Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
Slik begynner en av våre mest elskede julesalmer, skrevet av den danske dikteren og presten Hans Adolph Brorson i 1732. Salmen feirer Jesu fødsel som en hellig og underfull hendelse. Den enkle, men gripende teksten inviterer oss til å tenke over julens budskap.
I juleevangeliet sier engelen til hyrdene – etter å ha fortalt dem om en stor glede, en nyfødt frelser i Davids by som er Messias, Herren: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).
Og Brorson uttrykker en lengsel etter å bli med, han også, til Jesu føderom. Hjertet hans vanker (vandrer) stadig dit, fylt av ærefrykt. Han sier at det enkle krybberommet skal være hans «hjertes frydeslott» (vers 2), et åndelig hjem. For det som der har skjedd er så ufattelig stort og gledelig.
«Under uten like, hvor kan jeg vel forstå…» Det er jo Gud av himmerike som av kjærlighet til oss mennesker har latt seg føde som et lite og sårbart barn. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Men hvorfor ble han ikke heller født på et kongelig palass og lagt i en praktfull seng med silkedyne? I stedet velger Gud å bli født i enkle, fattige kår og lagt i en krybbe med høy og strå? Slik blir det veldig tydelig at Frelseren og frelsen er tilgjengelig for alle. Han ble fattig for å gjøre oss rike (2 Kor 8,9).
Til slutt bryter Brorson ut i en lovprisning av Jesus, fylt av takk og hengivenhet:
Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn!
Ja, for tanken på Jesu store kjærlighet og fullbrakte frelsesverk for oss, gjør at vi blir fylt av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Vi vil at Han skal bo hos oss og ta stadig mer plass. Fordi han har levd og dødd for oss, vil også vi gjerne leve og dø for ham. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er kjøpt, og prisen betalt (1 Kor 6,19-20).
Jesus er svaret på menneskenes dypeste lengsler og behov for frelse, fred og glede, også i 2025 og i året som ligger foran oss. «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Ef 3,17).
Glade jul, maleri av Viggo Johansen. Public Domain, Wikimedia Commons.
Skikken med å pynte trær til jul begynte i Tyskland på 1500-tallet og spredte seg senere til store deler av verden. Dikteren Goethe beskrev gleden over juletreet: «Det etterlengtede øyeblikket når døren plutselig ble åpnet og åpenbarte et pyntet tre med lys, godter og epler» kunne fylle et lite menneske med «paradisisk henrykkelse». En tradisjon oppsto hvor barna fikk plukke epler og søtsaker fra treet på trettendedagen, også kalt «helligtrekongersdag».
Stjernen i toppen av juletreet symboliserer Betlehemsstjernen som skinte da Jesus ble født. De vise menn fra Østen brukte den som ledestjerne for å finne den nyfødte kongen. Da de fant ham, knelte de og ga ham gaver. Blant annet derfor har vi også tradisjonen med julegaver under treet.
Men hvorfor henge epler og annet spiselig på treet? Dette handler om juletreet som et symbol på Livets tre i Edens hage, med god frukt og evig liv for de som spiste. Vi leser i Bibelen at «Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). Gud tillot menneskene å forsyne seg av alle trærne, unntatt ett – treet til kunnskap om godt og ondt. De ble advart mot konsekvensene om de spiste av det. Men menneskene lot seg friste og spiste av den forbudte frukten (om det var et eple eller noe annet er uvisst).
Dette opprøret mot Gud førte synd, lidelse, sorg, forgjengelighet og død inn i verden. Det merker vi og hele menneskeslekten den dag i dag, i vårt eget liv, vår egen kropp, og når vi ser på verdens tilstand. Adam og Eva måtte ut av hagen, og veien til Livets tre ble stengt, slik at ikke noen skulle kunne spise av livstreet og leve evig her i syndefallets verden (1 Mos 3,22-24).
