herlige påskebudskapet fra Gud til oss alle. Det gjelder alle. Kast ikke vrak på dette budskapet; ta imot det, tro det, stol på det!

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, overrekker Gud til deg og meg personlig, i dåpen! ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,3-5).

Nattverden – som Jesus innstiftet skjærtorsdag kveld – er blitt kalt for en udødelighetens medisin, for der forener den oppstandne og levende Herren seg med oss. Vi får del i hans legeme og blod, i og med brødet og vinen, som en personlig forsikring om tilgivelse, at han har dødd og oppstått igjen for nettopp deg og meg. Og Han vil bevare vår kropp og sjel til evig liv.

”Det er fullbrakt” – disse tre ordene Jesus sa på korset, snakket vi jo mye om på langfredag; at dette betyr at frelsesverket er komplett, helt ferdig. Fra vår side skal vi ikke prestere noe som helst for å bli frelst. Vi er ”for sent ute”, Jesus har gjort alt som måtte gjøres, som vår stedfortreder; vi verken kan eller skal gjøre noe for å få arve evig liv. Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Men når vi har fått motta denne herlige gaven helt fritt og gratis, uten betingelser, så vil vi naturligvis takke og love Gud for den, med livet vårt. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem” (2 Kor 5,15). I lys av påsken vil vi leve det nye livet, vende oss fra alt vondt, all synd, alt som er imot Guds vilje, og leve for Ham. Dette betyr jo ikke minst å leve for vår neste, tjene våre medmennesker, gjøre godt, tilgi. Det betyr å si sannheten i kjærlighet, være med å vitne om den oppstandne Herren vår og alt han har lært oss i sitt ord. Må Gud gi oss ny kraft og hjelp til dette.

Død og sorg er det fremdeles mye av her i verden; synd, djevelskap, terror, ulykker osv. Og noen spør derfor om Jesu offer på korset og hans oppstandelse har vært uten virkning; ble det egentlig noen forandring? Hvordan kan vi si at påskebudskapet forandrer alt, når verden tilsynelatende er den samme eller verre?

Ja, for alle dem som ved troen har del i Jesu seier over døden og djevelen, er alt virkelig blitt forandret og nytt på grunn av påsken. Vi kan nå for eksempel lese dødsannonsene, tenke på vår egen død og grav, og møte sykdom og lidelse – på en helt annerledes måte enn før. For Kristus har forsonet oss med Gud. All synd og skyld er tilgitt. Vi står for Gud rettferdiggjort, frikjent. Vi har ingen ting å frykte. Livet er blitt nytt. Vi feirer at Frelseren vår har stått opp igjen og lever i all evighet, og det samme skal vi. Vi eier seieren over døden. Livet har vunnet. Som han har sagt: ”Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Tese 9 (del 2:4)

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Denne feilaktige praksisen bunner i tre alvorlige misforståelser:

For det første verken tror eller lærer sektene en fullstendig og virkelig forsoning mellom Gud og menneskene, fordi de betrakter vår himmelske Far som en som er svært vanskelig å ha med å gjøre, en hvis hjerte må bløtgjøres med lidenskapelig gråt og bitre tårer. Det betyr en fornektelse av Jesus Kristus, som for lenge siden har vendt Guds hjerte til menneskene ved å forsone hele verden med Ham. Gud gjør ikke noe halvveis. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Det eksisterer ikke lenger noe en fattig synder må være redd for når han kommer fram for sin himmelske Far, som han jo er blitt forsonet med ved Kristi død på korset.

Imidlertid tenker folk at de likevel må gjøre sitt, selv etter at Kristus har fullført sitt verk. Gud lar seg ikke forsone før begge parters verk møtes, mener de. Sektene fremstiller forsoningen som om den skulle bestå i at Gud for Kristi skyld er villig til å frelse oss, forutsatt at vi på vår side er villige til å la oss forsone. Men det er det motsatte av evangeliet. Gud er en forsonet Gud. Følgelig formaner Paulus: ”La dere forsone med Gud.” Det betyr helt enkelt at siden Gud ved sin Sønn, Kristus Jesus, er blitt forsonet med oss, skal vi gripe fatt i den hånden Faderen rekker oss fra himmelen. Apostelen erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Hvis Kristus døde for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side for å forsone Gud. Han er allerede forsonet. Rettferdiggjørelsen er ferdig, den må ikke først gjøres i stand av menneskene. Hvis menneskene skulle prøve seg på slikt, ville det være en grov forbrytelse, et slag mot nåden og forsoningen og den fullkomne gjenløsningen brakt i stand av Guds Sønn.

