Evan Luth

Evangeliet og pietismen (3:3)

(Siste del av et foredrag av Tor Jakob Welde)

I gudstjenesten tidligere i dag fikk vi høre absolusjonsordene fra pastor Edvardsens munn: ”På vår Herre Jesu Kristi befaling tilgir jeg deg alle dine synder, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Dette var helt sanne og sikre ord, fordi de hviler på den objektive rettferdiggjørelsen. I pietistiske kretser har man vanligvis vært redd for absolusjonsord på Guds vegne på den måten. Man har tenkt at det er helt uansvarlig, ja farlig, at pastoren deler ut tilgivelse til en menighet: Tenk på hvor mange som kan bli lurt, som innbiller seg at de er tilgitt, når de egentlig verken har en rett anger eller rett tro? ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem,” insisterer pietisten (skriver Walther).

Det var ikke et menneskes tilgivelse vi fikk i dag, men Guds tilgivelse. Hans ord har autoritet og makt og kraft! I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av oss. Dette er alltid objektivt sant, og det må forkynnes, selv om det selvfølgelig kan tenkes at noen som overrekkes tilgivelsen egentlig er ubotferdige og vantro, slik at de ikke tar imot. Absolusjonen er i seg selv alltid gyldig. Å tvile på det, er å mistenke Gud for å være en løgner.

Helliggjørelse var noe pietismen la stor vekt på. Pietistene ønsket å hjelpe folk, vekke mennesker opp av åndelig sløvhet. De ville se mer helliggjørelse, gudfryktighet og sterkere tro, og for å oppnå dette måtte de forkynne loven, tenkte de, forkynne hvordan Gud vil vi skal leve. Walther klaget over at i de pietistiske andaktsbøkene og skriftene han hadde kjennskap til var det tusen ganger mer vekt på helliggjørelse enn på rettferdiggjørelse. Det er nok en fristelse for lutherske pastorer også i dag å tenke at ”rettferdiggjørelsen er naturligvis svært viktig og grunnleggende, men: den har jo forsamlingen allerede hørt om så mange ganger fra meg, så den trenger jeg vel ikke snakke så mye om akkurat i dag; derimot trenger de helt sikkert å høre om helliggjørelse og gode gjerninger, for der mangler det mye…” Men hvis vi tenker oss om, så vet vi vel godt at det aldri kan bli noen sann helliggjørelse uten evangeliets forkynnelse; det er jo det herlige og livgivende ordet om den objektive rettferdiggjørelsen og frelsen som skaper og styrker troen, slik at den troende får lyst og kraft til å leve et liv i helliggjørelse og gjøre gode gjerninger. Johannes skriver: ”Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19).

Å presse fram en sann helliggjørelse ved hjelp av lovens forkynnelse, er umulig. Det er evangeliet som må få motivere oss. Men pietismen begynte å legge mer vekt på et hellig liv enn på syndenes tilgivelse. Ikke bare det, de begynte også å blande sammen helliggjørelse og rettferdiggjørelse, så det ble uklart hva som var hva; rekkefølgen og forholdet dem imellom ble veldig uklart. For eksempel når noen sa at en person ikke burde få tenke eller høre at han var frelst før han hadde prestert en viss grad av helliggjørelse. For en sammenblanding av lov og evangelium!

En gammel illustrasjon: Tenk på en hest og en vogn. Det er hesten som skal dra vognen. Det er naturligvis ikke motsatt. Vi må ikke sette vognen foran hesten og forvente at vognen skal dra trekkdyret. Nei, hesten må gå først, den er sterk og klarer å dra vognen og oss som sitter på den. På samme måte er det rettferdiggjørelsen som må forkynnes først, og så vil helliggjørelsen følge etter, som en frukt av troen på rettferdiggjørelsen. Helliggjørelsen er som vognen, den følger etter, den dras av evangeliet. Kraften til å få vognhjulene til å gå rundt, kommer fra hesten. Det er også rettferdiggjørelsen, den fullt ferdige frelsen som rekkes oss helt gratis ved evangeliet i ord og sakrament, som gir kraften til helliggjørelsen. Ikke motsatt. Men innenfor pietismen kunne det ofte bli uklart hva som var vognen og hva som var hesten.

Jesus sa om den gråtende kvinnen som vasket og tørket og salvet føttene hans, at hennes mange synder var tilgitt, og derfor hadde hun vist så stor kjærlighet (Luk 7,47). Den som har fått mye ettergitt, fylles med takknemlighet og vil gjerne tjene og gjøre godt.

Men våre gode gjerninger har ingen del i vår rettferdiggjørelse. Gode gjerninger er et resultat av rettferdiggjørelsen, de følger som en frukt av troen. De har ingenting med frelsen å gjøre. Paulus skriver til efeserne: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10).

Lov og evangelium må deles/adskilles rett. ”Ved loven lærer vi synden å kjenne,” skriver Paulus (Rom 3,20). Loven må forkynnes slik at den enkelte tilhøreren forstår at akkurat han/hun er en synder som trenger nåde. I svært mange pietistiske prekener handlet loven først og fremst om hvor forferdelig ille det sto til i samfunnet: ”Huff, så mye umoral det nå for tiden er over alt i landet vårt!” Men dette skapte en fariseisk holdning, i stedet for lengsel etter evangeliet. Og ”når evangeliet ble forkynt, ble gjerne gaven straks dradd tilbake, idet forkynneren tilføyde: ”Pass nå på at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger”. Man forkynte evangelium, men krevde deretter ”inngangsavgift” (S. Erlandsson, i Biblicum, nr 5/1978). Dersom det stilles betingelser til evangeliet, har det skjedd en sammenblanding med loven.

Gud vil at vi skal være fromme. Men hva er sann fromhet (pietas)? Vi trenger ikke å finne på noe eget, noe vi selv synes virker ekstra fromt, noe som Gud ikke har sagt noe om. Han har f. eks. ikke forbudt dans, eller drikking av alkohol i moderate mengder. Kong Christian 6. av Danmark-Norge forbød alt som smakte av forlystelse – fra teater og dans til kortspill og tobakk; slikt var faktisk ulovlig å drive med i hans riker en periode på første halvdelen av 1700-talet. Som vi vet, ble det også en vanlig oppfatning at det var synd å strikke på søndagen (eller ”sabbaten”, som man sa). Å plukke litt bær ute i marken var heller ikke greit å gjøre på hviledagen, mente noen.

Martin Luther har sagt om fromhet: ”En kristen vet ikke hva han skal si når det gjelder hans egen personlige fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt hos seg. Skal han være from, så må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet (d.v.s. Kristi)”. Sann kristen fromhet består ikke først og fremst i hva vi gjør, men i det å gi akt på hva Gud har gjort for oss, og leve i dette. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre” (Joh 15,5). Det er han som virker i oss med sin kraft. Derfor er det nådemidlene, evangeliet i ord og sakrament, som alltid må vektlegges, fremheves og brukes flittig; det er dette som gir oss frelsen og har makt til å fornye oss og kirken, dette objektive, sanne og sikre som vi overrekkes i nådens midler.

La oss nå ikke begynne å tenke at vi vil være litt tilbakeholdne med helliggjørelse og gode gjerninger, fordi vi er redde for å ligne på pietistene. Nei, det er bare å gi ”full gass” når det gjelder gode gjerninger, – av takknemlighet til Gud, som er så god imot oss. ”Vi elsker, fordi han elsket oss først.” Men la oss huske at vi er samtidig hellige og syndere, og at hverken vi eller andre kristne kan klare å oppnå fullkommen helliggjørelse her i dette livet. Det er greit med litt realisme, slik sett. Vi bør ikke forvente alt for mye av hverandre, så vi blir utålmodige. Alle er vi forskjellige, alle har sine svakere og sterkere sider, ulike ting vi strever med.

Jeg har nevnt at det fins en hel del positive ting som kan nevnes om pietistene. Men aller mest har jeg her vært nokså streng og negativ mot pietismen, og dette er jo fordi den har mange elementer som faktisk er direkte ødeleggende for det mest dyrebare vi eier – evangeliet. Og disse elementene må vi derfor ta oss i vare for. Men jeg vil gjenta at pietisme var og er en del ulikt, det har vært forskjellige retninger, bevegelser. Noen var mye bedre enn andre. Svensken Carl Olof Rosenius, for eksempel, var redaktør for tidsskriftet Pietisten, men han hadde lest svært mye av Luther, prekener og annet, så Rosenius hadde lært kunsten å dele lov og evangelium på rett vis! Han forkynte rettferdiggjørelsen, helt ufortjent av nåde. Så vi kan si at Rosenius kun hadde et ”lett anstrøk” av pietisme, i forhold til mange andre. Han ble til stor velsignelse i Skandinavia, med andaktsbøker og annet han utgav, til tross for visse pietistiske problem i undervisningen hans. Noe Ingemar Furberg en gang skrev, er også verdt å tenke på – at ”det som i [Sverige] er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelse ofte er blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø” (Biblicum, nr 1/1975).