Nå ble livet et slit, menneskene måtte streve for å dyrke jorden og skaffe mat. Gud sa: «I ditt ansikts svette skal du ete ditt brød» (1 Mos 3,19), på hebraisk lechem (brød, også ofte oversatt mat). Her har vi det samme ordet som i Beit Lechem/Betlehem. Bet/beit betyr hus, så dette bynavnet betyr «brødhuset».
Til denne vesle byen i Judea kom de vise menn ridende på kamelene sine, som representanter for hedningfolkene. For her hadde Gud nå gitt verden mat. Jesus sa: «Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6,50-51). Med Jesu offerdød på korsets tre ble det skapt fred mellom Gud og mennesker (Kol 1,20). Frelseren vår har vunnet seier over syndens, djevelens og dødens makt. Dermed er veien til paradiset og Livets tre åpnet igjen.
Derfor har frukt og søtsaker på juletreet en vakker og herlig symbolikk: Med Jesu komme til jorden er det åpnet en ny vei, så vi kan få lov å spise og leve! Det vil si, vi får tro på ham, bare stole på Frelseren vår, som er «veien, sannheten og livet». Jesus gir oss evig liv. Han sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 14,6; 6,35). Om sin død på korsets tre sa han: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Gud lar nå alle få komme og spise, fra øst og vest, nord og sør.
Vi trenger ikke i dag å reise til Betlehem, «brødhuset», for å finne denne maten. Gud deler ut «det levende brødet» til oss over alt der evangeliet forkynnes. Det gode budskapet om nåde, tilgivelse, forsoning og fred med Gud for Jesu skyld lyder mange steder rundt om på kloden. Invitasjonen gjelder alle: «Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er … Vend øret hit og kom til meg, så skal dere leve! Kom og spis!» (Jes 55,2–3).
Mot slutten av Bibelens siste bok ser Johannes inn i paradiset, den nye himmel og nye jord med det nye Jerusalem. Og der, ved elven med livets vann, står Livets tre! Det bærer rikelig frukt (Johannes’ Åpenbaring 22,2). Alt som gikk tapt ved syndefallet, er gjenopprettet. Døden finnes ikke mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Gjennom Jesus har vi fått evig liv!
Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.
En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.
Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.
Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.
Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).
Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.
En spesiell plass i den norsk-amerikanske litteraturen har boken Fra Pionértiden av Elisabeth Koren (1832–1918). Hun ble født og vokste opp i en overklassefamilie i Larvik, der hennes far var rektor og borgermester. Hun fikk dermed en ganske solid utdanning, som blant annet inkluderte opplæring i lesing og skriving på engelsk (men ikke muntlig engelsk) og selskapsdans.
I august 1853 giftet hun seg med den nyordinerte presten Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910), som hadde fått et kall til å tjene blant norske utvandrere i Iowa, USA. Fra Pionértiden består av hennes dagboknotater og brev fra perioden 1853-1855. Hun beskriver først den lange reisen over havet og videre til Midtvesten og prærien. De hadde blitt lovet en prestegård å bo i, men ved ankomsten – like før jul i 1853 – viste det seg at tomten ennå ikke var kjøpt. I tre måneder bodde de derfor hos ekteparet Erik og Helene Egge, som hadde to barn, i et ettroms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.
Boken gir et unikt innblikk i livet til en prestefamilie blant norske immigranter og deres daglige gjøremål. For Elisabeth var det en stor omveltning å leve under så enkle forhold langt hjemmefra, samtidig som hun måtte håndtere både praktiske og sosiale utfordringer. Dagboken vitner om hennes sterke tillit til Gud, ikke minst i tider med prøvelser, sykdom og savn. Hun fant trøst og styrke i bibellesning og bønn, i gudstjenesten, nattverden og i fellesskapet med de andre i menigheten.
