Evan Luth

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.
(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.

Tese 17 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det kan ikke sies å være et kriterium for en kristen at han aldri faller i grov synd. For også det hender iblant, men hver gang det skjer, overgir han seg betingelsesløst, om ikke alltid umiddelbart, til Guds ord. Til å begynne med kan han gjerne være så forblindet av djevelen at han tror han har rett, men til sist overbeviser likevel Guds ord ham om at han tok feil, og så ber han ydmykt om tilgivelse, mens derimot en hykler påstår så lenge han bare kan, at han handlet rett.

Mange forkynnere tegner et bilde av kristne som om de aldri frykter døden. Også dette er en alvorlig feilrepresentasjon, for sannheten er jo at de aller fleste kristne er redde for å dø. Hvis en kristen er fryktløs overfor døden og sier seg rede til å dø når som helst, så har Gud vist ham en helt spesiell nåde. Enkelte har gitt uttrykk for en slik overbevisning, før de av legen sin fikk vite at de ikke kom til å leve natten over. Men da ble de grepet av en forferdelig angst. Tegn derfor for Guds skyld ikke et falskt bilde av en kristen. Når du har tegnet bildet ditt, så prøv om du kan gjenkjenne deg selv i det.

Selv utpreget hovmod kan bryte fram i en kristen, som er noe av det aller verste en kan falle i, for det er å bryte det 1. bud. Av naturen er vi alle stolte og hovmodige, men noen mere tilbøyelige til den synden enn andre. Koleriske mennesker som har det en kaller sterk vilje og stor energi, har som regel stor selvtillit og forlanger at andre skal vise dem høyaktelse – et resultat av et avskyelig hovmod. Slike synder finner en altså. Bare se på Herrens disipler som kranglet med hverandre om hvem som var den største. Hvis ikke dette tilfellet var nevnt i Bibelen, ville vi neppe ha trodd at disiplene kunne kjekle som små barn om hvem som skulle sitte øverst, eller at mor til Sebedeus-sønnene ville be om at en av hennes sønner måtte få plassen ved Herrens høyre side. Vi skjønner av det Lukas her forteller, at disiplene var bekymret og ute av seg, for de visste at deres handlemåte var skammelig. Når så Herren refset dem, følte de seg så ille til mote av skam at de helst ville gjemme seg bort.

Det er likeledes fullstendig galt å skildre den kristne som en som alltid er brennende i sitt bønneliv og at bønn er det kjæreste han vet. Det er ikke tilfelle, det krever mye kamp og strid å få en kristen til å be vedholdende og inderlig og tillitsfullt skjønne at han virkelig får av Gud det han ber om. Selv om det er tider da en kristens kjøtt og blod – hans naturlige menneske – er blitt trengt tilbake, og det føles som han allerede var i himmelen og har det inderligste samfunn med Gud, så betyr ikke det at han aldri mer plages av et kjøttslig sinn.

Kristne kan også fristes av begjæret etter rikdom. Hvis de ikke ble advart og formant, ville de bli trukket inn i snaren og gå evig fortapt. Når en skal bedømme et menneske, er det avgjørende å vite om han elsker Guds ord og Frelseren, eller om han er forherdet og lever et skammelig liv. Noen mennesker vil gjerne vise seg fram som særskilt hellige ved å unngå konversasjon, løfte øynene fromt mot himmelen, til stadighet sitere Bibelen, og lese Skriften i alle sine fristunder, for å imponere folk med sitt eksemplariske kristenliv. Vi må ikke tro at bare de er kristne som framviser en slik gudsfrykt. Jeg vil ikke påstå at de ovennevnte umulig kan være kristne, men jeg er sikker på at den som er helt og fullt overgitt til en slik praksis er en ynkelig hykler. Bare les evangeliet og merk deg hvordan disiplene samtalte med Herren og oppførte seg når Han var til stede. Med usminket oppriktighet ga de uttrykk for det de hadde på hjertet, selv Johannes, den disippelen Jesus elsket høyest. Kristus mente ikke at de av den grunn var uomvendte. Nei, han behandlet dem som rett omvendte selv om de fortsatt hadde mye igjen av sin kjøttslige, gamle Adam.

Du må gjerne i prekenene dine henvise til gjerninger som er gjort av sterke eller ekstraordinært trofaste kristne. Det vil slett ikke skade tilhørerne dine å måtte erkjenne at de selv ennå ikke har nådd samme grad av fasthet i troen, – men tvert imot kan det anspore til fremgang i kristenlivet deres.

Når nye medlemmer skal tas opp i menigheten og du skal samtale med dem, må du ikke betrakte dem som ugudelige og uomvendte mennesker selv om de ikke med en gang snakker ivrig i vei om religion og tro med deg. Det fins mennesker som klynger seg til sin Frelser men ikke er i stand til å snakke så mye om troen sin, selv om de nok ellers – om andre temaer – kan være ganske pratsomme. Andre igjen har kanskje ikke særlig mye erfaring i det åndelige livet, og er muligens av den grunn ikke i stand til å si så mye.