Pietismen er i grunnen et svært aktuelt tema, for i vår tid er kristenheten for en stor del gjennomsyret av pietistiske tanker: Subjektivisme har vi snakket om, synergistisk omvendelsesforkynnelse, og en større vekt på helliggjørelse og aktivitet og annet enn på rettferdiggjørelsen; alt dette finner vi jo mye av i reformert og karismatisk kristendom, som griper om seg. Det viktigste for veldig mange er å føle seg frelst, få den herlige følelsen og ”ha det godt med Gud”, mens det ”å snakke om hva som er den rette lære, nei det kan vi ikke bruke tiden på, sånn tørr og livsfjern ’teori’”. Heller ikke er det så mye vekt på dåpen, nattverden og absolusjonen som det burde være. Den religiøse opplevelsen truer selve evangeliet på alle kanter.

Vi mennesker har følelser, vi er ikke roboter, og Guds ord rører ved hjertet og følelsene våre på ulike måter, mer eller mindre. Men frelsesvissheten vår må alltid være basert på de objektive, sanne og sikre løftene i Guds ord. Selv om vi føler oss langt nede, og ikke føler oss elsket av Gud, kan vi likevel stole på Guds kjærlighet og tilgivelse, på grunn av det Han har sagt oss i sitt ord. Det er både visst og sant. Amen.

Evangeliet og pietismen (forts.)

Del 2 av et foredrag av Tor Jakob Welde

C.F.W. Walther (1811-1887) fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hvor stor skade pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre. Walther var blitt med i en liten gruppe av studenter som samlet seg flere ganger ukentlig til bibellesning og bønn. Han regnet seg ikke selv som troende, men han likte så godt disse vennlige studentene. Gud virket gjennom sitt ord, og snart var Walther blitt en troende kristen som stolte på Guds nåde.

Men litt senere kom en eldre student med i gruppen, en pietist, og han sa: «Dere innbiller dere visst at dere er omvendte kristne, hva? Men det er dere ikke; dere har jo ennå ikke gjennomgått noen virkelig botskamp.» Walther protesterte mot dette, men den andre ga seg ikke, og Walther kom etter hvert i tvil – kanskje han likevel ikke var en kristen? «Til å begynne med hadde jeg vært så lykkelig og glad i troen på min Herre Jesus Kristus, men nå begynte en tid med de alvorligste åndelige anfektelser. Jeg gikk til denne studenten og spurte: Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Han foreskrev forskjellige ting og ga meg flere bøker å lese.» En av disse bøkene var skrevet av den pietistiske pastoren Johann Fresenius (som for øvrig var svigersønn av selveste Francke og også huskes som den som døpte gutten Johann Wolfgang von Goethe, senere berømt dikterhøvding). Fresenius, en from og gudfryktig person, hadde forfattet mye fin andaktslitteratur, men akkurat denne boken unge Walther nå fikk å lese var svært skadelig for ham: ”Fresenius’ første regel for å oppnå en ”grundig” omvendelse på relativt kort tid, lød som følger: «Be om nåde! … Du skal gå inn i ditt lønnkammer, hvor du kan snakke alene med Gud, bøy knærne og av all kraft bønnfall Gud om nåde; ikke bare om den nåde at Gud vil tilgi deg dine synder, men også om den nåde at hjertet ditt må bli forandret og kjærligheten til synden må bli ødelagt hos deg. … Denne bønnen bør du be ikke bare en eller to ganger, men fortsette med den daglig med sukk og sterk gråt helt til du oppnår nåden, som forsikrer deg ut fra din egen erfaring at hjertet ditt virkelig er blitt forandret» (Walther, The Proper Distinction. Between Law and Gospel).

Pietisten Fresenius regnet altså med at et uomvendt menneske kan be til Gud, gjøre en innsats og medvirke til sin omvendelse. Men dette er jo ikke den bibelske og lutherske læren om omvendelsen. Et uomvendt og åndelig dødt menneske kan ikke av egen fornuft eller kraft komme til Jesus Kristus og be og samarbeide for å bli omvendt. Frelsen og omvendelsen, den nye åndelige fødsel, er helt og holdent Guds verk – ikke 99, men 100 %. Synergisme kalles den falske læren at et uomvendt menneske kan samarbeide med Gud om sin omvendelse. Men sannheten er jo at mennesket av naturen har en trellbunden vilje i åndelige ting og ikke vil omvende seg. Gud må først komme til deg og gi deg omvendelse og tro, før du påkaller og ber til ham. Men i pietistiske kretser ble synergismen dessverre en helt vanlig og standard lære; man lærte at det uomvendte mennesket må be til Gud og søke ham, for å bli omvendt.

Det er viktig at vi skiller klart mellom den første omvendelsen (conversio prima), som førte oss momentant fra død til liv, fra vantro til tro – og den daglige («andre») omvendelsen (conversio secunda), som gir oss en stadig og gjentatt fornyelse. Før troen kan vi ikke samarbeide med Gud, men etter at vi har fått Den Hellige Ånds gave, mottar vi stadig ny kraft, slik at vi både kan og vil samarbeide med ham. En kristens liv skal være et liv i omvendelse, dvs. daglig omvendelse, at vi lever i dåpen, bekjenner våre synder, stoler på tilgivelsen og lever i den. Jesu disipler var jo omvendt, de trodde på Herren, men de måtte stadig kjempe mot stolthet og synd i hjertet. De diskuterte hvem som var den fremste og viktigste, «hvem er den største i himmelriket?» Jesus sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3). Som apostlene, trenger også vi daglig å vende om og bli som barn.

«Nådens ordning»

Pietistene begynte å snakke om noe de kalte for «nådens ordning»; man tenkte seg at en ekte omvendelse (for å bli en kristen) er en gradvis prosess, som tar en del tid; det var nemlig ganske vanskelig å bli rett og grundig omvendt, en måtte kjempe seg gjennom ulike faser, frem til ulike stadier, i en bestemt rekkefølge. Og det var altså dette unge Walther fikk beskjed om å gjøre. Først og fremst måtte han kjempe i bønn, be om å få nåde og kraft, slik at han til slutt kunne nå fram til tro.

Han opplevde noe av det vi synger om i den kjente salmen «Ren og rettferdig» (skrevet av Ola Brattekaas, 1895): «Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte nåde til en så fattig på alt. Å måtte lide, kjempe og stride stod for mitt hjerte levende malt. Men i min strid, min bedring og flid fantes det bare avmakt og død…» Walther ble fortvilet og formørket til sinns, helt til han en dag snakket med en pastor som viste ham at han jo søkte etter frelse og frelsesvisshet på feil sted, i loven istedenfor i evangeliet. Nå fikk endelig Walther igjen stor trøst av det gode budskapet om Kristus og hans fortjeneste. («Lammet har vunnet, blodet har runnet, amen, halleluja!»)

Det er viktig at en synder som er blitt forskrekket av lovens anklager, når loven sier «Du er en fortapt synder», må straks få høre evangeliet om Guds nåde. Men ifølge pietistene var dette en for rask og lettvint løsning, og uansvarlig! Man måtte først forsikre seg om at angeren var av rett kaliber: «Tenk på David, hvordan han hadde det. Han skriver i Salme 38: «Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» Kan du si det samme om deg selv og din anger? Hvis du ikke har hatt lignende erfaringer, må du ikke tenke at du har vært sant botferdig,» fikk synderen høre.

«Men», skriver Walther, «selv om kong David hadde slike erfaringer, betyr jo ikke det at alle andre er nødt for å oppleve det samme. Det finnes ikke noe skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle.» Og vi leser om pinsedagen at da apostelen Peter talte, stakk det tilhørerne hans i hjertet så de ropte «Hva skal vi gjøre?» Da ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart. Peter ropte ut den evangeliske invitasjonen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» Og samme dag ble tre tusen mennesker døpt og lagt til menigheten (Apg 2,37-41).

Peter sa selvfølgelig ikke til de tre tusen at de først måtte be og kjempe iherdig, ifølge den såkalte «nådens ordning», helt til de følte og opplevde at Gud hadde tatt dem til nåde. «Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som forsikrer at for å få syndstilgivelse kreves bønn, kamp og strid helt til den glede oppstår i hjertet som viser at nåden på en mystisk måte nå bor i hjertet så han kan være ved godt mot. Vel, for å tale rett ut, så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan det hende han får følelser. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Hvis troen min utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen holder fast på et guddommelig løfte som den setter sin lit til» (The Proper Distinction Between Law and Gospel).

Rettferdiggjørelse og tro

Jeg vet ikke om noen av dere har lignende erfaringer med pietismen som Walther hadde? Kanskje har noen følt et press om at en sann kristen helst bør kunne opplyse om tid og sted da du ble herlig og grundig omvendt, etter en periode med åndelig kamp, og at du burde kunne fortelle om den sterke følelsen du fikk da? Selv har jeg vel egentlig ikke møtt noe slikt press. Men, jeg har merket en del til «den lille pietisten» som fins inni oss alle. Jeg husker at jeg en periode i ungdommen strevde veldig med noen tanker om at – «Hjelp, jeg har visst ingen tro, jeg føler i hvert fall ikke at jeg tror; og det er jo bare den som tror som eier tilgivelsen og er et Guds barn!» Jeg havnet i en svært uheldig og plagsom «sirkeltenkning», manglet et fast fundament, våget ikke stole på Guds sanne sikre løfte om tilgivelse for Jesu Kristi skyld, men var i stedet blitt avhengig av en følelse av at jeg hadde troen, avhengig av en følelse av å være tilgitt for å kunne leve som en frimodig kristen. Dette er jo i grunnen typisk pietistisk, at man vil stole på en subjektiv erfaring, istedenfor på den objektive, faste grunnen, Guds løfte i evangeliet.