For det andre lærer sektene feil med hensyn til evangeliet. De betrakter det bare som en veiledning for menneskene, en anvisning om hva de skal gjøre for å sikre Guds nåde, mens evangeliet i realiteten er Guds proklamering til menneskene: ”Dere er gjenløst fra all syndeskyld; dere har en forsonet Gud; syndene deres er tilgitt.”

For det tredje lærer sektene galt med hensyn til troen. De ser på den som en slags kvalitet i mennesket, en kvalitet som forbedrer oss. Av den grunn betrakter de troen som en så ekstraordinært viktig og gunstig ting. Det er helt sant at troen forandrer et menneske fullstendig. Den fører kjærlighet inn i hjertet. Troen kan ikke eksistere uten kjærlighet, like lite som ilden kan uten varme. Men denne kvaliteten ved troen er ikke årsaken til at troen rettferdiggjør oss, gir oss alt det Kristus har vunnet for oss og som derfor allerede er vårt og bare behøver å tas imot av oss. Skriften besvarer spørsmålet ”hva må jeg gjøre for å bli frelst?” med: ”Du må tro; altså skal du selv ikke gjøre noe som helst.” Slik svarte også apostelen da han ble stilt samme spørsmål; han sa egentlig ikke noe annet til fangevokteren enn: ”Du skal ikke gjøre noe annet enn motta og godta det Gud allerede har gjort for deg. Da har du det og er under Guds velsignelse.”

Ikke noen lære i den evangelisk-lutherske kirke er mer anstøtelig for de reformerte enn læren om at Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdiggjørelse og den evige frelse ikke erverves på annen måte enn ved at den troende setter sin lit til det skrevne Ordet, til dåpen, til Herrens nattverd og absolusjonen. De reformerte (spesielt teologene deres) hevder at det er en for mekanisk måte å vinne himlens salighet på, og de fordømmer denne læren og sier: ”Hva gagner egentlig dåp med naturlig, jordisk vann? Den sanne og rette dåp er den som skjer med Ånd og ild.” Og videre: ”Hva gagner det å spise og drikke Jesu Kristi naturlige legeme og blod? Den sanne mat og drikke, som virkelig stiller sjelens sult og tørst, er den sannhet som kom ned fra himmelen.” Og til sist spør de: ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem.”

Men ifølge Skriften er ikke dåpen kun et bad med naturlig jordisk vann; Guds egen Ånd, ja, Jesus selv med sitt blod, forener seg med vannet i den hensikt å rense meg for syndene mine. Derfor sier Ananias til Paulus: ”La deg døpe og få syndene vasket bort” (Apg 22,16), og Jesus til Nikodemus: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike” (Joh 3,5). Han nevner vannet først og deretter Ånden, for det er nettopp ved vanndåpen at Ånden blir gitt meg. I Gal 3,27 sier apostelen det så klart og tydelig: ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.” Og i Titus 3,5-7: ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»

Ifølge Skriften er Herrens nattverd ikke et jordisk festmåltid, men et himmelsk festmåltid på jorden, som gir oss ikke bare brød og vin, eller bare Kristi legeme og blod, men samtidig med disse blir vi gitt og forsikret om syndsforlatelse, liv og frelse. For idet han rakte dem brødet som han hadde velsignet, sa Kristus: ” Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.” Med ordene ”for dere” inviterte han disiplene til å grunne på det faktum at de nå mottok og spiste det legemet som skulle lide den bitre død på korset og gjenløse hele verden. Han ville minne dem om at de hadde grunn til å bryte ut i fryd og glede ved tanken på at løsepengen som skulle betales for hele verdens synder, nå så å si ble gitt dem i munnen. Idet han rakte dem begeret med vinen som han hadde velsignet, sa han også: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.” Hvorfor tilføyde han ordene ” utøses for dere”? Han mente: ”Når dere nå mottar forløsningens blod i denne hellige nattverden, mottar dere samtidig alt det som dette korsofferet har tilveiebrakt.”

