For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.
Embed from Getty Images
Hva betyr det egentlig når Guds ord sier at mennesket rettferdiggjøres og frelses ved troen alene? Ikke noe annet enn dette: Et menneske frelses ikke ved sin egen innsats, men utelukkende ved Kristi gjerning, hans lidelse og død, han som er hele verdens gjenløser og forløser. Over og mot denne læren påstår moderne teologer at når det gjelder menneskets frelse, må man merke seg to ting: for det første er det tale om noe Gud må gjøre. Hans verk er det vanskeligste, for Han må utføre den gjerningen å forløse oss. Men det fins noe annet også, som vi må gjøre: Det går nemlig ikke an uten videre å si til mennesker at himmelen nå står åpen for dem, etter at de er blitt gjenløst. Det kreves noe mer mennesket må gjøre, ja, noe virkelig stort – man må tro. Men denne læren gjør fullstendig vold mot evangeliet og ødelegger det.
Hvis ikke Gud selv skapte troen i oss, ville det være en uendelig stor og vanskelig, ja, umulig oppgave for oss å tro. Men la oss nå tenke oss at det likevel ikke var så vanskelig å tro. Selv om det var en ganske enkel betingelse Gud stilte til oss, ville frelsen ikke lenger være bare en gave. Gud hadde da ikke gitt oss sin sønn, men bare tilbudt oss ham på visse vilkår. Men slik går ikke Gud fram.
Apostelen Paulus sier: “Men som en gave av Guds godhet er de rettferdiggjort, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri” (Rom 3,24). Vi ble rettferdiggjort uforskyldt og uten motytelse. Selv ikke det ringeste ble krevd av oss. Og derfor priser vi arme, fattige syndere Gud for at Han har skapt et hvilens sted vi kan flykte til, vi som ikke er annet enn fortapte og i gjeld nedsunkne tiggere som ikke eier den minste mulighet til å bringe noe av det Gud krever. Alt vi har å komme med, er synd og skam. Ingenting annet. Men da betrakter Jesus oss som sine rette pasienter. Vi gir ham den rette ære når vi hyller ham som vår trofaste Frelser, og klynger oss til evangeliet som vårt tilfluktssted.
Det er derimot å fornekte ham å komme med noe annet enn det han har gitt. Når vi minnes hva Peter skrev: “Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12), er det å pervertere evangeliet noe fryktelig å betrakte oppfordringen om å tro som en betingelse for menneskets rettferdiggjørelse og frelse.
Evan Luth 