«Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Rom 16,17
Dette bibelverset er et kall til sann enhet og troskap mot Bibelens lære. Herrens apostel formaner til å være på vakt mot dem som forvrenger den kristne læren og dermed skaper splittelse. Det som er splittende og som kan føre troende til fall, er altså de lærene som er i strid med den apostoliske lære. Jesu disipler kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som står for slike lærer, men må dra seg vekk fra dem, uansett hvor sympatiske og fine de ellers måtte fremstå.
Dette verset taler sterkt inn i vår tid. For det er så vanlig i dag å mene at sannhet er noe relativt og at vi derfor bør være tilbakeholdne med å uttale oss tydelig om hva som er sant og usant. Det kan oppleves støtende for mange at Paulus her vektlegger sannhet over toleranse og ytre enhet. Idealet nå er jo felleskristen aktivitet og samarbeid, at det må være høyt under taket og rom for vidt forskjellige læreoppfatninger.
Vi i Den Lutherske Bekjennelseskirke blir ofte oppfattet som veldig strenge når det gjelder læren om kirkefellesskap, fordi vi vil rette oss etter Skriftens mange formaninger og advarsler mot falsk lære. Ekte kristen enhet og enighet må alltid være basert på sannhetens ord i Bibelen. Avvik fra Guds Ords undervisning er aldri ufarlige, selv om de kanskje iblant kan virke små og ubetydelige. Som skrøpelige syndere er vi helt avhengige av å få den rette og uforfalskede medisinen. Falsk lære er som en surdeig som gradvis gjennomsyrer hele deigen (1 Kor 5,6; Gal 5,9), og det har fått alvorlige konsekvenser i kirkesamfunn rundt om i verden at Guds ords formaning om ikke å gi plass til falske lærere i så stor grad har blitt ignorert.
Samtidig som vi skal være på vakt mot avvik fra den sanne læren, skal vi enda mere glede oss over sannheten, den rene bibelske læren, slik Jesus vil: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). I Romerbrevet er apostelen Paulus full av jubel over læren om vår rettferdiggjørelse av nåde alene, ved troen alene, for Kristi skyld alene.
Vi har også grunn til å glede oss stort over enheten og enigheten med andre kristne, i vår egen lille kirke og i søsterkirker i andre land. I KELK-fellesskapet (Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse) har vi nå mer enn tretti søsterkirker rundt om i verden med samme tro, lære og bekjennelse. Dette fellesskapet er en herlig gave fra Gud og viktig å verne om. Kirkefellesskap handler ikke om å isolere seg, men først og fremst om noe positivt og gledelig, om å få være medarbeidere for sannheten, samarbeide om oppdraget å forkynne evangeliet for alle folkeslag og vinne mennesker for Guds rike.
«Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6).
Glade jul, maleri av Viggo Johansen. Public Domain, Wikimedia Commons.
Skikken med å pynte trær til jul begynte i Tyskland på 1500-tallet og spredte seg senere til store deler av verden. Dikteren Goethe beskrev gleden over juletreet: «Det etterlengtede øyeblikket når døren plutselig ble åpnet og åpenbarte et pyntet tre med lys, godter og epler» kunne fylle et lite menneske med «paradisisk henrykkelse». En tradisjon oppsto hvor barna fikk plukke epler og søtsaker fra treet på trettendedagen, også kalt «helligtrekongersdag».
Stjernen i toppen av juletreet symboliserer Betlehemsstjernen som skinte da Jesus ble født. De vise menn fra Østen brukte den som ledestjerne for å finne den nyfødte kongen. Da de fant ham, knelte de og ga ham gaver. Blant annet derfor har vi også tradisjonen med julegaver under treet.
Men hvorfor henge epler og annet spiselig på treet? Dette handler om juletreet som et symbol på Livets tre i Edens hage, med god frukt og evig liv for de som spiste. Vi leser i Bibelen at «Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). Gud tillot menneskene å forsyne seg av alle trærne, unntatt ett – treet til kunnskap om godt og ondt. De ble advart mot konsekvensene om de spiste av det. Men menneskene lot seg friste og spiste av den forbudte frukten (om det var et eple eller noe annet er uvisst).
