Tese 9 (del 2:4)

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Denne feilaktige praksisen bunner i tre alvorlige misforståelser:

For det første verken tror eller lærer sektene en fullstendig og virkelig forsoning mellom Gud og menneskene, fordi de betrakter vår himmelske Far som en som er svært vanskelig å ha med å gjøre, en hvis hjerte må bløtgjøres med lidenskapelig gråt og bitre tårer. Det betyr en fornektelse av Jesus Kristus, som for lenge siden har vendt Guds hjerte til menneskene ved å forsone hele verden med Ham. Gud gjør ikke noe halvveis. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Det eksisterer ikke lenger noe en fattig synder må være redd for når han kommer fram for sin himmelske Far, som han jo er blitt forsonet med ved Kristi død på korset.

Imidlertid tenker folk at de likevel må gjøre sitt, selv etter at Kristus har fullført sitt verk. Gud lar seg ikke forsone før begge parters verk møtes, mener de. Sektene fremstiller forsoningen som om den skulle bestå i at Gud for Kristi skyld er villig til å frelse oss, forutsatt at vi på vår side er villige til å la oss forsone. Men det er det motsatte av evangeliet. Gud er en forsonet Gud. Følgelig formaner Paulus: ”La dere forsone med Gud.” Det betyr helt enkelt at siden Gud ved sin Sønn, Kristus Jesus, er blitt forsonet med oss, skal vi gripe fatt i den hånden Faderen rekker oss fra himmelen. Apostelen erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Hvis Kristus døde for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side for å forsone Gud. Han er allerede forsonet. Rettferdiggjørelsen er ferdig, den må ikke først gjøres i stand av menneskene. Hvis menneskene skulle prøve seg på slikt, ville det være en grov forbrytelse, et slag mot nåden og forsoningen og den fullkomne gjenløsningen brakt i stand av Guds Sønn.

For det andre lærer sektene feil med hensyn til evangeliet. De betrakter det bare som en veiledning for menneskene, en anvisning om hva de skal gjøre for å sikre Guds nåde, mens evangeliet i realiteten er Guds proklamering til menneskene: ”Dere er gjenløst fra all syndeskyld; dere har en forsonet Gud; syndene deres er tilgitt.”

For det tredje lærer sektene galt med hensyn til troen. De ser på den som en slags kvalitet i mennesket, en kvalitet som forbedrer oss. Av den grunn betrakter de troen som en så ekstraordinært viktig og gunstig ting. Det er helt sant at troen forandrer et menneske fullstendig. Den fører kjærlighet inn i hjertet. Troen kan ikke eksistere uten kjærlighet, like lite som ilden kan uten varme. Men denne kvaliteten ved troen er ikke årsaken til at troen rettferdiggjør oss, gir oss alt det Kristus har vunnet for oss og som derfor allerede er vårt og bare behøver å tas imot av oss. Skriften besvarer spørsmålet ”hva må jeg gjøre for å bli frelst?” med: ”Du må tro; altså skal du selv ikke gjøre noe som helst.” Slik svarte også apostelen da han ble stilt samme spørsmål; han sa egentlig ikke noe annet til fangevokteren enn: ”Du skal ikke gjøre noe annet enn motta og godta det Gud allerede har gjort for deg. Da har du det og er under Guds velsignelse.”

Ikke noen lære i den evangelisk-lutherske kirke er mer anstøtelig for de reformerte enn læren om at Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdiggjørelse og den evige frelse ikke erverves på annen måte enn ved at den troende setter sin lit til det skrevne Ordet, til dåpen, til Herrens nattverd og absolusjonen. De reformerte (spesielt teologene deres) hevder at det er en for mekanisk måte å vinne himlens salighet på, og de fordømmer denne læren og sier: ”Hva gagner egentlig dåp med naturlig, jordisk vann? Den sanne og rette dåp er den som skjer med Ånd og ild.” Og videre: ”Hva gagner det å spise og drikke Jesu Kristi naturlige legeme og blod? Den sanne mat og drikke, som virkelig stiller sjelens sult og tørst, er den sannhet som kom ned fra himmelen.” Og til sist spør de: ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem.”

Men ifølge Skriften er ikke dåpen kun et bad med naturlig jordisk vann; Guds egen Ånd, ja, Jesus selv med sitt blod, forener seg med vannet i den hensikt å rense meg for syndene mine. Derfor sier Ananias til Paulus: ”La deg døpe og få syndene vasket bort” (Apg 22,16), og Jesus til Nikodemus: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike” (Joh 3,5). Han nevner vannet først og deretter Ånden, for det er nettopp ved vanndåpen at Ånden blir gitt meg. I Gal 3,27 sier apostelen det så klart og tydelig: ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.” Og i Titus 3,5-7: ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»

Ifølge Skriften er Herrens nattverd ikke et jordisk festmåltid, men et himmelsk festmåltid på jorden, som gir oss ikke bare brød og vin, eller bare Kristi legeme og blod, men samtidig med disse blir vi gitt og forsikret om syndsforlatelse, liv og frelse. For idet han rakte dem brødet som han hadde velsignet, sa Kristus: ” Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.” Med ordene ”for dere” inviterte han disiplene til å grunne på det faktum at de nå mottok og spiste det legemet som skulle lide den bitre død på korset og gjenløse hele verden. Han ville minne dem om at de hadde grunn til å bryte ut i fryd og glede ved tanken på at løsepengen som skulle betales for hele verdens synder, nå så å si ble gitt dem i munnen. Idet han rakte dem begeret med vinen som han hadde velsignet, sa han også: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.” Hvorfor tilføyde han ordene ” utøses for dere”? Han mente: ”Når dere nå mottar forløsningens blod i denne hellige nattverden, mottar dere samtidig alt det som dette korsofferet har tilveiebrakt.”

Og aller sist må det også sies at ifølge Skriften mottar en fattig stakkar av en synder ikke forkynnerens absolusjon, men Jesu Kristi egen tilgivelse, for forkynneren løser et menneske fra synden fordi Kristus har befalt ham å gjøre det – som Kristi stedfortreder og i Hans navn. Kristus sa jo til disiplene: ”Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere” (Joh 20,21). Hva betyr nå disse ordene? Ingenting annet enn: ”Jeg er sendt av min Far, og når jeg taler til dere, er det ord fra Ham. Dere skal ikke ta anstøt av at jeg opptrer i ydmykhet og saktmodighet. For jeg kommer virkelig i Faderens navn, i Hans sted, og de løftesordene som går ut fra min munn, er min Fars ord. Og slik som Faderen har sendt meg, sender jeg nå dere ut. Også dere skal tale som jeg gjør, i en annens navn og i en annens sted, nemlig for meg, i mitt navn, i mitt sted.” Og han fortsetter: ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt” (Joh 20,22-23).

(Fortsettelse følger fredag den 13. april)

Tese 9 (del 1:4)


GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

______________________________________________________________________


For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

______________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

For å få en guddommelig forsikring når det gjelder hvordan vi skal legge fram Guds ord på rett måte, så vi kan bemøte de feilene som tesen nevner; la oss se på noen relevante eksempler fra Skriften. La oss lære av apostlene, de som inspirert av Den Hellige Ånd utvilsomt la fram Ordet på rett måte og som ledet vakte syndere til hvile og fred og visshet om at de hadde funnet nåde hos Gud.

Apg 2: Da Guds ord ved apostlenes forkynnelse rammet hjertene deres, sa de til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og han svarte dem: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene.” ”Metanoeite” betyr ”Vend om og forandre ditt sinn.” Det refererer seg ganske enkelt til det som kalles angerens annen del eller side, nemlig troen. Her blir ordet brukt synekdokisk, fordi loven allerede har virket på disse tilhørerne. Følgelig var det fjernt fra Peters tanke å lede dem til frelsen ved å kyle dem inn i enda større nød, engstelse og frykt. Nå når samvittigheten deres var rammet, var han fornøyd; de var nå klare for å høre og motta evangeliet. Derfor kunne han si til dem: ”Åpne hjertet og tro fullt og fast på evangeliet om den korsfestede. (Og det er nettopp det ordet ”metanoeite” betyr). Skill dere av med alle vrangforestillinger og la dere straks døpe til dette navn og motta tilgivelsen for alle synder.” Andre krav stilte ikke apostelen. Tilhørerne skulle bare lytte til hans ord og ta til seg disse milde forsikringene om trøst, tilgivelse, liv og salighet. Vi hører ikke om andre tiltak, slike som sektene i vår tid gjør bruk av.