Elisabeth fødte og oppdro åtte barn og var en viktig støttespiller for ektemannen i hans prestegjerning, i en spredt menighet med mange prekensteder. Ulrik Vilhelm Koren ble en sentral skikkelse blant de norske immigrantene og valgt til formann for kirkesamfunnet Den norske synode.
Utdrag fra Fra pionértiden (litt språklig modernisert) :
Fredag den 23. des.
Jeg ble vekket ved lukten av stekt flesk og kaffe i dag også, skyndte meg med min påkledning, fikk meg en bolle vann og gikk utenfor huset for å pusse mine tenner. Så satte jeg meg for å fortære mitt flesk, som forunderlig nok smaker meg like godt hver gang jeg spiser det, og det er morgen, middag og aften. Det har vært deilig vær idag, men det er kaldt. Nils og Knud har det travelt med å skaffe oss et annet losji, da det her er for trangt å være. Gid det snart ble bestemt noe, så Vilhelm kunne få ro til å studere! Om aftenen kom Knud og sa at det var bestemt at vi skulle bo hos Erik Egge, og at vi kunne flytte når vi ville. Vilhelm vil sitte oppe en stund av natten for å studere, men det ble så bitende kaldt at det ikke lot seg gjøre. Huttetu, hvor kaldt det var å legge seg den aftenen på det luftige loftet, der også Nils’s brorkone, Kari, og hennes tre barn ligger.
Juleaften 1853 Det var en underlig juleaften, denne, så forskjellig fra alle jeg hittil har opplevd. Her satt vi, Vilhelm og jeg, for første gang adskilt fra slektninger og venner, i en liten bondestue langt inne i Amerika. Til aftens har vi spist ribbestek og drukket kaffe. Vilhelm studerer på sin prediken til i morgen, vi venter hvert øyeblikk Erik tilbake fra Decorah, hvorfra han i tillegg til lys skal ha med seg den sengen vi skal ligge i. Da vi hadde spist middag i dag spente Nils sine stuter for sleden, vi sa farvel til våre vennlige verter, lovet å besøke dem, og satte oss på sleden.
Familien Egges lille tømmerhus, som i dag står ved Vesterheim Museum i Decorah, Iowa,
Vi ankom til sist Eriks hus og kom inn i en renslig stue, som konen i huset, Helene, nettopp hadde skurt. Huset var 14 x 16 fot, avdelt med calico-gardiner i to rom, hvorav det ene ga plass til to senger, som fylte den ene veggen av huset, og var skilt fra hverandre med en annen gardin. Nils satte vårt tøy opp på loftet og kjørte hjem igjen. Helene, som virker å være en snill, vennlig kone, hentet øl og fattigmannsbakkels til oss, før vi gikk opp på loftet ledsaget av Per og Kari, 3 og 4 år gamle. Jeg begriper ikke hvordan Vilhelm skal få ro til sin studering her, hvor det blir så trangt.
Hvilken motsetning i aften og for et år siden! Jeg er tilfreds og glad for å være kommet hit for høytiden; her er en slik glede over at presten er kommet – men det gjør meg ondt å tenke på far og de som jeg for første gang savner på denne helligaften. Vilhelm gikk en tur med meg. Aftenen er så deilig, det var så godt å komme litt ut. Nei, hvor deilig himmelen er, stjernene er mye klarere og større å se til her enn hjemme. Nå er Erik og Knud kommet tilbake belesset med alle slags saker. Her har det vært mye aktivitet med å få sengen i stand. Knud er nettopp gått, Erik og Helene er også gått til sengs, så her er det nå stille og rolig for Vilhelm som vel blir sittende lenge oppe ennå. Jeg er trett og vil gå til hvile.