Dette opprøret mot Gud førte synd, lidelse, sorg, forgjengelighet og død inn i verden. Det merker vi og hele menneskeslekten den dag i dag, i vårt eget liv, vår egen kropp, og når vi ser på verdens tilstand. Adam og Eva måtte ut av hagen, og veien til Livets tre ble stengt, slik at ikke noen skulle kunne spise av livstreet og leve evig her i syndefallets verden (1 Mos 3,22-24).
Nå ble livet et slit, menneskene måtte streve for å dyrke jorden og skaffe mat. Gud sa: «I ditt ansikts svette skal du ete ditt brød» (1 Mos 3,19), på hebraisk lechem (brød, også ofte oversatt mat). Her har vi det samme ordet som i Beit Lechem/Betlehem. Bet/beit betyr hus, så dette bynavnet betyr «brødhuset».
Til denne vesle byen i Judea kom de vise menn ridende på kamelene sine, som representanter for hedningfolkene. For her hadde Gud nå gitt verden mat. Jesus sa: «Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6,50-51). Med Jesu offerdød på korsets tre ble det skapt fred mellom Gud og mennesker (Kol 1,20). Frelseren vår har vunnet seier over syndens, djevelens og dødens makt. Dermed er veien til paradiset og Livets tre åpnet igjen.
Derfor har frukt og søtsaker på juletreet en vakker og herlig symbolikk: Med Jesu komme til jorden er det åpnet en ny vei, så vi kan få lov å spise og leve! Det vil si, vi får tro på ham, bare stole på Frelseren vår, som er «veien, sannheten og livet». Jesus gir oss evig liv. Han sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 14,6; 6,35). Om sin død på korsets tre sa han: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Gud lar nå alle få komme og spise, fra øst og vest, nord og sør.
Vi trenger ikke i dag å reise til Betlehem, «brødhuset», for å finne denne maten. Gud deler ut «det levende brødet» til oss over alt der evangeliet forkynnes. Det gode budskapet om nåde, tilgivelse, forsoning og fred med Gud for Jesu skyld lyder mange steder rundt om på kloden. Invitasjonen gjelder alle: «Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er … Vend øret hit og kom til meg, så skal dere leve! Kom og spis!» (Jes 55,2–3).
Mot slutten av Bibelens siste bok ser Johannes inn i paradiset, den nye himmel og nye jord med det nye Jerusalem. Og der, ved elven med livets vann, står Livets tre! Det bærer rikelig frukt (Johannes’ Åpenbaring 22,2). Alt som gikk tapt ved syndefallet, er gjenopprettet. Døden finnes ikke mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Gjennom Jesus har vi fått evig liv!
Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.
En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.
Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.
Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.
Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).
Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.
Preken i begravelsen til Ragnhild Hjelmaas. Hun var medlem i Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes (LBK) siden grunnleggelsen og tjente i mange år som forsamlingens organist. Lørdag 30. desember 2023 sovnet hun stille inn i Herren, og 5. januar 2024 ble hun gravlagt ved Olavskyrkja på Avaldsnes.
Kjære alle nære venner, familie og slektninger av Ragnhild. Vi føler med dere i sorgen. Hun etterlater seg et tomrom og kommer til å bli sårt savnet. 93 år er en høy alder, og ingen hadde vel forventet at hun bare skulle fortsette å bli eldre; en dag måtte jo livet hennes her på jorden ta slutt. Men det gjør naturligvis likevel vondt å bli adskilt fra et menneske vi er veldig glade i. Samtidig, når en person har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Ragnhild har gjort, da kan vi ha en herlig trøst, i hvert fall hvis vi har den samme troen og samme synet på liv og død som henne. Da behøver vi ikke å sørge uten håp (1 Tess 4,13).
Vi leser i 1. Korinterbrev 15,54-57: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
Ragnhild var nok en av de mest trofaste gudstjenestegjengerne her i landet. Hun var nesten alltid til stede, søndag etter søndag, året rundt. Det er riktig at som organist var hun jo forpliktet til å være der; men også de årene da hun ikke var organist møtte hun så godt som alltid opp i kirken. Og etter gudstjenestens slutt hadde hun ofte et vennlig og oppmuntrende ord til oss andre, gjerne med et ørlite skøyeraktig glimt i øyet, hvis det passet seg slik.
