Forfatter: Evan Luth

For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Hva betyr det egentlig når Guds ord sier at mennesket rettferdiggjøres og frelses ved troen alene? Ikke noe annet enn dette: Et menneske frelses ikke ved sin egen innsats, men utelukkende ved Kristi gjerning, hans lidelse og død, han som er hele verdens gjenløser og forløser. Over og mot denne læren påstår moderne teologer at når det gjelder menneskets frelse, må man merke seg to ting: for det første er det tale om noe Gud må gjøre. Hans verk er det vanskeligste, for Han må utføre den gjerningen å forløse oss. Men det fins noe annet også, som vi må gjøre: Det går nemlig ikke an uten videre å si til mennesker at himmelen nå står åpen for dem, etter at de er blitt gjenløst. Det kreves noe mer mennesket må gjøre, ja, noe virkelig stort – man må tro. Men denne læren gjør fullstendig vold mot evangeliet og ødelegger det.

Hvis ikke Gud selv skapte troen i oss, ville det være en uendelig stor og vanskelig, ja, umulig oppgave for oss å tro. Men la oss nå tenke oss at det likevel ikke var så vanskelig å tro. Selv om det var en ganske enkel betingelse Gud stilte til oss, ville frelsen ikke lenger være bare en gave. Gud hadde da ikke gitt oss sin sønn, men bare tilbudt oss ham på visse vilkår. Men slik går ikke Gud fram.

Apostelen Paulus sier: “Men som en gave av Guds godhet er de rettferdiggjort, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri” (Rom 3,24). Vi ble rettferdiggjort uforskyldt og uten motytelse. Selv ikke det ringeste ble krevd av oss. Og derfor priser vi arme, fattige syndere Gud for at Han har skapt et hvilens sted vi kan flykte til, vi som ikke er annet enn fortapte og i gjeld nedsunkne tiggere som ikke eier den minste mulighet til å bringe noe av det Gud krever. Alt vi har å komme med, er synd og skam. Ingenting annet. Men da betrakter Jesus oss som sine rette pasienter. Vi gir ham den rette ære når vi hyller ham som vår trofaste Frelser, og klynger oss til evangeliet som vårt tilfluktssted.

Det er derimot å fornekte ham å komme med noe annet enn det han har gitt. Når vi minnes hva Peter skrev: “Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12), er det å pervertere evangeliet noe fryktelig å betrakte oppfordringen om å tro som en betingelse for menneskets rettferdiggjørelse og frelse.

For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Fra St. Olavs kirke i Balestrand. Foto: Steve Deger via Wikimedia Commons

Hensikten med denne tesen er ikke å kritisere den pastoren som krever av tilhørerne sine at de skal tro på evangeliet. Det samme gjorde jo profetene og apostlene, ja også Herren Jesus Kristus selv. Når vi krever tro, er det imidlertid ikke et lovisk krav vi legger fram, men evangeliets vennlige invitasjon; vi sier egentlig til tilhørerne: ”Kom, for alt er ferdig” (Luk 14,17). Når jeg innbyr en halvt utsultet person til å sette seg til et veldekket bord og ber ham forsyne seg med det han måtte ønske, forventer jeg ikke at han sier at han ikke tar imot ordre fra noen, heller ikke fra meg. På samme måte skal kravet om tro ikke forstås som en lovens befaling, men en evangeliets vennlige innbydelse.

Villfarelsen som denne tesen retter seg imot, er den at et menneske av seg selv kan prestere eller medvirke til troen. Et slikt krav ville være lovisk og vende troen til å bli en gjerning. Det ville tydelig være å blande sammen lov og evangelium. En forkynner må faktisk være i stand til å holde en preken om troen uten i det hele tatt å bruke ordet tro. Det er ikke viktig at han banker uttrykket tro inn i ørene på tilhørerne, men det er nødvendig å legge budskapet fram slik at det skal vekke et ønske i hver fattig synder om å få legge fra seg syndebyrden sin ved Jesu Kristi føtter og si: ”Du er min, og jeg er din.”

Det er særlig på dette området at Martin Luther viste sin sanne storhet. Det er sjelden han henstiller tilhørerne om å tro, men han forkynner om Jesu Kristi verk, om frelse av nåde og om Guds store barmhjertighet i Jesus Kristus på en slik måte at tilhørerne får det inntrykk at det de skal gjøre, bare er å ta imot det som tilbys dem og finne hvile på den guddommelige nådens fang.

Tenk deg at du vitnet om Jesus Kristus for en flokk indianere. Du forteller at han er Guds Sønn som kom fra himmelen for å kjøpe menneskene fri fra syndene ved å ta Guds straff på seg, at han vant over døden, djevelen og helvetet for dem, at han har åpnet himmelen for alle mennesker, og at hver og en nå kan bli frelst ved bare å ta imot det som Herren Jesus Kristus har brakt oss. Tenk deg at du plutselig ble rammet av en dødelig pil fra en fiendtlig indianer som lå i bakhold, og du døde. Det er godt mulig at du ville etterlate deg en liten menighet av troende indianere selv om du ikke en eneste gang hadde uttalt ordet tro i undervisningen. For alle i flokken som ikke trosset den guddommelige nåden, ville måtte tenke som så at også han var inkludert i Jesu frelsesverk.

På den annen side: du kan bruke mye tid på å fortelle folk at de må tro dersom de vil bli frelst, og tilhørerne kan få det inntrykket at noe blir krevd av dem å gjøre. Så vil de begynne å bekymre seg over om de er i stand til å gjøre dette, og når de så har prøvd, lure på om det er akkurat dette som kreves av dem. Dermed kan du altså ha forkynt ganske mye om troen uten å ha gitt dem noen virkelig preken om hva det innebærer å tro. Den som er kommet dit hen at han forstår at det er opp til ham å ta imot det som tilbys ham i evangeliet, og som også tar imot det, den har troen. Å bli frelst ved tro er det samme som å bøye seg for Guds frelsesplan ved ganske enkelt å ta imot.

Jeg mener ikke at du ikke må tale om troen. Vår tid mangler en klar forståelse av hva det vil si å tro. De dyktigste forkynnere synes at de har oppnådd ganske mye når de har innprentet i sine tilhørere følgende læresetning: ”troen alene frelser”. Men ved sin forkynnelse har de kun fått tilhørerne til å sukke: ”Å, om jeg bare hadde tro! Troen må være noe svært vanskelig, for selv har jeg ikke oppnådd den.” Disse ulykkelige tilhørerne vil så gå hjem fra kirken med bedrøvede hjerter. Ordet tro lyder som et ekko i ørene, men gir ingen trøst.

Å si at troen er nødvendig for å bli frelst, betyr ikke at vi påstår at mennesket selv kan skape troen. Den hellige Skrift krever alt av oss, hvert av budene er et krav som roper: ”Gjør dette, og du skal leve.” Skriften krever at vi ”skal rense hjertene våre” (Jak 4,8). Vi får høre: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg” (Ef 5,14). Det at slike krav og bud blir fremsagt, er ikke i seg selv noe bevis for at menneskene er i stand til å gjøre det som kreves.

