Abort er ingenting å feire

Den norske loven om selvbestemt abort fylte nylig førti år. Men dette er ikke noe å feire. Over en halv million menneskefostre er blitt drept disse årene, noe som omtrent tilsvarer antallet innbyggere i Bergen, Haugesund, Stavanger og Kristiansand til sammen. Det ble også nylig sendt offentlige gratulasjoner og lykkeønskninger til Irland, der en folkeavstemning viste flertall for å fjerne en lov fra 1983 som sa at ufødte barn og deres mødre har like stor rett til å leve. Mange jubler over at man nå også i Irland skal få «valget» og «friheten» til å ta abort. Samtidig vet vi at Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner jobber for å sikre «trygge aborter» i den tredje verden. Og en fersk undersøkelse («Being Christian in Western Europe») tyder på at omtrent halvparten av de «aktive kristne» (!) støtter abort i mange eller de fleste tilfeller.

«Alle må få ha kontroll over egen kropp,» heter det. Og dette høres i utgangspunktet helt rimelig ut. Likevel er det villedende og bedragersk språkbruk, fordi abort jo berører to kropper, to menneskeliv, to individer. Men den ene av de to skal liksom ikke regnes med. Barnet i mors liv er blitt lyst fredløs de første månedene av sin eksistens. Det er «oppsiktsvekkende at en blåveis bak søppelstativet har sterkere rettsbeskyttelse enn et foster», som den norske journalisten Niels Chr. Geelmuyden har uttalt.

At menneskelivet begynner ved befruktningen er et biologisk faktum. Alle arveanlegg er på plass helt fra starten av, og etter bare tre uker begynner hjertet å slå. Fosterets underfulle utvikling vet vi i dag mye mer om enn før. Vi har alle vært så bittesmå. Jeg har vokst og utviklet meg mye siden da; Jeg ble født, lærte å krype, gå og snakke, ble ungdom, og voksen. Men det handler bare om forskjellige livsstadier eller utviklingsfaser; Allerede som foster i mors liv er man et levende menneske, som burde ha rett på beskyttelse her i landet. Og dette burde egentlig folk i Norge kunne bli enige om.

Så bitteliten var også vår Herre Jesus! Han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, den evige Guds Sønn ble et menneske, i jomfru Marias morsliv. Han ble selvfølgelig ikke menneske først noen måneder ut i svangerskapet, eller ved fødselen, men allerede fra unnfangelsen var han sann Gud og sant menneske i en person. Men hadde det vært i dag, ville kanskje den unge gravide Maria, Guds mor, blitt oppmuntret til å ta abort.

Nå er det ikke kirkens oppgave å bestemme hvordan statens lover skal være. Dette er ansvaret til landets politikere, folkets valgte representanter. Likevel er det kirkens oppgave å tale om hva Guds ord sier om liv og død, rett og galt, til alle som vil høre. Abort strider imot det femte bud, «Du skal ikke slå ihjel». Både morens og fosterets liv må vernes, begge to må vises omtanke og omsorg i en sårbar situasjon. Samtidig som vi bør fortsette å holde fram at abort er forferdelig galt, er det svært viktig å kommunisere at det finnes tilgivelse også for denne synden. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier frelseren. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for kvinner og menn i alle land. At Gud har vist menneskeheten en slik kjærlighet, at han har blitt menneske, gitt sin Sønn til soning for våre synder, dette gir oss alle svært stor verdi. Ung eller gammel, liten eller stor, syk eller frisk, hver og en er verdifull for Ham. Må Gud forbarme seg over oss, vekke oss og gi oss mot til å stå opp for livsrett og menneskeverd.

(Redaksjonelt-artikkel i Bibel og bekjennelse, nr 2/2018)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)