Evan Luth

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Fred på jord, himmelsk fred

Julepreken av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen

Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.

Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.

Julevåpenhvile, 1914 (Wikipedia). — Julevåpenhvilen 1914.

Christmas_Truce_WWI Engelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.

Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?

Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515. (Wikiart) — Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.

Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).

Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»

Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!

Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.

Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).

For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.

Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).

Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.

Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.

Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:

Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.

Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.

Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.

Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.

Keiser Augustus og barnet i krybben

Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma. (Wikipedia) — Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.

”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.

Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.

Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.

______________________________

Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.

I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Kristi inntog i Jerusalem, tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. Fra Wikiart. — Kristi inntog i Jerusalem, tresnitt av Albrecht Dürer, 1511.

Preken på 1. søndag i advent

Matteus 21,1-9.

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag begynner vi et nytt kirkeår, og vi har tent det første lyset i adventsstaken. Hva betyr ordet advent nå igjen? For alle som snakker norsk, dansk eller svensk er det vel nokså lett å ta feil og tro at det må bety ventetid eller noe lignende – når det heter «ad-VENT» – siden vi jo venter på at det snart skal bli jul? Men så blir vi minnet på at ordet advent er fra et annet språk, latin – og det betyr komme eller ankomst. For advent handler om at det er noen som kommer. Og den som kommer, er ingen hvem-som-helst; det er en konge. Ja, det er Herren Gud selv som kommer.

Mange mennesker tenker seg at Gud er en som sitter i ro, langt der ute et sted; en som på avstand betrakter livet her på jorden, alt det han satte i gang for lenge siden. Han er liksom bare en tilskuer, en fremmed som ikke når ned til oss. Og vi når heller ikke opp til ham.

Men Bibelen forteller oss at Gud er ikke langt vekke; Han kommer til oss, her hvor vi er! Men er ikke det egentlig skremmende? Må vi ikke bli veldig redde hvis det er sant at Gud selv, den Allmektige og Allvitende Gud kommer? Han vet jo alt om oss. Han kan lese oss som en åpen bok, og vi vet at det står mye på sidene i denne boken vår som ikke er bra og som vi har grunn til å skamme oss over. Det står blant annet om at vi ofte nesten har glemt Gud, og ikke har villet ha ham som herre og konge i våre liv. Vi har i stedet ønsket å være vår egen herre, bestemme selv, følge vårt eget hjerte. Vi har ofte ønsket å gå våre egne veier og bare gjøre som vi selv vil. Må vi ikke da skjelve av angst, når den hellige Gud kommer til oss?

Men så leser vi: Frykt ikke, Sions datter, men fryd deg! Kongen din kommer til deg, ikke ridende på en krigshest, ikke fryktinngytende med sverd og spyd for å ta deg, straffe deg for alt du har gjort galt. Nei, han kommer til deg ydmyk, saktmodig, ridende på et esel; han er nemlig Fredsfyrsten, en konge som kommer med fred. Han sier han er kommet for å forkynne et gledesbudskap for fattige, for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4,18-19). Matteus og de tre andre evangelistene forteller oss om en Jesus som går omkring og er synderes venn og som inviterer alle som strever og bærer tunge byrder til å komme til ham, for han vil gi oss hvile.

Jesu inntog i Jerusalem er jo noe vi hører om i kirken også på Palmesøndag, for det var som kjent da, like før påske, at det skjedde. Så hvorfor er nettopp denne teksten hos Matteus blitt valgt som adventtekst og blitt lest i kirkene på første søndag i advent gjennom så mange århundrer? Årsaken må utvilsomt være at kristne menigheter straks ved begynnelsen av kirkeåret skal få høre det trøsterike budskapet at Jesus også i dette nye kirkeåret vil komme til oss. Han er ikke trøtt og lei av oss på grunn av all synd og elendighet i livet vårt, alt rot og tull. Han vil ikke overlate oss til oss selv og alle problemene og bekymringene våre, vil ikke la oss gå til grunne i hjelpeløshet og ensomhet. Mange ganger føler vi oss som en rykende veke inni oss, som et lys som er i ferd med å slokne, eller som et knekket siv. Men Jesus kommer så mild og saktmodig, med all sin kjærlighet; han vil ikke slokke en rykende veke eller knuse et knekket siv (Matt 12,20), han er frelseren vår som vil hjelpe oss og være vår venn. Og derfor synger vi av glede i dag: «Hosianna, lov og ære vår konge evig vere!» «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!» Vi hyller ham og tar imot ham som frelserkongen vår.