Når f.eks. en kreditor krever inn pengene sine, beviser ikke dette at skyldneren også er i stand til å betale. I det daglige liv kan en kreditor som vet at skyldneren er insolvent og ute av stand til å betale, likevel innkreve pengene sine ganske enkelt fordi han har oppdaget at mannen er doven og lat, og i tillegg et forfengelig ødeland. Kreditorens hensikt med innkrevingen er å få mannen til å legge av seg sin storslåtthet og dyre vaner og få ham ned på jorden igjen.

Gud opererer på samme måte. Ved å gjøre meg oppmerksom på at jeg skylder ham å være lydig mot alle hans bud, leder Gud meg til å erkjenne at om jeg enn anstrengte meg til det ytterste, klarte jeg likevel ikke å oppfylle kravene. Når han slik har gjort meg ydmyk, tilbyr han vennlig sitt evangelium.

(Neste: Tese 14)

Embed from Getty Images

(forts.)

Samme feil begås når en pastor uten å nøle sier seg tilfreds med det minste lille tegn på anger hos sine menighetsmedlemmer. I gudløse mennesker, som har levd lenge i synd og last, kan samvittigheten plutselig bli urolig og anklage dem, f.eks for å ha begått mened. De blir slått av forferdelig frykt ved tanken på konsekvensene. Eller samvittigheten kan komme til å anklage dem for å ha spilt uskyldig blod. Men disse folkene er ikke slått av skrekk fordi de nå ser seg selv som fattige syndere; det er bare en spesiell synd som skremmer dem. Bortsett fra akkurat den, er de bra folk og gode på bunnen, mener de. Der er mange slike, og de har allerede fått sin dom. De kan nok innrømme for pastoren at det var galt av dem å gjøre denne eller hin spesielle synden, eller andre ”uunngåelige” ting de gjorde feil, men de fremholder at de likevel er gode mennesker. Dersom en pastor er fornøyd med en ”anger” av denne sorten, behandler han angeren som om den var en fortjenstfull gjerning.

Andre igjen forteller nok sine tilhørere at angeren og boten er nødvendig og at deres egen fornuft vel må fortelle dem at Gud ikke kan tilgi syndene deres som de tar så lett på. Og så fortsetter de med å beskrive for synderne hvordan kvaliteten på angeren deres må være, ut fra tekster som Salme 38,7-9. ”Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.”

Loviske pastorer vil spørre synderen de har for seg om han kan si det samme om seg selv som skildres i salmen, om han virkelig har vært nedbøyd og sørgende hele dagen, om det var tider da hoftene hans brant av smerte, om det var så at det ikke fantes noe friskt i hele kroppen osv. Og hvis han da ikke kan vise til slike erfaringer som de betrakter som kriterier for ekte botferdighet, forteller de ham at han ikke må tenke at han har vært sant botferdig.

Men denne fremgangsmåten er fullstendig feil. Sant nok beskriver teksten Davids anger og bot. Men hvor finnes et skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle? Det finnes ikke noe slikt skriftsted, men tvert imot ser vi at da det på pinsedagen stakk Peters tilhørere i hjertet så de ropte ”Hva skal vi gjøre?” , så ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart.

Tilfellet David tjener som en god illustrasjon. I et helt år hadde han levd som ubotferdig da Natan kom for å konfrontere ham med den forferdelige synden han hadde begått. Rammet i samvittigheten og full av anger og sorg ropte David: ”Jeg har syndet mot Herren.” Det var det hele. Profeten Natan oppdaget straks at kongen var nedbrutt og knust, og derfor sa han til ham: ”Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø” (2 Sam 12,13). Det var det samme vi leste om fangevokteren i Filippi. Bare noen få minutter tidligere hadde han vært så forskremt og redd at han holdt på å ta sitt eget liv, men da han skjelvende falt ned for apostlene og ropte: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” så fikk han ikke til svar at han straks måtte gå i gang med å produsere anger og bot, og det en dyp og alvorlig en. Han ble heller ikke minnet om eller fikk opplest hvordan David gjorde bot, nei, han fikk straks høre: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” Apostlene så nemlig klart og tydelig at mannen var knust og hungret etter barmhjertighet, og de betraktet det som tilstrekkelig. Når et menneske er brakt dit hen at en hungrer og tørster etter barmhjertighet og nåde, så har allerede omvendelsen virket til fulle.

Hvis vi kan anta med all rimelighet at et menneske er blitt rykket opp og bort fra sin egen selvrettferdighet og ønsker å frelses av nåde alene, så skal vi for Guds skyld frimodig forkynne evangeliet for ham. Det er ikke for tidlig, for ingen kan komme for tidlig til Jesus. Problemet er at folk ofte ikke går til Jesus i det hele tatt, – de kaller seg arme syndere, men er det ikke, for de vil først yte en eller annen fortjenstfull handling før de går til Jesus. Det er rent hykleri når de sier at de går til Ham, for faktum er at de slett ikke kommer som de er: fattige tiggere med ingenting annet å vise til enn sin synd. Et menneske som Gud har vist den nåde å få se seg selv som knust og nedbrutt, og at det ikke er trøst å finne noe sted så han ser seg engstelig om, en slik er i sannhet botferdig. Han skal ikke advares mot å gå til Jesus, men tvert imot få evangeliet forkynt for seg. Man skal ikke si bare at han kan få lov til, men at han skal gå frimodig til Jesus. Han skal ikke lure på om han kommer for tidlig.

En av de viktigste grunnene til at mange blander sammen loven og evangeliet på dette punktet, er at de ikke ser forskjellen mellom de kristnes daglige omvendelse og den omvendelse som går forut for troen. Den daglige omvendelsen er beskrevet i Salme 51. David kaller den et offer som han bringer Gud og som Gud har behag i. ”Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte” (v. 19) Her taler han ikke om den omvendelsen som går forut for troen, men om den som følger av troen. Flesteparten av de sanne kristne som har den rene læren, har en klarere forståelse av omvendelsen etter troen enn de har av den omvendelsen som går forut for troen. For siden de hadde så dyktige forkynnere å lytte til, er de blitt ført til Kristus uten alle slags krumspring. Når de nå er hos Kristus, så kan nok den gamle selvrettferdigheten vise seg igjen, til tross for at den er blitt knust mange ganger. Gud må nemlig slå disse arme kristne igjen og igjen for å bevare dem ydmyke og små.