Apg 16: ”Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt” (v. 26-27). Det var vanlig den gangen at en fengselsvokter ble holdt ansvarlig dersom fanger rømte. Ved særlig farlige tilfeller var det aktuelt å straffe fangevokteren med døden hvis fangene hans unnslapp. Derfor kalkulerte han slik: ”Siden jeg likevel blir dømt til døden, foretrekker jeg å gjøre ende på livet selv.” Men Paulus ropte høyt: ” Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen ”(v. 28). Tenk deg nå hvilket inntrykk ropet gjorde på fangevokteren. Ut fra teksten i salmene han hørte apostlene synge, hadde fangevokteren ganske sikkert skjønt at det var to menn som gjerne ville fortelle alle om hvordan de kunne få en lykkelig skjebne i livet etter døden. Og i den store fortvilelsen han selv er kommet i, spør hva han må gjøre for å bli berget (v.30) Hvis nå apostlene hadde vært fanatikere, ville de vel ha svart: ”Kjære venn, dette er ikke så helt enkelt et spørsmål. Før en likegyldig mann som deg kan bli frelst, er det nødvendig med en omfattende og detaljert kur, og den skal vi foreskrive for deg.” Men nei, ikke et eneste slikt ord. De skjønte at de i fangevokteren hadde for seg en mann som var klar for å motta evangeliet. Han var like gudløs som tidligere, hadde ennå ikke unnfanget noe hat til synden. Han sier absolutt ingenting om dette. Alt han ønsker er å unnslippe syndens straff, og få en lykkelig fortsettelse på livet bak graven. Samme natt blir fangevokteren omvendt, han mottar troen og forsikring om at han har fått nåde hos Gud og blitt forsonet med Ham. Han er blitt et elsket Guds barn. Hvilke forholdsregler ga disiplene ham nå? Ingen, de bare utroper evangeliet til ham helt betingelsesløst, altså uten å knytte noen som helst vilkår til det. De bød ham bare til absolutt og fullt og fast å tro på Jesus Kristus. Så enkelt opptrådte apostlene. Over alt og hver gang forkynnelsen deres hadde fått virke troen, ble det gjort i stand til dåp. De sa ikke: ”Vi blir nødt til å holde deg en stund på et inngående undervisningskurs og forklare deg nøyaktig og grundig alle de kristne trosartiklene. Når det er fullført, skal vi eksaminere og stille deg på prøve og se om du nå virkelig er blitt overbevist og kan godkjennes som kristen” Nei, ingenting slikt forekommer. Fangevokteren ber om å bli døpt, for han vet at det er dåpen som innsetter ham i Kristi kongedømme. Og straks tildeler de ham den.

Apg 22: Ananias sa heller ikke slik til Paulus: ”Først må du be inntil du føler en indre nåde.” Nei, men han sier: ”Når du nå er kommet til erkjennelse og kunnskap om Herren Jesus, må ditt første skritt bli å motta den dåp som renser fra all din synd. Så skal du påkalle Herren Jesus.” Slik er den rette orden for den som vil ha nåde: ikke be om den før, men etter at en har lært den å kjenne. For først da blir bønnen akseptabel. Med dette eksempelet anskueliggjøres Herrens egen handlemåte for oss. Sannelig vet han hvordan de stakkars arme syndere skal trakteres. Straks Saulus var blitt vakt og klar over sin synd, møtte Kristus opp med trøst og lindring. Han krevde ikke alle slags åndelige og emosjonelle øvelser og eksperimenter, men tilbød ham straks nådens ord. Dette lærer en sann kristen prest hvordan han selv skal opptre når det blir hans oppgave å bringe syndere som er sønderknust av loven, til visshet om Guds nåde i Jesus Kristus.

Sektenes praksis er fullstendig motsatt den vi her har lært. Visst preker også de loven i all sin strenghet aller først, og det er helt riktig. Det eneste gale de gjør i denne del av forkynnelsen er når de skildrer den evige pine. Den blir som regel utført på en slik måte at den mer engasjerer tilhørernes forestillinger og fantasi enn at ordene får synke ned i hjertenes dypeste grunn. Som oftest holder de utmerkede taler om loven med all dens forbannelser og trusler, men de gir ikke dens åndelige betydning og mening. Istedenfor å redusere tilhørerne så de ser seg selv som fattige, fortapte og fordømte syndere, som har gjort seg fortjent til den evige vrede, blir de mer ledet til å spørre seg selv: ”er det ikke forferdelig å få høre Gud komme med slike grusomme skremmebilder og trusler bare på grunn av vår synd?” Hvis du ikke ved hjelp av loven leder et menneske til det punkt at det fullstendig avkler seg sin egen rettferdighet, så han erkjenner at han er en stakkar, et vondt og slett menneske, hvis hjerte huser synd dag og natt i stygge lyster og begjær, tanker og følelser, har du ikke forkynt loven riktig. Den som forkynner loven, må få et menneske til å miste all selvtillit i endog de minste ting og inntil hans siste time på jorden og sørge for at han alltid bekjenner seg for å være en arm stakkar som ikke har annet å rose seg av enn det Gud har gjort til hans frelse hvis ikke hjertet er bragt hit, er personen ennå ikke moden til å motta evangeliet.

Men en feilaktig forkynnelse av loven er likevel ikke det verste sektene gjør. De forkynner ikke evangeliet for de vakte og skrekkslagne. De tror at de begår den aller verste synd hvis de gir trøst og lindring til slike fattige og arme sjeler. Derfor gir de dem heller en lang liste med ting de først må bringe i orden før de om mulig kan finne nåde hos Gud. De må be så og så lenge, kjempe så og så innbitt, og de må skrike og rope helt til de kan si at de føler de har fått Den Hellige Ånd og den guddommelige nåden og kan stå opp og rope halleluja. Men den følelsen kan være grunnet på noe falskt. Det behøver slett ikke være Den hellige Ånds vitnesbyrd de bærer i hjertet, men en rent psykisk virkning, en slags suggesjon som er skapt av predikantens ekstraordinære forkynnerpraksis. Dette gir en forklaring på hvorfor alvorlige kristne til stadighet føler at de det ene øyeblikket har Jesus Kristus, for så i neste øyeblikk å engstes for å ha mistet ham igjen. En gang mener de seg å være i nådens stand, en annen gang er de falt ut av nåden.

Denne feilaktige praksis skyldes tre alvorlige misforståelser:

(Fortsettelse følger neste fredag)

Tese 8 (del 2:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Ved en annen anledning møtte Jesus en rik ung mann, som kalte ham ”gode mester” og spurte ”hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?” Kristus svarte: ”Hold budene.” Og da den unge mannen spurte ”hvilke?”, fikk han til svar: ”Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, stjele, eller vitne falskt, du skal hedre far og mor og elske din neste som deg selv.” Den unge mannen svarte: ”Alt dette har jeg holdt. Hva er det da jeg mangler?” Hvordan besvarer Jesus nå dette siste spørsmålet? Sier han: ”Du mangler troen”? Slett ikke. Ettersom han nå står overfor et elendig, selvsikkert og selvrettferdig menneske, forkynner han ikke et eneste ord evangelium for ham, men sier: ”Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Så står det videre: ”Da da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han eide mye.” Han gikk derfra med en samvittighet som anklaget ham og utvilsomt fortalte ham: ”Det var sannelig en annen lære enn den jeg er vant til å høre. Jeg kan ikke gjøre det han sier. Jeg er blitt altfor glad i og bundet til rikdommen min. Jeg vil heller miste vennskapet med Ham enn å gjøre dette han sier. Jeg vil slett ikke følge Ham rundt omkring i landet som en annen tigger.” Kanskje fortalte samvittigheten ham også at han ifølge Jesu lære nå var fordømt og på vei mot helvetet. Dette var virkningen Herren hadde til hensikt å oppnå i den unge mannen. Om han senere ble omvendt, vet vi ikke. Men denne episoden gir oss et eksempel på hvordan vi skal gå fram når vi har å gjøre med slike som ennå er selvrettferdige og sikre.