Tese 17 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium
av C.F.W. Walther

kirke Borgholms_kyrka_2021 David Castor wiki

(Borgholms kyrka. Foto: David Castor, via Wikimedia Commons)

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Unge, ennå uerfarne pastorer gjør ofte denne feilen. De ønsker å gjøre effektivt inntrykk på menigheten, vekke folk opp av kjødelig sikkerhet. De tenker seg at, for å forhindre at hyklere regner seg som kristne, bør standarden de krever av dem som er kristne være meget høy. Men her er vi ved et punkt hvor pastoren må være forsiktig så han ikke går ut over Guds ord, for ellers kan han i sin iver volde stor skade på tilhørernes sjeler. Kristne er nemlig på mange måter ganske annerledes fra beskrivelsene som (med gode hensikter) gis av dem i prekener. Pastoren ønsker å vekke menigheten opp av sløvhet og advare mot selvbedrag. Imidlertid må ikke dette være hans endelige siktemål. Målet må jo være å lede tilhørerne til visshet om at de har syndstilgivelse fra Gud, håp om evig salighet, at de kan ha frimodighet i dødens stund. Den som ikke setter seg dette som sitt endelige mål, kan ikke være en rett evangelisk pastor. Derfor må han for Guds skyld være forsiktig så han ikke sier f.eks.: «Den som gjør dette eller hint, er ikke en rett kristen», uten å være på helt sikker grunn. For ofte kan en kristen oppføre seg svært ukristelig.

I Rom 7,18 skriver Paulus: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.» Apostelen skildrer her en kristen som et slags dobbeltvesen. En sann kristen bærer alltid på ønsket om å gjøre det som er godt, og bare det. Men ofte handler han likevel annerledes. Om derfor en pastor beskriver en kristen som en som ikke bare vil det gode, men også alltid gjør det, er den beskrivelsen helt ubibelsk. Å ville det som er godt, er en kristens hovedmotiv, men ofte mislykkes han i å la den gode vilje råde. Før han egentlig er klar over det, kan han være kommet på villspor og falt i synd. Siden angrer han og skammer seg. Men han behøver slett ikke være falt ut av nåden for det.

Rom 7,14: «Vi vet at loven er av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden.» En kristen er Jesu Kristi tjener – hans slave – men adlyder ikke sin herre motvillig og ugjerne som andre herrers slaver gjør. For de viser lydighet med aller største motvilje. Når apostelen må rope som han gjør: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» så vil han som en sann kristen, som har fått se hvilken ynkelig synder han egentlig er, klynge seg desto fastere til Kristus og jage vekk djevelens anfektelser som vil ha ham til å tro at han er falt ut av nåden og har mistet Gud.

Fil 3,12: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» I dette livet ligger vi alltid noe etter, for vi forstår ikke alt. For en kristen kan det synes som om der var tider da han var mer hellig og bedre greide å hanskes med synden. Det kan faktisk også være tilfelle, og hans nåværende situasjon kan skyldes åndelig tilbakegang. Men den korrekte forklaring på hans nåværende tilstand kan også være at han nå ser mye klarere hvilken skrøpelig skapning han er.

Gal 5,17: «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.» En pastor har derfor ingen rett til å avvise en person som ikke-kristen fordi han ikke gjør alt slik som han burde, så lenge personen sier at han ikke ønsker eller vil beholde sine skrøpeligheter. Om han begår synd av svakhet, eller overilet og i tankeløshet, kan han likevel være en kristen.

Jakob 3,2: «Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» En kristen synder ikke bare i tanker, begjær, miner og ord, men også i handlinger – noe som gjør det klart for hele verden at han fremdeles er et stakkars skrøpelig menneske.

Hebr 12,1: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss.» En kristen vil alltid legge bort synd som stadig tynger, men får den kanskje ikke helt ut av hjertet, noe som gjør trøtt og motløs. Hans oppførsel ville blitt ganske annerledes frimodig og heroisk hvis han ikke stadig måtte hale og dra et kjødelig sinn med seg.

Vår Frelser lærer alle kristne å ta denne daglige bønn med i Fadervår: «Forlat oss vår skyld.» Hver dag legges en ny byrde av skyld på hjertene og samvittighetene våre. Å skildre et kristent menneske som absolutt perfekt i alt – noe han ikke er – eller regne opp slike kjennetegn på en sann kristen som ikke alle kristne kjenner seg igjen i, er å tegne et galt bilde, noe som kan forårsake veldig stor skade. For av en slik karakteristikk vil kristne med en levende samvittighet kunne trekke den konklusjonen at de ikke er kristne. Derfor må pastoren gi den rette medisin når kristne vakler i synd og straks reise dem opp av fallet, forutsatt at ikke synden var tilsiktet, for var den tilsiktet, ville Den Hellige Ånd være drevet ut. En kristen lærer av erfaring å ane fare, og har han falt i synd, føler han seg straks drevet til å søke sin himmelske Far, bekjenne synden og be om syndstilgivelse for Jesu skyld. Han får også en indre forvissning om at han er tilgitt.

Ofte blir en kristen skildret som var han tålmodig som Job. Pastoren sier kanskje: «Du kan ta alt fra en kristen, men like fullt vil han vitne frimodig: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn» (Job 1,21), og pastoren tror at hans bemerkninger er helt ut bibelske. Det er sant at Job virkelig uttrykte seg slik, men ikke at alle kristne gjør det. Det er ikke å være konsekvent mot troen å sette opp slike mål i prekenen. Mange kristne er nemlig svært utålmodige når de er i vanskeligheter. Utålmodigheten kan være stor også i hverdagsbagateller. Men når han åndelig talt kommer til seg selv og ser tingene i rett lys, skammer han seg over dette.