Davids eksempel kan tjene som en illustrasjon på dette. På et øyeblikk var han kommet til tro, men for en elendighet han måtte gjennom senere! En profet hadde forkynt Guds ord for ham, men til sin dødsdag var hjertet hans tynget av lidelse, bekymring og nød. Gud hadde sluttet å la ham ha fremgang i det han foretok seg, og den ene ulykken fulgte den andre, inntil Gud befridde ham ved døden. Men hele veien hadde David et botferdig sinn sammen med troen. Det er sannelig et offer som Gud har behag i. En botferdighet av dette slaget er ikke en virkning av loven alene, men samtidig også et verk av evangeliet. For ved evangeliet tar Guds kjærlighet plass i hjertet hans, og når botferdigheten springer ut fra kjærlighet til Gud, er den virkelig en god og velbehagelig sorg som Gud blir glad for å se. Han har behag i den, for vi kan ikke vise ham en større ære enn den å kaste oss i støvet for hans fot og bekjenne: ”Du er rettferdig, Herre, men jeg er en fattig synder. Ha barmhjertighet med meg for Jesu Kristi skyld.”

(Neste fredag: Tese 13)

For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

(Petäjävesi gamle kirke, Finland. Foto: Tiia Monto, Wikimedia Commons)

Her er det ikke spørsmål om anger og bot, dvs. omvendelse er nødvendig for en som vil vinne syndstilgivelse. Da Herren første gang trådte fram offentlig og forkynte, ropte han: Omvend dere og tro på evangeliet. Han nevnte omvendelsen først. Hver gang denne betegnelsen står sammen med det å tro, betegner den ikke noe annet enn anger og bot. Da Kristus samlet disiplene om seg for siste gang, sa han: ”Det er skrevet at Messias skulle lide og dø og oppstå den tredje dag, og omvendelse og syndstilgivelse forkynnes i Hans navn” (Luk 24,46-47). Hvorfor kreves omvendelsen like gjerne som troen? Vår Herre gir selv forklaringen med disse ordene: ”Det er ikke de som er friske som trenger lege, men de syke.. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Matt 9,12-13). Med slike ord bevitner Herren at omvendelsen er absolutt nødvendig, fordi den forbereder for troen. Uten ville en bare være blasert og forakte innbydelsen til den himmelske gledesfesten. Så langt tilbake som til Salomo finner vi dette ordspråket: ”Den som er mett, vraker honning, men for den sultne er alt søtt!” (Ordsp 27,7). Hvor der ikke er åndelig hunger eller tørst, vil ikke Herren Jesus bli tatt imot. Så lenge en ikke er blitt redusert til en fattig, fortapt og fordømt synder, vil en ikke ha alvorlig trang til en frelser. Men imidlertid er ikke angeren i seg selv årsaken til syndsforlatelsen. Den er ikke nødvendig med hensyn til syndsforlatelsen, men for troen, som griper syndsforlatelsen. Her vil vi da gi vår forklaring på hvorfor vi mener at den påstanden at anger og bot betinger syndsforlatelsen, er å blande sammen loven og evangeliet:

1. Anger og bot er en virkning av loven. Å betrakte den som en betingelse og grunn for syndsforlatelsen, er det samme som å vende loven om til et nådebudskap, og evangeliet til lov – og det ville være en pervertering som kullkastet hele kristendommen.

2. Botferdigheten er ikke engang en god gjerning. For boten som går forut for troen, er ikke noe annet enn en menneskelig smerte og lidelse. Den består jo av kval, smerte, pine og en følelse av å være knust, alt sammen virket av lovens hammerslag. Det er ikke en kval som mennesket selv har skaffet til veie, for han vil jo aller helst være kvitt alt slikt, men likevel uten å makte det. Det er Gud selv som har slått ned på ham med loven i sin hånd. Han ser heller ingen mulighet til å unnslippe Guds dom. Så hvis han setter seg til å meditere med det sikte å fremskaffe anger og bot, vil han aldri nå målet på denne måten. Ekte omvendelse virkes alene av Gud bare dersom loven får bli forkynt i sin fulle strenghet og mennesket ikke setter seg aldeles til motverge.

På grunn av mangel på erfaring, frykter mang en predikant at de kan komme til å drive folk til fortvilelse med sin lovforkynnelse. De skjuler ikke at bot må gå forut for troen, men er redde for at dersom de ikke straks tilføyer en eller annen setning om frelse, så vil et medlem av menigheten kanskje bli aldeles motløs. Derfor modererer de seg og forsikrer tilhørerne om at den angerens smerte det tales om, ikke behøver å være så veldig stor. Gud vil nok ta imot dem når de bare ønsker å angre. En slik trøsterik moderering fremstiller fremdeles boten som en betingelse for syndsforlatelsen, og det er en falsk trøst. Det predikanten burde si, var dette: Hør! Når du nå hungrer og tørster etter Guds nåde, har du all den anger og botferdighet du behøver. Gud krever ikke angeren som et soningsmiddel for syndene dine, men bare for det formål at du skal bli revet ut av sikkerheten og tryggheten din og begynne å spørre: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

Derfor syntes Luther da han først hadde grepet meningen med ordene: ”gjør bot – omvend dere” at de smakte bedre enn alle andre Skriftens ord, for de krevde ikke at han selv skulle prestere angeren og det botferdige sinn, men var en alarmklokke som varslet syndens alvor og skapte trang til å søke Guds nåde. Slik forberedte kallet om omvendelse for kunnskapen om Jesus og at han ville bli tatt imot av Frelseren når han bare kom som han var: en synder i stor kval og nød.

Et menneske skal ikke sette seg til å undersøke hvordan det er fatt med botferdigheten, om den er bra nok til å bli tatt imot av Jesus. Hans stadige grubling om han er skikket til å komme til Jesus, viser med all ønskelig tydelighet at han er det. Har han ønsket om å være hos Jesus, så er han rett omvendt og botferdig, selv om han ikke føler så mye. Det er nøyaktig det samme som når en begynner å tro evangeliet.

(Fortsettelse følger: Tese 12 – del 2:2)

For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Embed from Getty Images

Helt siden syndefallet har loven hatt en hensikt, nemlig å føre menneskene til syndserkjennelse. Den har ingen kraft til å fornye dem. Dette er forbeholdt evangeliet. Bare troen virker kjærlighet. Ikke vår egen kjærlighet eller sorg over synden leder til åndens gjerninger. Det er tvert imot slik at så lenge vi hater Gud, er vi uvitende om det faktum at Han er blitt en forsonet Gud og vår Far ved Kristus. En uomvendt som påstår at han elsker Gud, gjør seg skyldig i løgn og hykleri, selv om han kanskje ikke er seg det bevisst. Han stiller opp et besnærende, men uoppnåelig krav, for bare troen på evangeliet kan føde et menneske på ny. Følgelig kan en ikke elske Gud så lenge en ikke eier troen. Å kreve av en stakkars synder at han av kjærlighet til Gud skal angre og kjenne sorg over sine mange synder, er å pervertere både loven og evangeliet.