Muligens kan dette delvis ha vært påvirket av min lesning av Romerbrevets fjerde kapittel i min norske bibel. La oss først se hvordan det står på et par andre språk: Svenska Folkbibeln oversetter: «Den som har gärningar att peka på får sin lön, inte av nåd utan som något han har förtjänat. Men den som utan att bygga på gärningar tror på honom som förklarar den ogudaktige rättfärdig, honom räknas hans tro till rättfärdighet» (Rom 4,4-5). Sammenlign den siste setningen der med den kjente engelskspråklige New International Version (NIV) fra 1973: «his faith is credited as righteousness.» Både på svensk og engelsk har man her gjort en direkte ord for ord oversettelse fra den greske grunnteksten.[1] Men i den norske bibelen (1978) som jeg vokste opp med, står det: «… han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.» Og i den aller nyeste norske bibeloversettelsen (2011) står det også: «… blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (Mine uthevinger).

Fordi han tror? Hvor i all verden kommer denne spesielle oversettelsesvrien fra? Kan dette kanskje skyldes en pietistisk påvirkning, en synergistisk tenkemåte i bakhodet til de ansvarlige bibeloversetterne? «Fordi han tror» er jo forvirrende, for innebærer ikke det at Gud tilgir meg «på grunn av» at jeg tror? Det er som om man her har lagt inn en betingelse, at troen er blitt en betingelse. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det, dessverre.

Men «hva er det da troen tror på, hva er det troen tar imot, når det ikke fins noen tilgivelse å ta imot, når tilgivelsen kommer etter troen, eller som en følge av troen? Hva er det som skaper troen? Det er vel ikke en mulighet («Du kan bli tilgitt») troen klynger seg til? Er det ikke en virkelighet («Du er tilgitt») som tilbys i evangeliet, som vekker et menneske til live? Jovisst!» (G. Edwardsson, Biblicum , nr 2, 1979). Evangeliet overrekker en virkelig gave fra Gud, helt gratis og ufortjent, uten betingelser. Rettferdiggjørelsen er noe som allerede finnes før vi tror på den.

En annen sak er naturligvis at den herlige gaven som overrekkes i evangeliet ikke blir til noen nytte og velsignelse dersom mennesket avviser den og ikke tar imot den. Slik er det jo med alle gaver. «Den subjektive rettferdiggjørelsen» kaller vi gjerne det som skjer når den fullt ferdige frelsen blir min personlige eiendom ved troen, når jeg som «subjekt» mottar «objektet», nemlig den objektive og virkelige gaven som overrekkes meg i evangeliet. (Den individuelle rettferdiggjørelsen kunne vi også ha kalt dette.)

Vi må ikke (som pietismen hadde/har en tendens til) tenke på troen som en slags god kvalitet i menneskehjertet, som Gud legger merke til og så tilgir han oss, fordi vi tror. Troen er ikke en årsak til tilgivelsen; troen er den tomme hånden, griperedskapet som den dyrebare gaven legges i, slik at vi er «frelst ved tro, uten gjerninger»; vi er ikke frelst på grunn av tro, fordi vi tror. Det er veldig stor forskjell på «frelst ved tro» og «frelst på grunn av tro».

Den objektive rettferdiggjørelsen er det dessverre ikke så mange her i Skandinavia som bekjenner klart, og dette skyldes nok mye pietismen. Man tror at Jesus døde for alle mennesker, javisst, og ”dermed har han gjort det mulig for oss alle å bli frelst”, sier mange predikanter. Men, hvis Jesu frelsesgjerning bare utgjorde ca 95 % av det som var nødvendig, og vi selv må gjøre vår del – med troen vår – som utgjør de siste ca 5 % – er ikke da troen blitt en frelsende gjerning som vi bidrar med? Men dette er jo troen ikke.

Bibelen sier: «En er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Kor 5,14). Jesus ble overgitt til døden på grunn av våre synder, og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Kristi oppstandelse fra de døde er en absolusjon og en objektiv rettferdiggjørelse av hele den syndige verden. Dette er noe virkelig, fast og sant; og det er helt ferdig, det er derfor bare å ta imot det. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Det er dette budskapet om en fullbrakt forsoning Gud forkynner oss og som han har betrodd oss å forkynne videre til alle verdens mennesker. Og ordene Paulus skriver i neste vers, «La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20), betyr ikke noe annet enn: Bare ta imot gaven! Ta imot tilgivelsen! Bare aksepter denne sannheten og stol på den! Rettferdiggjørelsen må altså ikke nå først gjøres i stand eller kompletteres av menneskene. Nei, troen griper om en objektiv rettferdiggjørelse som var virkelig og fantes der fra før av, helt ferdig.

(Les siste del av foredraget «Evangeliet og pietismen» her: https://evanluth.com/2013/11/15/evangeliet-og-pietismen-33/ )

[1] Jf. også oversettelsen fra Norsk Bibel 1988: « … han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»

Evangeliet og pietismen

Foredrag av Tor Jakob Welde

Hva er pietisme? I moderne norsk dagligtale brukes uttrykkene «pietist» og «pietisme» ofte nokså upresist og sleivete, når man vil si noe om en «gammeldags og dyster» type kristendom. I media er det også iblant snakk om den betydningen pietismen hadde for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet; den kjente legpredikanten Hans Nielsen Hauge var en imponerende gründer som startet mange fabrikker og bedrifter rundt om i Norge. De gamle pietistene arbeidet samvittighetsfullt og bra og hadde en høy etisk standard, så litt inspirasjon fra Hauge og co. kan visst være sunt for noen og enhver i dag, sies det.

Den åndelige bevegelsen vi kaller for pietismen oppsto i siste halvdel av 1600-tallet i den lutherske kirken i Tyskland, og bredte seg derfra til Skandinavia og andre deler av verden. Dette foredraget har fått overskriften ”Evangeliet og pietismen” fordi jeg her vil rette oppmerksomheten mot de helt sentrale trosspørsmålene, om hvordan pietismen har framstilt evangeliet, frelsen, omvendelsen, troen osv. Det skal sies at det opp gjennom årene har vært ulike retninger, mange pietistiske vekkelsesbevegelser med hvert sitt særpreg. Men det finnes en pietistisk «essens» som går igjen mer eller mindre over hele linjen.

Kort og enkelt sagt, så finnes det «bare to steder å søke etter Gud: i ditt eget hjerte – eller i evangeliet».[1] Og pietismen endte i praksis med å henvise mennesker til sitt eget hjerte, for at de skulle finne Gud der. Essensen i pietismen ble at den faktisk ledet mennesket til å basere sin nådestand for Gud på sine personlige erfaringer i hjertet, på anger, omvendelse, ”tro”, indre fornyelse, følelser, – istedenfor å stole på evangeliets objektive sannhet, om nåden som Kristus har fortjent og vunnet for oss og som han tilbyr og overrekker oss uten betingelser i nådens midler, ordet og sakramentene.

C. F. W. Walther (1811-1887) (iblant kalt ”Amerikas Luther”) har sagt – og dette gjør vi klokt i å tenke på regelmessig og ofte – at det viktigste kjennetegnet ved vår kjære evangelisk-lutherske kirke er dens objektivitet; den har noe som er objektivt, fast og sikkert. De lutherske lærene har dette ved seg at de vil hindre og bevare mennesket fra å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, og de leder i stedet mennesket til å søke sin frelse utenfor seg selv. Mens noe som er karakteristisk for andre kirkesamfunn er deres subjektivitet, at de leder mennesket til å basere sin frelse på seg selv, på noe i seg selv.[2] Men samme Walther påpeker i tillegg at også mange lutheranere som bekjenner læren helt korrekt, i praksis ofte tenker helt «uluthersk» – fordi alle mennesker av naturen helst vil bygge sin frelse ikke på noe utenfor seg selv, men derimot basere den på seg selv.[3] Med andre ord, det fins en liten ”pietist” i oss alle, en som gjerne vil bli from – for å bli frelst. Men å tenke slik er farlig for oss, fordi det jo slett ikke fins noen frelse der, i egen fromhet og egne gjerninger.

Det er en utbredt oppfatning at pietismen førte til en positiv fornyelse av den lutherske kirken. Men dette er det vanskelig å si seg enig i, når vi ser hvordan pietismen faktisk har forvansket og forfalsket evangeliet. Evangeliet og pietismen – det er jo en alvorlig konflikt mellom disse to!

Hva er evangeliet?

I middelalderen, før Luther og reformasjonen, ble evangeliet hovedsakelig oppfattet som Lex Christi, Kristi lov, som mennesket måtte oppfylle. En bibelfortelling som gjorde dypt inntrykk og som man bet seg spesielt merke i, var den om mannen som kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,25-28). Og dette var for de fleste middelaldermennesker selve evangeliet.[4] De lærte nok at det er Guds nåde som frelser oss, javisst, men samtidig at vi må gjøre noe for å fortjene Guds nåde. Og hva vi må gjøre får vi vite gjennom loven: Gjør det, så skal du leve. Så lov og evangelium var blandet sammen, og det var vanskelig å forstå hva som var hva.