Kongen i Norge de siste tiårene er som kjent Harald. Og hvis kong Harald kommer hit til byen en dag, samler det seg nok ganske mange mennesker for å ta imot ham og se ham. Da forventer vi at han skal komme i en flott bil, en stor, svart og helt nyvasket og bonet bil, med egen privatsjåfør, slik som han pleier. Hvis du er en av dem som står der og vifter med norsk flagg, blir du nok veldig overrasket og skuffet dersom kongen kommer kjørende i en helt enkel liten bil, kanskje en gammel lyseblå folkevogn? Hva er dette for noe? Det er vel ikke slik en ekte konge skal komme kjørende? Tror han at det er en slik konge vi vil ha? Er det kanskje bare lureri, noen som har kledd seg ut som kongen? Vi forventer noe helt annet av kongen vår.

Og litt slik tenkte mange av jødene i Jerusalem den dagen Jesus kom ridende inn i byen på et esel han hadde fått låne, og ble hyllet som konge av de som gikk foran og de som fulgte bak. Han så jo helt enkel og fattig ut. Ingen flott purpurkappe eller rustning, som andre konger på den tiden kledde seg i. Ingen flott krigshest, og ingen soldater med våpen hadde han med seg. Bare en flokk med fiskere fra Galilea og andre helt vanlige folk. Han så ikke særlig kongelig ut, denne mannen. Det skal sies at kong David og andre konger i Jerusalem også hadde brukt esel som ridedyr – i fredstid. Men de kongene så i hvert fall ikke fattige ut, slik som Jesus fra Nasaret. Og nå som landet var okkupert av romerne, var det vel behov for en sterk krigerkonge som kunne jage vekk fienden. Mange fikk det ikke til å stemme at han som kom ridende så ydmyk og saktmodig kunne være Messias, kongen de hadde ventet på så lenge.

Mange hadde ikke forstått at Messias skulle være en helt annerledes konge. «Min kongsmakt er ikke av denne verden,» sa Jesus (Joh 18,36). Hans rike er ikke et ytre verdslig rike, men et åndelig rike, et nåderike. Han var kommet for å beseire den fiendtlige okkupasjonsmakten; ikke den mektige romerske keiseren og soldatene hans, men den åndelige fienden – syndens og djevelens makt, dødens rike, som hadde fått makten over hele menneskeslekten etter syndefallet. Han var kommet for å befri oss fra denne ulykkelige situasjonen vår. Og det kunne han ikke gjøre ved hjelp av sverd og spyd, pil og bue, eller andre verdslige våpen. Men hvordan gjorde han det? Ved å leve et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved å dø på et kors som et sonoffer for våre synder.

Jesus så så svak ut. Ja, han så ut som den mest ynkelige kongen i hele verdenshistorien, da han ble hånet med tornekrone på hodet, purpurkappe over skuldrene, stav i hånden, og da han ble løftet opp på korset, der det var plassert et skilt med påskriften «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Mange ble forferdet over hvordan han så ut, som profeten Jesaja hadde skrevet om: Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte.. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe…. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53). Da han døde der på Golgata, så det ut som tidenes største nederlag. Men i virkeligheten var det tidenes største seier; for han beseiret syndens og dødens makt, og dødens rike, – ved å smake døden i stedet for oss. Det var derfor han kom – ridende på et esel – inn i Jerusalem.