Apostlene benyttet samme fremgangsmåte som Herren. Først forkynte de loven, og det med en slik kraft at tilhørerne deres umiddelbart ble truffet i hjertet. Peter begynte sin første pinsepreken med å minne tilhørerne om det forferdelige mordet på Jesus som de var medskyldige i. Dette førte til at de ble slått av skrekk og spurte: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og Peter svarer: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene” (Apg 2,38). Når han nå forkynner evangeliet for dem, forteller han dem at de kan få tilgivelse for alle sine synder, også for de aller verste. Og slik var apostlenes vanlige praksis alle steder hvor de kom, ikke bare i Jerusalem, men også i Aten, Korint, Efesos, osv. Over alt prekte de omvendelse/bot først, og så tro, for de visste at det alltid ville være selvsikre syndere der de kom, slike som ennå ikke hadde innsett hvilken elendig tilstand de var i på grunn av synden. Imidlertid var ikke den strenge lovforkynnelsen forbeholdt bare dem som ennå var uvitende om kristendommen; den rammet også slike som gikk for å være kristne, men likevel levde trygt i sine synder.

Det fins et bemerkelsesverdig eksempel på denne praksisen i de to avsluttende kapitlene av Andre Korinterbrevet. Den hellige apostelen skriver i kap. 12,20: ”Jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere ikke finner meg slik dere vil. Jeg er redd jeg skal finne strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør.” Han mener visst å si: ”Dere tror at jeg kommer for å forkynne evangeliet for dere. Men dere vil bli overrasket over å høre det jeg har å si når jeg ankommer.” Blant de tingene han vil tale om, nevnes ikke bedrageri, utukt, tyveri, blasfemi eller mord, men alle slags synder, spesielt hykleri, som ennå i dag er å finne i alle kristne menigheter. Han fortsetter i vers 21: ”Ja, jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere når jeg kommer, så jeg får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret urenhet, hor og utskeielser de har drevet med.” På denne tiden levde de ikke lenger i utukt og urenhet, som de tidligere hadde gjort. De var blitt kristne ved en slags resonnering, tenkning, men hadde ikke virkelig omvendt seg fra syndene sine. De bekjente den kristne troen med leppene, men troen var ikke en hjertets tro og tillit. De var ikke blitt gjenfødt og fornyet ved Den Hellige Ånd. Derfor fortsetter apostelen: ”Det er nå tredje gang jeg kommer til dere. Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Da jeg var hos dere for andre gang, advarte jeg dem som hadde syndet. Nå når jeg er borte fra dere, advarer jeg dem og alle de andre på nytt: Når jeg kommer, vil jeg ikke vise skånsel” (2 Kor 13,1-2).

Her har vi da et utmerket eksempel til etterfølgelse for en forkynner. Når folk begynner å involvere seg i alle mulige syndige foreteelser, uten ubehagelige konsekvenser, og tenker at alle må betrakte dem som gode kristne ettersom de jo går til kirke og alters, skal presten si til seg selv: ”Det er tid for en virkelig alvorspreken til menigheten; ellers blir jeg medskyldig i at tilhørerne mine går fortapt, og de kommer til å anklage meg på dommens dag og si: Det er din skyld at vi nå må lide den evige pine.”

Apostelen måtte forberede seg på at når han gjenopptok tjenesten sin i Korint-menigheten, ville han fremdeles finne forherdede syndere der, som han måtte vekke opp. Det var gudløse og sodomittiske tider, men apostelen tok ikke hensyn til at noen kanskje ville vende seg mot ham og bli hans fiender. Han forberedte dem før besøket at han ikke ville spare dem. Han ville si dem rett ut, at evig straff og pine ventet dem hvis de ikke vendte om. Han måtte refse dem strengt for å ha innrettet seg i syndig livsførsel tvert imot samvittighetens dom, samtidig som de hevdet at de var kristne.

Følgelig skal vi ikke forkynne evangeliet, men loven, for sikre og trygge syndere. Vi må preke dem til helvete før vi kan preke dem til himmelen. Ved vår forkynnelse må tilhørerne føres i døden, før de kan oppreises til nytt liv ved evangeliet. De må hjelpes til å forstå at de er dødssyke, før de kan bli leget og fornyet ved evangeliet. Først må deres egen rettferdighet blottstilles, for at de kan se hva for skitne filler den består av, og så skal de ved forkynnelsen av evangeliet ikles Jesu Kristi herlige rettferdighetsdrakt. De må først ledes dit hen at de må si fra hjertet: ”Jeg er et fortapt og fordømt menneske”, for at de videre kan ledes til å utbryte av fryd og glede: ”Å, for et velsignet menneske jeg er!” De må altså ved loven først bli redusert til null, for at de ved evangeliet skal få bli til noe, til ære og pris for Gud.

(Fortsetter neste fredag: Tese 9)

Tese 8 (del 1:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________________


For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

___________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

1 Tim 1,8-10 og Jes 61,1-3 viser oss at ikke så mye som en dråpe evangelisk trøst skal forkynnes for dem som fortsatt lever trygt i sine synder. På den annen side, skal ikke en eneste setning inneholdende trusler eller anklager rettes til dem som har knuste, angrende hjerter, men bare Guds herlige løfter som gir nåde og trøst, syndstilgivelse og rettferdiggjørelse, liv og frelse.

Det var slik Herren selv gjorde det. Han ble oppsøkt av en kvinne ”som levde et syndefullt liv” (Luk 7,37), og som knelte ned for føttene hans og like for øynene på selvrettferdige fariseere vasket føttene hans med de varme tårene sine, og tørket dem med håret sitt. Hun var knust og visste ikke hvor hun kunne finne trøst. Men hun vendte seg til Jesus, for hun hadde oppdaget at der hvor han var, der var nådetronen. Og Herren sa ikke ett anklagende ord om syndene hennes – nei, ikke ett eneste. Han sa bare til henne: ”Syndene dine er tilgitt.”

I en annen lignende situasjon sendte han fra seg en syndefull kvinne med denne forsikringen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” samt en kort formaning: ”Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” (Joh 8,11).

Samme behandling ga Herren også Sakkeus (Luk 19,1ff). Denne tolleren var blitt overbevist om at han ikke kunne fortsette å leve i synd, han måtte forandre livet sitt. Da Herren kom til hjembyen hans, klatret Sakkeus opp i et morbærtre, for han ville så gjerne se denne hellige mannen. Og hva gjorde Herren? Da han fikk øye på ham der oppe i treet, ropte han: ”Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.” Trolig ventet Sakkeus nå at Herren ville lekse opp for ham om alle syndene hans, minne ham om alt det gale han hadde gjort. Men Jesus gjorde ikke noe slikt. Tvert imot sa han, hjemme hos Sakkeus: ”I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn.” Det er Sakkeus som sier: ”Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.” Det var ikke Herren som krevde dette av ham; det var hans egen samvittighet, som før hadde vært så urolig, men nå hadde fått fred, som drev ham til å vise en slik glad gavmildhet mot de fattige.

Lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15,11ff) er en annen illustrasjon til dette. Herren tegner et bilde av en mann på vei hjem til faren sin, med et angrende hjerte etter å ha satt over styr hele arven sin i lag med horer. Faren tar imot ham uten et bebreidende ord, omfavner ham og sier: ”Nå vil vi holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Et festmåltid blir stelt i stand, uten at ett refsende ord blir sagt.