(Fortsettelse følger: Tese 17 (del 2:2)

Tese 16 (del 2:2)

Embed from Getty Images

(forts.)

Selv troende pastorer kan komme til å blande samme lov og evangelium – ofte uten å være klar over det – og da ikke først og fremst i prekenene sine, men når de utøver sjelesorg og kirketukt. Mange pastorer og menigheter gjør feil i utøvelsen av kirketukt. Når man f.eks. tar seg av en drukkenbolt som straks bekjenner sin sorg over synden – noe disse vanligvis gjør – så lar en uerfaren pastor seg lett lure av en slik bekjennelse. Drankeren kan være blitt suspendert fra menighetsfellesskapet for å holdes under oppsikt f.eks. i tre måneder. Så kommer en broder og forteller den gode nyhet at drankeren har holdt seg edru hele den fastsatte tiden, og pastoren bestemmer seg for at mannen nå er rett omvendt, mens han i virkeligheten fortsatt er en heller gudløs person. Vær på vakt mot å bli lurt på den måten.

Det samme kan skje når en som har pleid å banne og sverge slutter med dette for en tid, etter å ha blitt formant av menigheten. Eller for å ta det eksemplet at en har forsømt sin kirkegang over et lengre tidsrom, og derfor neppe kan sies å være en kristen. Etter at menigheten har snakket med ham om dette, kommer han kanskje i kirken flere søndager på rad. Men er det slik at denne ytre handlingen i seg selv gjør ham til en kristen? Slett ikke, hvilket som helst gudløst menneske kan da vel gjøre dette. De forannevnte personene må bli ledet til å erkjenne at kristne mennesker ikke oppfører seg som de har gjort; om man gjør slikt, er det et tegn på at man har falt ut av nåden. Det kreves arbeid og omsorg av en pastor å føre en slik til gjenfødelse ved Guds ord. Og er han ikke villig til å påta seg dette arbeidet, viser han likegyldighet for sjelen til vedkommende.

Eller la oss ta det eksemplet at noen som har vært likegyldige og trege når det gjelder nattverdsdeltagelse, kommer til sakramentet på ny etter at pastoren har formant dem. Hvis pastoren er tilfreds med dette, er han skyldig i sammenblanding av lov og evangelium. Eller for å ta enda et eksempel: griskhet og gjerrighet. Menigheten kan være så gjerrig at den nekter å ta opp kollekt for å dekke pastorens lønn. Da må ikke pastoren bestemme seg for å gi menigheten en tordentale for å få dem til å åpne pengepungen. Å åpne folks pengepung ved hjelp av loven er slett ingen stor bedrift. Isteden skal han forkynne slik at tilhørerne vekkes opp fra sin åndelige søvn og død. Vil han ikke gjøre dette, blir han skyldig i det denne sekstende tesen vår handler om.

Luther understreker at alt det en gjenfødt person gjør, er velbehagelige gjerninger for Gud. Også det å unne seg selv et godt måltid mat, å spise eller sove, er gode gjerninger han gjør; altså ikke bare det han utfører av hardt arbeid. En lovtrell kan arbeide og streve hardt, men alle hans gjøremål er bare et martyrium som leder ham videre mot fortapelsen. En kristen derimot har det rette sinnelag i alt det han gjør, og derfor er alt velbehagelig for Gud. Fra en ren kilde kan det ikke renne noe annet enn rent, godt vann.

Septembertestamentet

På borgen Wartburg, i perioden desember 1521 – februar 1522, arbeidet Martin Luther iherdig med å oversette Det nye testamente til tysk. I mars 1522 forlot han tilfluktsstedet og vendte tilbake til hjembyen Wittenberg, der manuskriptet først ble revidert og finpusset med hjelp fra Philipp Melanchthon og andre, deretter levert til boktrykkeren Melchior Lotter. I september samme år ble så det såkalte Septembertestamentet utgitt, med illustrasjoner av Lucas Cranach d.e. En svært viktig begivenhet i kirkens og litteraturens historie.

septtext — Septembertestamentets tittelblad

Dette var ikke aller første gang Skriften ble utgitt på tysk. Tidligere versjoner var imidlertid ikke oversatt fra originalspråkene, men fra den latinske kirkebibelen; og de hadde en tysk språkdrakt som kjentes fremmed for folk flest. Septembertestamentet var annerledes; foruten at Luther kom nærmere grunnteksten ved å oversette direkte fra gresk, la han stor vekt på at de tyske ordene og setningene skulle være lette å forstå for alle, ikke bare for de lærde. I forkledning som «Junker Jörg» hadde han besøkt markedsplasser nær Wartburg for å lytte nøye til hvordan folk snakket til daglig.

Luthers nyoversettelse fikk enorm etterspørsel og ble etter hvert en folkebok, flittig brukt i kirker, skoler og hjem. Humanisten Johann Cochlaeus klaget over at “Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde. Noen lærte det utenat og bar det med seg i hjertet. Etter noen få måneder anså slike folk seg så lærde at de ikke skammet seg over å diskutere troen og evangeliet med katolske legfolk, ja til og med prester og munker og teologiprofessorer.”