Her er hva Bibelen lærer: Synderen skal komme til Jesus akkurat slik som han er, selv når han må erkjenne at det i hjertet hans bare er hat til Gud, og han ikke vet om noe tilfluktssted han kan flykte til og bli frelst. En som forkynner evangeliet klart og rent, vil vise en slik stakkar hvor enkelt det er å bli frelst: Når han ser seg fortapt og fordømt og ikke vet hvordan han skal komme unna straff og dom, skal han komme til Jesus med det hjertet som er så fullt av ondskap og hat både til Gud og Hans lov, og Jesus vil ta imot ham som han er. Det er Han som skal ha ære når det viser seg sant at Jesus tar imot syndere. Den det gjelder, må ikke først bli et nytt menneske, skal ikke først rense seg eller endre livsførsel før han kommer til Jesus. For den eneste som kan gjøre ham bedre, er nettopp Jesus, og Han vil også gjøre det når han bare vil vise Frelseren tillit og tro.

Rom 3,20: Det er ikke kjærlighet loven virker, men syndserkjennelse. Og en person kan selvsagt bringes til den erkjennelsen uten å elske Gud.

Rom 5,20: Mang en synd ligger der og likesom slumrer i den som enda ikke er under lovens påvirkning. Når du så forkynner loven for ham i all sin strenghet, så den slår ned i samvittigheten som lyn og torden, vil det vise seg at han aldeles ikke blir et bedre menneske ved det. Men tvert imot bare verre. Han tar til å sette seg opp mot Gud: ”Hva! Skal jeg fordømmes? Det er sant og jeg vet at jeg nok har stått Gud imot. Men det er jo ikke min feil. Jeg kan slett ikke hjelpe for det.” En slik virkning får lovforkynnelsen. Men den driver også folk til desperasjon og fortvilelse. Og velsignet er den som er brakt dit: Han er et avgjørende skritt nærmere sin egen frelse. For en slik en vil ta imot evangeliet med stor glede, mens andre, som ikke har gjennomgått denne prosessen, bare spotter hånlig når evangeliet blir forkynt for ham: ”Det er en altfor lett vei til himmelen.” Bare en arm stakkar og fattig synder som er brakt til randen av fortvilelse, vil oppdage hva for et gledens budskap evangeliet er, og gripe fatt i det med stor glede, jmf. Rom 4,15. 7,7-8, Gal 3,21, 2 Kor 3,6.

Disse bibeltekstene blir tydelig forklart og anskueliggjort med eksempler i Skriften, eksempler som klart forteller hva et menneske skal gjøre før og etter sin omvendelse. Under den første kristne pinsefesten var en stor mengde mennesker samlet ved templet i Jerusalem og lyttet oppmerksomt til Peters appell. Kjernen i prekenen var en påstand og påminnelse om at de hadde drept Messias, Jesus fra Nasaret og derfor hadde grunn til å frykte Guds vrede og straff. Straks Peter berørte nevnte sak og rettet en anklage mot dem, ble de av Den Hellige Ånd slått av frykt. Skriften sier at de ble rammet i hjertet og tenkte: ”Har vi virkelig gjort det, da er vi fortapte.” De sa ikke: ”Å, vi er så leie for at vi har bedrøvet vår trofaste Gud.” Det var ikke av kjærlighet til Gud, men av frykt og redsel de ropte: ”Hva skal vi gjøre?” Heller ikke svarte Peter: ”Kjære dere! Nå vil vi først undersøke om det er rett fatt med omvendelsen deres, om den er en frukt av kjærligheten til Gud eller skyldes frykt for syndens straff og helvete.” Tvert imot oppfordrer han til omvendelse og dåp i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. Og Skriften opplyser at de straks lot seg døpe. Sinnsforandringen besto i at de nå ikke lenger hadde lyst å være Kristi mordere, men heller tro på ham. Derfor tok disiplene imot dem og føyde dem inn i rekken av frelste.

Også det som blir fortalt om fangevokteren i Filippi, er en god illustrasjon til nettopp dette. Da han trodde at alle fangene hadde greid å unnslippe under jordskjelvet, ble han grepet av skrekk og ville begå selvmord. Men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg noe. Vi er her alle”, og fangevokteren falt skjelvende ned for apostelens føtter og spurte: ”Hva må jeg gjøre for å bli frelst?” Det var bare frykt og angst som beveget ham nå. Paulus svarte ikke: ”Først må du nå angre syndene dine av kjærlighet til Gud”, men: ”Tro på Herren Jesus Krist, så vil du bli frelst, du og hele ditt hus.” Saulus hadde jo opplevd nøyaktig det samme selv. Da evangeliet med sin kraft traff hjertet hans, ble denne mannen som var så full av vrede og ondskap, revet ut av sine villfarelser og misgjerninger. Og nå foreskrev Herren denne synderen som først hadde vært så forskremt, redd og knust, men deretter hadde tatt trøst av evangeliet, at han istedenfor å forfølge heller skulle bekjenne Hans navn etter å ha mottatt dåpen som pant på syndsforlatelsen.

Når du forkynner, så vær derfor ikke gjerrig og påholden med evangeliet, men gi dets trøst til alle, også de sværeste syndere. Når de er forskremte og redde for Guds vrede og straff, er de fullt ut forberedt for evangeliet. Sant nok strir dette mot vår fornuft, vi synes det er merkelig at slike knekter skal få trøst med en gang. Vi tenker at de først skulle måtte lide store kvaler i samvittigheten.

Der er en setning i Skriften som ofte blir misforstått, nemlig 2 Kor 7,10: ”En sorg etter Guds vilje fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død.” Sorg etter Guds vilje tolker man slik at det skal bety angerens sorg av kjærlighet til Gud, men det er galt.

Apostelen refererer til en sorg som ikke er virket av mennesket selv, men som Gud er opphav til, virket av Hans eget ord. Det blir enda en alvorlig vrangtolkning av den kristne lære å si til en vakt synder at han først må vise botferdighet og anger, og når han så spør hvordan han skal få det til, fortelle at han skal sette seg til å tenke over sakene og prøve å trekke ut eller lokke fram anger fra hjertet. Det finnes ikke en i hele verden som selv er i stand til å fremskape anger. Sorg etter Guds sinn behøves fordi troen er nødvendig. Når Gud dømmer i vrede, vil han skape sorgen i hjertene våre. Vi må ikke tro at angeren er en god gjerning vi kan prestere. Det er tvert imot Guds verk i oss. Han kommer selv med lovens hammer og slår sjelen. En som selv strever med å frembringe botferdighet, vil egentlig helst at sorgen over synden alltid skal vokse og tilta. Den derimot som virkelig er sønderknust av sorg og anger, vil intet heller enn bli kvitt denne kvalen.

De lutherske bekjennelseskirkene gir de arme synderne denne søte trøsten, at når først Gud har vist dem den nåden å vekke av syndens søvn, er de vel forberedt for nådens trone hvor de får syndsforlatelse, det sanne legemiddelet for sykdommen sin. Visselig må de angre, men da ikke for derved å erverve seg nok en fortjeneste, men for at de skal kunne glede seg over alt det som Jesus vil gi dem.