Og aller sist må det også sies at ifølge Skriften mottar en fattig stakkar av en synder ikke forkynnerens absolusjon, men Jesu Kristi egen tilgivelse, for forkynneren løser et menneske fra synden fordi Kristus har befalt ham å gjøre det – som Kristi stedfortreder og i Hans navn. Kristus sa jo til disiplene: ”Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere” (Joh 20,21). Hva betyr nå disse ordene? Ingenting annet enn: ”Jeg er sendt av min Far, og når jeg taler til dere, er det ord fra Ham. Dere skal ikke ta anstøt av at jeg opptrer i ydmykhet og saktmodighet. For jeg kommer virkelig i Faderens navn, i Hans sted, og de løftesordene som går ut fra min munn, er min Fars ord. Og slik som Faderen har sendt meg, sender jeg nå dere ut. Også dere skal tale som jeg gjør, i en annens navn og i en annens sted, nemlig for meg, i mitt navn, i mitt sted.” Og han fortsetter: ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt” (Joh 20,22-23).

(Fortsettelse følger fredag den 13. april)

Tese 9 (del 1:4)


GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

______________________________________________________________________


For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

______________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

For å få en guddommelig forsikring når det gjelder hvordan vi skal legge fram Guds ord på rett måte, så vi kan bemøte de feilene som tesen nevner; la oss se på noen relevante eksempler fra Skriften. La oss lære av apostlene, de som inspirert av Den Hellige Ånd utvilsomt la fram Ordet på rett måte og som ledet vakte syndere til hvile og fred og visshet om at de hadde funnet nåde hos Gud.

Apg 2: Da Guds ord ved apostlenes forkynnelse rammet hjertene deres, sa de til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og han svarte dem: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene.” ”Metanoeite” betyr ”Vend om og forandre ditt sinn.” Det refererer seg ganske enkelt til det som kalles angerens annen del eller side, nemlig troen. Her blir ordet brukt synekdokisk, fordi loven allerede har virket på disse tilhørerne. Følgelig var det fjernt fra Peters tanke å lede dem til frelsen ved å kyle dem inn i enda større nød, engstelse og frykt. Nå når samvittigheten deres var rammet, var han fornøyd; de var nå klare for å høre og motta evangeliet. Derfor kunne han si til dem: ”Åpne hjertet og tro fullt og fast på evangeliet om den korsfestede. (Og det er nettopp det ordet ”metanoeite” betyr). Skill dere av med alle vrangforestillinger og la dere straks døpe til dette navn og motta tilgivelsen for alle synder.” Andre krav stilte ikke apostelen. Tilhørerne skulle bare lytte til hans ord og ta til seg disse milde forsikringene om trøst, tilgivelse, liv og salighet. Vi hører ikke om andre tiltak, slike som sektene i vår tid gjør bruk av.

