Guds nei og Guds ja
av C.F.W. Walther
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid
Embed from Getty Images
Hvor viktig denne tesen er, blir tydelig når en tenker over at verre sammenblanding av lov og evangelium enn den som nevnes her, overhodet ikke er mulig. Ve den pastor som med sin forkynnelse leder folk til å tenke at de er gode kristne når de bare har greid å slutte med å røve og stjele og litt etter litt også vil kvitte seg med andre svakheter som ennå måtte finnes i dem. De forandrer evangelium til lov når de slik presenterer omvendelsen som et menneskeverk, mens ekte omvendelse, som virker en levende tro i mennesker, er en virkning av evangeliet alene.
Denne grove sammenblandingen av lov og evangelium er rasjonalistenes aller verste feil. Det essensielle i deres religion er en lære om at mennesker blir forandret og nye når de har fått fjernet visse uvaner og har begynt å leve et dydig og moralsk liv, mens Guds ord lærer at vi først må bli født på ny for å bli i stand til å avstå fra de aktuelle syndene og gjøre gode gjerninger. De elsker å sitere det velkjente utsagnet: Ekte omvendelse er å slutte å gjøre det du har gjort før. Utsagnet kan brukes på en rett måte og er brukt slik av våre forfedre. Men de mente: «Dere som roser dere av å ha en rett tro, men lever et ondt og syndig liv, vær stille med pratet deres om troen; å gjøre en slutt på det gamle livet, det er en ekte omvendelse.» Rasjonalistene forstår dette slik: «Vær ikke bekymret. Det Gud krever av en god kristen, er at han oppgir sitt gamle liv. Dette er omvendelse.» Slik lyder moralistenes avskyelige lære.
Men kristendommen gir oss den rette undervisning med ett uttrykk: «vend om», som betyr: forandre sinnelag. Med disse ordene konfronterer Jesus synderen, forteller ham at først av alt må det finne sted en forandring i hans innerste vesen. Det han krever, er et nytt sinn, et nytt hjerte, en ny ånd; ikke å kutte ut ondskap og gjøre gode gjerninger. Ved å gjøre dette til den første, grunnleggende nødvendighet for å kunne være en kristen, legger han øksen til roten på det onde treet.
Joh 3,3: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Det Herren mener er: «Alt det du bestemmer deg for å gjøre mens du ennå er i din naturlige tilstand, er synd. Du må først bli av ånd før du kan frambære ekte åndens frukter.»
Matt 12,33: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.» Uten at et menneske er blitt en fullstendig ny skapning og totalt forandret, gjenfødt og med et nytt sinnelag, vil alt han gjør bare være falske og dårlige frukter, for av naturen er han et ondt tre.
Matt 15,13: «Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.» Bare det er gode gjerninger som Gud selv har virket. Enhver gjerning som man virker ut av egen fornufts kraft og naturlig vilje, er en plante som må rykkes opp med roten. Gud vil ikke godkjenne den, men krever at den fjernes fra hans åsyn som synd og skam. For den er sprunget ut av et ondt hjerte, et hjerte som ikke bryr seg om Gud.
1 Kor 13,3: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Det det kommer an på, er ikke gjerningene i seg selv, men kjærligheten de springer ut av. Jeg må være så ynkelig fattig som bare det og ute av stand til å hjelpe noen økonomisk. Likevel vil Gud akte det som velbehagelige gjerninger at jeg tross min fattigdom har kjærlighets lyst til å tjene og hjelpe alle mennesker.
(Fortsettelse følger)
Evan Luth 