Når jeg forskrekkes over syndene mine, over helvete, død og evig fortapelse og merker at jeg er under Guds vrede på grunn av synden, så er det sorg etter Guds vilje, enda om jeg kanskje er i samme stilling som Luther før han lærte evangeliet rett å forstå. Denne sorgen og bedrøvelsen kommer nemlig fra Gud. Når på den annen side en utuktig, en uthaler og drukkenbolt begynner å sørge over at han har sløst vekk så mye verdifull ungdomstid, har ødelagt seg så aldeles og er blitt for tidlig gammel og senil – så er det en sorg som er av denne verden. Når en mislykket stakkar begynner å plages av tanker på hvordan han på grunn av sitt syndige liv har forspilt sin anseelse, når en som sitter i cellen sin begynner å sørge over sin trang til å stjele, fordi han straffes hardt, så er det verdens sorg, eller en verdslig bedrøvelse. Når en derimot bedrøves og engstes av synden og vet seg fortjent til helvetes straff siden en har krenket den aller Helligste, så er det en sorg etter Guds vilje, virket av Ham, forutsatt at den ikke er frembrakt av ens egen fantasi og egne anstrengelser. Ekte sorg etter Guds vilje kan bare skapes av Gud alene.

(Neste gang: Tese 12)

Embed from Getty Images

(forts.)

Fil 3,8-9: Her erklærer apostelen at han virkelig er rettferdig. Det har han vunnet ved troen, og ikke ved egen, men ved Kristi innsats. Rettferdiggjørelsen er altså grunnet en annens rettferd. Gud finner slett ikke noe i oss som han kan regne til rettferdighet og kreditere oss. Nei, det er en annens rettferd vi eier ved troen. Vi har verken fortjent eller medvirket til den.

Rom 4,5: Alle som har den rette tro, er klar over at de engang var ugudelige og at det skyldtes et guddommelig nådens under at de kom til tro på sin Frelser da de fikk høre: ”Du er regnet som rettferdig, selv om jeg ikke finner noen egen rettferdighet i deg. Men jeg skjuler deg i min Sønns rettferd og ser nå intet annet i deg enn rettferd.” De vet derfor at den som ikke kommer til Kristus som en ugudelig stakkar, ikke kommer i det hele tatt.

Ef 2,8-9: Her virker det som om Paulus føler at han ikke har understreket kraftig nok hva det er som rettferdiggjør et menneske, som om han er redd for at noen fremdeles kan havne i egenrettferdighet. Først sier han: «For av nåde er dere frelst», og så like etter: «ved tro». Og for at ikke noen skal mene at han har oppnådd dette ved troen som en slags prestasjon, fortsetter han: «Og det ikke av oss selv.» Hva skyldes denne frelsen da? «Det er en Guds gave», og for nå å fjerne den siste rest av tanker om egen eventuell fortjeneste, tilføyer han: «Det hviler ikke på gjerninger», slike som f.eks menneskets kjærlighet eller barmhjertighet. Og han avrunder med å fastslå: «for at ingen skal rose seg.»

Rom 11,6: Her vil apostelen igjen understreke evangeliets nådeinnhold. Han ber leserne merke seg og innrømme at når frelsen er «av nåde», så kan den ikke skyldes noen gjerning av dem, for dette ville jo utelukke nåden. Å legge gjerninger til nåden gjør den innholdsløs og tom. På den annen side teller ikke nåden, eller fortjeneste ville ikke være fortjeneste dersom altså frelsen skulle være av lovgjerninger. Så blir det ikke noe annet tilbake for et menneske enn å tro fullt og fast at han er rettferdiggjort på grunn av Guds rene og evige nåde, ved tro. Når så troen bærer god frukt, kommer denne etter at han har mottatt alt det som var nødvendig til frelse. Først blir en frelst, deretter blir en gudfryktig. Først må han bli gjort til en himmelens arving, før han kan bli et nytt og forandret menneske.

Det er derfor Luther sier at kristendommen er en takknemlighetsreligion. Alt det gode en kristen gjør, skyldes verken tanken på lønn eller fortjeneste. Vi ville ikke vite hva vi skulle ta fatt på for å kunne fortjene lønn. Alt er jo blitt gitt oss: rettferdighet, vår evige arv og vår frelse. Alt som gjenstår for oss, er å takke Gud. Og så er det også slik at Gud har til hensikt å gi den som i dette livet var særlig trofast, en egen ære i tillegg til frelsen. Han vil skjenke ekstraordinære gaver når disse får ærens pris. Det vil bli stor forskjell blant kristne i det kommende livet, og da skal det bli tydelig at selv det aller minste pluss som en helgen mottar ved siden av dem som de andre får, ikke er noen bagatell.

Gode gjerninger er da bare de som tilskynder oss og driver oss til å gi Gud ære. Den sanne troende tenker aldri på å fortjene seg noe ekstra ved sin tjeneste. Han kan ikke annet enn å gi uttrykk for sin takknemlighet ved kjærlighet og gode gjerninger. Hjertet hans er blitt forandret: det er blitt myknet ved den rikdom av Guds egen kjærlighet som han selv har fått oppleve og erfare. Og som om ikke alt dette var nok, er Gud også nådig og god slik at han lønner de gode gjerningene som han selv virker i oss. For alle en kristens gode gjerninger er Guds egne gjerninger.

(Forts.)

Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium
av C.F.W. Walther

____________________________________________________________________

For det sjette blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

___________________________________________________________________

Luther lærte at de som vil bli frelst, må eie en tro som virker spontan kjærlighet og gode gjerninger. Men det betyr ikke at troen frelser på grunn av denne kjærligheten, men at troen som er skapt av Den Hellige Ånd og som ikke kan annet enn å gjøre gode gjerninger, rettferdiggjør fordi den klynger seg til Kristi nådige løfter og setter sin lit til Ham. Den virker gode gjerninger fordi det er en ekte tro. Den troende behøver aldeles ikke påskyndes til å gjøre gode gjerninger, hans tro gjør det automatisk. Han er stadig opptatt med å gjøre gode gjerninger, ikke av pliktfølelse og som en gjengjeldelse for at han selv har fått tilgivelse, men kort og godt fordi han ikke kan la være. Det er umulig annet enn at ekte tro driver menneskehjertet til kjærlighetsgjerninger.

Gal 5,6: Når troen ikke virker kjærlighetsgjerninger, skyldes ikke det mangel på kjærlighet, men det faktum at den ikke er ekte, virkelig tro. Kjærligheten skal ikke adderes til troen, men vokse ut av den. Et fruktbart tre bærer ikke frukt fordi noen krever det, men fordi det er livskraftig og ikke vissent. Det beviser sin livskraft når det bærer frukt.

Apg 15,9: En som mener seg å ha en sterk og sann tro, og den vil han aldri oppgi, men som fremdeles har et urent hjerte, må få høre at han lever i stor villfarelse. Han tror slett ikke. Du kan gi din tilslutning til og holde alle de læresetninger som den evangelisk-lutherske kirke forkynner som sannhet, men forblir hjertet ditt i den gamle tilstanden med lyst til synden så du fortsetter å handle imot samvittighetens dom, er troen bare et falsum. Du eier ikke den troen som Den Hellige Ånd omtaler når Han i Skriften bruker ordet ”tro”, for den renser hjertet.