Til og med mens han hang på korset, viste Jesus denne holdningen. Ved siden av ham henger en mann som har ført et beryktet dårlig liv. Ved å være vitne til Jesu tålmodighet midt i lidelsen, har forbryteren fått en ny erkjennelse, og han sier: ”For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.” Og da han til sist vender seg mot Herren, ber han: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Han innser at Jesus er Messias. Og merk dere nå at Herren ikke svarer: ”Hva! Skal jeg huske på deg? Du som har gjort så mye fælt?” Nei, han nevner ikke syndene hans i det hele tatt, men sier bare: ”I dag skal du være med meg i paradis” (Joh 23,43).

Ved disse eksemplene viser Herren oss hvordan vi skal behandle en fattig synder som kanskje har levd et skammelig liv, men som nå er knust, angerfull og engstelig på grunn av syndene sine. I et slikt tilfelle skal vi ikke kaste bort noen tid med å kritisere og bebreide ham, men gi ham absolusjon og trøst. Dette er måten å skille evangeliet fra loven.

Disiplenes framgangsmåte var nøyaktig den samme som Herrens. Dere husker episoden med fangevokteren i Filippi (Apg 16,31ff). Da han trodde fangene var rømt, ble han desperat og ville ta sitt eget liv, men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!” Hele natten hadde fangevokteren hørt Paulus og Silas synge lovsanger til Gud. Utvilsomt hadde en ny erkjennelse begynt å vokse i ham, så da han hørte Paulus’ avvergende rop, kom han skjelvende inn i fengselscellen, falt ned for disiplene og sa: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” Da regner de ikke opp et antall ting han må gjøre først, for eksempel angre. De sier bare: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” De innbyr ham bare til å ta imot Guds nåde; for det er det som er å tro – å ta imot Guds barmhjertighet eller nåde.

Andre del av tese 8 sier at Guds ord ikke blir lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes for slike som lever trygge og sikre i syndene sine. Og denne siste feilen er like alvorlig som den første. Det gjøres stor skade når evangeliets trøst tilbys sikre syndere, eller hvis man taler til en stor forsamling på en slik måte at den typen syndere innbiller seg at evangeliets trøst er beregnet på dem. Evangeliet er slett ikke beregnet for sikre og trygge syndere. Vi kan selvsagt ikke forhindre at slike kommer til kirken og hører evangeliet, og det påligger jo predikanten å forkynne evangeliet i dets fulle sødme og herlighet. Imidlertid bør det presenteres på en slik måte at trygge og sikre syndere oppfatter at evangeliets trøst ikke er beregnet på dem.

Matt 7,6: Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler til svin. Hva menes med ”det hellige”? Ikke noe annet enn Kristi ord. Og hva menes med ”perler”? Det er trøsten i evangeliet, som forkynner nåde, rettferdiggjørelse og frelse. Om disse tingene skal vi ikke forkynne for hunder, d.v.s. for evangeliets fiender; heller ikke for svin, d.v.s. for slike som ønsker å bli værende i de skitne syndene sine, og som søker himmelen og gleden sin der.

Jesaja sier, i kap 26,10: Om den urettferdige får nåde, lærer han ikke rettferd. Han gjør urett i rettens land og ser ikke Herrens høyhet. Det er helt nytteløst å tilby de gudløse barmhjertighet. De mener enten at de ikke trenger den eller at de allerede eier nok av den. De ubetydelige syndene de gjør, har de allerede for lengst fått tilgivelse for, sier de. Til et menneske av denne sorten skal jeg slett ikke tilby barmhjertighet, d.v.s. forkynne evangeliet, – for han vil slett ikke ha noen nytte eller gagn av det. Et ondt menneske som vil fortsette i sine synder, ”ser ikke Herrens høyhet”. Han ser ikke den dyrebare skatten som tilbys ham. Han forstår ikke læren om frelse av nåde alene; enten forakter og avviser han den, eller misbruker den skammelig idet han tenker: ”Hvis det bare er tro som kreves til frelse, så er også mine synder tilgitt. Jeg kan fortsette å være slik jeg er og likevel arve evig liv. For også jeg tror jo på min herre, Jesus Kristus.”

Mønsteret for hvordan vi skal forkynne, finner vi for det første hos Herren Kristus selv. Når vi leser i evangeliene, finner vi at hver gang han sto overfor en selvsikker synder, – og slike var jo fariseerne på den tiden, – så hadde han ikke så mye som en dråpe trøst til dem, men kalte dem for slanger og ormeyngel og ropte et tifoldig ”ve dere” idet han avslørte det avskyelige hykleriet deres og fortalte dem at de var på vei til evig fordømmelse og fortapelse. Enda han visste at nettopp disse mennene ville korsfeste ham, sa han dem sannheten uten frykt. Dette er et poeng forkynnere skal merke seg. Selv om de vet på forhånd at de kommer til å dele Herren Jesu skjebne, må de forkynne loven i all dens alvor for sikre og likegyldige syndere, for hyklere og fiendtlige personer. Hver gang en forkynner står overfor denne slags mennesker, våger han ikke tale noe annet til dem enn loven.

Sant nok sier Herren også: ”Kom til meg, alle”, men han tilføyer straks ”som strever og bærer tunge byrder”. Slik gjør han trygge og sikre syndere oppmerksomme på at det ikke er dem han innbyr.

(Fortsettelse følger neste fredag – Tese 8 (del 2:2)

Tese 7

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

_________________________________________________________________________________

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

_________________________________________________________________________________

Det er en feil bruk av Guds ord når de forskjellige lærene ikke presenteres i riktig rekkefølge; når noe som skulle komme sist, blir plassert først. Fire slags feil er mulige:

For det første, blir det feil rekkefølge om du forkynner evangeliet før loven. Mark 1,15: ”Vend om og tro på evangeliet!” ”Vend om!” er helt klart en lovytring. I Herrens forkynnelse kommer denne først, og deretter følger den evangeliske invitasjonen ”tro på evangeliet!” Vår Herre sa at i hans navn ”skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem” (Luk 24,47). Herren snur ikke om på rekkefølgen, slik: ”Syndstilgivelse og så omvendelse.” Nei, loven først, og så evangeliet.

Den andre feilen en kan gjøre, er å forkynne helliggjørelse før rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelse av nåde er det samme som syndstilgivelse. Jeg blir rettferdig ved å tilegne meg Kristi rettferdighet som min egen.

Salme 130,4: ”Hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg.” Det salmisten i praksis her sier til Herren, er: ”Tilgi meg først mine synder, så jeg kan begynne å ære deg ved å vandre i et nytt, hellig liv.”

Salme 119,32: ”Jeg vil løpe den veien dine bud viser, for du gjør mitt hjerte stort.” Først kommer Guds trøst, d.v.s. rettferdiggjørelsen, at Gud frikjenner og tilgir synderen. Etter dette har skjedd, vil han gjerne løpe av sted for å utføre Guds bud og befalinger.

1 Kor 1,30: ”Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.” Det første en får i Kristus, er visdom og kunnskap om frelsens vei. Dette er første skritt. Dernest kommer rettferdigheten, som vi får ved troen. Ikke før dette er nådd, kommer helliggjørelsen. Jeg må først vite at Gud har tilgitt meg alle synder, før det kan gi meg noen virkelig glede å leve et liv i hellighet. Tidligere var det bare en avskyelig byrde for meg. Først var jeg sint på Gud; jeg hatet ham fordi han krevde så mye av meg i loven. Jeg skulle gjerne ha avsatt ham fra tronen, og tenkte at det hadde vært bedre om det ikke fantes noen Gud! Men da jeg var blitt frikjent og rettferdiggjort, frydet jeg meg, ikke bare over evangeliet, men også over loven.

Joh 15,5: Frelseren sier her at vi er blitt podet inn i ham som greiner på vintreet. Det betyr at vi tror og stoler på ham av hele vårt hjerte, omfavner ham med troens armer, og lever i ham som har berget og frelst oss. Når dette skjer, bærer vi frukt. Herren selv viser oss altså at vi må bli rettferdiggjort før vi kan leve et liv i helliggjørelse. Løsner vi fra treet, eller brekker, visner vi og bærer ingen frukt.