I løpet av middelalderen oppsto mange fromhetsbevegelser, reformbevegelser som ville forbedre moralen og disiplinen blant folk. Men så, i første halvdel av 1500-tallet, kom endelig den helt nødvendige reformasjonen av læren. Da Martin Luther fordypet seg i Bibelen, gikk det opp for ham at fra første til siste side av Skriften taler Gud til oss på to helt ulike måter: gjennom lov og evangelium. Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet derimot er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det istedenfor deg! Dine synder er tilgitt. Se, Guds Lam!» Profeten Moses forkynte ikke bare lov, men også evangelium. Det samme gjorde profeten Jesaja. Og da Jesus Messias kom, forkynte også han både lov og evangelium. Likeså apostelen Paulus m.fl. Vi mennesker behøver begge disse budskapene fra Gud. Loven driver oss til evangeliet. De hører nært sammen, men de må ikke sammenblandes; lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Luther hadde strevd så lenge med å bli from, så Gud skulle bli fornøyd med ham. Men han fikk det jo ikke til, uansett hvor mye han strevde på lovens vei. Han kom i stor sjelenød. Men så fikk han endelig oppdage hva evangeliet er for noe; det skinte imot ham i den hellige Skrift, og det satte ham fri. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet, som gis oss helt gratis som en gave. Det var noe objektivt, fast og sikkert som Gud tilbød Luther, ga og overrakte ham i nådens midler, Ordet og sakramentene, og som troen bare fikk ta imot uten betingelser, uten å måtte prestere noe først. Det var ikke noe inni ham selv, noe i hjertet, noe subjektivt, men noe utenfor ham som Luther fikk stole på – Guds løfter i evangeliet, løfter som ikke kan svikte, men som står faste som en klippe.

Evangeliet er ikke bare et slags råmateriale eller halvfabrikat, et utgangspunkt som vi mennesker må jobbe videre med så godt vi kan, for å fortjene Guds nåde. Nei, evangeliet er en erklæring, en proklamasjon om at Gud i Kristus har ”forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger” (2 Kor 5,19). Det handler om noe objektivt, noe som er fullbrakt, en ferdig gave som overrekkes til deg i evangeliet: «Vær så god! Bare ta imot! Det er ditt!»

Pietismens gjennombrudd

Om lag 150 år etter den lutherske reformasjon, tjener Philipp Jakob Spener (”pietismens far”) som pastor i Frankfurt am Main, og han er trist og forskrekket når han betrakter det tyske samfunnet – og kirken. Etter mange lange år med krig, var det kaos og enorme problemer i landet. Soldater som var blitt arbeidsledige etter Trettiårskrigen (1618-1648) drev omkring og plyndret på egen hånd. Dødelige pestepidemier hadde herjet, og det var mye fattigdom, drukkenskap og kriminalitet blant folket. Foreldreløse barn og unge drev rundt i skogene og forsøkte å overleve som best de kunne. Blant de politiske lederne, og også det kirkelige lederskap, var det mye umoral. Philipp Spener var svært kritisk til hvordan kirkens teologer og pastorer var så opptatt av lærediskusjoner, teologiske debatter og krangler. Vanlige folk forsto ingenting av denne intellektualismen, og de var lei av alle stridighetene. Var det mer interessant og attraktivt å debattere og diskutere, enn å gi åndelig føde til hjorden, forkynne Guds ord for vanlige folk på en måte som var aktuell for dem? Kirketukten fungerte også svært dårlig. Men hva som var den rette lære opptok kirkens ledere sterkt.

Landsfyrstens religion var statsreligionen, slik var loven, og folket var medlemmer av statskirken. Men de fleste hadde visst ikke noe personlig forhold til Jesus, hverken legfolket eller pastorene, mente Spener. Det var noe upersonlig, formelt, stivt, kaldt og tørt over kirkelivet, det var mangel på oppriktig gudsfrykt og hellighet, hjertefølt og levende kristendom. Det er lett å forstå Speners sukk. Noe måtte gjøres! Men hva?

Nå kan likevel ikke situasjonen ha vært totalt beksvart. For eksempel var det jo på denne tiden at pastor Paul Gerhardt skrev sine mange vakre og oppbyggelige salmer, som har trøstet og hjulpet kristne mennesker i over 300 år (”Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham som evig eier den hele himlens borg”). Og jeg vil også nevne den kjente luthersk-ortodokse teologen Johann Gerhard (som levde en generasjon tidligere), som et eksempel på en Guds tjener som var svært opptatt av den rene lære (han skrev svære teologiske verker på latin) – men som samtidig også presenterte de vakreste andakter og trøsterike evangeliske prekener, med appell til både hjerte og hode hos vanlige folk. Det var og er altså ingen nødvendig motsetning mellom de to tingene, å appellere til både hjerte og hode. Og det fantes utvilsomt mange gode unntak fra dette som Philipp Spener kritiserte så sterkt hos kirkens teologer og ledere. Vi må også ha klart for oss at det helt siden Luthers tid hadde kommet mange og harde angrep på den lutherske kirkes lære, både fra Roma – den katolske kirke, og fra Geneve og Zürich – den kalvinistiske og reformerte leiren, og dessuten fra de egne lutherske rekker. Derfor hadde det i lange tider vært absolutt nødvendig å bruke tid og krefter på å «krangle» om teologi, kjempe for den ekte lutherske, bibelske læren, forsvare den mot alle angrep og forsøk på forfalskninger.

Likevel, det er tydelig at etter den lange krigen var det oppstått en del problemer i luthersk kirkeliv. Hva kan gjøres for å rette på denne situasjonen? spurte Philipp Spener seg. Etter den lutherske reformasjon av læren, mente han at verket nå måtte fullføres med en reformasjon av det kristne livet. I 1675 utga Spener et skrift med tittelen ”Pia Desideria” – som betyr: Fromme ønsker. (Og fra pia, som betyr ”from”, oppsto senere ordet ”pietismen”). Her listet han opp en del forslag til hva som burde gjøres:

Han ønsket 1) mer bibelstudium, så de kristne skulle bli bedre kjent med innholdet i Skriften, lese den både alene og sammen i studiegrupper i hjemmene, i tillegg til undervisningen i gudstjenesteprekenen. 2) Han ønsket mer involvering av legfolket i alle deler av kirkens liv, og 3) å framheve at de troende må praktisere sin tro og kunnskapen om Gud, 4) at religiøse, teologiske diskusjoner må foregå i ydmykhet og kjærlighet, der en så langt som mulig unngår krangling og kontroverser, (5) at det må sørges for at pastorer er både velutdannede og gudfryktige, fromme, og (6) at forkynnelsen, prekenen, må sikte på å utvikle og styrke troen til den vanlige kristne.

På denne listen var det jo mye bra. Og ”Pia Desideria” fikk en enorm innflytelse på kirkens videre utvikling. Også ortodoks-lutherske teologer skrøt av boken, til å begynne med. Men etter hvert som de skjønte bedre hvordan Philipp Spener tenkte og hvordan han og etterfølgerne i praksis forsøkte å reformere kirken, ble det mye motstand. For blant annet viste det seg at det oppsto kirkelig uorden på grunn av disse bibelstudiegruppene, ”konventiklene”, som i praksis utviklet seg til små kirker inni kirken, små klikker av troende som ofte mente de var frommere og mer hellige enn de andre medlemmene i menigheten og likte å holde seg for seg selv. Her lå det også en kime til en utvikling med legpredikanter uten kall fra kirken, og pietistiske misjonsforeninger som lever sitt eget liv, der man går på misjonsmøte og bønnemøte, men sjelden til gudstjeneste og nattverd i kirken. Det var ikke akkurat slik Spener hadde tenkt seg det, men slik ble det mange steder.

Spener sa at kristendom ikke først og fremst er kunnskap og viten, men handling! Etter hvert skulle den tankegangen dessverre føre til en stor likegyldighet for lærespørsmål rundt omkring i kirker og menigheter.

Men handlekraftige – det var utvilsomt mange av pietistene, ikke minst pastor August Hermann Francke, som overtok som bevegelsens store leder etter Spener. Et nytt universitet ble grunnlagt i den tyske byen Halle, der pastorer av rett pietistisk merke fikk sin utdannelse. Francke grunnla det første Waisenhus, for fattige og foreldreløse barn, der de fikk skolegang og et sted å bo. Senere kom det Waisenhus også i København, Stavanger og mange andre byer. Mye forskjellig hjelpearbeid ble satt i gang. Og det ble ytremisjonsvirksomhet i stor stil: I samarbeid med danskekongen Frederik 4. grunnla man en berømt misjonsstasjon i Trankebar i India. En norsk pietist, pastor Thomas von Westen, startet Samemisjonen. Misjonærer ble også utsendt til Grønland og mange andre steder. I tillegg startet man en ny sterk satsning på konfirmasjonsundervisning; bl.a. skrev den danske biskopen Erik Pontoppidan sin berømte forklaring til Luthers lille katekisme.