Septembertestamentet, utgitt i mellom 3-5.000 eksemplarer, ble raskt utsolgt og måtte trykkes i nytt opplag allerede i desember samme år (”Desembertestamentet”). Året etter ble boken publisert i hele tolv utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. Luthers nytestamente, og senere helbibel (1534), ble svært viktig for evangeliets utbredelse, og satte dype spor også i samfunnslivet forøvrig. For nå ble det nemlig stor satsing på utdannelse for alle, slik at hele folket skulle kunne lese Guds ord. Sachsen-dialekten som Luther hadde benyttet seg av i oversettelsen, ble etter hvert et felles tysk ”bokmål”, et skriftspråk som bandt folket sammen. Luther ønsket at ikke bare de lærde, men også vanlige folk skulle forstå hva reformasjonen handlet om; Septembertestamentet og Bibelen på folkemålet var sterkt medvirkende til at ”mannen i gata” fikk en ny selvtillit og frihet til å ha en mening om kirken, troen og mye annet. Luthers oversettelse inspirerte dessuten oversettere og utgivere i andre land; i tiden som fulgte utkom det nye bibler bl.a. på engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Tese 16 (del 1:2)

Guds nei og Guds ja

av C.F.W. Walther

For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid

Embed from Getty Images

Hvor viktig denne tesen er, blir tydelig når en tenker over at verre sammenblanding av lov og evangelium enn den som nevnes her, overhodet ikke er mulig. Ve den pastor som med sin forkynnelse leder folk til å tenke at de er gode kristne når de bare har greid å slutte med å røve og stjele og litt etter litt også vil kvitte seg med andre svakheter som ennå måtte finnes i dem. De forandrer evangelium til lov når de slik presenterer omvendelsen som et menneskeverk, mens ekte omvendelse, som virker en levende tro i mennesker, er en virkning av evangeliet alene.

Denne grove sammenblandingen av lov og evangelium er rasjonalistenes aller verste feil. Det essensielle i deres religion er en lære om at mennesker blir forandret og nye når de har fått fjernet visse uvaner og har begynt å leve et dydig og moralsk liv, mens Guds ord lærer at vi først må bli født på ny for å bli i stand til å avstå fra de aktuelle syndene og gjøre gode gjerninger. De elsker å sitere det velkjente utsagnet: Ekte omvendelse er å slutte å gjøre det du har gjort før. Utsagnet kan brukes på en rett måte og er brukt slik av våre forfedre. Men de mente: «Dere som roser dere av å ha en rett tro, men lever et ondt og syndig liv, vær stille med pratet deres om troen; å gjøre en slutt på det gamle livet, det er en ekte omvendelse.» Rasjonalistene forstår dette slik: «Vær ikke bekymret. Det Gud krever av en god kristen, er at han oppgir sitt gamle liv. Dette er omvendelse.» Slik lyder moralistenes avskyelige lære.

Men kristendommen gir oss den rette undervisning med ett uttrykk: «vend om», som betyr: forandre sinnelag. Med disse ordene konfronterer Jesus synderen, forteller ham at først av alt må det finne sted en forandring i hans innerste vesen. Det han krever, er et nytt sinn, et nytt hjerte, en ny ånd; ikke å kutte ut ondskap og gjøre gode gjerninger. Ved å gjøre dette til den første, grunnleggende nødvendighet for å kunne være en kristen, legger han øksen til roten på det onde treet.

Joh 3,3: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Det Herren mener er: «Alt det du bestemmer deg for å gjøre mens du ennå er i din naturlige tilstand, er synd. Du må først bli av ånd før du kan frambære ekte åndens frukter.»

Matt 12,33: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.» Uten at et menneske er blitt en fullstendig ny skapning og totalt forandret, gjenfødt og med et nytt sinnelag, vil alt han gjør bare være falske og dårlige frukter, for av naturen er han et ondt tre.

Matt 15,13: «Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.» Bare det er gode gjerninger som Gud selv har virket. Enhver gjerning som man virker ut av egen fornufts kraft og naturlig vilje, er en plante som må rykkes opp med roten. Gud vil ikke godkjenne den, men krever at den fjernes fra hans åsyn som synd og skam. For den er sprunget ut av et ondt hjerte, et hjerte som ikke bryr seg om Gud.

1 Kor 13,3: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Det det kommer an på, er ikke gjerningene i seg selv, men kjærligheten de springer ut av. Jeg må være så ynkelig fattig som bare det og ute av stand til å hjelpe noen økonomisk. Likevel vil Gud akte det som velbehagelige gjerninger at jeg tross min fattigdom har kjærlighets lyst til å tjene og hjelpe alle mennesker.

(Fortsettelse følger)

Himmelsk fredsaktivisme

Preken av pastor Tor Jakob Welde

Joh 14,23-27:
Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Hva hadde vi vært, og hva skulle vi gjort, uten Talsmannen? I teksten vår snakker Jesus til disiplene, den siste kvelden før han skulle dø på korset. Han har vært sammen med dem i tre år og undervist dem mye om Guds rike. Men det er mange ting de ikke forstår, og de er fæle til å glemme ting de har lært. De er bare mennesker; fiskere og andre helt vanlige folk fra Galilea. Hvordan kom dette til å gå, når Jesus snart ikke lenger skulle gå i lag med dem? Jo, Jesus sa: ”Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Og på pinsedagen kom oppfyllelsen av dette løftet: Den Hellige Ånd kom og fylte disiplene på en mektig, herlig måte, sterkere enn noen gang før. Peter talte til folkemengden, og tre tusen mennesker ble døpt! Nå var arbeidet i full gang med å forkynne evangeliet om den oppstandne frelseren for alle folkeslag, på alle verdens språk. Guds rike måtte utbres til fjerne kyster, i øst og vest, sør og nord! Pinseunderet i Jerusalem har spredd seg som ringer i vannet, og som ild i gresset, og har også nådd fram hit til Skandinavia. Det har skjedd under her hos oss: Gud har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter!