«Seier’n er vår!» sa hun til meg en gang. Jeg mener det må ha vært i påsken – og at jeg i prekenen den dagen hadde sitert de ordene fra apostelen Paulus som vi nettopp hørte, om at «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» osv. «Seier’n er vår,» sa Ragnhild, med klare assosiasjoner til en kjent fotballsupportersang.
Døden er en fiende. Bibelen kaller døden for «den siste fienden» (1 Kor 15,26). Men denne fienden er blitt beseiret, av Jesus. Vi får seier over døden ved vår Herre Jesus Kristus, står det i teksten. Og «Død, hvor er din brodd?» var et av spørsmålene som ble stilt. En brodd er jo noe skarpt og spisst. Vi kan tenke på stikkbrodden til en veps, bie eller humle, eller kanskje en skorpion. Disse små krypene og insektene kan jo stikke oss med en brodd de har på kroppen sin, og et slikt stikk gjør vondt, på grunn av en gift vi får i oss.
En kort fortelling som kan være til hjelp: En mann og ei lita jente sitter i en bil. La oss si at jenta heter Ragnhild. Plutselig er det kommet inn en litt hissig bie, den flyr og surrer rundt der inne. Jenta blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at det kommer til å gjøre veldig vondt hvis bien stikker henne. Hva gjør faren? Han reagerer raskt. Med den ene hånden klarer han å fange bien; han holder den der inni hånden sin. Etter noen sekunder slipper han bien løs igjen, og da fortsetter den å surre rundt i bilen. «Pappa! Hjelp!» roper jenta på ny. Men nå sier faren: «Ikke vær redd, lille venn. For bien har stukket meg nå – se her i hånden mi, her står brodden! Nå kan ikke bien stikke deg, når den har mistet brodden sin.» «Men… får ikke du vondt nå da? spør hun. «Jo, sikkert, men jeg ville uansett gjøre det fordi jeg er så glad i deg,» svarer han.
Mannen i denne fortellingen er et bilde på Jesus, og jenta kan vi si er Ragnhild; men vi kan også tenke at jenta er oss, deg og meg.
Teksten vår nevner «dødens brodd», og hva er dette? «Dødens brodd er synden». Det er all synden som gir døden sitt farlige stikk. Og synden er alt det gale, egoistiske og vonde vi mennesker har tenkt, sagt og gjort, alt som er imot Guds vilje, imot Guds bud, Guds lov. Syndene våre er lovbrudd, og lovbrudd må jo straffes. Men hvis Jesus har tatt all synden vår på seg, altså hvis han har tatt skylden for alt det gale vi har gjort, da har jo han tatt imot dødens brodd for oss, siden «dødens brodd er synden». Og Bibelen forteller oss at det var akkurat dette Jesus gjorde. Han ble dømt til døden, ikke på grunn av noe galt han selv hadde gjort; nei, den egentlige grunnen var alt det som alle vi andre har gjort.
Forferdelig og ubeskrivelig vondt hadde Jesus da han led på korset, men han var villig til å gjøre dette fordi han er så glad i oss.. Og han døde virkelig. Hjertet sluttet å slå. Han sluttet å puste. Og han ble begravd samme kveld. Han hadde da gjort soning for syndene våre, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens, sier Bibelen (1 Joh 2,2). Og etterpå viste han sin seier over døden ved å gå levende ut av graven to dager senere, på den tredje dagen. Han hadde tatt imot dødens brodd, som er synden, og han hadde vunnet seier over døden, for oss.
«Seier’n er vår,» som Ragnhild sa, fordi Jesus har delt den seieren sin med oss: den er en gave fra Gud til oss, som vi bare får ta imot helt gratis, ved tro, dvs. ved bare å stole på Jesus og det han har gjort for oss. Vi sang om dette i en salme tidligere, en Ragnhild var glad i: «Takk at du tok mine byrder!» og «Takk at du bar mine synder.» Og helt til slutt i sangen: «Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» Dette var gaven som Ragnhild hadde fått, helt ufortjent – evig liv. Fordi Jesus har tatt imot dødens brodd, var døden noe hun egentlig ikke trengte å være redd for. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Det ligger en livløs kropp der i kisten. Men Ragnhild lever likevel. Sjelen hennes er ikke her, den er hos Gud nå, i himmelen. Og der har hun det godt, ja bedre enn noen gang før. Det som har vært trist, vondt og plagsomt er borte og glemt. Alle tårer er tørket av.