Første juledags aften I dag har da Vilhelm holdt sin første preken for mange tilhørere. Gudstjenesten ble avholdt i den største stue man kunne finne, hos Thorgrim Busnæs. Jeg snakket med flere av folkene, da tjenesten var over, så vidt det lot seg gjøre; der var nemlig så trangt at man måtte stå stille på sin plass. Det morer og interesserer meg å se og snakke med alle disse forskjellige mennesker, våre norske bønder som jeg før har kjent så lite. Best liker jeg dem som kommer og tar meg i hånden og sier: «Nå får du være velkommen til Amerika, da!» Så følger gjerne en del spørsmål. «Hvor er du fra? Har du foreldre og søsken? Det var vel stor sorg da du skulle reise, kan jeg tenke?» Også iblant: «Det var da en gild brystnål du har der», og en nøye undersøkelse og beundring av hva jeg har på. Da vi kom hjem fant vi gjester, noen av Helenes familie, og middagsmaten ventende på oss. Det snedde og var stygt vær, så vi holdt oss i ro inne. I morgen tenker jeg å følge med 5 mil inn i landet, hvor gudstjenesten skal holdes. Nils skal skysse oss.
Andre juledag: Et par mil ovenfor Decorah ligger Ingebrets bolig, hvor gudstjenesten skulle holdes den dagen; den ligger i utkanten av en stor skog, hvor det skal vokse en mengde vill frukt, druer osv. Vi kom inn i en temmelig stor stue med et par senger ovenpå hverandre langs veggen; i den underste av disse lå mannen, som i lengre tid hadde vært sykelig. Værelsets øvrige møblement bestod av et stort broketmalt skap og et ditto av blackwalnut, som er så smukt til møbler, et bord, stoler, og den sedvanlige ovnen – midt på den ene veggen – en glugge i taket, hvorigjennom en stige fører opp til loftet, og var ellers fullt opp med uhøvlede planker lagt utover trekubber, hvorpå en del av menigheten allerede hadde tatt plass. Konen i huset, Ingrid, en pen, rask bondekone, som ennå hadde beholdt en del av sin nasjonaldrakt, hjalp meg av med tøyet, skaffet meg sitteplass, bød meg drikke, og viste sin vennlighet på mange måter. Da gudstjenesten var endt, skulle vi kjøre tilbake med Nils, men dette var ikke å tenke på; mor Ingrid ville ikke bare at vi skulle spise middag, men også bli der om natten, som vi jo ikke kunne. Så hun måtte la seg nøye med å ha oss til middag denne gang.
Det moret meg å være der og snakke med folkene; trohjertige, vakre folk var mange blant dem. En ung vakker kone fra Valdres vant særlig min gunst. Vilhelm pratet med mannfolkene i den nederste del av stuen, i den øverste holdt Ingrid til med sitt stell og hadde det så travelt at det ikke var måte på. Det er en rask, flink kjerring, og så pent som hun behandler alle ting, det var en fornøyelse å se. Først kom hun frem med hjemmelaget vin av ville druer og fattigmannsbakkels, og trakk den ene etter den andre bort til bordet og nødde dem til å spise og drikke. Endelig hadde hun fått sitt bord belesset med stekt flesk, ribbe, pølse, brød, smør, kaker og ypperlig kaffe. Til sist ble vi så mette og måtte tenke på å vende hjem igjen.
Det var behagelig å kjøre hjem, da det ikke lenger blåste. Anne og Knud underholdt med fæle slangehistorier og det gikk raskt av sted til vi kom til Thrond Lommen. Der måtte vi absolutt inn, da det er Knuds beste venn, som han sa, så det gikk ikke an at vi reiste forbi hans dør. Entréen til Thronds hus er ikke akkurat den behageligste, en måtte over en plass omtrent som en møkkdynge, hvor hester, stuter, kyr, svin, høns og alle slags firbente og tobente skapninger vandret i skjønn forening. Thronds bolig er en meget stor stue, som foruten ham og hans familie også huser en halv snes nykommere for i vinter. Hans gamle kone kom meg i møte med mange hjertelige og fromme ønsker om at vår ankomst hit måtte bli en velsignelse både for oss og andre. Da vi hadde smakt på hennes juleøl, måtte vi skynde oss å komme av sted, hvis vi ville nå hjem før mørket falt på, som vi likevel ikke gjorde…
Arkeologen Sir William Ramsays (1851-1939) oppdagelser
«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria…» Legen Lukas, som skrev disse så berømte ordene, fletter svært ofte inn detaljer om historie, samfunn og geografi, både i Lukasevangeliet og i Apostlenes gjerninger (Apg). Og han understreker hvor pålitelig budskapet er (Luk 1,1-4).