Jesus er konge, men hans kongerike er altså helt annerledes fra alle andre store og kjente herskeres riker. Keiser Napoleon Bonaparte, den mektige franske lederen, har sagt noe bra: «Alexander den Store, Cæsar Augustus, keiser Karl den Store og jeg, Napoleon – vi grunnla store riker, mektige imperier. Men hva grunnla vi dem på? På våpenmakt og vold. Men Jesus Kristus – han grunnla sitt rike på kjærlighet.» Så sant. Jesu kongerike er et nåderike, og derfor bygger og regjerer han riket sitt ved hjelp av nådens midler, med sitt kjærlighetsord som han har gitt oss gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd i Bibelen; han bygger, styrer og regjerer sitt rike gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Vi synger i en salme: «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like». Men denne store herligheten ved Jesu rike er det bare troen som legger merke til, for den er ikke noe ytre som kan ses med øynene. Det ser vel heller ganske smått og ubetydelig ut når kongen Jesus Kristus kommer og møter oss mennesker i nådens midler. Bibelordet og sakramentene er i verdens øyne nokså små, svake og ubetydelige ting, og nådemidlene møter derfor mye likegyldighet og forakt. «Det der kan vel ikke være noe særlig å bruke tiden på, det finnes da viktigere ting å holde på med,» synes mange. Men: det finnes faktisk ikke noe viktigere å bruke tid på enn nådemidlene, der Gud gir oss og overrekker oss sin nåde, tilgivelse, fred og evig liv.

«Bibelen, den er jo bare menneskeord,» er det mange som sier, «så vi kan ikke bry oss så mye om hva som står skrevet i den der gamle boken.» Men: Bibelen er ikke bare menneskeord. Bibelen er ført i pennen av mennesker, ja det er sant; det var utvalgte profeter og apostler som talte og skrev, men fra begynnelse til slutt er Bibelen inspirert, innblest, av Gud Den Hellige Ånd, slik at den er Guds ord. I den hellige Skrift er det Herren Gud selv som taler til oss.

«Dåpen, hva er det som er så spesielt med den?» sier mange, «det er jo bare en seremoni, med noe helt vanlig vann?» Men dåpen er ikke bare noe vanlig vann: I dåpen er Guds ord forent med vannet, og når en liten unge blir døpt ved døpefonten her i kirken, er det Gud som kommer til et hjelpeløst lite menneske og gjør det til sitt eget barn, ved å vaske bort all synd og føde han eller henne på nytt, åndelig.

Nattverden virker heller ikke særlig imponerende, ytre sett. «Er ikke det bare noe brød og litt vin? Kan det være noe særlig å bry seg om?» tenker dessverre mange. Men nattverden er i høyeste grad noe å bry seg om, for der kommer kongen Jesus til oss og blir oss så veldig nær; han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver og en om at alle våre synder virkelig er oss tilgitt. «Gjør dette til minne om meg,» sier han. Den som er likegyldig til nattverden, viser derfor egentlig likegyldighet mot Jesu vilje, og mot hans legeme og blod. Han kommer til oss i nattverden i dag, for å gi oss styrke til å stå imot alle angrep og flammende piler fra den vonde fienden. Den styrken trenger vi.

Adventstiden er en forberedelsestid der vi ser fram imot den store julefesten til minne om Jesu fødsel i Betlehem, da Gud kom til oss som et lite fattig menneskebarn. Og disse adventukene skal hjelpe til å gjøre julens innhold dypere for oss. Men advent handler også om at vi skal være forberedt på hans gjenkomst; når han skal komme igjen på den siste dag. Og i dag på første søndag i advent tenker vi spesielt på dette at han stadig kommer til oss, her og nå, gjennom nådens midler. Jesus vil komme til oss også i dette kirkeåret. Han er ikke lei av oss. Han vil alltid være nær oss og være vår venn.

Tenk å ha denne kongen til venn! Vi kan snakke til ham, han har lovet å høre på oss. Vi trenger ikke å avtale tid, ringe for å høre om kongen muligens kan gi oss audiens en gang i neste uke. Vi får folde hendene våre og be til ham til alle tider, når som helst, både dag og natt. Vi får legge alle ting, alle bekymringer og gleder fram for ham, han vil alltid høre på oss, og vi vet at han vil oss bare det aller beste for tid og evighet. Han er Guds Sønn, som er gitt all makt i himmel og på jord. Alt som er vondt og vanskelig i livet vårt vil han vende til det beste for oss, og en dag – den kan komme fortere enn vi aner – vil han komme og ta oss ut av denne verden og hjem til seg, for at vi for alltid skal få være med ham og få oppleve evig glede og jubel. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Gud være takk og lov! Amen.