Som nevnt hadde Ragnhild noen fine replikker av og til, litegrann skøyeraktige. En gang hun hadde vært syk, spurte jeg: «Hvordan går det med deg?» «Det går rette veien,» svarte hun med glimt i øyet. Og jeg forsto at hun ikke mente akkurat det samme som vi vanligvis mener når vi sier «det går rette veien», nemlig at vi er på bedrings vei og forhåpentligvis snart blir helt friske igjen. Nei, jeg skjønte at Ragnhild tenkte på at hun, en gammel dame som følte hun ble skrøpeligere for hvert år, gradvis rykket nærmere det herlige målet for livsveien hennes – det evige livet hos Gud. Hun så fram til dette, og derfor gikk det «rette veien».
Men hvordan kunne hun være så sikker på det? Mente hun kanskje at hun var et så snilt og godt og fromt og moralsk menneske, at alt var så bra med henne, og at derfor hadde hun fortjent å få komme til himmelen? Nei. I den første salmen vi sang i dag finner vi svaret på hvordan hun tenkte: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu.» Altså ikke i seg selv, men i Jesus, verdens frelser hadde hun dette som hun stolte på og bygde på. Jesus hadde sagt til henne, i evangeliet, i Bibelen: «Vær frimodig, Ragnhild, min datter, syndene dine er tilgitt.» Så hun stolte på at hun var ren og skyldfri på grunn av Jesus og det han hadde gjort for henne, med sitt liv og sin korsdød. Bare derfor var hun «himmelen verdig», «alt nu», allerede nå. For Jesu skyld, og ikke på grunn av noe hun selv hadde prestert. Nei, av bare nåde, en helt ufortjent gave. Derfor ventet det henne en seierskrans der framme ved enden av livsveien. Derfor kunne hun tenke og si at «det går rette veien» og at «seieren er vår».
Det samme kan vi andre få lov å stole på og si med Paulus og med Ragnhild: «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
Seieren over døden som Jesus har vunnet, den seieren gjelder for både kropp og sjel, hele mennesket, hele Ragnhild, og hele oss. Gud har lovt at kroppen ikke skal bli værende i graven for alltid, skilt fra sjelen. Nei, kroppen skal få livet tilbake! Akkurat som da Jesus gikk levende ut av sin grav.
Dette her er nokså ufattelig, men det kommer altså ifølge Guds ord en dag, oppstandelsens dag, da kroppen til Ragnhild skal få liv igjen. Og sjelen hennes skal bli gjenforent med kroppen, en forvandlet, herliggjort og udødelig kropp som skal leve for evig med frelseren Jesus sammen med alle andre som har trodd på ham. Gud har lovt å skape «en ny himmel og ny jord, der rettferdighet bor», uten sykdom og lidelse, uten synden, vondskapen, djevelen og døden. Det går rette veien! Vi kan se lyst på framtiden. Vi har seieren inne, seieren er vår! Døden har tapt, ja den er «oppslukt», leste vi. For Jesus har vunnet seieren for oss. Gud være takk og lov. Amen.
«Den dagen Kristus sto opp fra de døde er den største gledesdagen siden skapelsen av verden», sa C.F.W. Walther i innledningen til en påskepreken med temaet Kristi oppstandelse – Verdens avløsning. (Avløsning, det vil si frikjennelse, tilsigelse av syndsforlatelse.)
Betydningen av oppstandelsen henger intimt sammen med betydningen av Jesu lidelse og død. Han led og døde på grunn av synden, ikke sine egne synder (han hadde ingen), men hele menneskehetens synder. De som rent praktisk påførte Jesus lidelsen og døden var urettferdige romerske og jødiske ledere og soldater. Men det hele var planlagt av Gud, for å gi verden frelse. Guds Sønn var blitt et menneske og tillot at hele verdens synd og skyld ble tilregnet ham personlig. Han ble frivillig garantist, kausjonist og stedfortreder overfor Faderen – for milliarder av syndere som sto i enorm gjeld til Gud. Sønnen skulle betale og gjøre opp for alle. Dypest sett var det derfor ikke Kaifas og Pilatus, men Gud Faderen som ga Jesus dødsdommen. Jesus tok på seg alles straff. Med sin lidelse og død sonte han for hele menneskeslekten.
