(forts.)
Samme feil begås når en pastor uten å nøle sier seg tilfreds med det minste lille tegn på anger hos sine menighetsmedlemmer. I gudløse mennesker, som har levd lenge i synd og last, kan samvittigheten plutselig bli urolig og anklage dem, f.eks for å ha begått mened. De blir slått av forferdelig frykt ved tanken på konsekvensene. Eller samvittigheten kan komme til å anklage dem for å ha spilt uskyldig blod. Men disse folkene er ikke slått av skrekk fordi de nå ser seg selv som fattige syndere; det er bare en spesiell synd som skremmer dem. Bortsett fra akkurat den, er de bra folk og gode på bunnen, mener de. Der er mange slike, og de har allerede fått sin dom. De kan nok innrømme for pastoren at det var galt av dem å gjøre denne eller hin spesielle synden, eller andre ”uunngåelige” ting de gjorde feil, men de fremholder at de likevel er gode mennesker. Dersom en pastor er fornøyd med en ”anger” av denne sorten, behandler han angeren som om den var en fortjenstfull gjerning.
Andre igjen forteller nok sine tilhørere at angeren og boten er nødvendig og at deres egen fornuft vel må fortelle dem at Gud ikke kan tilgi syndene deres som de tar så lett på. Og så fortsetter de med å beskrive for synderne hvordan kvaliteten på angeren deres må være, ut fra tekster som Salme 38,7-9. ”Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.”
Loviske pastorer vil spørre synderen de har for seg om han kan si det samme om seg selv som skildres i salmen, om han virkelig har vært nedbøyd og sørgende hele dagen, om det var tider da hoftene hans brant av smerte, om det var så at det ikke fantes noe friskt i hele kroppen osv. Og hvis han da ikke kan vise til slike erfaringer som de betrakter som kriterier for ekte botferdighet, forteller de ham at han ikke må tenke at han har vært sant botferdig.
Men denne fremgangsmåten er fullstendig feil. Sant nok beskriver teksten Davids anger og bot. Men hvor finnes et skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle? Det finnes ikke noe slikt skriftsted, men tvert imot ser vi at da det på pinsedagen stakk Peters tilhørere i hjertet så de ropte ”Hva skal vi gjøre?” , så ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart.
Tilfellet David tjener som en god illustrasjon. I et helt år hadde han levd som ubotferdig da Natan kom for å konfrontere ham med den forferdelige synden han hadde begått. Rammet i samvittigheten og full av anger og sorg ropte David: ”Jeg har syndet mot Herren.” Det var det hele. Profeten Natan oppdaget straks at kongen var nedbrutt og knust, og derfor sa han til ham: ”Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø” (2 Sam 12,13). Det var det samme vi leste om fangevokteren i Filippi. Bare noen få minutter tidligere hadde han vært så forskremt og redd at han holdt på å ta sitt eget liv, men da han skjelvende falt ned for apostlene og ropte: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” så fikk han ikke til svar at han straks måtte gå i gang med å produsere anger og bot, og det en dyp og alvorlig en. Han ble heller ikke minnet om eller fikk opplest hvordan David gjorde bot, nei, han fikk straks høre: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” Apostlene så nemlig klart og tydelig at mannen var knust og hungret etter barmhjertighet, og de betraktet det som tilstrekkelig. Når et menneske er brakt dit hen at en hungrer og tørster etter barmhjertighet og nåde, så har allerede omvendelsen virket til fulle.
Hvis vi kan anta med all rimelighet at et menneske er blitt rykket opp og bort fra sin egen selvrettferdighet og ønsker å frelses av nåde alene, så skal vi for Guds skyld frimodig forkynne evangeliet for ham. Det er ikke for tidlig, for ingen kan komme for tidlig til Jesus. Problemet er at folk ofte ikke går til Jesus i det hele tatt, – de kaller seg arme syndere, men er det ikke, for de vil først yte en eller annen fortjenstfull handling før de går til Jesus. Det er rent hykleri når de sier at de går til Ham, for faktum er at de slett ikke kommer som de er: fattige tiggere med ingenting annet å vise til enn sin synd. Et menneske som Gud har vist den nåde å få se seg selv som knust og nedbrutt, og at det ikke er trøst å finne noe sted så han ser seg engstelig om, en slik er i sannhet botferdig. Han skal ikke advares mot å gå til Jesus, men tvert imot få evangeliet forkynt for seg. Man skal ikke si bare at han kan få lov til, men at han skal gå frimodig til Jesus. Han skal ikke lure på om han kommer for tidlig.
En av de viktigste grunnene til at mange blander sammen loven og evangeliet på dette punktet, er at de ikke ser forskjellen mellom de kristnes daglige omvendelse og den omvendelse som går forut for troen. Den daglige omvendelsen er beskrevet i Salme 51. David kaller den et offer som han bringer Gud og som Gud har behag i. ”Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte” (v. 19) Her taler han ikke om den omvendelsen som går forut for troen, men om den som følger av troen. Flesteparten av de sanne kristne som har den rene læren, har en klarere forståelse av omvendelsen etter troen enn de har av den omvendelsen som går forut for troen. For siden de hadde så dyktige forkynnere å lytte til, er de blitt ført til Kristus uten alle slags krumspring. Når de nå er hos Kristus, så kan nok den gamle selvrettferdigheten vise seg igjen, til tross for at den er blitt knust mange ganger. Gud må nemlig slå disse arme kristne igjen og igjen for å bevare dem ydmyke og små.
Davids eksempel kan tjene som en illustrasjon på dette. På et øyeblikk var han kommet til tro, men for en elendighet han måtte gjennom senere! En profet hadde forkynt Guds ord for ham, men til sin dødsdag var hjertet hans tynget av lidelse, bekymring og nød. Gud hadde sluttet å la ham ha fremgang i det han foretok seg, og den ene ulykken fulgte den andre, inntil Gud befridde ham ved døden. Men hele veien hadde David et botferdig sinn sammen med troen. Det er sannelig et offer som Gud har behag i. En botferdighet av dette slaget er ikke en virkning av loven alene, men samtidig også et verk av evangeliet. For ved evangeliet tar Guds kjærlighet plass i hjertet hans, og når botferdigheten springer ut fra kjærlighet til Gud, er den virkelig en god og velbehagelig sorg som Gud blir glad for å se. Han har behag i den, for vi kan ikke vise ham en større ære enn den å kaste oss i støvet for hans fot og bekjenne: ”Du er rettferdig, Herre, men jeg er en fattig synder. Ha barmhjertighet med meg for Jesu Kristi skyld.”
(Neste fredag: Tese 13)
Evan Luth 