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt. — Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK) – 40 år

Den 7. september 1974 ble Lutherska Bekännelsekyrkans stiftelsesdokument undertegnet i Uppsala, Sverige av en gruppe prester og lekfolk som hadde tatt steget ut av Svenska kyrkan fordi den kirken ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Etter hvert oppstod det flere menigheter i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet, Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes. Helt fram til 2009 bestod LBK av svenske og norske menigheter, men den 18. juli det året ble LBK i Norge konstituert som et eget, selvstendig kirkesamfunn. LBK har siden 1993 tilhørt den verdensomspennende lutherske organisasjonen KELK (Den Konfesjonelle Evangelisk-Lutherske Konferanse).

LBK er en bekjennelseskirke. En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken (med stor K). For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolererer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolererer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds ord.

Sentralt i den lutherske lære står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr blant annet at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

Av pastor Egil Edvardsen.

(Denne artikkelen er hentet fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke, 2014. Publisert her med forfatterens tillatelse.)

Apostlene Peter og Paulus

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).

Bare én skapelsesberetning, ikke to!

Det er en utbredt oppfatning at Første Mosebok inneholder to ulike skapelsesberetninger. Men et litt nærmere studium viser at den såkalte «nr. 2» er en fortsettelsesfortelling, ikke en alternativ skapelsesberetning.

Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.

Første Mosebok er en meget fint komponert bok! Etter en innledning om skapelsen av verden (1 Mos 1,1 – 2,3), skildres den fortsatte historien i ti (10) hovedavsnitt. Alle de ti hovedavsnittene innledes med en setning inneholdende det hebraiske nøkkelordet toledoth, som har betydningen «fortsettelseshistorie», «slektshistorie» o.l.

Det mange har ment er «den andre skapelsesberetningen» er altså egentlig den første fortsettelseshistorien (!). Dette kommer fint fram i den nyeste norske bibeloversettelsen (2011). (I 1978-oversettelsen gjorde man derimot en kunstig oppdeling av det fjerde verset i kapittel 2, – og dette passet «utmerket» med den dårlige teorien om to ulike skapelsesberetninger).

1) Den første av de ti fortsettelseshistoriene begynner altså med 1 Mos 2,4: (Overskrift: Mennesket i Edens hage) «Dette er historien (toledoth) om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen» (min kursivering). Her tar forfatteren først et lite steg tilbake, går inn på den sjette skapelsesdagen og forteller nærmere om hvordan det gikk til da Gud skapte mannen og kvinnen. I denne første fortsettelseshistorien er det menneskene som står i sentrum, og hvordan Gud viser dem omsorg. (Skapelsen av dyr og planter, som også nevnes, har underordnet betydning. Derfor nevnes ikke alt i strengt kronologisk rekkefølge, men derimot i logisk rekkefølge). Videre fortelles det om hva som skjedde med de første menneskene i tiden som fulgte, blant annet om syndefallet, og Kain og Abel.

2) Den andre fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 5,1: «Dette er boken om Adams slektshistorie (toledoth).» Også her knyttes det an til det foregående (for Adam er jo omtalt tidligere), før det fortelles videre om hva som hendte i Adams slekt.

3) Den tredje fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 6,9: «Dette er Noahs slektshistorie (toledoth).» Personen Noah var allerede nevnt mot slutten av forrige hovedavsnitt, men her fortelles det videre om ham og hans familie, og storflommen.

De resterende sju «toledothene» i Første Mosebok finner vi ved å slå opp følgende vers:
1 Mos 10,1; 11,10; 11,27; 25,12; 25,19; 36,1 og 37,2. Alle avsnittene har altså dette til felles: de knytter an til noe som allerede er omtalt og forteller videre om hva som skjedde i fortsettelsen. Det avsnittet som ofte feilaktig kalles «den andre skapelsesberetningen» er tydelig å forstå som en fortsettelseshistorie, som først utdyper og beskriver nærmere ting som er omtalt tidligere, før det fortelles om hendelsene som fulgte videre.

Slå opp i Første Mosebok og les selv – én skapelsesberetning og ti fortsettelseshistorier.