Det fins utvilsomt mye positivt å si om pietistene, om deres iver for misjon, for sjelenes frelse, for flittigere bruk av Bibelen, og for at den enkelte kristne skulle få et ekte og inderlig trosfellesskap med Frelseren Jesus. Mye var svært verdifullt. Og de fleste pietistene anså også seg selv for å være ekte, bekjennelsestro lutheranere; det var jo ikke kirkens lære det var noe feil med, det var heller det kristne livet som trengte en fornyelse, tenkte de. De mente det godt, og de så kanskje ikke helt at de faktisk kom i konflikt med viktige lutherske og bibelske lærer og prinsipper. For de flyttet i praksis oppmerksomheten fra Guds ords objektive sannheter – over til menneskets egne, åndelige erfaringer og følelser. Pietismen oppmuntret til mer bibelstudium, som nevnt, men i stedet for at man spurte ”Hva er det Gud vil lære oss i dette bibelavsnittet?” ble ofte det viktigste spørsmålet: ”Hva får dette bibelavsnittet deg til å føle?” Guds ords løfte og forsikring om syndstilgivelse var liksom ikke like viktig som at du følte deg tilgitt. Og August Francke, den store lederen i Halle, begynte å snakke om at en kristen burde kunne fortelle om det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd.

Pietismen ville jo gjerne hjelpe mennesker til fred, frimodighet og ekte glede. Men når folk ble henvist til å stole på subjektivitet, følelser og personlige erfaringer, som jo ikke er noen fast grunn, ble konsekvensen i stedet ofte fortvilelse og nød. C. F. W. Walther, som jeg siterte fra innledningsvis, fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hva pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre med et troende menneske.

(Les videre om Walthers ulykksalige kontakt med pietismen i del 2 av foredraget: https://evanluth.com/2013/11/08/evangeliet-og-pietismen-forts/)

[1]H. Senkbeil, Sanctification: Christ in action, (Northwestern Publishing House, 1989), s. 183.

[2]Sitert i J.T. Mueller, Christian Dogmatics (Concordia Publishing House, 1934), s. 456.

[3]Sitert i F. Pieper, Christian Dogmatics, vol. III (Concordia Publishing House , 1953), s. 218.

[4] H. Sasse, «Bibeln och Luther» i Ditt ord är sanning. En handbok om Bibeln, red. S. Erlandsson (Stiftelsen Biblicum, 1971), s. 195.

Evangelisten Lukas

18. oktober er minnedagen for evangelisten Lukas.

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider til apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var også selv velutdannet; ikke bare var han lege av yrke, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. De stadige referansene til forskjellige herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det fortelles om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var sannsynligvis en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tilblivelsestid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Evangelisten Lukas (til høyre), som vanlig assosiert med en okse, og evangelisten Markus (assosiert med en løve). Maleri av Matthias Storm.

Årvåkne forvaltere

Preken av pastor Tor Jakob Welde
28. juli 2013 – Forvaltersøndagen,
ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes kirkemøte på Utsyn ungdomssenter, Finnøy.

Rom 5,1-11 – Luk 16,1-9 – Luk 12,42-48

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Har du i det siste opplevd å få god service? Kanskje du fikk god service på en restaurant? – du kom inn døren, ble hilst vennlig velkommen av en av de ansatte, hun viste vei til et ledig bord, ga deg menyen, var flink å svare på spørsmål om matrettene, og tok opp bestilling. Maten kom nokså raskt på bordet. «Håper det smaker!» sa hun med et smil. Hun hadde en hel del andre kunder den kvelden, men du merket at hun likevel fulgte årvåkent med på om det var noe du trengte. Bra service! Hun hadde den rette innstillingen.

Eller kanskje har du opplevd det motsatte? – «Hallo, er det noen som jobber her…? Etter at du har satt deg ned, tar det laang tid å få bestilt, og usedvanlig lang tid før maten blir servert. Og det som kommer på bordet er jo egentlig ikke den maten du bestilte. Servitøren virker nokså uinteressert, det er visst ikke så viktig for ham å betjene deg. Han står mye og koseprater med en kollega, så du klarer ikke å få øyenkontakt, han følger ikke med. Han har visst helt glemt at du har bestilt dessert. Så skuffende. Dårlig service. Heller ikke er det særlig rent på det spisestedet. De har visst ikke den rette innstillingen, de som jobber der.

I dag, på Forvaltersøndagen, handler det en del om dette hvordan vi utfører oppgavene våre, vi som er i Herrens tjeneste. Gud vil at alle vi mennesker i verden skal tjene ham, med glede og iver, alle våre dager. Han vil vi skal forvalte eiendommen hans på en god måte. Jesus fortalte flere lignelser om forvaltere. Vi har allerede hørt en av dem i dagens evangelietekst, om en rik mann som hadde en tjener, en forvalter. Hva var forvalterens oppgave? Å sørge for at den rike mannens eiendom, penger osv. ble tatt godt vare på, ikke sløst vekk på unyttige ting. Penger må ikke bare få «forsvinne ut av vinduet», som vi sier. Det var ikke forvalteren som eide dem; han hadde bare ansvar for at penger og eiendom skulle bli brukt på en klok måte. Det var et stort ansvar den tjeneren hadde fått. Han måtte være våken, følge godt med.

Hva med oss? Vi har også ansvar, for å bruke alt det Gud har gitt oss på rett måte. Det er et viktig ansvar vi har fått.

«Jag vill tacka livet, som gett mej så mycket», sang Arja Saijonmaa. En fin melodi. Men: egentlig er det jo ikke livet vi skal takke; det er naturligvis Han som har gitt oss livet, Gud som har skapt oss – det er jo ham vi skal takke. «Han har gitt meg kropp og sjel, øyne og ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser,» – og så mye annet godt, helt ufortjent. Han har gitt meg det «bare av faderlig guddommelige godhet og barmhjertighet. For alt dette er jeg skyldig å takke og love ham, tjene og lyde ham,» som det står i den lille katekismen.

Vi er altså Guds forvaltere, vi. Og det er ikke slik at Gud sier: «For meg er det nå akkurat det samme hvordan du bruker alle gavene du har fått; det der gjør du akkurat som du vil med, jeg bryr meg ikke om det». Nei, han følger med på hvordan vi utøver forvalterskapet vårt. Han holder oss ansvarlige. Det handler ikke bare om penger og jordisk eiendom, men også om hvordan vi forvalter tiden vår, dagene og årene som kommer til oss, og hvordan vi bruker talent og evner, og alle slags ressurser vi har fått. Han vil vi skal dele gavene hans rett, ta vare på skaperverket hans, bruke naturen på en forsvarlig måte. Vi har også ansvar for hverandre, for hjem og familie, venner, kolleger og andre mennesker på jord. For eksempel skal vi jo hedre vår far og mor, vise respekt og lydighet. Og: Barn er «en gave fra Herren» (Sal 127,3), men ikke en gave folk får bare for sin fornøyelse og underholdnings skyld; gaven er for å tjene med, vi skal oppdra barn til pris og ære for Gud. For å være gode forvaltere som Gud kan være tilfreds med, trenger vi å ha den rette innstillingen i bunn: at vi elsker Herren Gud av hele vårt hjerte, og elsker vår neste som oss selv.

På Forvaltersøndagen kjenner jeg et stikk i samvittigheten: Hvordan har egentlig jeg forvaltet det Herren har gitt meg? Guds ord beskriver en sørgelig sannhet, at vi mennesker har vendt oss hver sin vei, gjort opprør, snudd ryggen til Herren vår Gud. «Jeg vil være min egen herre», sier mennesket i sitt hjerte, «jeg vil ikke tjene Gud, jeg bestemmer selv, det er mitt liv, og jeg vil prøve å få mest mulig ut av det, akkurat slik som jeg har lyst.» Og vi har alle mye av denne syndige, selviske holdningen i oss, den setter sitt preg på livet vårt, mer eller mindre. Av den grunn er verden full av strid og misunnelse, hat og ufred, skrik, sorg og tårer. Samvittigheten vår vitner om – og Bibelen bekrefter – at vi står ansvarlige overfor Gud – og at vi har fortjent straff. For Gud er hellig og tåler ikke synd og ondskap. Hva skal Gud gjøre med oss? Hva skal han gjøre med slike stolte, opprørske forvaltere med helt feil innstilling? Synden må straffes, for Gud er rettferdig.

Hva gjør Gud? Jo, hør: Han gir oss noe – det aller beste, det kjæreste han har! Er det mulig? Ja, han har gitt oss sin egen elskede Sønn, Jesus. Vi har fått Ham! Hvorfor? Fordi Gud elsker oss, på tross av all synden i oss. Gud ville berge oss, redde oss fra synden og straffen, fra døden, fortapelsen, den evige skilsmissen fra Gud, som vi har fortjent. Synden må straffes, men Gud fant en løsning for oss. I epistelteksten fra Romerbrevet 5 hørte vi at «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», han «døde for ugudelige da tiden var inne» (Rom 5,6.8). Vi som var Guds fiender, ble forsont med ham ved hans Sønns død. Jesus levde for oss, som vår stedfortreder, – og han døde for oss, han tok straffen vi skulle hatt. Gjeldsbrevet mot oss slettet han og tok det langt bort fra oss da han naglet det til korset (Kol 2, 14). Han seiret over djevelen og dødens og mørkets makt – ved å gå i døden for våre synder – og ved å stå opp igjen den tredje dag, for vår rettferdiggjørelses skyld! Menneskesønnen sa han var kommet for å tjene oss og gi sitt liv som løsepenge for menneskeheten. «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde» – Når Jesus har død og betalt for syndene våre, er det som om du og jeg og alle mennesker har dødd og betalt for syndene våre – «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,14-15).