Apg 16: ”Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt” (v. 26-27). Det var vanlig den gangen at en fengselsvokter ble holdt ansvarlig dersom fanger rømte. Ved særlig farlige tilfeller var det aktuelt å straffe fangevokteren med døden hvis fangene hans unnslapp. Derfor kalkulerte han slik: ”Siden jeg likevel blir dømt til døden, foretrekker jeg å gjøre ende på livet selv.” Men Paulus ropte høyt: ” Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen ”(v. 28). Tenk deg nå hvilket inntrykk ropet gjorde på fangevokteren. Ut fra teksten i salmene han hørte apostlene synge, hadde fangevokteren ganske sikkert skjønt at det var to menn som gjerne ville fortelle alle om hvordan de kunne få en lykkelig skjebne i livet etter døden. Og i den store fortvilelsen han selv er kommet i, spør hva han må gjøre for å bli berget (v.30) Hvis nå apostlene hadde vært fanatikere, ville de vel ha svart: ”Kjære venn, dette er ikke så helt enkelt et spørsmål. Før en likegyldig mann som deg kan bli frelst, er det nødvendig med en omfattende og detaljert kur, og den skal vi foreskrive for deg.” Men nei, ikke et eneste slikt ord. De skjønte at de i fangevokteren hadde for seg en mann som var klar for å motta evangeliet. Han var like gudløs som tidligere, hadde ennå ikke unnfanget noe hat til synden. Han sier absolutt ingenting om dette. Alt han ønsker er å unnslippe syndens straff, og få en lykkelig fortsettelse på livet bak graven. Samme natt blir fangevokteren omvendt, han mottar troen og forsikring om at han har fått nåde hos Gud og blitt forsonet med Ham. Han er blitt et elsket Guds barn. Hvilke forholdsregler ga disiplene ham nå? Ingen, de bare utroper evangeliet til ham helt betingelsesløst, altså uten å knytte noen som helst vilkår til det. De bød ham bare til absolutt og fullt og fast å tro på Jesus Kristus. Så enkelt opptrådte apostlene. Over alt og hver gang forkynnelsen deres hadde fått virke troen, ble det gjort i stand til dåp. De sa ikke: ”Vi blir nødt til å holde deg en stund på et inngående undervisningskurs og forklare deg nøyaktig og grundig alle de kristne trosartiklene. Når det er fullført, skal vi eksaminere og stille deg på prøve og se om du nå virkelig er blitt overbevist og kan godkjennes som kristen” Nei, ingenting slikt forekommer. Fangevokteren ber om å bli døpt, for han vet at det er dåpen som innsetter ham i Kristi kongedømme. Og straks tildeler de ham den.

Apg 22: Ananias sa heller ikke slik til Paulus: ”Først må du be inntil du føler en indre nåde.” Nei, men han sier: ”Når du nå er kommet til erkjennelse og kunnskap om Herren Jesus, må ditt første skritt bli å motta den dåp som renser fra all din synd. Så skal du påkalle Herren Jesus.” Slik er den rette orden for den som vil ha nåde: ikke be om den før, men etter at en har lært den å kjenne. For først da blir bønnen akseptabel. Med dette eksempelet anskueliggjøres Herrens egen handlemåte for oss. Sannelig vet han hvordan de stakkars arme syndere skal trakteres. Straks Saulus var blitt vakt og klar over sin synd, møtte Kristus opp med trøst og lindring. Han krevde ikke alle slags åndelige og emosjonelle øvelser og eksperimenter, men tilbød ham straks nådens ord. Dette lærer en sann kristen prest hvordan han selv skal opptre når det blir hans oppgave å bringe syndere som er sønderknust av loven, til visshet om Guds nåde i Jesus Kristus.

Sektenes praksis er fullstendig motsatt den vi her har lært. Visst preker også de loven i all sin strenghet aller først, og det er helt riktig. Det eneste gale de gjør i denne del av forkynnelsen er når de skildrer den evige pine. Den blir som regel utført på en slik måte at den mer engasjerer tilhørernes forestillinger og fantasi enn at ordene får synke ned i hjertenes dypeste grunn. Som oftest holder de utmerkede taler om loven med all dens forbannelser og trusler, men de gir ikke dens åndelige betydning og mening. Istedenfor å redusere tilhørerne så de ser seg selv som fattige, fortapte og fordømte syndere, som har gjort seg fortjent til den evige vrede, blir de mer ledet til å spørre seg selv: ”er det ikke forferdelig å få høre Gud komme med slike grusomme skremmebilder og trusler bare på grunn av vår synd?” Hvis du ikke ved hjelp av loven leder et menneske til det punkt at det fullstendig avkler seg sin egen rettferdighet, så han erkjenner at han er en stakkar, et vondt og slett menneske, hvis hjerte huser synd dag og natt i stygge lyster og begjær, tanker og følelser, har du ikke forkynt loven riktig. Den som forkynner loven, må få et menneske til å miste all selvtillit i endog de minste ting og inntil hans siste time på jorden og sørge for at han alltid bekjenner seg for å være en arm stakkar som ikke har annet å rose seg av enn det Gud har gjort til hans frelse hvis ikke hjertet er bragt hit, er personen ennå ikke moden til å motta evangeliet.