Men på 1800-tallet hevdet mange innflytelsesrike bibelforskere at det vrimler av feil i disse to skriftene, og ellers i Bibelen. Den tyske bibelkritikeren Ferdinand C. Baur (1792-1860) og hans etterfølgere – «den yngre Tübingerskolen» – påsto at både Lukasevangeliet og Apg var skrevet svært sent, langt utpå 100-tallet e.Kr. Dermed kunne de jo heller ikke være forfattet av Paulus’ medarbeider Lukas. Og ifølge nye teorier var den historiske Jesus fra Nasaret helt annerledes fra NTs og kirkens Jesus. Mesteparten av det de fire evangelistene forteller, var bare oppdiktet, mente man. De var mytiske tekster og ikke brukbare som historiske kilder.
Den dyktige unge studenten William Ramsay, født og oppvokst i Aberdeen, Skottland, hadde en spesiell interesse for oldtidshistorie og arkeologi. Under et opphold ved universitetet i Tübingen ble han svært påvirket av den bibelkritiske tankegangen som hersket der. De moderne teoriene om Bibelen virket meget kloke og overbevisende, syntes han.
I 1880 fikk han et stipend fra universitetet i Oxford for å gjøre forskningsreiser i Hellas og Tyrkia. Han ville forsøke å lokalisere gamle byer fra kristendommens tidligste historie. Med seg hadde han noen dårlige kart, og Bibelen. Apostlenes gjerninger forteller jo om en lang rekke byer og steder som Paulus besøkte på sine misjonsreiser, men ingen visste lenger hvor alle disse stedene lå. Ramsay gikk ut fra at bokens opplysninger om geografi og annet ofte var upålitelige, noe han sikkert lett ville klare å påvise. Etter hvert som han gjorde arkeologiske undersøkelser rundt omkring, fikk han seg imidlertid en stor overraskelse: «Men snart fant jeg meg ofte i kontakt med dette skriftet (Apg) som en autoritet i Lilleasias topografi, oldtid og samfunn. Gradvis gikk det opp for meg at selv i de forskjellige små detaljene viser fortellingen seg å være makeløst sannferdig. Lukas er en historiker av første klasse; denne forfatteren burde bli plassert sammen med de aller største historikere.»
Noen få eksempler:
I Apg 17,6 forteller Lukas om en hendelse i byen Tessalonika: «Da de ikke fant dem (Paulus og Silas), slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn» (gresk: politarchas). Dette uttrykket, «politarkene», forekommer ellers ingen steder i den antikke litteraturen, så forfatteren av Apg måtte nok her ha gjort en merkelig feil. Men da William Ramsay forsket og lette i Tessalonika, fant han faktisk fem inskripsjoner med nettopp det ordet. Et bevis på at denne sjeldne betegnelsen hadde vært vanlig der i byen. Lukas var altså svært nøyaktig og korrekt.
I Apg 28 forteller han om at Paulus lider skipbrudd ved kysten av Malta og blir tatt godt imot av Publius, «den fremste mannen på øya» (v.7). Denne spesielle stormanns-tittelen var forskere lenge skeptiske til, den måtte være historisk feil. Men så ble det gjort nye oppdagelser på Malta, flere inskripsjoner med nettopp det uttrykket.