Vi er blitt befridd fra synden vi har fått tilgivelse, og alt er blitt nytt. «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4). Vi er kjøpt, og prisen betalt. Vi tilhører ikke lenger oss selv (1 Kor 6,19.20). Den Hellige Ånd har tent troen i våre hjerter, ved evangeliet, slik at vi nå gjerne vil tjene ham som har vært så god imot oss. Tenk, Gud har gitt oss det aller beste han hadde, Jesus. Evangeliet om Guds ufortjente kjærlighet og nåde og tilgivelse, det gir oss en helt ny innstilling: Vi får lyst, kraft og iver etter å tjene Gud – og medmenneskene våre, uselvisk, mens vi venter våkent på Jesu gjenkomst. Det er bare Den Hellige Ånd som kan gi oss denne innstillingen, kraften og iveren. Ånden gir den kristne en helt ny vilje.

Vi tjener ikke Gud for å bli frelst. For vi er jo frelst. Det er fullbrakt! – og det er derfor vi vil tjene ham som gode forvaltere, av takknemlighet for den ufortjente nåden vi har fått. Frelsen bygger ikke på tjenestegjerningene våre. Nei, vi er frelst helt uten gjerninger, helt gratis, av nåde, bare ved tro.

Da jeg var en bitteliten baby, bare noen uker gammel, ble jeg båret fram til døpefonten i kirken. Jeg kunne ikke gjøre noe for å bli frelst, kunne jeg vel? Nei, en liten baby kan jo ikke det. Jeg var helt hjelpeløs. Jeg var født med synd og skyld, men ved døpefonten fikk jeg all synd og skyld vasket bort, ifølge Guds løfte. Jeg fikk tilgivelse, og jeg fikk troen, jeg ble et frelst Guds barn i dåpen. Det sier Guds ord. Jeg ble kledd i Jesu Kristi fullkomne rettferdighets drakt. At dette skjedde med en liten og hjelpeløs baby, viser jo så klart, at vi ikke er frelst på grunn av noe vi har gjort eller må gjøre. Heller ikke en voksen som blir døpt, er frelst på grunn av noe han eller hun gjør. Gud stiller ingen krav, ingen betingelser, krever ingen gjerninger, for å bli vasket ren i frelsens bad.

Nå kommer vi endelig til teksten som er satt opp som prekentekst for i dag. Også her snakker Jesus om en forvalter. Lukas 12, 42-48: Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer». Amen.

Denne teksten er som en kalddusj! – som vekker oss opp, om vi skulle være i ferd med å bli sløve tjenere som glemmer hvorfor vi er her og hva vi holder på med; det er alltid en fare for at så kan skje. Det er alvorlig å begynne å tenke at «det er nok lenge til Jesu gjenkomst». Vi må være på vakt, holde oss våkne! For vi vet ikke når tiden er inne. Jesus er som en mann som har reist utenlands for en tid, men han har gitt oppgaver og ansvar til alle tjenerne sine i huset hjemme (Mark 13,33-34). Hver og en av oss gir han ansvar og oppgaver å tjene ham med. Forvalteren i denne lignelsen hadde fått oppgaven med å gi de andre tjenerne i huset mat til rett tid.

Jesus vet at det ikke er bare-bare å holde ut og være en trofast tjener, en klok forvalter, dag etter dag, år etter år; det kan være et slit, vi møter motgang, mye motstand. Blant annet har jo alle kristne en motstander i sitt eget bryst, han som vi kaller «den gamle Adam», som slett ikke vil tjene Gud, han vil tjene seg selv! Derfor blir det en stadig kamp. Og derfor trøster og oppmuntrer Jesus det nye mennesket i oss – ved å snakke om den belønningen som venter en trofast, våken og beredt tjener. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» Det venter ham noe ekstra stort og herlig i den evige saligheten. Den som har vært en trofast og klok forvalter skal få belønning for sin tro tjeneste. Jesus snakket iblant om belønning. «Stor er lønnen dere har i himmelen,» sa han (Matt 5,12). Paulus skriver til efeserne: «Herren skal gi hver enkelt igjen for det gode han gjør» (Ef 6,8). Da er det snakk om «nådelønn», ikke om at en forvalter har fortjent frelsen ved å gjøre det gode, holde seg våken og beredt. Nei, for ingen fortjener jo frelsen på grunn av gjerninger, det er helt klart ifølge Skriften. Likevel skal de trofaste tjenernes gode gjerninger få sin «lønn» – nådelønn. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!»

Jesus oppmuntrer oss til å være våkne og beredt. Daglig burde vi tenke på Jesu gjenkomst. Han kan komme snart. Peter nevner i sitt andre brev «at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst?» (2 Pet 3,3-4). «Folkens, hallo – etter tusener av år er Jesus enda ikke kommet tilbake…!» Men ikke glem, skriver Peter: «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (v. 8). Litt enkel hoderegning: Vi lever i 2013, det har gått nesten to tusen år siden Jesu himmelfart – hvor lenge er altså dette for Herren Gud? For ham er det jo som om det bare har gått ca. to dager! «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (v. 9).

Det kan få svært alvorlige konsekvenser, hvis en Guds tjener begynner å lytte til motstanderen i sitt bryst og si til seg selv at «det er sikkert lenge til Jesus kommer igjen, så det er vel ikke så nøye med disse tjenesteoppgavene han har gitt meg, i hvert fall ikke akkurat nå; jeg har da vel en masse tid, jeg har mange år foran meg. Hvorfor skal jeg bare tjene Gud? Jeg vil heller tjene meg selv, satse på å realisere meg selv. Jeg vil nyte livet, det er jo mitt liv». Men troen på Jesus lar seg ikke forene med å tjene seg selv. En kristen er ikke sin egen herre, en kristen tjener ikke seg selv, men Herren Jesus. Den som ikke er våken og beredt, på vakt i sin tjeneste for Gud, ja han og hun sovner gradvis inn i den åndelige død, og da kan løpet plutselig være kjørt. Om ikke Jesus skulle komme tilbake i min tid her på jorden, så er det likevel slik at døden brått kan banke på døren. Det kan skje at du og jeg plutselig og uventet omkommer i en trafikkulykke, for eksempel. Bare de siste par ukene har det vært flere alvorlige togulykker i Europa. Med ett kan vi stå i evigheten. Vi må være våkne og beredt.

Det er veldig strenge, advarende ord Jesus sier: «Sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.»

Spesielt for en som er pastor, kan disse ordene og denne lignelsen være ganske så skremmende. For en pastor, en hyrde, har jo fått nettopp den viktige oppgaven med å gi de andre tjenerne mat, åndelig mat i rette tid. «Fø mine lam» (som Jesus sa til Peter en annen gang). Det kan virke som om Jesus med denne lignelsen spesielt tenker på pastorene: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?» «En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre.» En pastor bør jo, bedre enn de fleste, kjenne sin herres vilje. Hvis han likevel ikke steller i stand, og ikke gir flokken sin mat i rett tid, er det uhyre alvorlig. Tenk hvis jeg, en pastor, glemmer å tenke på Jesu gjenkomst og blir mer opptatt av å ha det fett her i verden, følge mine egne lyster og bli populær og få ære; «det er vel ikke så nøye med å gi dem mat i rette tid, rett type mat, rette porsjoner? For eksempel det å forkynne loven, alvorstunge, strenge tanker om synd og straff; ikke liker jeg å snakke om det, og ikke liker de å høre om det. Det kan ikke være nødvendig å mase så mye om slikt. Kanskje en gang i året kan være nok? De fleste mennesker i vår tid synes at den slags forkynnelse er helt forkastelig. Jeg vil heller snakke om kjærlighet og barmhjertighet, fred på jord, miljøspørsmål, osv., saker som føles aktuelle for folk.» Det er stor krise i kirke og menighet hvis ikke hyrden lar folkene sine få mat i rette tid, det er jo en slags mishandling av tjenestefolket, en grov forbrytelse. Hvordan skal tjenerne i husholdningen kunne utføre sin tjeneste dersom de ikke får mat, dersom de ikke blir riktig ernært av Guds ord, i rett tid, dersom de ikke får både lov og evangelium, uten sammenblanding av de to? Vi trenger jo alle å høre loven – og vi trenger å motta det betingelsesløse evangeliet. Vi trenger dessuten Guds veiledning om samliv, om mann og kvinne, ekteskapet osv. osv.

Kjære venner i Den Lutherske Bekjennelseskirke. For noen få uker siden var det 35 år siden den første norske LBK-menigheten ble grunnlagt. Vi har mye å være takknemlige for. Vi har blitt velsignet, vi har fått rikelig anledning til å ta til oss av solid bibelsk undervisning. Men Jesus sier: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.» Dette er alvorlige ord til oss om ansvar og forvalterskap. Vi må for all del ikke være eller bli en «tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil». Forvaltersøndagen er en dag for alvorlig selvransakelse, og en dag for å be med David: «Gå ikke i rette med din tjener for ingen som lever er rettferdig for deg» (Sal 143,2).