Å forveksle rettferdiggjørelse og helliggjørelse er blant de verste feil en kan gjøre. Bare ved en nøye atskillelse av dem kan en synder lære å forstå klart og bli viss i sin tro om at han er blitt benådet av Gud, og denne kunnskapen er det som videre utruster ham med styrke til å vandre i et nytt liv.

Den tredje feilen en kan gjøre, er å forkynne tro først og så omvendelse. Vil du tro på Kristus, må du bli syk, for han er en lege bare for syke mennesker. Han kom for å oppsøke og frelse det som var fortapt; derfor må du selv først bli en fortapt og fordømt synder. Han er den gode hyrde, som går ut for å lete etter den bortkomne sauen; derfor må du først bli klar over at du selv er en slik hjelpeløs sau. Omvendelse først, deretter troen på syndenes tilgivelse.

Den fjerde feilen som må unngås, er å forkynne gode gjerninger først og deretter nåde. Ef 2,8-10: Apostelen sier ikke: ”For å få en nådig Gud må vi først gjøre gode gjerninger,” men omvendt: ”Når du har mottatt nåden, har Gud omskapt deg til et nytt menneske.” I denne nye tilstanden skal du gjøre gode gjerninger; du kan ikke lenger bli værende under syndens herrevelde.

Tit 2,11-12: Nåden overrekkes og gis til oss først, og deretter begynner denne nåden sin oppdragelse av oss. Vi er satt inn under den guddommelige nådens opplæring. I samme øyeblikk som en person tar i mot den nåden som førte Gud fra himmelen ned på jorden, begynner nåden å trene ham opp. Formålet med denne treningen er å lære ham hvordan han skal gjøre gode gjerninger og leve rett.

Romerbrevet inneholder en komplett fremstilling av den kristne lære. Hva finner vi i de tre første kapitlene? Den strengeste forkynnelse av loven. Dette etterfølges så av læren om rettferdiggjørelsen – fra slutten av kap. 3 og i kap. 4 og 5. Fra begynnelsen av kap. 6 behandler så apostelen kun helliggjørelsen. Her har vi et sant og rett mønster å følge: Først loven, som truer menneskene med Guds vrede; deretter evangeliet, som forkynner Guds trøsterike løfter. Dette følges så av undervisning om hvordan vi skal leve som gjenfødte mennesker. Også profetene gikk fram på denne måten når de ville føre folket til omvendelse. Når lovens tukt hadde fått virke, fikk de arme synderne høre evangeliets trøst. Slik også med apostlene: Straks tilhørerne viste tegn til at de var blitt forskrekket av loven, skyndte de seg å overøse dem med evangeliets tilgivelse og trøst. Og ikke før dette var skjedd, begynte de å oppfordre tilhørerne til å vise sin takknemlighet til Gud. De kom ikke med krav og forordninger, og truet ikke når oppfordringene deres ikke ble fulgt, men bad dem inntrengende, for Guds barmhjertighets skyld, om å leve og oppføre seg som kristne.

Ekte helliggjørelse er den som følger etter rettferdiggjørelsen. Ekte rettferdiggjørelse er den som kommer etter omvendelsen.

Tese 6

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________

For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

__________________________________________________________________________________

Sammenblandingen av disse to lærene oppstår når deler av evangeliet blandes sammen med loven, og omvendt. La oss undersøke hva Skriften sier om disse tingene, og da først angående loven. Hvordan viser Bibelen oss at vi ikke må blande evangelisk innhold inn i loven? Gal 3,11-12: Et menneske blir rettferdig for Gud ved troen alene. Loven kan ikke gjøre noen rettferdig, for den har ikke ett ord å si om rettferdiggjørelse, nåde og frelsende tro. Den informasjonen finnes bare i evangeliet.

Rom 4,16: Når tro blir krevd av oss, er ikke grunnen den at også vi må gjøre i hvert fall litt, siden det ellers ikke ville vært noen forskjell mellom de som går fortapt og de som blir frelst. Nei, rettferdiggjørelsen er ved tro for at den skal være av nåde. Når jeg sier: «Et menneske blir rettferdig for Gud ved tro,» mener jeg det samme som: «Han blir rettferdiggjort helt gratis, av nåde, ved at Gud gir ham rettferdigheten som en gave.» Ingenting kreves av personen, han blir bare fortalt: «Rekk ut hånden din, og du har det.» Nettopp det er å tro – å rekke ut hånden sin. Tenk deg et menneske som aldri før har hørt et ord om troen. Når han så hører evangeliet, tar han imot det, setter sin lit til det, og finner stor glede og trøst i det. Nettopp den personen har da den rette og ekte troen, selv om han aldri har hørt et eneste ord om tro.

Ingen del av evangeliet må altså blandes sammen med loven. Og enhver som tolker og forkynner loven, forvansker og ødelegger den på skammelig vis dersom han blander nåden inn i den, nåden, kjærligheten, tålmodigheten hos Gud, som tilgir synd. En predikant må forkynne loven på en slik måte at det ikke fins noe som helst behagelig i den for fortapte og fordømte syndere. Enhver slik behagelig ingrediens importert inn i loven, er en gift, som nøytraliserer denne himmelske medisinen, og gjør at den ikke får noen effekt.

Matt 5,17-19: Når man forkynner loven, må man alltid ha klart for seg at den ikke gjør noen innrømmelser; lovens karakter er bare å stille krav. Den sier: «Det og det må du gjøre, og hvis du mislykkes, har du ingen tilgang til Guds velvillighet, vennlighet eller tålmodighet. Du må gå fortapt på grunn av det du har gjort feil.» Og for å gjøre dette poenget helt klart for oss, sier Herren: «Den som opphever (bryter) et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket.» Det betyr ikke at han skal få anvist den siste, laveste plassen i himmelen, men at han ikke hører til der i det hele tatt.

Gal 3,10: Hvis du vil lede mennesker til å gjøre gode gjerninger, og for å oppmuntre og trøste dem tilføyer en bemerkning som: «Du bør gjøre alt fullkomment, men heldigvis krever ikke Gud det umulige av oss. Gjør bare så godt du kan, i din svakhet – gjør et ærlig og helhjertet forsøk,» så er dette en villedende og helt forkastelig forkynnelse, en stygg forurensning av loven. Gud talte aldri slik på Sinai.

Rom 7,14: Når en pastor forkynner loven, må han for all del ha klart for seg at den er åndelig og virker på menneskets ånd, ikke på en eller annen kroppsdel. Alltid henvender den seg til det åndelige i mennesket, viljen, hjertet og følelsene. En rett forkynnelse av loven må oppfylle disse kravene: Det er ikke nok bare å tordne strengt imot ytre stygge laster som kan være i ferd med å utbre seg i menigheten. Selv om det gjentas til stadighet, vil det vise seg å være nytteløst. Folk vil kanskje slutte å gjøre de tingene det ble formant så sterkt imot, men i løpet av et par uker vil de ha falt tilbake til de gamle syndene. Du må naturligvis tale alvorlig imot overtredelser av Guds bud, men også si til folk: ”Selv om du slutter med banningen og svergingen din, osv, så vil ikke det gjøre deg til en kristen. Du kan likevel gå fortapt. Gud er opptatt av holdningen i hjertet ditt.”

Rom 3,20: ”Ved loven lærer vi synden å kjenne.” Gud sier ikke her at du skal forkynne loven for å lede folk til å bli gudfryktige mennesker. Den gjør ingen gudfryktig, for den som rammes av lovens kraft, begynner straks å fylles av ubehag og sinne mot Gud.

Det var ikke særlig behagelig eller trøsterikt, det som skjedde da Gud overgav loven til Moses og israelittene ved Sinaifjellet. Disse hendelsene gir oss en pekepinn om hvordan Gud vil vi skal forkynne loven. Vi kan ikke gjenskape lyn og torden slik det var der, men vi kan gjøre det på en åndelig måte, slik at det blir en nyttig og verdifull preken for tilhørerne. Når forkynneren holder fram for dem loven med dens fulle og strenge alvor, vil mange tenke med seg selv: «Hvis denne mannen har rett, er jeg fortapt.»