Mange forbinder vel kanskje Den Hellige Ånd mest med store tegn og synlige under, helbredelser, tungetale osv. Men merk at Herren sier i teksten at Talsmannens oppgave har med Jesu ord å gjøre: han skulle bli sendt i Jesu navn for å lære disiplene, minne dem om alt det han har sagt dem. Og akkurat det gjorde Talsmannen, han lærte disiplene alt det Jesus ville de skulle vite, og han minte dem om alt Herren allerede hadde sagt dem. Og apostlene og disiplene skrev det ned, ord for ord, ledet av Gud Den Hellige Ånd. Slik at vi i dag har den undervisningen fra Jesus, i Bibelen. Den hellige Skrift er et sant under, av Talsmannen. Når Paulus og de andre apostlene talte om nådens hemmeligheter, var det ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden” (1 Kor 2,13). Bibelen gir oss svar på alt vi trenger å vite for å bli evig salige.

Men slik vi mennesker er av naturen, står vi Guds Ånd imot! Og vi betrakter evangeliet som merkelig uforstand. Vi trenger sårt å bli overvunnet, undervist og overbevist av Talsmannen. Og sannhetens Ånd, han lærer oss sannheten, først om oss selv og den situasjonen vi er i, han gir oss en presis diagnose: Han viser oss synden vår, som bor i oss omtrent som en kreft som har fått veldig stor spredning. Han viser oss at vi står med stor skyld for Guds domstol, vi har forbrutt oss mot alle Guds bud, ved misunnelse, grådighet, misnøye, utakknemlighet, kjærlighetsløshet, likegyldighet osv. osv. Syndens lønn er døden, og vi er evig fortapt, slik vi er i oss selv. Talsmannen overbeviser oss om synd og om hvor veldig stort behov vi har for redning.

Så fortsetter han å undervise oss om det vi mest av alt trenger å vite: At Gud har sendt sin Sønn for å redde oss fra oss selv og synden som bor i oss. Talsmannen lærer oss om hva Jesus har gjort for oss, at han har levd et hellig liv for oss som vår stedfortreder, og at han har forsonet oss med Gud og skapt fred ved sitt blod på korset. I Det gamle testamente var det profetert om Fredsfyrsten som skulle komme. Og ved å ta på seg all vår syndeskyld og sone hele den straffen vi har gjort oss fortjent til, har Jesus vunnet full tilgivelse for Adams ætt; dermed har han skapt fred, fred med Gud.

Dette er den herlige gaven han har etterlatt oss. Han sier i teksten vår: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Verdens fred er en fred som ikke varer, den kan plutselig ta slutt. Verdens lykke, glede og fred er kortvarige greier. Men Jesu fred, som han har etterlatt oss og gir oss, den varer for evig!

Det virker kanskje nokså fornuftig å tenke at fred med Gud, ekte åndelig fred, må være noe som vi personlig må oppnå ved å gjøre en ærlig og alvorlig innsats, ved å gjøre og tenke rett, jobbe med holdningene våre, så vi blir mest mulig sånn som Gud vil ha oss. Det virker kanskje fornuftig, men er helt feil. Vi kan ikke oppnå fred med Gud ved egen kraft og noe vi selv gjør, det går ikke. Vi trenger den freden som Jesus gir. Når Talsmannen lærer oss om Jesus, gir oss hans ord, ja da, bare da kommer Jesu fred til oss. Gjennom nådens midler.

Menneskelige fredsavtaler har jo ofte blitt brutt, tenk for eksempel på vår tids midtøstenkonflikt. Det blir glede og optimisme når en fredsavtale blir undertegnet. En tid er det fred; og så begynner plutselig krig og uroligheter igjen, dessverre. Men Jesu fred består! På tross av våre stadige fall – vi snubler jo, vi svikter, vi synder; Jesu fred forsvinner ikke. Selv om vi ikke alltid kan føle den. Følelsene våre skifter jo fra dag til dag, fra time til time. Jesu fred er ikke en flyktig følelse. Den er en permanent fred som er bygget på – og holdes på plass av – Guds eget ord. Og som nevnt er dette altså ikke en fred som kommer an på dine og mine åndelige anstrengelser; nei freden er jo noe som gis til oss. ”Min fred gir jeg dere.”

