Tese 17 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det kan ikke sies å være et kriterium for en kristen at han aldri faller i grov synd. For også det hender iblant, men hver gang det skjer, overgir han seg betingelsesløst, om ikke alltid umiddelbart, til Guds ord. Til å begynne med kan han gjerne være så forblindet av djevelen at han tror han har rett, men til sist overbeviser likevel Guds ord ham om at han tok feil, og så ber han ydmykt om tilgivelse, mens derimot en hykler påstår så lenge han bare kan, at han handlet rett.

Mange forkynnere tegner et bilde av kristne som om de aldri frykter døden. Også dette er en alvorlig feilrepresentasjon, for sannheten er jo at de aller fleste kristne er redde for å dø. Hvis en kristen er fryktløs overfor døden og sier seg rede til å dø når som helst, så har Gud vist ham en helt spesiell nåde. Enkelte har gitt uttrykk for en slik overbevisning, før de av legen sin fikk vite at de ikke kom til å leve natten over. Men da ble de grepet av en forferdelig angst. Tegn derfor for Guds skyld ikke et falskt bilde av en kristen. Når du har tegnet bildet ditt, så prøv om du kan gjenkjenne deg selv i det.

Selv utpreget hovmod kan bryte fram i en kristen, som er noe av det aller verste en kan falle i, for det er å bryte det 1. bud. Av naturen er vi alle stolte og hovmodige, men noen mere tilbøyelige til den synden enn andre. Koleriske mennesker som har det en kaller sterk vilje og stor energi, har som regel stor selvtillit og forlanger at andre skal vise dem høyaktelse – et resultat av et avskyelig hovmod. Slike synder finner en altså. Bare se på Herrens disipler som kranglet med hverandre om hvem som var den største. Hvis ikke dette tilfellet var nevnt i Bibelen, ville vi neppe ha trodd at disiplene kunne kjekle som små barn om hvem som skulle sitte øverst, eller at mor til Sebedeus-sønnene ville be om at en av hennes sønner måtte få plassen ved Herrens høyre side. Vi skjønner av det Lukas her forteller, at disiplene var bekymret og ute av seg, for de visste at deres handlemåte var skammelig. Når så Herren refset dem, følte de seg så ille til mote av skam at de helst ville gjemme seg bort.

Det er likeledes fullstendig galt å skildre den kristne som en som alltid er brennende i sitt bønneliv og at bønn er det kjæreste han vet. Det er ikke tilfelle, det krever mye kamp og strid å få en kristen til å be vedholdende og inderlig og tillitsfullt skjønne at han virkelig får av Gud det han ber om. Selv om det er tider da en kristens kjøtt og blod – hans naturlige menneske – er blitt trengt tilbake, og det føles som han allerede var i himmelen og har det inderligste samfunn med Gud, så betyr ikke det at han aldri mer plages av et kjøttslig sinn.

Kristne kan også fristes av begjæret etter rikdom. Hvis de ikke ble advart og formant, ville de bli trukket inn i snaren og gå evig fortapt. Når en skal bedømme et menneske, er det avgjørende å vite om han elsker Guds ord og Frelseren, eller om han er forherdet og lever et skammelig liv. Noen mennesker vil gjerne vise seg fram som særskilt hellige ved å unngå konversasjon, løfte øynene fromt mot himmelen, til stadighet sitere Bibelen, og lese Skriften i alle sine fristunder, for å imponere folk med sitt eksemplariske kristenliv. Vi må ikke tro at bare de er kristne som framviser en slik gudsfrykt. Jeg vil ikke påstå at de ovennevnte umulig kan være kristne, men jeg er sikker på at den som er helt og fullt overgitt til en slik praksis er en ynkelig hykler. Bare les evangeliet og merk deg hvordan disiplene samtalte med Herren og oppførte seg når Han var til stede. Med usminket oppriktighet ga de uttrykk for det de hadde på hjertet, selv Johannes, den disippelen Jesus elsket høyest. Kristus mente ikke at de av den grunn var uomvendte. Nei, han behandlet dem som rett omvendte selv om de fortsatt hadde mye igjen av sin kjøttslige, gamle Adam.

Du må gjerne i prekenene dine henvise til gjerninger som er gjort av sterke eller ekstraordinært trofaste kristne. Det vil slett ikke skade tilhørerne dine å måtte erkjenne at de selv ennå ikke har nådd samme grad av fasthet i troen, – men tvert imot kan det anspore til fremgang i kristenlivet deres.

Når nye medlemmer skal tas opp i menigheten og du skal samtale med dem, må du ikke betrakte dem som ugudelige og uomvendte mennesker selv om de ikke med en gang snakker ivrig i vei om religion og tro med deg. Det fins mennesker som klynger seg til sin Frelser men ikke er i stand til å snakke så mye om troen sin, selv om de nok ellers – om andre temaer – kan være ganske pratsomme. Andre igjen har kanskje ikke særlig mye erfaring i det åndelige livet, og er muligens av den grunn ikke i stand til å si så mye.

(Neste fredag: Tese 18)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)