Tese 16 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Selv troende pastorer kan komme til å blande samme lov og evangelium – ofte uten å være klar over det – og da ikke først og fremst i prekenene sine, men når de utøver sjelesorg og kirketukt. Mange pastorer og menigheter gjør feil i utøvelsen av kirketukt. Når man f.eks. tar seg av en drukkenbolt som straks bekjenner sin sorg over synden – noe disse vanligvis gjør – så lar en uerfaren pastor seg lett lure av en slik bekjennelse. Drankeren kan være blitt suspendert fra menighetsfellesskapet for å holdes under oppsikt f.eks. i tre måneder. Så kommer en broder og forteller den gode nyhet at drankeren har holdt seg edru hele den fastsatte tiden, og pastoren bestemmer seg for at mannen nå er rett omvendt, mens han i virkeligheten fortsatt er en heller gudløs person. Vær på vakt mot å bli lurt på den måten.

Det samme kan skje når en som har pleid å banne og sverge slutter med dette for en tid, etter å ha blitt formant av menigheten. Eller for å ta det eksemplet at en har forsømt sin kirkegang over et lengre tidsrom, og derfor neppe kan sies å være en kristen. Etter at menigheten har snakket med ham om dette, kommer han kanskje i kirken flere søndager på rad. Men er det slik at denne ytre handlingen i seg selv gjør ham til en kristen? Slett ikke, hvilket som helst gudløst menneske kan da vel gjøre dette. De forannevnte personene må bli ledet til å erkjenne at kristne mennesker ikke oppfører seg som de har gjort; om man gjør slikt, er det et tegn på at man har falt ut av nåden. Det kreves arbeid og omsorg av en pastor å føre en slik til gjenfødelse ved Guds ord. Og er han ikke villig til å påta seg dette arbeidet, viser han likegyldighet for sjelen til vedkommende.

Eller la oss ta det eksemplet at noen som har vært likegyldige og trege når det gjelder nattverdsdeltagelse, kommer til sakramentet på ny etter at pastoren har formant dem. Hvis pastoren er tilfreds med dette, er han skyldig i sammenblanding av lov og evangelium. Eller for å ta enda et eksempel: griskhet og gjerrighet. Menigheten kan være så gjerrig at den nekter å ta opp kollekt for å dekke pastorens lønn. Da må ikke pastoren bestemme seg for å gi menigheten en tordentale for å få dem til å åpne pengepungen. Å åpne folks pengepung ved hjelp av loven er slett ingen stor bedrift. Isteden skal han forkynne slik at tilhørerne vekkes opp fra sin åndelige søvn og død. Vil han ikke gjøre dette, blir han skyldig i det denne sekstende tesen vår handler om.

Luther understreker at alt det en gjenfødt person gjør, er velbehagelige gjerninger for Gud. Også det å unne seg selv et godt måltid mat, å spise eller sove, er gode gjerninger han gjør; altså ikke bare det han utfører av hardt arbeid. En lovtrell kan arbeide og streve hardt, men alle hans gjøremål er bare et martyrium som leder ham videre mot fortapelsen. En kristen derimot har det rette sinnelag i alt det han gjør, og derfor er alt velbehagelig for Gud. Fra en ren kilde kan det ikke renne noe annet enn rent, godt vann.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)