For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.
Embed from Getty ImagesHelt siden syndefallet har loven hatt en hensikt, nemlig å føre menneskene til syndserkjennelse. Den har ingen kraft til å fornye dem. Dette er forbeholdt evangeliet. Bare troen virker kjærlighet. Ikke vår egen kjærlighet eller sorg over synden leder til åndens gjerninger. Det er tvert imot slik at så lenge vi hater Gud, er vi uvitende om det faktum at Han er blitt en forsonet Gud og vår Far ved Kristus. En uomvendt som påstår at han elsker Gud, gjør seg skyldig i løgn og hykleri, selv om han kanskje ikke er seg det bevisst. Han stiller opp et besnærende, men uoppnåelig krav, for bare troen på evangeliet kan føde et menneske på ny. Følgelig kan en ikke elske Gud så lenge en ikke eier troen. Å kreve av en stakkars synder at han av kjærlighet til Gud skal angre og kjenne sorg over sine mange synder, er å pervertere både loven og evangeliet.
Her er hva Bibelen lærer: Synderen skal komme til Jesus akkurat slik som han er, selv når han må erkjenne at det i hjertet hans bare er hat til Gud, og han ikke vet om noe tilfluktssted han kan flykte til og bli frelst. En som forkynner evangeliet klart og rent, vil vise en slik stakkar hvor enkelt det er å bli frelst: Når han ser seg fortapt og fordømt og ikke vet hvordan han skal komme unna straff og dom, skal han komme til Jesus med det hjertet som er så fullt av ondskap og hat både til Gud og Hans lov, og Jesus vil ta imot ham som han er. Det er Han som skal ha ære når det viser seg sant at Jesus tar imot syndere. Den det gjelder, må ikke først bli et nytt menneske, skal ikke først rense seg eller endre livsførsel før han kommer til Jesus. For den eneste som kan gjøre ham bedre, er nettopp Jesus, og Han vil også gjøre det når han bare vil vise Frelseren tillit og tro.
Rom 3,20: Det er ikke kjærlighet loven virker, men syndserkjennelse. Og en person kan selvsagt bringes til den erkjennelsen uten å elske Gud.
Rom 5,20: Mang en synd ligger der og likesom slumrer i den som enda ikke er under lovens påvirkning. Når du så forkynner loven for ham i all sin strenghet, så den slår ned i samvittigheten som lyn og torden, vil det vise seg at han aldeles ikke blir et bedre menneske ved det. Men tvert imot bare verre. Han tar til å sette seg opp mot Gud: ”Hva! Skal jeg fordømmes? Det er sant og jeg vet at jeg nok har stått Gud imot. Men det er jo ikke min feil. Jeg kan slett ikke hjelpe for det.” En slik virkning får lovforkynnelsen. Men den driver også folk til desperasjon og fortvilelse. Og velsignet er den som er brakt dit: Han er et avgjørende skritt nærmere sin egen frelse. For en slik en vil ta imot evangeliet med stor glede, mens andre, som ikke har gjennomgått denne prosessen, bare spotter hånlig når evangeliet blir forkynt for ham: ”Det er en altfor lett vei til himmelen.” Bare en arm stakkar og fattig synder som er brakt til randen av fortvilelse, vil oppdage hva for et gledens budskap evangeliet er, og gripe fatt i det med stor glede, jmf. Rom 4,15. 7,7-8, Gal 3,21, 2 Kor 3,6.
Disse bibeltekstene blir tydelig forklart og anskueliggjort med eksempler i Skriften, eksempler som klart forteller hva et menneske skal gjøre før og etter sin omvendelse. Under den første kristne pinsefesten var en stor mengde mennesker samlet ved templet i Jerusalem og lyttet oppmerksomt til Peters appell. Kjernen i prekenen var en påstand og påminnelse om at de hadde drept Messias, Jesus fra Nasaret og derfor hadde grunn til å frykte Guds vrede og straff. Straks Peter berørte nevnte sak og rettet en anklage mot dem, ble de av Den Hellige Ånd slått av frykt. Skriften sier at de ble rammet i hjertet og tenkte: ”Har vi virkelig gjort det, da er vi fortapte.” De sa ikke: ”Å, vi er så leie for at vi har bedrøvet vår trofaste Gud.” Det var ikke av kjærlighet til Gud, men av frykt og redsel de ropte: ”Hva skal vi gjøre?” Heller ikke svarte Peter: ”Kjære dere! Nå vil vi først undersøke om det er rett fatt med omvendelsen deres, om den er en frukt av kjærligheten til Gud eller skyldes frykt for syndens straff og helvete.” Tvert imot oppfordrer han til omvendelse og dåp i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. Og Skriften opplyser at de straks lot seg døpe. Sinnsforandringen besto i at de nå ikke lenger hadde lyst å være Kristi mordere, men heller tro på ham. Derfor tok disiplene imot dem og føyde dem inn i rekken av frelste.