Joh 5,44: Jesus retter en alvorlig anklage mot alle som søker ære av mennesker, med disse ordene: ”Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» De har slett ingen tro. Det er nemlig en av troens frukter å gi all ære til Gud alene. Alle er vi av naturen hovmodige, stolte og æresyke, og bare Den Hellige Ånd makter å drive ut disse skadelige lastene. Vi blir likevel aldri helt kvitt dem. En rest blir tilbake. Men så snart en troende blir oppmerksom på dem, tar han avstand og fordømmer dem. Han føler seg ytterst skamfull og lei seg og ber Gud om å fjerne den avskyelige stoltheten og hovmodsånden. Vi legger merke til at Frelserens uttalelse er et retorisk spørsmål, som betyr: Dere kan ikke både tro og søke ære av mennesker samtidig. De to tingene utelukker hverandre. For troen bevirker ydmykhet i forholdet til Gud og nesten.

Jakob 2,1: Å foretrekke de rike og ansette fremfor de fattige på grunn av de førstes rikdom, er å gjøre forskjell på folk. Dette er noe som er utålelig for troen. Den troende betrakter ikke folk ut fra deres personlighet, men ut fra deres forhold til Gud. For ham er en fattig tigger som er blitt gjenløst med Guds Sønns dyrebare blod, like mye verd som en konge eller keiser. Slike mirakler virker troen i hjertene våre.

Mange har et altfor grunt syn på troen. De tror den er en blott og bar åndelig funksjon som for eksempel å holde visse bibelske utsagn for sanne. Samtidig mener de at troen godt kan eksistere sammen med de ovennevnte moralske syndene, noe som røper at man holder troen for et menneskeverk. Men sann tro er en skatt som bare Den Hellige Ånd kan virke, og som driver synder ut. Troen og den gode samvittigheten må være følgesvenner. Har en da ikke orden i sin samvittighet, røper det mangel på kristen tro. Om en slik sier apostelen at ”han har lidd skibbrudd i troen” (1 Tim 1,19).

Selv etter omvendelsen kan det være smått bevendt med sann gudsfrykt, og alle syndene våre er alvorlige, også de som kalles for svakhetssynder og som de rettferdiggjorte ikke klarer å kvitte seg med. Selv om de ikke kveler troen, er de ikke noe å spøke med.

Det andre leddet i den 10. tesen hevder at Guds ord, som er loven og evangeliet – ikke blir rett forkynt dersom predikanten fremstiller troen som om den rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel. Hjertets fornyelse med kjærlighet og gode gjerninger som frukt av troen, er ikke det elementet i troen som rettferdiggjør og frelser.

Rom 4,16: Når vi så sterkt hevder læren om rettferdiggjørelse ved tro, er det for å markere at alt skyldes Guds nåde alene. Hvis derfor troen skulle rettferdiggjøre på grunn av en eller annen kvalitet i oss, ville det være inkonsekvent å hevde rettferdiggjørelse av tro. Rettferdiggjørelsen skyldes altså Guds nåde og mottas av troen, men vel å merke ikke en tro av en spesiell god kvalitet. Troen i seg selv kommer her ikke i betraktning, bare det faktum at Jesus Kristus for lang tid siden led og døde og sonet all verdens synd og skyld. Han har gjort og lidd det som skulle gjøres og lides, og vi får ta imot Hans fortjeneste som vår egen. Vi skal ikke legge noe til det fullbrakte verket, bare klynge oss til Ham og ha trøst og glede av det Han gjorde for oss. Skulle det til rettferdiggjørelsen enda høre noe vi må gjøre, ville apostelen her ha trukket en feil konklusjon.

(Forts.) 

Valsøyfjord kirke. Foto: Halvard Hatlen, Wikimedia Commons

(forts.)

Siste delen av den 9. tesen understreker særlig nøye at Guds ord blir lagt fram på feil måte «når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises … til å be iherdig og kjempe med Gud for å vinne seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.”

Det fins mennesker som betrakter seg selv som gode kristne til tross for at de faktisk er åndelig døde. Aldri har de følt virkelig smerte over sin synd, aldri vært fylt av redsel eller skremt ved tanken på helvetet som de har gjort seg fortjent til, og de har heller aldri ligget på kne for Gud og jamret under bitre tårer over de lenkene som bandt dem til forferdelige og fordømte synder. Enda mindre har de grått gledens milde tårer og lovprist Gud for hans nåde. De bare leser og hører Guds ord uten synderlig interesse. De går til kirke og mottar syndsforlatelse uten å føle seg fornyet, – de deltar i den hellige nattverden uten noen indre følelse og vedblir å være kalde som is. Av og til når de i sitt indre rystes over sin likegyldighet hva angår frelsen og hvor lite de verdsetter evangeliet, forsøker de å roe hjertet med å fortelle seg selv at den evangelisk-lutherske kirke jo lærer at fraværet av åndelige følelser ikke skal legges så stor vekt på. De resonnerer at denne mangelen ikke kan skade dem, at de likevel kan være gode kristne siden de jo betrakter seg som troende.

Men de er under et alvorlig selvbedrag. Mennesker i denne tilstanden eier bare en død intellektuell tro, en leppenes tro. Med munnen kan de nok si: ”Jeg tror”, men hjertene er ikke med i bekjennelsen. Nei, visselig ikke – en som ikke kan samstemme med Salme 34,8 i at han har smakt og sett at Herren er god, må ikke regne seg selv som en sann troende. Hva mer er, sier apostelen Paulus (Rom 8,16): ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” Kan Den Hellige Ånd avlegge dette vitnesbyrdet i oss uten at vi føler det? Et vitne må i retten tale så høyt at dommeren er i stand til å høre ham. Det blir slik også i vårt tilfelle. Ifølge Guds ord er den åndelig død som aldri har erfart Helligåndens vitnesbyrd om at han er et Guds barn. Han kan da ikke avlegge noe vitnesbyrd som går i hans favør, og han tar altså feil hvis han tror han er en kristen.

Rom 5,1: Den objektive fred med Gud, som er en følge av Jesu Kristi blodsutgytelse, er der før vår rettferdiggjørelse. Følgelig må apostelen her tale om en fred som kan registreres, føles og erfares.

Rom 14,17: Den gleden apostelen snakker om her, er ikke av jordisk eller kjødelig art, men åndelig. En som derfor har smakt alle tenkelige gleder, men ikke den sistnevnte, er åndelig død. De hellige disiplenes eksempel bekrefter dette. Vi ser hvordan de stadig er glødende i sin lovprisning av Gud for hva Han har gjort for dem. Det viser at de i hjertene sine var bevisst hvilken nåde Herren hadde vist dem. Kunne David uten den indre erfaringen ha uttrykt: ” Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all min skyld og som leger all min nød”? (Sal 103).

Og til slutt, spør hvem som helst som har kjennetegnene til en sann, levende kristen, om han ikke har erfart alt det han snakker om, og han vil svare bekreftende. Han vil fortelle at hjertet hans beveges ved hver erindring om Frelserens kjærlighet, men også at han tross dette at han vet seg under nåden, likevel stadig blir anfektet av frykt og kval når Loven møter opp.

Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som hevder at for å få visshet om syndstilgivelsen kreves bønn, kamp og strid, helt til man oppnår den gode følelsen som på en mystisk måte indikerer at nåden nå bor i hjertet slik at man kan være ved godt mot fordi man har tilgivelse for sine synder. Vel, i egentlig mening så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan han føle. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Dersom ens tro utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen må ha et guddommelig løfte som den setter sin lit til. Følgelig kan vi være sikre på at troen er ekte hos den som kan vitne: ”Jeg akter ikke noe i denne verden utenom det dyrebare evangeliet, og dette er det jeg bygger på.”

1 Joh 3, 19.20: En kristen kan bli anklaget og anfektet av sitt eget hjerte, og når han prøver å stille det til ro, også høre en røst si at han er under forbannelse, at han ikke har fått sine synders forlatelse og derfor heller ikke har verken nåde eller barnekår hos Gud eller håp om evig liv. Til en slik sier da apostelen: «Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte.” Det betyr, at sant og visst er vårt hjerte en dommer, men likevel bare en underordnet en. En høyere dommer, nemlig Gud, står over vårt hjerte. Derfor kan jeg befale: ”Vær stille mitt hjerte! Ti, du min samvittighet! Jeg har appellert til en høyere domstol og forhørt meg hos Gud, den høyeste Dommer, om jeg virkelig er kvitt min syndeskyld. Og fra samme høyeste rettsinstans, som alltid kan omstøte en lavere domstols avgjørelser, har jeg fått en forsikring om at mine synder er tilgitt, for jeg klynger meg til Guds eget ord.”

Og en som da ved Guds nåde er satt i stand til å tro dette, er av Gud velsignet. Skulle alle helvetets djevler anklage ham: ”Du er fortapt!” kan han frimodig svare: ”Dere lyver! Jeg er ikke fortapt, men forløst for evig. Her har jeg det skrevne bevis i Guds ord.” Og i sin time vil gleden over nåden vende tilbake til hjertet. I samme øyeblikk som en kristen ser seg helt tom for følelser, – han er kald og død, et stakkars fordømt menneske, som synes at Guds ord smaker bittert fordi det ikke er krydret med tilgivelsens velsmak og som heller ikke fornemmer Den Hellige Ånds vitnesbyrd så han innbiller seg at alt er forbi – akkurat da kan en stor glede ta bolig i hjertet. For Gud vil ikke forlate ham i denne sumpen av fortvilelse.

Sant nok: Vi kan ikke stille opp regler for Gud. Der fins store forskjeller blant kristne. Noen er blitt begunstiget med en lett vei til Gud, og kan alltid glede seg over å ha gode følelser. De har heller aldri vært i anfektelsens svære nød. For de som alltid lever i harmoni med Guds ord, behøver ikke kjempe for å oppnå den harmonien. Men andre igjen leder Gud nesten alltid gjennom mørke, store kvaler, svær tvil og mange prøvelser og anfektelser. I slike tilfeller må vi være varsomme og kunne skjelne mellom en død ”kristen” og en anfektet kristen. Og det skulle ikke være vanskelig å skjelne rett her. Om jeg er sorgfull og bekymret over fraværet av nådens følelser – som jeg alvorlig lengter etter – så er det et tegn på at jeg er en sann kristen. For en som gjerne vil tro, er allerede en troende. For hvordan kan en virkelig ønske å tro noe en ser på som usant? Ingen ønsker å bli lurt. Straks jeg gjerne vil tro på noe, så tror jeg det, om ennå i det skjulte.

Joh 20,29: Herrens anmerkning til Tomas betyr at vi først skal tro og deretter se. Vi skal ikke kreve å se først for siden å kunne tro. Det er like sikkert at vi heller ikke skal kreve følelser før troen, men tro først og så vente til Gud forsørger oss med de gode følelser som skyldes gleden over at all vår synd er oss tilgitt.

Hebr 11,1: Hvis det å tro er slik som dette skriftordet slår fast: en fast, tillitsfull og trygg samvittighet uten tvil eller omskiftelser, så er det selvinnlysende at troen ikke skal grunnes på det å se eller føle, for da ville den være bygget på sand, og det byggverket vil snart stå for fall.

Alle sektene har disse sorgens kapitler felles – at de ikke stoler på Kristus og Hans ord alene, men på noe i seg selv. Vanligvis tror de at alt er vel når de har vendt seg fra sitt tidligere liv. Som om det var en tilstrekkelig garanti for å nå fram til himmelen. Nei, vi skal ikke se tilbake på vår omvendelse og finne trygghet der, men gå til vår frelser igjen og igjen, hver dag, som om vi aldri skulle ha omvendt oss. Min tidligere omvendelse vil ikke gagne meg det grann hvis jeg blir av de sikre. Jeg må hver dag vende tilbake til nådestolen, for ellers vil jeg gjøre omvendelsen til min frelser og stole på den. Det ville være skjebnesvangert. Når alt kommer til alt ville det ikke bety noe annet enn at jeg gjorde meg selv til frelser.

(forts.)

Det er Ordet som virker at Helligånden tar bolig i et menneske. En kan mene om seg selv at en er full av Ånden til bristepunktet, men det er bare ens egen innbilning og fantasi. Den sanne Ånd mottas utelukkende ved Guds ord. I hver eneste setning i Skriften som omtaler menneskers omvendelse, finner vi at Gud utelukkende meddeler seg til oss ved ord og sakramenter.

For en som er i stand til å høre, skal jeg forkynne evangeliet med ord. Men når det gjelder en døv, som jeg altså ikke kan kommunisere med på vanlig måte, kan jeg tegne bilder av Kristi fødsel, engler fra himmelen og skildringer av korsfestelsen. Ved hjelp av minespill og geberder kan jeg så forklare bildene og lære den døve uten hørbare ord. Det er nøyaktig det Gud gjør når det gjelder sakramentene. For de viser oss i bilder så og si det samme som Gud ellers proklamerer med tydelige ord. ”Sakramentene er synlige ord,” forklarer Augustin på en utmerket grei måte. En som derfor omtaler sakramentene med forakt – eller som forringer dem på noen måte – sier det samme hva angår Ordet. Han latterliggjør Gud og gjør Ham til en elendig seremonimester som foreskriver alle slags geberder og minespill bare for å utprøve vår tro.

De protestantiske kirkesamfunn – det kaller de seg – som står utenfor den evangelisk-lutherske kirke, kjenner ikke helt og fullt den syndsforlatelse som gis ved Ordet, d.v.s. ved nådens midler. Dette går særlig klart fram når de forkaster både pastorens allmenne absolusjon og den som tildeles i det private skriftemål. Disse såkalt protestantiske kirkene påstår at av alle protestantiske var det den lutherske kirke som ble reformert minst. For, sier de, den beholder fremdeles mange levninger fra den romersk-katolske kirke, og som det verste nettopp absolusjonen, d.e. avløsningen.

