For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett vis dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.
Fra St. Olavs kirke i Balestrand. Foto: Steve Deger via Wikimedia Commons
Hensikten med denne tesen er ikke å kritisere den pastoren som krever av tilhørerne sine at de skal tro på evangeliet. Det samme gjorde jo profetene og apostlene, ja også Herren Jesus Kristus selv. Når vi krever tro, er det imidlertid ikke et lovisk krav vi legger fram, men evangeliets vennlige invitasjon; vi sier egentlig til tilhørerne: ”Kom, for alt er ferdig” (Luk 14,17). Når jeg innbyr en halvt utsultet person til å sette seg til et veldekket bord og ber ham forsyne seg med det han måtte ønske, forventer jeg ikke at han sier at han ikke tar imot ordre fra noen, heller ikke fra meg. På samme måte skal kravet om tro ikke forstås som en lovens befaling, men en evangeliets vennlige innbydelse.
Villfarelsen som denne tesen retter seg imot, er den at et menneske av seg selv kan prestere eller medvirke til troen. Et slikt krav ville være lovisk og vende troen til å bli en gjerning. Det ville tydelig være å blande sammen lov og evangelium. En forkynner må faktisk være i stand til å holde en preken om troen uten i det hele tatt å bruke ordet tro. Det er ikke viktig at han banker uttrykket tro inn i ørene på tilhørerne, men det er nødvendig å legge budskapet fram slik at det skal vekke et ønske i hver fattig synder om å få legge fra seg syndebyrden sin ved Jesu Kristi føtter og si: ”Du er min, og jeg er din.”
Det er særlig på dette området at Martin Luther viste sin sanne storhet. Det er sjelden han henstiller tilhørerne om å tro, men han forkynner om Jesu Kristi verk, om frelse av nåde og om Guds store barmhjertighet i Jesus Kristus på en slik måte at tilhørerne får det inntrykk at det de skal gjøre, bare er å ta imot det som tilbys dem og finne hvile på den guddommelige nådens fang.
Tenk deg at du vitnet om Jesus Kristus for en flokk indianere. Du forteller at han er Guds Sønn som kom fra himmelen for å kjøpe menneskene fri fra syndene ved å ta Guds straff på seg, at han vant over døden, djevelen og helvetet for dem, at han har åpnet himmelen for alle mennesker, og at hver og en nå kan bli frelst ved bare å ta imot det som Herren Jesus Kristus har brakt oss. Tenk deg at du plutselig ble rammet av en dødelig pil fra en fiendtlig indianer som lå i bakhold, og du døde. Det er godt mulig at du ville etterlate deg en liten menighet av troende indianere selv om du ikke en eneste gang hadde uttalt ordet tro i undervisningen. For alle i flokken som ikke trosset den guddommelige nåden, ville måtte tenke som så at også han var inkludert i Jesu frelsesverk.
På den annen side: du kan bruke mye tid på å fortelle folk at de må tro dersom de vil bli frelst, og tilhørerne kan få det inntrykket at noe blir krevd av dem å gjøre. Så vil de begynne å bekymre seg over om de er i stand til å gjøre dette, og når de så har prøvd, lure på om det er akkurat dette som kreves av dem. Dermed kan du altså ha forkynt ganske mye om troen uten å ha gitt dem noen virkelig preken om hva det innebærer å tro. Den som er kommet dit hen at han forstår at det er opp til ham å ta imot det som tilbys ham i evangeliet, og som også tar imot det, den har troen. Å bli frelst ved tro er det samme som å bøye seg for Guds frelsesplan ved ganske enkelt å ta imot.
Jeg mener ikke at du ikke må tale om troen. Vår tid mangler en klar forståelse av hva det vil si å tro. De dyktigste forkynnere synes at de har oppnådd ganske mye når de har innprentet i sine tilhørere følgende læresetning: ”troen alene frelser”. Men ved sin forkynnelse har de kun fått tilhørerne til å sukke: ”Å, om jeg bare hadde tro! Troen må være noe svært vanskelig, for selv har jeg ikke oppnådd den.” Disse ulykkelige tilhørerne vil så gå hjem fra kirken med bedrøvede hjerter. Ordet tro lyder som et ekko i ørene, men gir ingen trøst.
Å si at troen er nødvendig for å bli frelst, betyr ikke at vi påstår at mennesket selv kan skape troen. Den hellige Skrift krever alt av oss, hvert av budene er et krav som roper: ”Gjør dette, og du skal leve.” Skriften krever at vi ”skal rense hjertene våre” (Jak 4,8). Vi får høre: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg” (Ef 5,14). Det at slike krav og bud blir fremsagt, er ikke i seg selv noe bevis for at menneskene er i stand til å gjøre det som kreves.
Når f.eks. en kreditor krever inn pengene sine, beviser ikke dette at skyldneren også er i stand til å betale. I det daglige liv kan en kreditor som vet at skyldneren er insolvent og ute av stand til å betale, likevel innkreve pengene sine ganske enkelt fordi han har oppdaget at mannen er doven og lat, og i tillegg et forfengelig ødeland. Kreditorens hensikt med innkrevingen er å få mannen til å legge av seg sin storslåtthet og dyre vaner og få ham ned på jorden igjen.
Gud opererer på samme måte. Ved å gjøre meg oppmerksom på at jeg skylder ham å være lydig mot alle hans bud, leder Gud meg til å erkjenne at om jeg enn anstrengte meg til det ytterste, klarte jeg likevel ikke å oppfylle kravene. Når han slik har gjort meg ydmyk, tilbyr han vennlig sitt evangelium.
(Neste: Tese 14)
Evan Luth 