Fredens evangelium dekker over all synd vi har gjort og gjør, både tanker, følelser, ord og gjerninger. Jesus visker det ut, renser oss for all urettferdighet. Talsmannen, Guds Ånd, minner oss om freden Kristus har vunnet for oss, han trøster oss med evangeliet, om og om igjen, ved nådemidlene, Ordet og sakramentene. Han leder oss tilbake til løftene vi fikk i dåpen, og viser oss at vi er frikjent, vi står rettferdige for Gud! Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, uten gjerninger, ja da har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hold fast på ordet

Jesus har gitt oss sitt hellige ord via sine apostler og evangelister og har formant oss å holde fast ved hans undervisning. Han har ikke sagt at vi får velge og vrake blant det han har sagt. Vi kan ikke si at ”vi holder fast ved den og den læren, men andre ting synes vi ikke det er så nøye med, og vi ville jo møte så mye kritikk og latterliggjøring om vi skulle holde fast på de lærene”. Jesus sier i teksten vår: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.»

Å holde fast på Jesu ord, er det samme som å tro det ordet sier, holde det for sant, ta imot det ordet gir, ta imot freden, hans fred. Det betyr også at vi vil innrette livet vårt etter det, bekjenne det for verden, og være sannheten tro i kjærlighet. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,” sa han en annen gang, og i misjonsbefalingen: at vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem i den treenige Guds navn og ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.”

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Nå er ikke kjærligheten det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Kjærligheten er fra Gud, ikke fra oss. Men: ved troen får vi den i hjertet vårt, så vi elsker ham igjen. Fordi Gud har gitt oss sin kjærlighet i Kristus Jesus, og fordi Talsmannen gir oss makt og kraft til å tro, så kan vi elske Gud og holde fast på hans ord. Så vi elsker Jesus fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19).

Guds bolig i oss

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Tenk, at den treenige Gud kommer og bor i deg som tror på Jesus og holder fast på hans ord. Fins det da noe du behøver å skjelve for og være redd for her på jorden? Nei, hold bare fast på Jesus, hans ord og løfter, og ikke vær bekymret og redd, om så hele verden raser imot Gud og imot deg. Overlat bare dette til Jesus og din himmelske Far. Du er trygg. Ingen kan røre et eneste hårstrå på hodet ditt uten at Gud tillater det. Uansett hva du måtte møte og støte på i livet ditt, sykdom, lidelse eller annen nød – uansett vil Gud være med deg. Ja, for han bor jo i deg (!) Og kan det forresten tenkes noen større ære og herlighet for mennesker som deg og meg, enn at vi får være bolig for den treenige Gud?

Er det mulig? Går det an? Ja, det er jo det Jesus sier: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Men, sier du, Gud er jo hellig, og vi er jo syndere? Er det ikke mangel på beskjedenhet, ja er det ikke toppen av innbilskhet, å gå rundt og tenke om seg selv at ”den hellige treenige Gud bor i meg”? Vel, av naturen, i oss selv, er ingen av oss hellige. Det er klart. Men: om vi enn er fattige elendige syndere, så er jo Jesus Kristus hellig, og dåpen hans er hellig, og ordet hans, og nattverden, og hans Ånd. Der er den rette helligheten. Og den er en nådig gave fra Gud. Og når den gaven er blitt vår (fordi vi har fått den), så trenger vi faktisk ikke å tvile på at vi er hellige. Vi er samtidig syndere – og hellige! Vi er hellige i Kristus, det er virkelig sant. Og vi tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allminnelig kirke, de helliges samfunn, altså samfunnet av de hellige, et samfunn som vi er blitt satt inn i, av bare nåde.

Av egen fornuft og kraft kan jo du og jeg ikke tro på Jesus, vår Herre, eller komme til ham. Men, som Luther forklarer, ”Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.”

Gud skal bevare din kropp og sjel til evig liv. Så la derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.

Sibylle av Kleve

Cranach_Cleve — Sibylle von Kleve, maleri av Lucas Cranach d.e., 1531.

En interessant dame fra renessansen har rundet de 500: Sibylle von Jülich-Kleve-Berg, født 17. juli* 1512 i Düsseldorf, var en ivrig og betydningsfull støttespiller for Martin Luther og reformasjonen, sammen med sin ektemann, Johan Fredrik I, kurfyrste av Sachsen (nevø av Fredrik den Vise).

Kurfyrstinne Sibylle var eldste datter av hertug Johan III av Kleve og Maria av Jülich-Berg. Ekteskapet hennes ble arrangert av politiske grunner, etter lange forhandlinger. Hun var femten år gammel da bryllupet sto, i 1527. At det ble et kjærlig og lykkelig ekteskap, kommer tydelig fram av brevene hun og ektemannen skrev til hverandre de fem årene han satt i fangenskap etter den schmalkaldiske krig.

Johan Fredrik I sto i spissen for fyrstealliansen Schmalkalden-forbundet, som støttet Luther og reformasjonen etter at keiser Karl V. i 1530 avviste Den augsburgske bekjennelsen. Johan Fredrik og Sibylle sto i et nært forhold til ekteparet Luther, og fulgte engasjert med på hvordan reformasjonen utviklet seg. På slottet sitt i Torgau bygde de et kapell spesielt beregnet for luthersk gudstjenesteliv og inviterte Martin Luther til å komme og holde innvielsesprekenen. De leste ivrig reformatorenes skrifter og var pådrivere for den første utgivelsen av Luthers samlede verker.