Noen vil kanskje si: «Dette er da vel ikke måten en evangelisk forkynner skal snakke på.» Men da tar de feil; han kan ikke være en evangelisk predikant om han ikke forkynner loven slik. Loven må komme før forkynnelsen av evangeliet, for ellers vil ikke evangeliet få noen virkning. Først kommer Moses, så Kristus, eller: først forløperen, døperen Johannes, og så Kristus. Til å begynne med vil folk utbryte: «Hvor forferdelig dette er!» Men så begynner predikanten, med skinnende øyne, å forkynne evangeliet, og tilhørerne blir trøstet, oppløftet og glade i hjertet. Nå forstår de meningen med det forkynneren sa først: Han ville de skulle se hvor alvorlig smittet av synd de var og hvor sårt de trengte evangeliet.

Tese 5

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________
Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

__________________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

I Trient-konsilets dekreter fastslår Den romersk-katolske kirke at evangeliet inneholder frelsens læresetninger. Imidlertid tilføyer de straks at evangeliet også foreskriver moral og gjerninger. Slik fortolker de meningen med Kristi ord da han sa: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” (Mark 16,15). De har tydeligvis ikke til hensikt å akseptere evangeliet i ordets sanne betydning. Slik de forstår det, er det i beste fall en lov, lik den Moses forkynte.

Dersom det var slik at Kristus kom til verden for å offentliggjøre nye lovbud for oss, skulle vi nesten ha lyst å si at han like gjerne kunne ha forblitt i himmelen. For Moses hadde allerede gitt oss en så grundig og fullkommen lov at vi ikke var i stand til å holde den. Så om Kristus hadde gitt oss enda flere lovbud, skulle det ha drevet oss til fortvilelse.

Selve uttrykket evangelium står i motsetning til et slikt syn. Vi vet at Kristus selv kalte budskapet sitt for et evangelium bl.a. i Markus 16,15: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” Og for at tilhørerne skulle forstå hva han mente med ordet evangelium, fortsatte han med å si hva det mer konkret innebærer: ”Den som tror og blir døpt,” osv. Dersom Kristi lære var en ny lov, ville den ikke ha vært en glad, men en trist nyhet.

Går vi til Det gamle testamente, finner vi også der det som kjennetegner Kristi budskap. Vi leser i 1 Mos 3,15: ”Kvinnens ætt skal knuse ditt hode.” Messias, forsoneren, frelseren skulle ikke komme for å fortelle oss hva vi skulle gjøre, hvilke gjerninger vi skal oppfylle for å unnslippe mørkets, synden og dødens uhyggelige makt. Messias overlater ikke dette til oss å oppnå, nei, alt det skal han selv gjøre. At han skal ”knuse slangens hode” (1 Mos 3,15) betyr at han skal knuse djevelens makt og rike. Alt vi mennesker skal gjøre, er å vite at vi er blitt forløst, satt fri fra fengselet vårt, og vite at vi ikke skal gjøre annet enn å ta imot og tro på dette budskapet og glede oss over det av hele vårt hjerte. Hvis teksten hadde vært: ”Han skal frelse deg,” ville ikke det ha vært like trøstefullt; eller: ”Du må tro på ham,” så ville vi ikke visst helt hva vi skulle tro. Denne aller første evangelieforkynnelsen i 1 Mos 3,15 var en kilde som de gammeltestamentlig troende hentet trøst fra. Det var viktig for dem å vite: ”Det skal komme en som ikke bare skal fortelle oss hva vi må gjøre for å komme til himmelen. Nei, Messias skal selv gjøre alt for å føre oss dit.” Nå som djevelens herredømme er blitt ødelagt, kan ikke lenger noe som jeg må gjøre, komme i betraktning. Hvis djevelens herredømme er revet i stykker, betyr det at jeg er fri. Det fins ingenting annet for meg å gjøre enn bare å ta dette til meg og gripe om det. Det er det Skriften mener når den oppfordrer oss: ”Tro!” Det betyr at vi skal regne det som vårt eget, det som Kristus har vunnet for oss.

Jeremia 31,31-34: Gud skal opprette en ny pakt, men ikke en lovpakt som den han sluttet med Israel på Sinaifjellet. Messias skal ikke si: ”Dere mennesker må bli slik og slik, dere må leve på den og den måten, og gjøre de og de gjerningene.” Ingen slike bud eller krav vil bli innført av Messias. Han skriver loven sin direkte inn hjertene, slik at de troende som lever under ham er sin egen lov. De tvinges ikke av noen kraft utenfra, men er drevet innenfra. ”For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden” (v. 34), disse ordene uttrykker grunnen for den forutgående erklæringen. De uttrykker Kristi evangelium i et nøtteskall: Syndstilgivelse ved Guds frie nåde for Jesu Kristi skyld. Den som derfor tenker på Kristus som en ny lovgiver, en som har kommet til oss med nye lover og bud, annullerer hele kristendommen.

Kristendommen forkynner: ”Du er en fortapt og fordømt synder, ute av stand til å frelse deg selv. Men fortvil likevel ikke. Der fins en som har skaffet til veie frelse for deg. Kristus har åpnet portene til himmelen for deg og sier: ”Kom, for nå er alt ferdig. Kom til Lammets bryllupsfest.” Det er også derfor Kristus sier: ”Jeg er kommet for å helbrede syke, ikke de friske, for å oppsøke og frelse det som var tapt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.”

Hvor ofte ser vi ikke Jesus omringet av syndere, med fariseerne lurende i bakgrunnen. Synderne, de hungrende og tørstende, står omkring ham; han har vunnet hjertene deres. Selv om den guddommelige majestetens kraft går ut fra ham, er de ikke redde for å nærme seg; de har tillit til ham. Men fariseerne murrer og klager: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Herren hører bemerkningen og bekrefter sannheten i den, selv om den fra deres side var ment som en anklage. Han fortsetter med det han holdt på med, som om han ville si: ”Ja, jeg vil ha syndere hos meg.” Og så forteller han lignelsen om den bortkomne sauen (Luk 15,4ff). Gjeteren løfter den hjelpeløse, skadede sauen opp på skulderen, og fylt av glede bærer han den tilbake til tryggheten. Herren forklarer handlemåten sin også med lignelsen om den mistede sølvmynten. Kvinnen leter over hele huset etter den forsvunne mynten, i alle skitne, støvete kriker og kroker. Og når hun finner den, kaller hun sammen venninnene sine og sier: ”Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.” Til slutt føyer Herren til den vakre lignelsen om den bortkomne sønnen, som om han vil si: ”Se, her har dere min lære. Jeg har kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt.”

På forskjellige steder i de romersk-katolske bekjennelsesskriftene hevdes det at Kristus forkynte mange bud som Moses ikke kjente til, for eksempel budene om å elske våre fiender, budet om ikke å ta hevn, om ikke å kreve tilbake det som er tatt fra oss, osv. Alt dette påstås å være ”nye bud”. Men dette er feil, for også Moses har sagt: ”Du skal elske din neste som deg selv!” (3 Mos 19,18). Kristus opphevde ikke disse budene av Moses, og heller ikke innførte han noen nye. Han bare åpnet opp for en forståelse av lovens åndelige mening. Han sier i Matt 15,17: ”Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” Det betyr at han ikke kom for å utstede nye lover, men for å oppfylle loven for oss, så vi skulle få del i hans fullkomne oppfyllelse.

(Fortsettelse følger neste fredag, den 10. februar)

______________________________________________________________________________________

Dette var femte kapitlet av et sammendrag, en forkortet versjon, av C.F.W. Walthers klassiske bok om lov og evangelium. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 4

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

_____________________________________________________________________


Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

_____________________________________________________________________

 

En som blar i Bibelen ennå uvitende om forskjellen mellom loven og evangeliet, får inntrykk av at Skriften består av en stor mengde motsigelser, ja, faktisk at hele Bibelen synes å bestå av motsigelser. En gang uttaler Skriften velsignelse over et menneske, en annen gang er det fordømmelse. Da den rike, unge mannen spurte Herren hva godt han skulle gjøre for å få del i det evige livet, fikk han til svar: «Vil du gå inn til livet, så hold budene» (Matt 19,17). Men da fangevokteren stilte et lignende spørsmål til Paulus og Silas i Filippi, fikk han til svar: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst» (Apg 16,31).