_____________________________________________________________________________________

I tidsskriftet Biblicum (nr. 3-4, 1981) har Seth Erlandsson en fin og nyttig gjennomgang av skapelsesberetningen og den første fortsettelseshistorien. I tillegg tar han en gjennomgang av hva bibelkritiske forskere har ment om disse skriftavsnittene, bl.a. påstander om paralleller med diverse babylonske epos og myter. Dette dobbeltnummeret av tidsskriftet er identisk med nr 12 i Biblicums småskriftserie: Världshistoriens första dagar, som kan bestilles fra Biblicums nettbokhandel:

https://biblicum.nu/?product=varldshistoriens-forsta-dagar

Guds vrede og Guds nåde

Debatter i media for tiden viser at det fins et stort behov for undervisning om «lov og evangelium». Følgende artikkel av dr. Siegbert Becker (1914-1984) har jeg hentet fra hjemmesiden til Den Lutherske Bekjennelseskirke (www.luthersk-kirke.no).

For den menneskelige fornuft er læren om Guds vrede og Guds nåde et stort problem. En Gud som både er uendelig rettferdig og uendelig nådig, kan ikke rommes innenfor den menneskelige fornufts grenser. Vi innser denne vanskelighet, og taler som Luther og de lutherske bekjennelsesskrifter om å skille rett mellom lov og evangelium. Vi mener at Dr. Walther hadde rett da han sa at for det menneske som ikke forstår å skille rett her, må Bibelen synes å inneholde flere motsigelser enn Koranen. Men vår kirke og forkynnelse viser hen til Kristi kors og til læren om den stedfortredende soning som en løsning på denne tilsynelatende motsigelse.

Luther sier at Bibelen holder fram for oss et dobbelt bilde av Gud: Et av frykt, dvs. et overveldende bilde av Guds strenge vrede som ingen kan unnfly, og som ville drive oss til fortvilelse dersom vi ikke hadde troen; og på den andre siden et motsatt bilde av Guds nåde, som troen ser hen til, og dermed får en vennlig og trøstefull tillit til Gud (WA 12,633).

I Galaterbrevskommentaren behandler han gang på gang dette skillet mellom lov og evangelium. Der sier han at lovens hensikt er å anklage, ydmyke og døde oss, føre til helvete og ta fra oss alt. Evangeliets hensikt derimot er å erklære oss skyldfrie og frikjenne, opphøye og levendegjøre oss, føre oss til himmelen og gjøre oss rike på alle ting (WA 40,1,371).

Også bekjennelsesskriftene peker på dette skillet. Apologien sier at lov og evangelium må holdes like atskilt som himmel og jord (Apol. III). Konkordieformelen lærer i femte artikkel at der dette skillet ikke holdes klart fram, gis det ikke en sann undervisning i kirken.

Dette dype skille mellom lov og evangelium blir tydelig i en av de tidligste og største åpenbaringer som Gud har gitt om seg selv i Bibelen.

Etter at han hadde knust gullkalven, ba Moses om det privilegiet å få se Gud. Han ville se hvordan Gud egentlig var. Men Herren svarte Moses at intet menneske kan se Gud og leve, men han lovet ham likevel at han skulle få se en flik av hans herlighet på avstand. Deretter får vi vite at Herren selv talte med Moses om hvilken Gud han er. Den skildring som her blir gitt, beskriver klart og tydelig lovens og evangeliets grunnbegreper. Ordene som brukes, er delvis velkjente for oss, da mange kristne har lært første delen av beskrivelsen utenat: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Det er vanskelig å finne en mer uttrykksfull bekreftelse på Guds barmhjertige vilje til å tilgi menneskenes synder.

Men så fortsetter bibelordet uten avbrudd: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2 Mos 34,6-7). Disse ord forkynner like ettertrykkelig Guds rettferdige vilje til å straffe enhver synder.

Slik åpenbarer Herren seg for Moses som den Gud som tilgir og som straffer. Her ligger det grunnleggende skillet mellom lov og evangelium. I loven møter vi den Gud som straffer, og i evangeliet den Gud som tilgir. Og i Bibelen er dette én og samme Gud.