I et brev fra Sibylle til Luther, datert 27. mars 1544, Weimar, spør hun om hvordan det går med helsen hans – reformatoren var jo mye plaget av sykdom siste delen av sitt liv – ”Det kan aldri gå så bra for deg, at jeg ikke ønsker deg mange tusen ganger bedre i tillegg, og alt godt i denne foranderlige verden, inntil tiden kommer da vi alle skal bli forvandlet. Må Gud hjelpe oss alle fram til saligheten. Amen. (..) Vi ber for deg og din kjære hustru til den allmektige og nådige Gud, at Han må bevare dere både til kropp og sjel, og også gi dere et langt liv, for sitt guddommelige Ords skyld, som du har trøstet meg og mange andre mennesker med.”

Luther svarer tre dager senere og takker for omsorgen hun har vist ham; det står bra til med ham og familien. ”Men jeg har problemer med hodet mitt, det er gammelt, kaldt, sykt og svakt. Jeg har levd lenge nok. Må Gud gi meg en salig dødsstund når denne late, ubrukelige makksekken skal forenes med sitt folk under torven (..) Det ser ut som vonde tider nærmer seg. (..) Men vi har det kjære Guds Ord, som trøster oss og holder oss oppe i dette livet, og som lover og bringer oss det salige livet. (..) Vi har også bønnen, som behager Gud og som Han hører i rette tid.” Luther skriver videre, at med tanke på disse rike skattene som Gud så ufortjent har velsignet dem med, ”er det bare rett og rimelig at vi opplever vonde ting her i tiden og gladelig utholder dette, men også at vi bør føle medynk med den blinde, miserable verden og spesielt de høye mektige verdens ledere, som er blitt ranet for denne velsignelsen (..) Må Gud en gang opplyse dem så de med oss kan se, erkjenne, og hige etter nåden, Amen. Min Käthe ber i all ydmykhet sitt arme Fadervår for Deres Kongelige Høyhet og hilser så mange takk for at Deres Kongelige Høyhet så vennlig har tenkt på henne.” **

Sibylle fødte fire sønner. Hun endte sitt jordeliv i 1554, 41 år gammel, i Weimar.

Hennes yngre søster, Anna (kjent som Anne of Cleves, 1515-1557), ble gift med kong Henrik VIII av England, som den fjerde i rekken av hans seks berømte koner.

406px-Lucas_Cranach_d._Ä._040 — «Sibylle av Kleve som brud», maleri av Lucas Cranach d.e.

* Enkelte kilder oppgir 17. januar som fødselsdatoen.
** Luther on Women. A Sourcebook. Edited and translated by Susan C. Karant-Nunn and Merry E. Wiesner-Hanks, Cambridge University Press, 2003, pp.220-222.

Tese 15 (del 2:2)

For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Embed from Getty Images

(forts.)

Vær oppmerksom på enda to ting med hensyn til denne tesen. For det første blir det ofte innvendt at Skriften selv kaller evangeliet for en lov, og at evangeliet derfor gjerne kan kalles en forkynnelse til omvendelse, fordi loven jo tjener den hensikt å drive menneskene til omvendelse. Man siterer Rom 3,27, hvor det står: «Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.» Man holder seg til apostelens egen terminologi og hevder at også evangeliet er en lov. Men dette er å trekke ut en feil slutning fra apostelens ord. For det han sier her, er en «antanaklasis», dvs. at han benytter samme ord som opponentene hans har brukt, men i en annen mening, for å motbevise dem.

En annen innvending blir reist på grunnlag av Rom 10,16: «Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Her hevder man at ettersom det jo egentlig er loven som formaner til lydighet, så er evangeliet ikke kun et budskap om glede; det er en forbedret lov. Men det er en total forvrengning av dette skriftstedet å prøve å få det til å bevise at evangeliet i smal, egentlig betydning er en forkynnelse om omvendelse. Vi har å adlyde Guds vilje ikke bare slik den uttrykkes i loven, men også hans nådige vilje. Men den sistnevnte er ikke en vilje i og fra loven. Ved sin nådige vilje tilbyr og gir Gud oss alle ting. Når vi tar imot det han gir, heter det at vi adlyder ham. Det er en form for godhet av Gud å kalle dette lydighet. Og ja, når vi slik adlyder ham, så oppfyller vi også det første bud, for troen kreves i loven, men ikke i evangeliet. Evangeliet kalles «glade nyheter», men glade nyheter kan ikke være noe som formaner meg og krever av meg å utføre en eller annen oppgave. Bare det er gode nyheter som forteller meg at jeg får kaste fra meg all frykt og angst fordi Gud kommer meg i møte så full av nåde og barmhjertighet.

La oss nå slå opp en del av de skriftstedene som handler om evangeliet i egentlig mening og lære oss hvilke kjennetegn vi kan se etter. Vi kan finne fem slike kjennetegn:

1. Hver gang «evangeliet» omtales som kontrast til loven, er det tydelig at det ikke viser til den vide, men til den smale betydningen av ordet.
Ef 2,14-17: Forkynnelsen av loven, som ikke bringer fred, går forut for og etterfølges av evangeliet – som bringer fred.

2. Hver gang «evangeliet» presenteres som Kristi eget spesielle budskap eller som den læren som forkynner Kristus, kan det ikke samtidig vise til loven.
Joh 1,17: Kristus Jesus offentliggjorde ikke en ny og forbedret lov, men han renset loven for fariseernes falske tolkning, fordi en rett forståelse av loven er nødvendig før et menneske kan ta imot evangeliet.
Luk 4,18-19: Her forteller Herren Jesus om sitt oppdrag i verden, om den egentlige grunnen til at han forkynte som Kristus, verdens frelser. Han konkluderer talen sin med disse ordene, v. 21: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Ikke ett ord sa han til tilhørerne om loven, men henviste utelukkende til hva som tilbys de syke og fattige, de med knuste hjerter, de som lå i syndens og djevelens mange bånd og lenker.