På den ene side leser vi hos profeten Habakkuk: «Den rettferdige skal leve ved sin tro» (Hab 2,4), på den annen side heter det hos Johannes i hans første brev: «Den som gjør det som er rett, er rettferdig» (1 Joh 3,7). Over og imot dette erklærer Paulus: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23f). Snart sier Skriften at Gud ikke har behag i syndere, og snart at alle som kaller på Herren, skal bli frelst. På et sted sier Paulus: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett» (Rom 1,18), og i en salme av David kan vi lese: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg» (Sal 5,5). På et annet sted sier Peter: «Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg» (1 Pet 1,13). På den ene side fortelles det at hele verden er under Guds vrede; på den annen side: «Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Enda en bemerkelsesverdig uttalelse er 1 Kor 6,9-11, hvor apostelen først sier: «Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike,» for deretter å tilføye: «Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» Må ikke en som er uvitende om skillet mellom lov og evangelium, havne i stummende mørke når han leser slikt? «Hva? Skal det være Guds ord? – En bok som er så full av selvmotsigelser?»

For situasjonen er ikke at GT avslører en vredens Gud, og NT en nådig Gud, eller at GT lærer frelse ved egne gjerninger og NT frelse ved tro. Nei, vi finner begge disse lærene i både Det gamle testamente og Det nye testamente. Men i det øyeblikk vi lærer å kjenne distinksjonen mellom loven og evangeliet, er det som solen stiger opp over Skriften, og vi oppdager at hele Skriftens innhold danner den vakreste harmoni. Vi forstår da at loven ikke ble åpenbart for oss for at vi skulle innbille oss at vi kan bli rettferdiggjort ved den, men for å lære oss at vi er fullstendig ute av stand til å oppfylle loven. Når vi har lært dette, vil vi skjønne hvilket godt budskap og hvilken herlige lære evangeliet er, og ta imot det med jublende glede.

Imidlertid må forkynneren være påpasselig så han ikke sier at loven er blitt avskaffet, for det er ikke sant. Loven beholder sin gyldighet og kraft – den er ikke opphevet. Men vi har et nytt budskap ved siden av lovens. Gud sier ikke: «Ved loven skjer rettferdiggjørelsen,» men: «Ved loven kommer erkjennelsen av synden.» Vi leser i Romerbrevet: «Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet» (Rom 4,3). Derfor er vi på rett vei til frelsen i det øyeblikk vi er overbevist om at vi er ugudelige.

Apostelen Paulus skrev om sin samtids jøder: «De brenner for Guds sak, men uten forstand.» Hva var det da de ikke forstod? «De kjenner ikke Guds rettferdighet», altså den rettferdighet som gjelder for Gud (Rom 10,2-4). Dette var deres mangel på innsikt. De mente at de selv måtte være ytterst nidkjære i å overholde loven, for ettersom den jo visselig var Guds lov, hvordan kunne noen våge å avvike fra den? Hadde de lyttet oppmerksomt til Paulus’ undervisning, ville de raskt ha skjønt at han ikke fratok loven sin gyldighet og kraft. Da ville de ikke ha blitt fiender av evangeliet, og det forferdelige mørket som lå over dem som et nattens likklede, ville ha vært fjernet.

(Fortsettelse følger neste fredag, den 3. februar)

_______________________________________________________________

Du har nå lest fjerde kapitlet av et sammendrag, en forkortet versjon, av C.F.W. Walthers klassiske bok om lov og evangelium. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 3

 

Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

 

Embed from Getty Images

 

Denne påstanden betyr ikke at lovens og evangeliets lære er så vanskelig at en absolutt må ha hjelp av Den Hellige Ånd. Den er så enkel at selv barn kan forstå. Men akkurat nå ser vi på tillempningen og bruken av denne læren. Den praktiske anvendelsen av læren byr på vanskelige utfordringer som ingen kan overkomme bare ved hjelp av fornuftige overveielser og refleksjoner. Den Hellige Ånd må lære oss dette i erfaringens skole. Vanskene med å beherske denne kunsten møter pastoren, i første omgang som kristen, og dernest som pastor.

1) For det første er det å skille rett mellom loven og evangeliet altså en vanskelig og høy kunst for en pastor, som et kristent menneske. Ja, denne kunsten er den høyeste noe menneske kan lære seg. I Salme 51,12 ber David om en ny ånd. Etter sitt forferdelige fall, da han både brøt ekteskapet og forårsaket at uskyldig blod ble spilt, hadde han mistet vissheten om Guds nåde. Tilgivelse ble forkynt for ham da han erkjente og angret sin synd, men vi hører ikke noe om at han umiddelbart ble frimodig og glad. Tvert imot viser mange av hans salmer tydelig at han var i stor fortvilelse og nød. Når Guds budbærer kom til ham med budskapet: ”Herren har tilgitt all din synd”, sukket han i sitt hjerte: ”Å, nei. Det er ikke mulig. Min synd er for stor.” David, denne kongelige og opphøyede profeten, kjente meget godt til lovens og evangeliets lære. Alle hans salmer er fulle av hentydninger til det å kunne skille mellom dem. Men da han selv falt i synd, manglet han evnen til i praksis å anvende kunnskapen på sin egen situasjon. Derfor ropte han: ”Gi meg en ny og stødig ånd”.

I Luk 5,8 kommer Herren til den disippelen han hadde gitt navnet Peter – en klippegrunn – og gir beskjed om at han og de andre fiskerne, etter et mislykket nattlig fisketokt, må kaste garnene ut på dypt vann. Peter gjorde så, men forventet sannsynligvis at de ikke ville få noen fangst. Men se: de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne. Nå blir Peter grepet av frykt og tenker: ”Det må være allmaktens Gud selv som har talt til meg. Det må være min Skaper, som en dag skal være min dommer!” Han faller på kne for Jesus og sier: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” Han venter at Herren nå skal si: ”Se, hvor mange synder du har begått. Du er verd en evig død og fordømmelse.”

Hvor kom den fra, denne redselen hos Peter? Hvorfor takket han ikke Herren da han falt på kne? Fordi de mange syndene hans passerte revy for øynene på ham, og i den situasjonen ble det umulig å uttrykke glede og takknemlighet; han måtte bare falle skjelvende ned og rope til sin Herre og Frelser disse fryktelige ordene: ”Gå fra meg, Herre.” Djevelen hadde ranet ham for all trøst og hvisket ham i øret at han måtte rope slik. Han ventet ikke annet fra Herren enn å bli slått ned. Han var ute av stand til å skille mellom loven og evangeliet. Hvis han hadde vært i stand til dette, ville han gått Jesus frimodig i møte idet han tenkte på at Han hadde tilgitt ham alle hans synder. Når ikke vårt hjerte fordømmer og anklager oss, er det enkelt for en kristen å skille mellom lov og evangelium. Jmf. 1 Joh 3,20-21. Men situasjonen blir en annen når hjertet fordømmer og ikke vil la seg bringe til taushet, hva en enn gjør. Hvis en i det øyeblikket kan skille rett mellom lov og evangelium, vil en falle ned for Jesu føtter og finne trøst i Hans fortjenester. Men dette er ikke enkelt.

Når kristne imidlertid har lært seg å skille rett, i praksis, mellom loven og evangeliet, sier de med Johannes: ”Gud er større enn vårt hjerte. Han vet alt. Og han har gitt en annen dom over menneskets synd, en frikjennelsesdom, og den gjelder også meg.” Velsignet er du hvis du har lært deg denne vanskelige kunsten. Men anse deg likevel ikke som fullkommen, for du vil alltid bare være som en nybegynner i dette. Husk: Når loven anklager deg, da grip med en gang fast i evangeliet.