Så la oss vende om på ny. Ingen av oss trenger å synke ned i fortvilelse ved tanken på hvor skrøpelige og dårlige forvaltere vi kanskje har vært. For i dag er nådens dag. Det er ikke for sent. Herrens barmhjertighet er ny hver morgen. Og akkurat nå er vi på gudstjeneste. Hva er gudstjeneste? – Først og fremst at Gud tjener oss. Han inviterer oss til å komme med syndene våre, vi bekjenner dem for ham, vi har forsømt oss og gjort urett. Vi trenger tilgivelse, vi trenger Jesus, vi trenger fred med Gud. Og alt dette får vi her i gudstjenesten! Gud gir det til oss her, det vi trenger aller mest. Og tenk, helt gratis! Fordi Guds lidende tjener, Jesus, har betalt hele regningen, til siste øre. Den var dyr for ham å betale, han betalte med sitt eget hellige blod. Men vi får den fulle og ferdige frelsen som en gave, helt gratis. Ved evangeliet, i ord og sakrament, overrekker han den til oss. Vi får bare ta imot, bare stole på det han lover oss. I gudstjenesten gir han oss undervisning og rettledning gjennom sitt ord. Og han gir oss sin velsignelse. Så i gudstjenesten gjør Gud oss en ufattelig stor tjeneste. Snakk om god service! (Service betyr jo tjeneste.)

Og som vårt svar på tjenesten vi mottar, tjener vi ham når vi synger og lovpriser hans navn, når vi sammen bekjenner vår tro, når vi gir pengegaver til arbeidet i hans rike og bruker tid og krefter, evner og talent på ulike måter i kirken. Også i hverdagen vil vi leve til Guds ære, med uselvisk tjeneste på hver vår plass, i hjemmet, på arbeidsplassen, på skolen osv. La oss være årvåkne for hvordan vi kan hjelpe, tjene og elske vår neste – i dag; da tjener vi jo samtidig Jesus. «Enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» skriver apostelen Paulus, «jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst» (1 Kor 10,31.33). Og la oss alltid vente Herren vår tilbake, våkne og beredt. Lykkelige er vi når han kommer og finner oss aktive i tjeneste for ham. Amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus Kristus, nådige Gud. Vi takker deg for ditt ord til advarsel og formaning, trøst og glede. Fyll oss med din gode Hellige Ånd, gi oss en ny og større glede og iver i tjenesten for deg. Hjelp oss å holde oss våkne og alltid beredt mens vi venter på din gjenkomst. Vi takker deg for LBK og for denne flotte helgen vi har fått være sammen her på Utsyn på Finnøy. Hvor god du er imot oss, Herre, så helt ufortjent. Amen.

Lucas Cranach – «reformasjonsmaleren»

Den tyske maleren Lucas Cranach (den eldre) (1472-1553) regnes blant renessansens betydeligste kunstnere. Mesteparten av sitt liv bodde han i Wittenberg, hvor han ble en nær venn av Martin Luther og laget en mengde portretter av ham og familien.

Cranach spilte en betydelig rolle for reformasjonens utbredelse. Fra boktrykkeriet han startet, utkom det i årenes løp mye viktig luthersk litteratur. Han illustrerte Luthers berømte oversettelse av Det nye testamente (1522) med en mengde tresnitt. Enten folk kunne lese eller ikke, ga Cranachs bilder verdifull hjelp til å forstå reformasjonens sentrale spørsmål.

Som hoffmaler hos kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen og hans etterfølgere, portretterte Cranach medlemmene av fyrstefamilien, laget tresnitt

og malerier fra jakt og turneringer, og mynter med fyrstens bilde. Han utsmykket kirker og kapeller, dekorerte rommene i de saksiske slottene, og designet klær for hoffet.

Cranach åpnet i 1523 hjemmet sitt for tolv rømte nonner, blant andre Katharina von Bora, og han var senere delaktig i å få Katharina gift med Luther. Kunstneren og hans kone Barbara var bryllupsvitner og blant de få tilstedeværende ved vielsen i juni 1525. Cranach og Luther sto også fadder for hverandres barn.

Luther fortalte om Cranach: ”Da Lucas Maler den eldre hadde fått sin hustru og bryllupsfesten var overstått, ønsket han alltid å være så mye som mulig i nærheten av sin brud.

”La de små barn komme til meg” (detalj) - henger i Larvik kirke. — ”La de små barn komme til meg” (detalj) – henger i Larvik kirke.

En venn sa til ham: «Kjære deg, ikke hold på slik! Før det er gått et halvt år kommer du til å ha fått mer enn nok…”

Cranach var en mann av mange talenter, som han forvaltet godt. I tillegg til all virksomheten i det store kunstnerverkstedet like ved bytorget, hvor 10-12 unge svenner fikk undervisning og hjalp til med arbeidet, eide og drev Cranach Wittenbergs apotek, samt et vertshus i rådhuskjelleren. En tid drev han også bokhandel og vinutsalg. Han ble en av byens rikeste og mest respekterte menn, var i mange år byrådsmedlem og i flere perioder borgermester.

Christian II av Danmark - Norge, malt 1523. — Christian II av Danmark – Norge, malt ca. 1523.

Da den landflyktige kong Christian II av Danmark-Norge kom til Wittenberg i 1523 sammen med sin dronning Elisabeth, bodde de i Cranachs hus. (Den nyankomne Katharina von Bora bodde samme sted, og i gave fra kongeparet fikk hun en ring som senere antagelig ble hennes giftering.) Cranach malte det mest kjente portrettet av Christian II.

Lucas Cranach d.e. døde og ble begravet i byen Weimar. Han ble 81 år gammel. Ett av hans fem barn ble selv en kjent maler, Lucas Cranach den yngre (1515-1586)

Et særdeles innholdsrikt billedarkiv: http://www.lucascranach.org/digitalarchive.php

Ett evangelium – fire evangelister

Det finnes bare ett evangelium, ikke flere ulike. Men evangeliet om frelseren Jesu Kristi liv her på jord, hans undervisning og gjerninger, lidelse, død, og oppstandelse, er blitt oss fortalt på fire forskjellige måter av de hellige evangelistene. Tallet 4 har en spesiell plass i Bibelen; vi leser om jordens fire vinder, fire himmelretninger, fire engler osv. De fire evangelistene har ofte vært assosiert med vesenene i Esek 1,10 og Åp 4,7 og derfor i kunsten blitt symbolisert ved en løve (Markus), okse (Lukas), menneske (Matteus), og ørn (Johannes).

De fire evangeliebøkene er de mest grunnleggende og viktigste skriftene i Bibelen; hele Det gamle testamente peker fram mot dem, og de andre nytestamentlige skriftene kommenterer og refererer til det evangelistene forteller om: Jesu liv, død og oppstandelse. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud (2 Tim 3,16), og akkurat som GTs profeter mottok fra Gud hvert ord de skulle tale og skrive, sto NTs evangelister og apostler under Den Hellige Ånds inspirasjon. Jesus selv skrev ingen bøker, men lovet at Talsmannen skulle komme og minne dem om alt det han hadde lært dem (Joh 14,26; 16,13).

Evangelistene var Guds instrumenter eller redskap, men ikke «mekanisk» som skrivemaskiner; Gud tok hele personligheten deres i sin tjeneste, inkludert deres individuelle språklige stil. Målet alle fire har til felles, er dette som Johannes uttrykker: «… for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31). Men hver evangeliebok har sin egen spesielle plan for presentasjonen. De inkluderer ikke alltid de samme hendelsene; ledet og inspirert av Ånden har hver evangelist gjort et eget utvalg. Ingen av dem har ment å skrive en «dagbok» over Jesu liv, der hendelser burde stå i nøye kronologisk rekkefølge. De tar heller ikke alltid med de samme detaljene, jf. hvordan fire ulike journalister ikke fremhever nøyaktig det samme ved dekningen av f.eks en rettsak, en ulykke eller et kongelig bryllup.

Evangelist-firkløverets skrifter, med sine ulike synsvinkler og fremstillinger, utgjør en unik enhet; det vi her presenteres for er ikke menneskelige tanker og menneskeord, men Guds ord, og er derfor fullt ut pålitelig og troverdig i alt. (Jf. 1 Tess 2,13; Sal 45,2; 1 Kor 2,13; Luk 1,70; Apg 28,25).

Evangelisten Markus

april er minnedagen for evangelisten Markus.

Johannes Markus (hans fullstendige navn) var sønn av Maria som huset menigheten i Jerusalem (Apg 12,12). Ifølge tidlige kilder var han blant de sytti disiplene som ble utsendt av Jesus (Luk 10,1). Han er også blitt assosiert med den unge mannen som flyktet uten klær da Jesus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51f). Han ledsaget Paulus på den første misjonsreisen, sammen med Barnabas (hans fetter, Kol 4,10).

Noen år senere er han apostelen Peters tolk og nære medarbeider; Peter kaller ham «min sønn» (1 Pet 5,13), og ifølge tidlige opplysninger er evangeliet etter Markus mye basert på Peters muntlige prekener og taler. Nøyaktige detaljbeskrivelser i boken tyder da også på at forfatterens kilde har vært øyenvitne til hendelsene. F.eks. når det beskrives at Jesus kommer hjem til Simon Peters hus, der svigermoren ligger til sengs med feber: «Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp» (Mark 1,31). Og når det fortelles om da Jesus møtte en «døvstum» mann: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» (7,32-34)

Markusevangeliet ble trolig skrevet ned ca år 55 60 e.Kr., i Roma. Det er spesielt beregnet på mennesker av hedensk bakgrunn og forklarer derfor jødiske skikker for dem (7,2-4; 15,42), mens henvisninger til Det gamle testamente forekommer sjelden.