Også det som blir fortalt om fangevokteren i Filippi, er en god illustrasjon til nettopp dette. Da han trodde at alle fangene hadde greid å unnslippe under jordskjelvet, ble han grepet av skrekk og ville begå selvmord. Men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg noe. Vi er her alle”, og fangevokteren falt skjelvende ned for apostelens føtter og spurte: ”Hva må jeg gjøre for å bli frelst?” Det var bare frykt og angst som beveget ham nå. Paulus svarte ikke: ”Først må du nå angre syndene dine av kjærlighet til Gud”, men: ”Tro på Herren Jesus Krist, så vil du bli frelst, du og hele ditt hus.” Saulus hadde jo opplevd nøyaktig det samme selv. Da evangeliet med sin kraft traff hjertet hans, ble denne mannen som var så full av vrede og ondskap, revet ut av sine villfarelser og misgjerninger. Og nå foreskrev Herren denne synderen som først hadde vært så forskremt, redd og knust, men deretter hadde tatt trøst av evangeliet, at han istedenfor å forfølge heller skulle bekjenne Hans navn etter å ha mottatt dåpen som pant på syndsforlatelsen.
Når du forkynner, så vær derfor ikke gjerrig og påholden med evangeliet, men gi dets trøst til alle, også de sværeste syndere. Når de er forskremte og redde for Guds vrede og straff, er de fullt ut forberedt for evangeliet. Sant nok strir dette mot vår fornuft, vi synes det er merkelig at slike knekter skal få trøst med en gang. Vi tenker at de først skulle måtte lide store kvaler i samvittigheten.
Der er en setning i Skriften som ofte blir misforstått, nemlig 2 Kor 7,10: ”En sorg etter Guds vilje fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død.” Sorg etter Guds vilje tolker man slik at det skal bety angerens sorg av kjærlighet til Gud, men det er galt.
Apostelen refererer til en sorg som ikke er virket av mennesket selv, men som Gud er opphav til, virket av Hans eget ord. Det blir enda en alvorlig vrangtolkning av den kristne lære å si til en vakt synder at han først må vise botferdighet og anger, og når han så spør hvordan han skal få det til, fortelle at han skal sette seg til å tenke over sakene og prøve å trekke ut eller lokke fram anger fra hjertet. Det finnes ikke en i hele verden som selv er i stand til å fremskape anger. Sorg etter Guds sinn behøves fordi troen er nødvendig. Når Gud dømmer i vrede, vil han skape sorgen i hjertene våre. Vi må ikke tro at angeren er en god gjerning vi kan prestere. Det er tvert imot Guds verk i oss. Han kommer selv med lovens hammer og slår sjelen. En som selv strever med å frembringe botferdighet, vil egentlig helst at sorgen over synden alltid skal vokse og tilta. Den derimot som virkelig er sønderknust av sorg og anger, vil intet heller enn bli kvitt denne kvalen.
De lutherske bekjennelseskirkene gir de arme synderne denne søte trøsten, at når først Gud har vist dem den nåden å vekke av syndens søvn, er de vel forberedt for nådens trone hvor de får syndsforlatelse, det sanne legemiddelet for sykdommen sin. Visselig må de angre, men da ikke for derved å erverve seg nok en fortjeneste, men for at de skal kunne glede seg over alt det som Jesus vil gi dem.
Når jeg forskrekkes over syndene mine, over helvete, død og evig fortapelse og merker at jeg er under Guds vrede på grunn av synden, så er det sorg etter Guds vilje, enda om jeg kanskje er i samme stilling som Luther før han lærte evangeliet rett å forstå. Denne sorgen og bedrøvelsen kommer nemlig fra Gud. Når på den annen side en utuktig, en uthaler og drukkenbolt begynner å sørge over at han har sløst vekk så mye verdifull ungdomstid, har ødelagt seg så aldeles og er blitt for tidlig gammel og senil – så er det en sorg som er av denne verden. Når en mislykket stakkar begynner å plages av tanker på hvordan han på grunn av sitt syndige liv har forspilt sin anseelse, når en som sitter i cellen sin begynner å sørge over sin trang til å stjele, fordi han straffes hardt, så er det verdens sorg, eller en verdslig bedrøvelse. Når en derimot bedrøves og engstes av synden og vet seg fortjent til helvetes straff siden en har krenket den aller Helligste, så er det en sorg etter Guds vilje, virket av Ham, forutsatt at den ikke er frembrakt av ens egen fantasi og egne anstrengelser. Ekte sorg etter Guds vilje kan bare skapes av Gud alene.
(Neste gang: Tese 12)
Evan Luth 