Tese 15 (del 1:2)

 

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

 

For å forstå denne tesen rett, er det nødvendig å ha i minne at uttrykket evangelium har en lignende dobbel bruk som uttrykket omvendelse. For i den hellige Skrift blir de brukt både i en vid og en smal betydning. I den vide betydningen omfatter uttrykket omvendelse både syndserkjennelse, anger og bot, og tro, som vi tydelig ser i Apg 2,38 hvor det står: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, etc.» Apostelen sier ikke her: «vend om og tro». Følgelig refererer han til omvendelsen i vid betydning, troen inkludert. Han kunne heller ikke ha sagt: «Angre syndene og la dere så døpe.» Han må ha tenkt seg angeren sammen med troen. Det han mener, er dette: Hvis du erkjenner syndene dine og tror på det evangeliet jeg nå har forkynt for deg, så la deg døpe til syndenes forlatelse.»

Uttrykket omvendelse brukes i en smalere betydning for å betegne syndserkjennelse, anger og sorg over synden i f.eks. Mark 1,15, hvor vi leser: «Vend om og tro på evangeliet!» Her er det tydelig at døperen Johannes ikke inkluderte troen i omvendelsen, for da ville setningen inneholde en unødvendig gjentagelse. I Apg 21,21 forteller Paulus at han hadde «vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» Siden troen er nevnt for seg i dette skriftstedet, kan ikke uttrykket omvendelse her omfatte både syndserkjennelse, anger, og tro. På samme måte sier Herren mht. jødene, at selv etter døperen Johannes’ forkynnelse «vendte dere ikke om da heller, slik at dere trodde ham» (Matt 21,32). Med omvendelse refererer han til virkningene av loven og mener å si, at ettersom de ikke hadde blitt forskrekket av syndene sine, var det heller ikke mulig for dem å komme til tro. For det blir ikke noen tro i et hjerte som ikke først er blitt forskrekket.

Også uttrykket evangelium har to slike anvendelser, enkelte ganger en vid, og andre ganger en smalere. Den smale betydningen er den egentlige, primære. I den vide betydningen blir uttrykket ganske enkelt brukt som synekdoke (talefigur, hvor en del settes i stedet for helheten), som en betegnelse på Jesu forkynnelse i sin helhet, inkludert også f.eks. hans skarpe forkynnelse av loven, som i Bergprekenen og hans fordømmelse av gudløse mennesker. I tillegg benyttes uttrykket evangelium også som en motsats til Det gamle testamente (som ofte nevnes i betydningen «lovens undervisning»).

I Rom 2,16 leser vi: Den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium. Apostelen kan ikke her referere til evangeliet i den smale betydningen av ordet, for det har ingen ting med dommen å gjøre, da Skriften jo forkynner: «Den som tror på Sønnen, skal ikke bli dømt» (Joh 3,18, jmf. 5,24). Men ordet evangelium blir uten tvil brukt i sin smale betydning i Rom 1,16: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Her blir det først kalt en kraft fra Gud, dernest at det frelser enhver som tror. Ikke noe lovisk stilles. For loven krever jo at vi holder den. Følgelig taler apostelen om en Guds gave til verden og om troen, altså om evangeliet i smal betydning, eksklusive loven.

Ef 6,15 taler om «fredens evangelium». Da loven ikke makter å skape fred, men bare ufred, taler apostelen her om evangeliet i dets smale betydning, dvs. om den glade nyheten at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere.

Våre lutherske bekjennelsesskrifter følger Bibelen når de bruker ordet evangelium noen ganger i vid, andre ganger i smal betydning. Det forklarer et uttrykk som står å lese i dem, nemlig «Evangeliet forkynner omvendelse». Du må merke deg dette faktum for å kunne forstå tesen vår rett: en sammenblanding av lov og evangelium finner sted når evangeliet om Kristus, dvs. evangeliet i sin smale, primære betydning, gjøres om til en preken om omvendelse.

Det er ytterst farlig for tilhørernes sjeler hvis pastoren taler slik at tilhørerne får det inntrykk at han regner evangeliet i dets smale og egentlige mening som en forkynnelse av loven og Guds vrede mot syndere, idet han kaller dem til omvendelse. Å være uforsiktig med ordene og uttrykkene han bruker, er en stor og alvorlig feil, selv om pastorens personlige tro ellers kan være korrekt nok.

(Fortsettelse følger:  Tese 15 – del 2:2)