Tese 12 (del 1:2)

For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

 

 

Her er det ikke spørsmål om anger og bot, dvs. omvendelse er nødvendig for en som vil vinne syndstilgivelse. Da Herren første gang trådte fram offentlig og forkynte, ropte han: Omvend dere og tro på evangeliet. Han nevnte omvendelsen først. Hver gang denne betegnelsen står sammen med det å tro, betegner den ikke noe annet enn anger og bot. Da Kristus samlet disiplene om seg for siste gang, sa han: ”Det er skrevet at Messias skulle lide og dø og oppstå den tredje dag, og omvendelse og syndstilgivelse forkynnes i Hans navn” (Luk 24,46-47). Hvorfor kreves omvendelsen like gjerne som troen? Vår Herre gir selv forklaringen med disse ordene: ”Det er ikke de som er friske som trenger lege, men de syke.. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Matt 9,12-13). Med slike ord bevitner Herren at omvendelsen er absolutt nødvendig, fordi den forbereder for troen. Uten ville en bare være blasert og forakte innbydelsen til den himmelske gledesfesten. Så langt tilbake som til Salomo finner vi dette ordspråket: ”Den som er mett, vraker honning, men for den sultne er alt søtt!” (Ordspr 27,7). Hvor der ikke er åndelig hunger eller tørst, vil ikke Herren Jesus bli tatt imot. Så lenge en ikke er blitt redusert til en fattig, fortapt og fordømt synder, vil en ikke ha alvorlig trang til en frelser. Men imidlertid er ikke angeren i seg selv årsaken til syndsforlatelsen. Den er ikke nødvendig med hensyn til syndsforlatelsen, men for troen, som griper syndsforlatelsen. Her vil da gi vår forklaring på hvorfor vi mener at den påstanden at anger og bot betinger syndsforlatelsen, er å blande sammen loven og evangeliet:

1. Anger og bot er en virkning av loven. Å betrakte den som en betingelse og grunn for syndsforlatelsen, er det samme som å vende loven om til et nådebudskap, og evangeliet til lov – og det ville være en pervertering som kullkastet hele kristendommen.

2. Botferdigheten er ikke engang en god gjerning. For boten som går forut for troen, er ikke noe annet enn en menneskelig smerte og lidelse. Den består jo av kval, smerte, pine og en følelse av å være knust, alt sammen virket av lovens hammerslag. Det er ikke en kval som mennesket selv har skaffet til veie, for han vil jo aller helst være kvitt alt slikt, men likevel uten å makte det. Det er Gud selv som har slått ned på ham med loven i sin hånd. Han ser heller ingen mulighet til å unnslippe Guds dom. Så hvis han setter seg til å meditere med det sikte å fremskaffe anger og bot, vil han aldri nå målet på denne måten. Ekte omvendelse virkes alene av Gud bare dersom loven får bli forkynt i sin fulle strenghet og mennesket ikke setter seg aldeles til motverge.

På grunn av mangel på erfaring, frykter mang en predikant at de kan komme til å drive folk til fortvilelse med sin lovforkynnelse. De skjuler ikke at bot må gå forut for troen, men er redde for at dersom de ikke straks tilføyer en eller annen setning om frelse, så vil et medlem av menigheten kanskje bli aldeles motløs. Derfor modererer de seg og forsikrer tilhørerne om at den angerens smerte det tales om, ikke behøver å være så veldig stor. Gud vil nok ta imot dem når de bare ønsker å angre. En slik trøsterik moderering fremstiller fremdeles boten som en betingelse for syndsforlatelsen, og det er en falsk trøst. Det predikanten burde si, var dette: Hør! Når du nå hungrer og tørster etter Guds nåde, har du all den anger og botferdighet du behøver. Gud krever ikke angeren som et soningsmiddel for syndene dine, men bare for det formål at du skal bli revet ut av sikkerheten og tryggheten din og begynne å spørre: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

Derfor syntes Luther da han først hadde grepet meningen med ordene: ”gjør bot – omvend dere” at de smakte bedre enn alle andre Skriftens ord, for de krevde ikke at han selv skulle prestere angeren og det botferdige sinn, men var en alarmklokke som varslet syndens alvor og skapte trang til å søke Guds nåde. Slik forberedte kallet om omvendelse for kunnskapen om Jesus og at han ville bli tatt imot av Frelseren når han bare kom som han var: en synder i stor kval og nød.

Et menneske skal ikke sette seg til å undersøke hvordan det er fatt med botferdigheten, om den er bra nok til å bli tatt imot av Jesus. Hans stadige grubling om han er skikket til å komme til Jesus, viser med all ønskelig tydelighet at han er det. Har han ønsket om å være hos Jesus, så er han rett omvendt og botferdig, selv om han ikke føler så mye. Det er nøyaktig det samme som når en begynner å tro evangeliet.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 12 (del 2:2)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)