Tese 15 (del 2:2)

For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

 

Embed from Getty Images

(forts.)

Vær oppmerksom på enda to ting med hensyn til denne tesen. For det første blir det ofte innvendt at Skriften selv kaller evangeliet for en lov, og at evangeliet derfor gjerne kan kalles en forkynnelse til omvendelse, fordi loven jo tjener den hensikt å drive menneskene til omvendelse. Man siterer Rom 3,27, hvor det står: «Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.» Man holder seg til apostelens egen terminologi og hevder at også evangeliet er en lov. Men dette er å trekke ut en feil slutning fra apostelens ord. For det han sier her, er en «antanaklasis», dvs. at han benytter samme ord som opponentene hans har brukt, men i en annen mening, for å motbevise dem.

En annen innvending blir reist på grunnlag av Rom 10,16: «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Her hevder man at ettersom det jo egentlig er loven som formaner til lydighet, så er evangeliet ikke kun et budskap om glede; det er en forbedret lov. Men det er en total forvrengning av dette skriftstedet å prøve å få det til å bevise at evangeliet i smal, egentlig betydning er en forkynnelse om omvendelse. Vi har å adlyde Guds vilje ikke bare slik den uttrykkes i loven, men også hans nådige vilje. Men den sistnevnte er ikke en vilje i og fra loven. Ved sin nådige vilje tilbyr og gir Gud oss alle ting. Når vi tar imot det han gir, heter det at vi adlyder ham. Det er en form for godhet av Gud å kalle dette lydighet. Og ja, når vi slik adlyder ham, så oppfyller vi også det første bud, for troen kreves i loven, men ikke i evangeliet. Evangeliet kalles «glade nyheter», men glade nyheter kan ikke være noe som formaner meg og krever av meg å utføre en eller annen oppgave. Bare det er gode nyheter som forteller meg at jeg får kaste fra meg all frykt og angst fordi Gud kommer meg i møte så full av nåde og barmhjertighet.

La oss nå slå opp en del av de skriftstedene som handler om evangeliet i egentlig mening og lære oss hvilke kjennetegn vi kan se etter. Vi kan finne fem slike kjennetegn:

1. Hver gang «evangeliet» omtales som kontrast til loven, er det tydelig at det ikke viser til den vide, men til den smale betydningen av ordet.
Ef 2,14-17: Forkynnelsen av loven, som ikke bringer fred, går forut for og etterfølges av evangeliet – som bringer fred.

2. Hver gang «evangeliet» presenteres som Kristi eget spesielle budskap eller som den læren som forkynner Kristus, kan det ikke samtidig vise til loven.
Joh 1,17: Kristus Jesus offentliggjorde ikke en ny og forbedret lov, men han renset loven for fariseernes falske tolkning, fordi en rett forståelse av loven er nødvendig før et menneske kan ta imot evangeliet.
Luk 4,18-19: Her forteller Herren Jesus om sitt oppdrag i verden, om den egentlige grunnen til at han forkynte som Kristus, verdens frelser. Han konkluderer talen sin med disse ordene, v. 21: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Ikke ett ord sa han til tilhørerne om loven, men henviste utelukkende til hva som tilbys de syke og fattige, de med knuste hjerter, de som lå i syndens og djevelens mange bånd og lenker.

3. Hver gang «evangeliet» rettes til arme, stakkars syndere, er det evangeliet i den smale, egentlige betydningen av ordet som er ment, Matt 11,5, Luk 4,18.

4. Hver gang syndstilgivelse, rettferdiggjørelse og frelse av nåde nevnes som virkninger av «evangeliet», er det evangeliet i smal betydning det vises til, Rom 1,16, Ef 1,13.

5. Når tro nevnes i relasjon til evangeliet, er det også snakk om evangeliet i den snevre betydning av ordet, Mark 1,15, Mark 16,15-16.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)