Læren vår er ganske annerledes: ”Nøklemakten er den spesielle kirkelige makt som Kristus har gitt sin kirke på jorden, nemlig å tilgi angrende syndere all deres syndeskyld og fastholde de ubotferdiges, så lenge de ikke vil angre.” Merk dette uttrykket: ”den spesielle kirkelige makt”. Med det menes at makten er blitt gitt, ikke til pastoren, eventuelt predikanten, men til kirken. Predikantene er ikke kirken, bare tjenere for den. Sammen med de andre menighetslemmene er de forvaltere av denne nøklemakten, men det skal igjen understrekes at den ikke tilhører spesielt og eksklusivt predikantene, men kirken, og det vil da si hvert individ i denne. Den mest saktmodige dagarbeider har like stor andel i den som høyest aktede biskop. Den lutherske praksis hva angår absolusjonen, d.e. avløsningen, hviler jo på følgende fakta:

1. Kristus, Guds Sønn, tok på seg hele verdens syndeskyld og regnet synden som sin. Følgelig kunne døperen Johannes peke på Ham og si: ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd” (Joh 1,29).

2. Ved sitt liv i fattigdom, ved sin lidelse, korsfestelse og død har Kristus feid bort all verdens synd og tilveiebrakt en ettergivelse og tilgivelse. Ikke noe levende menneske fra Adam til det aller siste som blir født, er unntatt denne.

3. Ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus av graven, har Gud Fader forsikret at Han godkjenner det forsonings- og gjenløsningsverk som Kristus fullendte på korset. For ved denne oppstandelse har Han erklært: ”Min Sønn ropte ut på korset ‘Det er fullbrakt’, og jeg tilføyer at det sannelig er slik. Dere syndere er frikjøpt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av dere.”

4. Da Jesus bød disiplene å forkynne det glade budskapet for all skapningen, sa han samtidig at de skulle gi syndstilgivelse og fortelle at alt som var nødvendig til frelse, var fullført av ham selv. Når folk spurte hva de måtte gjøre for å bli frelst, skulle de bare huske at alt var gjort rede. Det var intet mer å tilføye. Det var tilstrekkelig å tro dette. Så fant de sin lindring og trøst.

5. Kristus utstedte ikke bare en generell befaling til apostlene og deres etterfølgere i tjenesten om å forkynne evangeliet, d.v.s. syndsforlatelse, men de skulle bringe hvert individ som måtte ønske det, denne trøsten: ”Dere er forsonet med Gud.” For hvis syndsforlatelse er blitt tilveiebrakt for alle, gjelder det hvert enkelt individ. All verden betyr jo hvert individ i den. Og ikke bare bør jeg gjøre dette, men jeg har ordre om det. Så hvis jeg feiler her, er jeg en Moses’, ikke en Jesu Kristi tjener.

6. Når det nå er mulig å få forlatelse for synden, er det ikke bare presten som har tillatelse til å proklamere den, men enhver kristen, kvinne og mann, ung, gammel, ja, endog barn. Selv et barns avløsning er like fast og sikkert som apostelen Peters, ja, som til og med Jesu Kristi ville være om han igjen sto synlig for et menneske og sa: ”Dine synder er deg forlatt.” Det er ingen forskjell, da det ikke spørres om hva vi skal gjøre, men om hva som er gjort av Kristus.

At synden renses, er ikke grunnet i en mystisk kraft i pastoren, men i det faktum at Kristus har sonet verdens synd for lenge siden. Enhver skal fortelle dette til sine kamerater og sin neste. Det er en naturlig plikt, spesielt da for predikanter selvsagt, og da ikke på grunn av en slags indre kraft som sagt, men fordi Gud selv har sørget for at deres forvaltertjeneste skjer ved nådens midler, ved Ordet og sakramentene. I en kritisk situasjon er det klart at en legmann har autoritet til å utføre det samme som ellers en pastor eller biskop gjør, og det like virkningsfullt som dem.

Å angre er nødvendig, men skal ikke betraktes som forutsetning eller betingelse for syndstilgivelsen. Er jeg en stolt og hovmodig fariseer, hva bryr jeg meg da om syndstilgivelsen? Jeg vil være som den forspiste fråtseren som rynker på nesen av selv den beste mat og drikke som blir servert. La oss nå ikke misforstå Martin Luther. Han forkynte ikke evangeliets syndsforlatelse for syndere som levde i kjødelig sikkerhet; dem ga han ingen trøst. Men når et menneske angret og lengtet etter syndstilgivelse, ville han si til ham: ”Her er den, ta den og du har den.” Luther gjør også rett når han fraråder å forhøre seg om kvaliteten eller mengden av angeren. For å bygge sitt håp på slike ting, er å bygge sitt hus på sand. Tvert imot skal en lovprise Gud for den tilgivelse en har fått. Det gjør hans bot og anger gagnlig. Den rette fremgangsmåte er ikke å basere gyldigheten av tilgivelsen på egne forutsetninger, men bringe angeren til hvile og fred ved absolusjonen.

Luther oppfordrer oss til å tro denne kunngjøringen fra Kristus: ”Dine synder er deg forlatt. ”Å tvile på at denne kunngjøringen faktisk er sann, er det samme som å gjøre Kristus til en løgner. Om da en pastor skulle tilsi en slik tviler syndsforlatelse ti ganger, ville det ikke gagne ham. Vi kan ikke granske menneskehjertet, men det er heller ikke nødvendig. Vi skal bare se på hva vår himmelske Far kunngjør i sitt Ord, som opplyser oss at Gud har tilgitt hele verden dens synd. En slik forsikring gjelder hvert eneste menneske og all hans skyld. Skal dette også anvendes på en ugudelig kjeltring som kanskje forbereder et innbrudd for natten, en som altså både stjeler og raner? Ja! Når han ikke får noe gagn av syndsforlatelsen, kommer det av at han ikke tar imot den, for han tror ikke. Hadde han nemlig trodd Den Hellige Ånd, ville han ha sluttet med å stjele.

Er det virkelig riktig da å løse (absolvere) en slik kjeltring? Hvis du vet om at han vil fortsette i sin synd, vil det være galt, for du vet jo at han ikke vil ta imot syndsforlatelsen. Du ville øve en stor og forferdelig synd mot ham ved å gi absolusjon. Men absolusjonen i seg selv er alltid gyldig. Hvis for eksempel Judas Iskariot hadde tatt imot absolusjonen, ville hans synd vært tilgitt av Gud. Men han hadde altså måttet ta imot. For å kunne få del i en slik skatt, må det være en som gir og en som tar imot. En ikke-troende kan kanskje innbille seg og endog si at han tar imot, men i sitt hjerte beslutter han å fortsette sitt syndige liv, idet han foretrekker å tjene djevelen.

Som en slutning av dette, skjønner vi at den rette lære om absolusjonen ikke gjør mennesker sikre, men river dem grundig og radikalt ut av djevelens herredømme.

(Forts.)