Men en feilaktig forkynnelse av loven er likevel ikke det verste sektene gjør. De forkynner ikke evangeliet for de vakte og skrekkslagne. De tror at de begår den aller verste synd hvis de gir trøst og lindring til slike fattige og arme sjeler. Derfor gir de dem heller en lang liste med ting de først må bringe i orden før de om mulig kan finne nåde hos Gud. De må be så og så lenge, kjempe så og så innbitt, og de må skrike og rope helt til de kan si at de føler de har fått Den Hellige Ånd og den guddommelige nåden og kan stå opp og rope halleluja. Men den følelsen kan være grunnet på noe falskt. Det behøver slett ikke være Den hellige Ånds vitnesbyrd de bærer i hjertet, men en rent psykisk virkning, en slags suggesjon som er skapt av predikantens ekstraordinære forkynnerpraksis. Dette gir en forklaring på hvorfor alvorlige kristne til stadighet føler at de det ene øyeblikket har Jesus Kristus, for så i neste øyeblikk å engstes for å ha mistet ham igjen. En gang mener de seg å være i nådens stand, en annen gang er de falt ut av nåden.

Denne feilaktige praksis skyldes tre alvorlige misforståelser:

(Fortsettelse følger neste fredag)

Tese 8 (del 2:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Ved en annen anledning møtte Jesus en rik ung mann, som kalte ham ”gode mester” og spurte ”hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?” Kristus svarte: ”Hold budene.” Og da den unge mannen spurte ”hvilke?”, fikk han til svar: ”Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, stjele, eller vitne falskt, du skal hedre far og mor og elske din neste som deg selv.” Den unge mannen svarte: ”Alt dette har jeg holdt. Hva er det da jeg mangler?” Hvordan besvarer Jesus nå dette siste spørsmålet? Sier han: ”Du mangler troen”? Slett ikke. Ettersom han nå står overfor et elendig, selvsikkert og selvrettferdig menneske, forkynner han ikke et eneste ord evangelium for ham, men sier: ”Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Så står det videre: ”Da da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han eide mye.” Han gikk derfra med en samvittighet som anklaget ham og utvilsomt fortalte ham: ”Det var sannelig en annen lære enn den jeg er vant til å høre. Jeg kan ikke gjøre det han sier. Jeg er blitt altfor glad i og bundet til rikdommen min. Jeg vil heller miste vennskapet med Ham enn å gjøre dette han sier. Jeg vil slett ikke følge Ham rundt omkring i landet som en annen tigger.” Kanskje fortalte samvittigheten ham også at han ifølge Jesu lære nå var fordømt og på vei mot helvetet. Dette var virkningen Herren hadde til hensikt å oppnå i den unge mannen. Om han senere ble omvendt, vet vi ikke. Men denne episoden gir oss et eksempel på hvordan vi skal gå fram når vi har å gjøre med slike som ennå er selvrettferdige og sikre.

Apostlene benyttet samme fremgangsmåte som Herren. Først forkynte de loven, og det med en slik kraft at tilhørerne deres umiddelbart ble truffet i hjertet. Peter begynte sin første pinsepreken med å minne tilhørerne om det forferdelige mordet på Jesus som de var medskyldige i. Dette førte til at de ble slått av skrekk og spurte: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og Peter svarer: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene” (Apg 2,38). Når han nå forkynner evangeliet for dem, forteller han dem at de kan få tilgivelse for alle sine synder, også for de aller verste. Og slik var apostlenes vanlige praksis alle steder hvor de kom, ikke bare i Jerusalem, men også i Aten, Korint, Efesos, osv. Over alt prekte de omvendelse/bot først, og så tro, for de visste at det alltid ville være selvsikre syndere der de kom, slike som ennå ikke hadde innsett hvilken elendig tilstand de var i på grunn av synden. Imidlertid var ikke den strenge lovforkynnelsen forbeholdt bare dem som ennå var uvitende om kristendommen; den rammet også slike som gikk for å være kristne, men likevel levde trygt i sine synder.