Med bare seksten kapitler er dette det korteste av NTs fire evangelieskrifter. Det kalles iblant for «handlingenes evangelium», fordi det særlig fremhever Jesu travle virksomhet, hans imponerende makt og kraft, undergjerninger, som vitner om at denne mannen er Guds Sønn. Flere ganger nevnes det at Jesus og disiplene ikke hadde tid til å spise, fordi det var så mange som kom og gikk (3,20; 6,31). Den hyppige bruken av ordet «straks» (mer enn 40 ganger, av totalt 80 i hele NT) bidrar også til å gi leseren en følelse av at ting skjer ganske hurtig: «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem» (2,12).

I senere år var Markus leder for den kristne menigheten i Alexandria, Egypt, og han led martyrdøden der eller i Kyrene, Libya. Levningene hans skal senere ha endt opp i Venezia; han er derfor byens «skytshelgen» og feires på minnedagen (dødsdagen) den 25. april, både på Markusplassen og i Markuskirken. I kirkekunsten er evangelisten Markus ofte symbolisert ved en løve, gjerne med vinger. Og ved filmfestivalen i Venezia er det gjeveste pristrofeet «Gulløven», en bevinget Markus-løve.

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Langfredagspreken av Tor Jakob Welde, pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke.

I salmen vi nettopp sang, ba vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så. Jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå” (Norsk Salmebok 150,2). Korset er et mysterium som er umulig å forstå noe av dersom vi ikke vet hvem og hva som var grunnen til at Menneskesønnen måtte løftes opp på det korset. Det var jeg og mine synder – og du og dine synder – som var årsaken til hans sorg og smerte. Vi mennesker vil jo helst bagatellisere synden som bor i oss, vi tenker at det kan da vel ikke være så alvorlig om vi gjør noe som er synd. Men når vi leser om hvor dyrt det kostet Jesus å gjøre opp for synden vår, må vi tenke om igjen. Jesus ”ble overgitt til døden for våre synder” (Rom 4,25).

Da Jesus døde på korset, var det egentlig du som døde på korset. Han som ropte ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er egentlig deg – og meg. D.v.s. han er vår representant. Vår stedfortreder. Det var vi som hadde fortjent å bli helt forlatt av Gud, for vi mennesker har vendt oss bort fra ham. Det var våre synder som ble straffet på Golgata. Vi husker ikke en gang halvparten av syndene våre, men han fikk merke og kjenne hver eneste en av dem. Vår barndoms og ungdoms synder, voksenlivets og alderdommens synder – alt! Jesus, som selv ikke hadde gjort noe ondt, ble ”gjort til synd” for oss (2 Kor 5,21), han tok med seg hele verdens synd opp på korsets tre. Derfor var det en forferdelig og heslig, illeluktende oppsamling av synd der på Golgata, så Gud måtte vende seg bort i avsky. Han lot ikke sitt ansikts lys skinne over stedfortrederen vår. Det ble mørke midt på dagen. For Gud er hellig og kan ikke tåle synd. Ondskap må straffes, synd må sones for. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Herren lot sin flammende vrede over synden ramme sin egen elskede Sønn! Istedenfor oss. Gud har ingen lyst og glede av å straffe synd, men må gjøre det likevel. For den eneste levende Gud som eksisterer er en som elsker hellighet, rettferdighet, godhet – og hater ondskap, urettferdighet, synd. Men den eneste levende Gud er også en som elsker menneskeheten, ja, hvert eneste medlem av menneskeslekten.

Så Jesus tok vår plass. Og Herrens apostel Paulus erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Når Kristus har dødd for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor er Gud allerede forsonet. Og derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side lenger for å forsone Gud. Når vi ser på korset, ser vi virkelig hvor høyt elsket vi er av Gud. Der er Guds kjærlighet åpenbart i all sin ufattelige høyde og dybde, lengde og bredde.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” ropte Jesus fra dypet av sin menneskelige natur. Mer ensom og forlatt enn han kjente seg der, er det ikke mulig for et menneske å kjenne seg. Kong David, som skrev den profetiske 22. salmen, som disse ordene er hentet fra, følte seg jo iblant ensom og forlatt, og den følelsen kan vel også vi få noen ganger. Men Jesus var virkelig forlatt. Å bli hånet, pisket og slått og tornekronet, avkledd og gjennomboret i hender og føtter, og det å henge på et kors i mange timer til spott og spe, var forferdelig, det var den mest fornedrende og smertefulle behandlingen et menneske kunne få. Men den sjelelige, åndelige smerten Jesus måtte utholde, var vel likevel det verste. Allerede i Getsemanehagen, før de kom for å ta ham til fange, var sjelen hans tynget til døden av sorg og gru. Guds Lam var forferdelig nedtynget av verdens synd og all angsten og skrekken som fulgte med den byrden. Han visste at på korset skulle helvetets pine ramme ham med full kraft.

En del av ham, den menneskelige siden, grudde seg fælt til det som skulle skje, og ba om at begeret måtte gå ham forbi dersom det var mulig. Men, han ville uansett utføre Guds vilje og plan. Litt senere, da en disippel grep til sverdet for å forsvare ham og kjempe for ham, da det kom folk for å ta ham til fange, sa Jesus: ”Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?” (Matt 26, 53-54). En legion tilsvarte for øvrig omtrent 5000 soldater, så når Jesus sier ”mer enn tolv legioner engler” tenker han på 60.000 engler eller mer.

Menneskesønnen hadde jo all makt og alle guddommelige egenskaper hele tiden mens han levde her på jorden, fra begynnelsen av livet og like til slutten, for han er samtidig sann Gud og sant menneske i én person. Men han gjorde ikke alltid bruk av sine guddommelige egenskaper, for hadde han det gjort, kunne han ikke ha lidd og dødd for oss, noe som var helt nødvendig å gjøre. Så han fornedret seg og ble svak.

Det er helt ufattelig for oss, dette at han som lider og dør på korset virkelig er sann Gud. Det var herlighetens Herre som ble korsfestet! (1 Kor 2,8). Men – Gud kan da vel ikke lide og dø? – den store allmektige Gud som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig?

I Konkordieformelen siteres noe som Martin Luther har skrevet om dette: Han sier: ”… Gud, slik han er i sin egen natur, kan ikke dø, men når nå Gud og menneske er forent i én person, så heter det med rette: Guds død, når mennesket dør, det [mennesket] som med Gud er (…) én person.” ”Dersom det ikke skulle hete at Gud er død for oss, men bare et menneske, da er vi fortapt. Men når Guds død og den døde Gud ligger i vektskålen, så synker han ned og vi opp som en lett tom skål…” (Sol. Dec., Art. VIII, 44).

Ja, hadde Jesus bare vært et menneske og ikke samtidig sann Gud, så hadde ikke hans offerdød hjulpet oss noe som helst, den ville ikke hatt kraft til å frelse en eneste sjel. Men Jesu menneskelige natur er forent med hans guddommelige natur, Menneskesønnen er Gud, og dette veier ufattelig tungt. Jesus sank helt til bunns for å løfte oss opp til Gud. Han fornedret seg for å opphøye oss. ”Slik er vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom” (2 Kor 8,9).

”I ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol 1, 19-20). At Kristus Jesus ble knust for våre misgjerninger, at Guds Sønn måtte rope ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er et ufattelig mysterium; det er ”ordet om korset”, en stor dårskap for menneskets fornuft, men Guds visdom og Guds kraft til frelse for hver den som tror (1 Kor 1,18ff).

Djevelens makt fikk et knusende slag den fredagen Jesus døde på korset. Jesaja hadde profetert: ”Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53,5).

Du som er døpt i Jesu navn, er ”døpt til hans død”: ”Vi ble begravd med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,4). Jesus ble forlatt av Gud på korset, for at vi aldri skal måtte bli forlatt av Gud. I dødsstunden vår skal vi ikke bli ensomme og forlatt, for Jesus blir hos oss og vil ta oss hjem til seg. Han er den gode hyrden, som ga livet sitt for sauene, han skal ikke la oss mangle noe, men lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile; han lar sin godhet og miskunn følge oss alle våre dager, og vi skal bo i Herrens hus gjennom alle tider, ja til evig tid (Salme 23).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Hva er dette for slags tale?

Jesus utdriver en uren ånd av en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot. — Jesus driver ut en uren ånd fra en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.

Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 4,31-37:

Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.»

”Hva er dette for slags tale?” sa folk til hverandre. ”Hva er det med hans ord?” er en annen mulig oversettelse. ”Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.” De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære».

Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: ”Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.” Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner.

Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord!

«Hva er dette for slags tale?» sa folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16).

Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord!

Og når du hører forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den. Dette kan bare Den Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord.

Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?

Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp?

Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: ”Guds Hellige”. Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss?

Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss.

Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt.

Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag.

Da er vi frie og kan juble med salmisten David: ”Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord” (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært ”uskyldig”, ”rettferdig”, ”frikjent”! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?

Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han ”går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke” (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag.

Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet.

Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags.

Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fienden, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenatur. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som greinene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.