I Apg 14,1-7 forteller Lukas om at Paulus og Silas flykter fra byen Ikonium, der man ville steine dem, «til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring». Men: for forskerne var det jo en kjent sak at også Ikonium hadde tilhørt regionen Lykaonia. Så her måtte visst forfatteren av Apg ha misforstått noe. Men så oppdaget William Ramsay et monument med en inskripsjon som fortalte at byen Ikonium på det tidspunktet tilhørte Frygia, ikke Lykaonia. Og senere arkeologiske funn bekreftet dette, at i perioden 37-73 e.Kr. var Ikonium en del av regionen Frygia, nettopp på den tiden Paulus og co. reiste rundt i disse traktene.
For bibeltroende kristne kommer ikke denne nøyaktigheten til Lukas som noen overraskelse. Vi tror at Bibelens forfattere var ledet av Den Hellige Ånd idet de skrev, og Gud gjør ingen feil. Så uansett hva diverse skeptiske forskere måtte hevde, stoler vi på Guds hellige ord. Likevel er det jo betydningsfullt at arkeologer som Ramsay og andre har gjort tallrike funn som viser at de bibelske skriftene er meget troverdige, og at en mengde påstander om feil og unøyaktigheter i Bibelen ikke holder vann.
Etter flere tiår med arkeologisk forskning var William Ramsay blitt en ledende ekspert på Lilleasias historie samt Det nye testamente. Han utga en lang rekke bøker, blant annet om Paulus’ reiser og om de syv menighetene i Johannes Åpenbaring. Han ble utnevnt til æresdoktor ved mange universiteter, og i 1906 ble han adlet av Englands kong Edward VII. Men i bibelkritiske forskningsmiljøer rundt omkring fikk Sir William Ramsey likevel ingen høy stjerne. Det nye testamentes troverdighet var ikke noe man kunne akseptere, tross alt.
Den førsteklasses historikeren Lukas og de andre inspirerte nytestamentlige forfatterne tok ikke feil, heller ikke når det gjelder opplysningene om vår frelser Jesu fødsel i Betlehem:
I vår tid påstås det iblant at f.eks. juleevangeliets opplysning om innskrivningen som «ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria», er problematisk. For ifølge den jødiske historikeren Josefus fant det sted en skatteinnskrivning i Judea i år 6 e.Kr., og fra andre kilder er det kjent at Kvirinius var keiserlig legat i Syria nettopp da (år 6-9 e.Kr.). Mener Lukas da virkelig at Jesus ble født så sent? Vi vet at på det tidspunktet hadde kong Herodes den store vært død i flere år, og ifølge evangelisten Matteus var jo nettopp denne kongen i live da Jesus ble født! Så derfor må vel enten Lukas eller Matteus ha feil?
Men: Legg merke til hvor presist Lukas uttrykker seg: «Denne første innskrivning ble holdt mens…» Det har altså vært holdt mer enn én. I Apg 5,37 nevner Lukas en senere innskrivning/folketelling. Og Kvirinius har faktisk vært keiserens representant i Syria i to ulike perioder: Den romerske historikeren Tacitus forteller at Kvirinius allerede år 12 f.Kr. ble valgt til konsul over Syria, før han år 7 f.Kr. ble utnevnt til keiserlig legat. Senere, etter en pause, var han tilbake i Syria i samme stilling fra år 6 e.Kr. (Se Seth Erlandsson, Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret, s 13-14).
Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)
Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.
For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.
Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.
Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.
Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.
Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.
1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.
2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.
3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.
Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.
Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»
For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).
Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.
Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).
Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.
Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.
Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.
Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.
Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.
Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.
Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.
Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.
Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.
Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!
_____________________________
Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen
Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.
Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.
Julevåpenhvilen 1914.
Engelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.
Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.
Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?
Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.
Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).
Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»
Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!
Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.
Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).
For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).
Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.
Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).
Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.
Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.
Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:
Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.
Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.
Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.
Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.
Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.
”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.
Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.
Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.
______________________________
Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.
I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.
Engelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.
Evan Luth 