Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium
av C.F.W. Walther
(Borgholms kyrka. Foto: David Castor, via Wikimedia Commons)
Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.
Unge, ennå uerfarne pastorer gjør ofte denne feilen. De ønsker å gjøre effektivt inntrykk på menigheten, vekke folk opp av kjødelig sikkerhet. De tenker seg at, for å forhindre at hyklere regner seg som kristne, bør standarden de krever av dem som er kristne være meget høy. Men her er vi ved et punkt hvor pastoren må være forsiktig så han ikke går ut over Guds ord, for ellers kan han i sin iver volde stor skade på tilhørernes sjeler. Kristne er nemlig på mange måter ganske annerledes fra beskrivelsene som (med gode hensikter) gis av dem i prekener. Pastoren ønsker å vekke menigheten opp av sløvhet og advare mot selvbedrag. Imidlertid må ikke dette være hans endelige siktemål. Målet må jo være å lede tilhørerne til visshet om at de har syndstilgivelse fra Gud, håp om evig salighet, at de kan ha frimodighet i dødens stund. Den som ikke setter seg dette som sitt endelige mål, kan ikke være en rett evangelisk pastor. Derfor må han for Guds skyld være forsiktig så han ikke sier f.eks.: «Den som gjør dette eller hint, er ikke en rett kristen», uten å være på helt sikker grunn. For ofte kan en kristen oppføre seg svært ukristelig.
I Rom 7,18 skriver Paulus: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.» Apostelen skildrer her en kristen som et slags dobbeltvesen. En sann kristen bærer alltid på ønsket om å gjøre det som er godt, og bare det. Men ofte handler han likevel annerledes. Om derfor en pastor beskriver en kristen som en som ikke bare vil det gode, men også alltid gjør det, er den beskrivelsen helt ubibelsk. Å ville det som er godt, er en kristens hovedmotiv, men ofte mislykkes han i å la den gode vilje råde. Før han egentlig er klar over det, kan han være kommet på villspor og falt i synd. Siden angrer han og skammer seg. Men han behøver slett ikke være falt ut av nåden for det.
Rom 7,14: «Vi vet at loven er av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden.» En kristen er Jesu Kristi tjener – hans slave – men adlyder ikke sin herre motvillig og ugjerne som andre herrers slaver gjør. For de viser lydighet med aller største motvilje. Når apostelen må rope som han gjør: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» så vil han som en sann kristen, som har fått se hvilken ynkelig synder han egentlig er, klynge seg desto fastere til Kristus og jage vekk djevelens anfektelser som vil ha ham til å tro at han er falt ut av nåden og har mistet Gud.
Fil 3,12: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» I dette livet ligger vi alltid noe etter, for vi forstår ikke alt. For en kristen kan det synes som om der var tider da han var mer hellig og bedre greide å hanskes med synden. Det kan faktisk også være tilfelle, og hans nåværende situasjon kan skyldes åndelig tilbakegang. Men den korrekte forklaring på hans nåværende tilstand kan også være at han nå ser mye klarere hvilken skrøpelig skapning han er.
Gal 5,17: «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.» En pastor har derfor ingen rett til å avvise en person som ikke-kristen fordi han ikke gjør alt slik som han burde, så lenge personen sier at han ikke ønsker eller vil beholde sine skrøpeligheter. Om han begår synd av svakhet, eller overilet og i tankeløshet, kan han likevel være en kristen.
Jakob 3,2: «Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» En kristen synder ikke bare i tanker, begjær, miner og ord, men også i handlinger – noe som gjør det klart for hele verden at han fremdeles er et stakkars skrøpelig menneske.
Hebr 12,1: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss.» En kristen vil alltid legge bort synd som stadig tynger, men får den kanskje ikke helt ut av hjertet, noe som gjør trøtt og motløs. Hans oppførsel ville blitt ganske annerledes frimodig og heroisk hvis han ikke stadig måtte hale og dra et kjødelig sinn med seg.
Vår Frelser lærer alle kristne å ta denne daglige bønn med i Fadervår: «Forlat oss vår skyld.» Hver dag legges en ny byrde av skyld på hjertene og samvittighetene våre. Å skildre et kristent menneske som absolutt perfekt i alt – noe han ikke er – eller regne opp slike kjennetegn på en sann kristen som ikke alle kristne kjenner seg igjen i, er å tegne et galt bilde, noe som kan forårsake veldig stor skade. For av en slik karakteristikk vil kristne med en levende samvittighet kunne trekke den konklusjonen at de ikke er kristne. Derfor må pastoren gi den rette medisin når kristne vakler i synd og straks reise dem opp av fallet, forutsatt at ikke synden var tilsiktet, for var den tilsiktet, ville Den Hellige Ånd være drevet ut. En kristen lærer av erfaring å ane fare, og har han falt i synd, føler han seg straks drevet til å søke sin himmelske Far, bekjenne synden og be om syndstilgivelse for Jesu skyld. Han får også en indre forvissning om at han er tilgitt.
Ofte blir en kristen skildret som var han tålmodig som Job. Pastoren sier kanskje: «Du kan ta alt fra en kristen, men like fullt vil han vitne frimodig: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn» (Job 1,21), og pastoren tror at hans bemerkninger er helt ut bibelske. Det er sant at Job virkelig uttrykte seg slik, men ikke at alle kristne gjør det. Det er ikke å være konsekvent mot troen å sette opp slike mål i prekenen. Mange kristne er nemlig svært utålmodige når de er i vanskeligheter. Utålmodigheten kan være stor også i hverdagsbagateller. Men når han åndelig talt kommer til seg selv og ser tingene i rett lys, skammer han seg over dette.
(Fortsettelse følger: Tese 17 (del 2:2)
Evan Luth 