3. Hver gang «evangeliet» rettes til arme, stakkars syndere, er det evangeliet i den smale, egentlige betydningen av ordet som er ment, Matt 11,5, Luk 4,18.

4. Hver gang syndstilgivelse, rettferdiggjørelse og frelse av nåde nevnes som virkninger av «evangeliet», er det evangeliet i smal betydning det vises til, Rom 1,16, Ef 1,13.

5. Når tro nevnes i relasjon til evangeliet, er det også snakk om evangeliet i den snevre betydning av ordet, Mark 1,15, Mark 16,15-16.

Tese 15 (del 1:2)

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Embed from Getty Images

For å forstå denne tesen rett, er det nødvendig å ha i minne at uttrykket evangelium har en lignende dobbel bruk som uttrykket omvendelse. For i den hellige Skrift blir de brukt både i en vid og en smal betydning. I den vide betydningen omfatter uttrykket omvendelse både syndserkjennelse, anger og bot, og tro, som vi tydelig ser i Apg 2,38 hvor det står: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, etc.» Apostelen sier ikke her: «vend om og tro». Følgelig refererer han til omvendelsen i vid betydning, troen inkludert. Han kunne heller ikke ha sagt: «Angre syndene og la dere så døpe.» Han må ha tenkt seg angeren sammen med troen. Det han mener, er dette: Hvis du erkjenner syndene dine og tror på det evangeliet jeg nå har forkynt for deg, så la deg døpe til syndenes forlatelse.»

Uttrykket omvendelse brukes i en smalere betydning for å betegne syndserkjennelse, anger og sorg over synden i f.eks. Mark 1,15, hvor vi leser: «Vend om og tro på evangeliet!» Her er det tydelig at døperen Johannes ikke inkluderte troen i omvendelsen, for da ville setningen inneholde en unødvendig gjentagelse. I Apg 21,21 forteller Paulus at han hadde «vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» Siden troen er nevnt for seg i dette skriftstedet, kan ikke uttrykket omvendelse her omfatte både syndserkjennelse, anger, og tro. På samme måte sier Herren mht. jødene, at selv etter døperen Johannes’ forkynnelse «vendte dere ikke om da heller, slik at dere trodde ham» (Matt 21,32). Med omvendelse refererer han til virkningene av loven og mener å si, at ettersom de ikke hadde blitt forskrekket av syndene sine, var det heller ikke mulig for dem å komme til tro. For det blir ikke noen tro i et hjerte som ikke først er blitt forskrekket.

Også uttrykket evangelium har to slike anvendelser, enkelte ganger en vid, og andre ganger en smalere. Den smale betydningen er den egentlige, primære. I den vide betydningen blir uttrykket ganske enkelt brukt som synekdoke (talefigur, hvor en del settes i stedet for helheten), som en betegnelse på Jesu forkynnelse i sin helhet, inkludert også f.eks. hans skarpe forkynnelse av loven, som i Bergprekenen og hans fordømmelse av gudløse mennesker. I tillegg benyttes uttrykket evangelium også som en motsats til Det gamle testamente (som ofte nevnes i betydningen «lovens undervisning»).

I Rom 2,16 leser vi: Den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium. Apostelen kan ikke her referere til evangeliet i den smale betydningen av ordet, for det har ingen ting med dommen å gjøre, da Skriften jo forkynner: «Den som tror på Sønnen, skal ikke bli dømt» (Joh 3,18, jmf. 5,24). Men ordet evangelium blir uten tvil brukt i sin smale betydning i Rom 1,16: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Her blir det først kalt en kraft fra Gud, dernest at det frelser enhver som tror. Ikke noe lovisk stilles. For loven krever jo at vi holder den. Følgelig taler apostelen om en Guds gave til verden og om troen, altså om evangeliet i smal betydning, eksklusive loven.

Ef 6,15 taler om «fredens evangelium». Da loven ikke makter å skape fred, men bare ufred, taler apostelen her om evangeliet i dets smale betydning, dvs. om den glade nyheten at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere.

Våre lutherske bekjennelsesskrifter følger Bibelen når de bruker ordet evangelium noen ganger i vid, andre ganger i smal betydning. Det forklarer et uttrykk som står å lese i dem, nemlig «Evangeliet forkynner omvendelse». Du må merke deg dette faktum for å kunne forstå tesen vår rett: en sammenblanding av lov og evangelium finner sted når evangeliet om Kristus, dvs. evangeliet i sin smale, primære betydning, gjøres om til en preken om omvendelse.

Det er ytterst farlig for tilhørernes sjeler hvis pastoren taler slik at tilhørerne får det inntrykk at han regner evangeliet i dets smale og egentlige mening som en forkynnelse av loven og Guds vrede mot syndere, idet han kaller dem til omvendelse. Å være uforsiktig med ordene og uttrykkene han bruker, er en stor og alvorlig feil, selv om pastorens personlige tro ellers kan være korrekt nok.

(Fortsettelse følger: Tese 15 – del 2:2)