Det er blitt gjort mange forsøk på å løse denne motsigelsen. Det er de som sier at bildet av den Gud som straffer, hører til de tidligere stadier av religionens utvikling, og at begrepet nådig Gud gradvis fortrenger slike primitive oppfatninger, som fremdeles bare overlever blant teologiske mørkemenn. Andre, som ikke er fullt så radikale, reduserer Guds rettferdighet til håndterlige proporsjoner og sier at Jesus er kommet for å åpenbare en Gud som har en kjærlighet som langt overstiger hans rettferdighet og nidkjærhet. Selv om nok Gud straffer, er dette aldri ment som straff, men som et middel til forbedring, og til slutt skal den tid komme, da Gud bare er nådig.

Men slike oppfatninger kan vi ikke ha dersom vi aksepterer hele Bibelen som Guds verbalt inspirerte og ufeilbare Ord. Vi bør ikke en gang si at Jesus kom for å vende Guds vrede til barmhjertighet, for selv om vi nok kan forstå en slik påstand, har den en tendens til ikke å la Guds egen beskrivelse av seg selv stå ukorrigert. Gud er alltid og uforanderlig den som tilgir og som straffer. Den eneste virkelig tilfredsstillende løsningen finner vi i Kristi stedfortredende forsoning og i hans kors.

Fra «Skriften og saligheten»,
av Siegbert W. Becker.

Apostelen og evangelisten Johannes

Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden (Wikimedia Commons) — Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden.

27. desember er minnedagen for den fjerde evangelisten. Johannes, sønn av fiskeren Sebedeus, og bror av Jakob, var en av Jesu tolv apostler, «den disippel han hadde kjær» (Joh 19,26). Han og broren fikk av Jesus kallenavnet ”Boanerges”, tordensønner (Mark 3,17), antagelig fordi de iblant viste et ildfullt temperament. Begge arbeidet som fiskere på Gennesaretsjøen da Herren kalte dem til disipler. Johannes fikk sammen med Peter i oppgave å stelle i stand det siste påskemåltidet, og på Golgata betrodde Jesus sin mor Maria til Johannes’ omsorg.

”Evangeliet etter Johannes” skal ha blitt forfattet i Efesos, hvor han bodde den senere delen av sitt liv; derfra foretok han en omfattende virksomhet i Lilleasia. Han skrev også Åpenbaringsboken (på øya Patmos, dit han antagelig ble forvist under keiser Domitians forfølgelse) og de tre Johannesbrevene. Det fortelles fra hans alderdom at han på grunn av fysisk skrøpelighet måtte bæres til de kristnes sammenkomster i Efesos og at han der holdt følgende korte preken: ”Mine barn, elsk hverandre!” ”Kjærlighetens apostel” døde en naturlig død, mer enn nitti år gammel, ca år 100 e.Kr.

Johannesevangeliet er trolig skrevet ca år 90 e.Kr , flere tiår senere enn de tre andre evangeliebøkene, og derfor forutsetter forfatteren at leserne allerede er kjent med mange viktige hendelser i Jesu liv. Han utfyller bildet med en del episoder som ikke finnes hos de andre, bl.a. samtalene med Nikodemus og kvinnen ved brønnen, bryllupet i Kana og oppvekkingen av Lasarus. Undergjerningene som er tatt med, kalles alle for ”tegn”. Johannes gir imidlertid aller mest plass til Jesu undervisning, forkynnelse og bønner. Her snakker Herren om seg selv som den gode hyrde, livets brød, det levende vann, verdens lys, veien, sannheten og livet; han underviser og ber for disiplene, og svarer på fariseernes spørsmål.

Evangeliet etter Johannes kjennetegnes ved en enkel og ren stil, stor dybde og skjønnhet. Målet med boken er at de allerede troende leserne skal få trenge dypere inn i de kristne sannhetene, ikke minst læren om Jesu person, hans guddomsherlighet (som vranglærere hadde begynt å fornekte). Jesus er sann Gud og samtidig et sant menneske, han er det evige ”Ordet”, Guds Sønn, som har tatt bolig iblant oss, full av nåde og sannhet (Joh 1,1-18).

Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa. ( http://en.wikipedia.org/wiki/File:St._John's_Cathedral,_Warsaw_–_Relief_-_22.jpg ) — Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa.

I kirkekunsten er symbolet for den fjerde evangelisten en ørn, bl.a. på grunn av åpningskapitlets «høytflyvende» perspektiv på Kristus:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.