Det fins et bemerkelsesverdig eksempel på denne praksisen i de to avsluttende kapitlene av Andre Korinterbrevet. Den hellige apostelen skriver i kap. 12,20: ”Jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere ikke finner meg slik dere vil. Jeg er redd jeg skal finne strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør.” Han mener visst å si: ”Dere tror at jeg kommer for å forkynne evangeliet for dere. Men dere vil bli overrasket over å høre det jeg har å si når jeg ankommer.” Blant de tingene han vil tale om, nevnes ikke bedrageri, utukt, tyveri, blasfemi eller mord, men alle slags synder, spesielt hykleri, som ennå i dag er å finne i alle kristne menigheter. Han fortsetter i vers 21: ”Ja, jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere når jeg kommer, så jeg får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret urenhet, hor og utskeielser de har drevet med.” På denne tiden levde de ikke lenger i utukt og urenhet, som de tidligere hadde gjort. De var blitt kristne ved en slags resonnering, tenkning, men hadde ikke virkelig omvendt seg fra syndene sine. De bekjente den kristne troen med leppene, men troen var ikke en hjertets tro og tillit. De var ikke blitt gjenfødt og fornyet ved Den Hellige Ånd. Derfor fortsetter apostelen: ”Det er nå tredje gang jeg kommer til dere. Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Da jeg var hos dere for andre gang, advarte jeg dem som hadde syndet. Nå når jeg er borte fra dere, advarer jeg dem og alle de andre på nytt: Når jeg kommer, vil jeg ikke vise skånsel” (2 Kor 13,1-2).

Her har vi da et utmerket eksempel til etterfølgelse for en forkynner. Når folk begynner å involvere seg i alle mulige syndige foreteelser, uten ubehagelige konsekvenser, og tenker at alle må betrakte dem som gode kristne ettersom de jo går til kirke og alters, skal presten si til seg selv: ”Det er tid for en virkelig alvorspreken til menigheten; ellers blir jeg medskyldig i at tilhørerne mine går fortapt, og de kommer til å anklage meg på dommens dag og si: Det er din skyld at vi nå må lide den evige pine.”

Apostelen måtte forberede seg på at når han gjenopptok tjenesten sin i Korint-menigheten, ville han fremdeles finne forherdede syndere der, som han måtte vekke opp. Det var gudløse og sodomittiske tider, men apostelen tok ikke hensyn til at noen kanskje ville vende seg mot ham og bli hans fiender. Han forberedte dem før besøket at han ikke ville spare dem. Han ville si dem rett ut, at evig straff og pine ventet dem hvis de ikke vendte om. Han måtte refse dem strengt for å ha innrettet seg i syndig livsførsel tvert imot samvittighetens dom, samtidig som de hevdet at de var kristne.

Følgelig skal vi ikke forkynne evangeliet, men loven, for sikre og trygge syndere. Vi må preke dem til helvete før vi kan preke dem til himmelen. Ved vår forkynnelse må tilhørerne føres i døden, før de kan oppreises til nytt liv ved evangeliet. De må hjelpes til å forstå at de er dødssyke, før de kan bli leget og fornyet ved evangeliet. Først må deres egen rettferdighet blottstilles, for at de kan se hva for skitne filler den består av, og så skal de ved forkynnelsen av evangeliet ikles Jesu Kristi herlige rettferdighetsdrakt. De må først ledes dit hen at de må si fra hjertet: ”Jeg er et fortapt og fordømt menneske”, for at de videre kan ledes til å utbryte av fryd og glede: ”Å, for et velsignet menneske jeg er!” De må altså ved loven først bli redusert til null, for at de ved evangeliet skal få bli til noe, til ære og pris for Gud.

(Fortsetter neste fredag: Tese 9)