Som to fiendehærer støter loven og evangeliet av og til sammen i et menneskes samvittighet. Evangeliet sier: ”Du er tatt inn under Guds nåde.” Loven derimot sier: ”Ikke tro på det; se bare på hvordan du har levd, hvor mange og stygge syndene dine er, hva slags tanker og begjær du har gitt rom for i ditt sinn.” I en slik situasjon er det vanskelig å holde lov og evangelium rett fra hverandre. Når dette skjer, må en si til loven: ”Bort med deg! Alle dine krav har til fulle blitt oppfylt, og du har derfor ingenting utestående med meg. Det fins En som har betalt hele min gjeld.” Dette problemet gjør seg ikke gjeldende for en person som er død i sine overtredelser og synder; han er fort ferdig med hele loven. Derimot er det en høyst reell problemstilling for en person som er blitt omvendt.

2) For det andre, skal vi være klar over at det for pastoren, også som teolog og sjelesørger er den høyeste og vanskeligste kunst å skille rett mellom disse to sidene av Bibelen. Alt det teologen ellers må kunne og vite, er mindre verd enn denne kunsten.

2 Tim 2,15: ”Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte” (eller: ”som rett deler sannhetens ord”, iflg. en del bibeloversettelser). Apostelen Paulus’ råd til Timoteus her, indikerer at det å skille rett mellom lov og evangelium er en stor og vanskelig kunst.

Det Herren Jesus i Lukas 12,42-44 roser som et flott utført arbeid, er ikke ene og alene en framsigelse av Guds ord, eller for å uttrykke oss i tråd med liknelsen, å gi mat til hvert medlem av husholdningen, men det å sørge for at enhver får riktig porsjon til rett tid – at hver og en får det som hans åndelige tilstand krever. Og dette må skje til riktig tidspunkt. Det er en dårlig forvalter som gir tjenerne noe å spise til helt uregelmessige tider, og som heller ikke bryr seg om de får nok mat til rette tid. Den lærdommen liknelsen her i Lukas 12,42-44 vil gi oss, er: En forkynner må være vel bevandret i kunsten å gi enhver til rett tid det han trenger, enten loven eller evangeliet. Bare fra Gud selv forventer apostelen å få de kvalifikasjoner som kreves for denne høye og vanskelige kunsten, jmf. 2 Kor 2,16 og 3,4-6.

Forkynn slik at hver eneste tilhører føler: ”Han mener meg. Han har tegnet fariseeren og hykleren nøyaktig slik som jeg er.” Pastoren beskriver en person som er nedtynget av synd og fristelser så tydelig at offeret for den aktuelle fristelsen må innrømme: ”Dette er min situasjon.” Mens han lytter til pastoren må den angrende snart forstå: ”Den trøsten gjelder meg; det er meningen at jeg skal ta den til meg.” Den forskrekkede og vakte sjelen må ledes til å tenke: ”Å, for et godt budskap! Dette er til meg!” Men viktig er det at også den ubotferdige ledes til å erkjenne: ”Forkynneren har tegnet et nøyaktig portrett av meg.”

Derfor må forkynneren vite hvordan kan skildre nøyaktig den indre tilstanden til enhver av sine tilhørere. Bare en objektiv presentasjon av de forskjellige læresetningene er ikke nok for dette formålet. En kan være aldri så ortodoks og ha tilegnet seg den rette lære, men likevel ikke leve i personlig samfunn med Gud, enda ikke ha gjort opp sin sak med Gud, enda ikke ha kommet til forvissning om at syndeskylden er ettergitt og betalt.

Den store utfordringen det er å skulle skille rett mellom lov og evangelium, er enda større når pastoren utøver privat sjelesorg til enkeltmennesker. Fra prekestolen kan han gi varierte utsagn og håpe at de vil nå inn til tilhørerne. Men når folk søker hans råd som sjelesørger, står han overfor en langt vanskeligere oppgave. Han vil snart få inntrykk av hvem som er kristne og hvem som ikke er det, selv om han selvfølgelig kan bli lurt av en hyklers fromme ytre. Men kan pastoren skille rett mellom lov og evangelium, er det nok mulig at tilhørerne hans narret ham, men det er deres egen feil dersom de anvendte feil lære på seg selv. Bare i det tilfelle hvor årsaken til at folk misforstår budskapet skyldes pastoren, er det han som må bære stort ansvar for dette. Dersom folk oppfører seg som kristne bare for å lure pastoren, så er det seg selv de lurer. En pastor skal behandle som en kristen enhver person som gir inntrykk av å være det – og motsatt.

Imidlertid er ikke alle ikke-kristne like. En er krass og grovkornet motstander av religionen, en gudsfornekter og gudsbespotter. En annen er ortodoks, tilhenger av den rette lære, men har en død, intellektuell tro. Pastoren vil – hvis han da ikke selv er en slave under synden og ute av stand til å danne seg et bilde av personen han har for seg – i den sistnevnte gjenkjenne en åndelig blind som ennå er fanget i den åndelige døds lenker. Dersom nå en ikke-kristen er blitt grepet av uro og fylt av en viss angst, men ennå er ubotferdig og stolt, skal pastoren si til seg selv: ”Denne personen må først bli knust.” En er slave av en stygg last, en annen er egenrettferdig. Å finne ut hvilken gruppe de forskjellige hører til, og så tilberede den rette medisinen; det er dette som er den vanskelige oppgaven vi her taler om. Og det er om å gjøre at vi forstår at en forkynner bare kan bli rett utrustet for en slik oppgave ved Den Hellige Ånds hjelp.

Til sist er likevel det vanskeligste å gi de sanne kristne hva de til enhver tid behøver – alt etter hva for åndelig tilstand den enkelte er i. En har en svak, en annen en sterk tro; en er frimodig og glad – en annen sørgmodig; en er treg og dorsk – en annen brennende av iver; og en har lite av åndelig kunnskap – en annen er dypt grunnfestet i sannheten.

(Fortsettelse følger neste fredag, 27. januar.)

_________________________________________________________________

For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Tese 2

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________


En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

___________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

Denne tesen er todelt. Første del uttrykker et krav til en rett lærer, nemlig at han presenterer alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften.

Skriften krever at Guds ord må være absolutt rent og uforfalsket hos oss og at vi skal kunne si når vi går ned fra prekestolen: ”Jeg kan avlegge ed på at jeg nå har forkynt Guds ord rett og riktig. Selv til en engel som kommer ned fra himmelen skal jeg kunne si: Min preken var korrekt.” Dette forklarer den paradoksale uttalelse fra Luther, at en predikant ikke skal be Fadervår når han trer ned fra prekestolen, men før han går opp på den. For en rettroende taler behøver ikke be etter å ha holdt sin preken: ”Forlat meg mine synder”, ettersom han kan si: ”Jeg har forkynt den rene sannhet.”

La oss tenke oss at noen med rette kunne si: ”Det var ingen falsk lære i prekenen min”, – og så var likevel hele prekenen hans feil. Går det an? Det andre leddet i tesen ovenfor sier så. For bare han er en rett lærer som, i tillegg til det andre som kreves, også korrekt skiller lov og evangelium fra hverandre. Det er nemlig den endelige prøve på en rett preken.

Verdien av en preken avhenger ikke bare av at hver setning i den er hentet fra Skriften og stemmer overens med den, men også av at lov og evangelium er delt rett. Det er en feil anvendelse av evangeliet å forkynne det for slike som ikke er redde for å synde.

På den annen side skapes en enda skrekkeligere situasjon dersom predikanten er en lovisk lærer som nekter å forkynne evangeliet for menigheten fordi han tenker: ”Disse folkene kommer jo bare til å misbruke det likevel.” Skal fattige syndere på grunn av det nektes evangeliet? La den ugudelige gå fortapt; men Guds barn skal likevel vite at deres hjelp er nær for hånden og hvor enkel den er å få tak i. Enhver som holder tilbake evangeliet fra dem som er i behov av trøst, duger ikke til å skille mellom lov og evangelium.