Når dette er betydningen av Jesu lidelse og død, hva blir da meningen med oppstandelsen? Bibelen sier at han ble tatt bort etter fengsel og dom (Jes 53,8), og slik Gud på forhånd hadde planlagt befridd, «løst fra dødens rier» og reist opp (Apg 2,23-24). Siden det jo var Faderen, Dommeren selv, han som hadde dømt Jesus til døden, som nå reiste ham opp igjen, hva må da meningen med hans oppstandelse være?
Den betyr, at gjelden var betalt til siste øre, at betalingen var godkjent og saken gjort opp og avsluttet. Oppstandelsen var Gud Faderens vitnesbyrd overfor himmel og jord, engler og mennesker, om at Guds rettferdighets mange krav nå var blitt fullstendig oppfylt av Jesus. Straffen som Gud hadde utmålt for alle menneskers synder, var blitt fullt og helt sonet og fjernet av Kristus. Han var nå ikke lenger dødens fange, men fri og for alltid erklært løst fra all gjeld og straff som han hadde tatt på seg.
Siden det var for hele menneskeheten Jesus som stedfortreder led og døde og betalte, hvem var det da som ble frikjent og avløst i og gjennom Jesus da den evige Dommeren satte ham fri? Det var: hele menneskeheten! For en underfull og trøsterik sannhet.
Akkurat som da unge David vendte tilbake som seierherre etter duellen med kjempen Goliat; da var det hele israelsfolket som hadde seiret, siden David jo hadde kjempet for hele Israel og vunnet seier som deres representant (1. Samuelsbok, kap 17). Slik vant også hele menneskeslekten da Jesus seiret over synden, døden og helvete. Oppstandelsen var kvitteringen fra Gud som befridde og løste hele menneskeheten fra deres syndegjeld.
Vi leser i 2 Kor 5,14: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og i Rom 5,18: Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Vi ser at på samme måte som dommen over Jesus var fordømmelsen av alle mennesker, og Jesu fangenskap og død var alle menneskers fangenskap og død, og Jesu betaling var alle menneskers betaling, slik er også Jesu liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning alle menneskers liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning!
Menneskesønnen var kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for den store mengden, alle (Mark 10,45;1 Tim 2,6). Det at han som sann Gud og sant menneske i én person betalte med sitt uendelig dyrebare blod, veide særdeles tungt i vektskålen som betaling for oss alle. Og oppstandelsen var kvitteringen.
Det er Kristi oppstandelse fra de døde som gjør evangeliet til et sant gledesbudskap, og som gjør at dåpen og nattverden er ekte nådemidler, som virkelig tilbyr og overrekker frelsen. Det er Guds avløsning av hele verden som gjør at syndsforlatelsen som forkynnes til oss i kirken er en ekte avløsning.
Noen påstår at hvis denne læren virkelig var sann, at Gud allerede har frikjent og avløst hele verden i og med Jesu oppstandelse fra de døde, så måtte jo det bety at hele verden allerede eier syndenes tilgivelse og dermed også er frelst. Men nei, slik er det ikke. For alltid når det fins en gave, er det to parter inne i bildet: giveren og mottakeren. Hva gagner det en fattig mann hvis han avviser en gave fra en rik? Den fattige får ingen nytte av gaven hvis den ikke tas imot. Slik er det også med frelsen. Den er en gave vi tar imot ved troen, når vi bare stoler på det glade budskapet Gud forkynner oss. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Gud krever ingen prestasjoner av oss før vi kan få denne gaven. Men gaven må jo tas imot.
Luther skrev: «En konge gir deg et slott. Hvis du ikke tar imot det, er det ikke kongens feil, han har ikke løyet. Men du har bedratt deg selv, og det er din feil. For det er sant og visst at kongen ga det» («Om nøklene», 1520). Vantro forandrer altså ikke på det faktum at kongen, Gud, ga denne gaven til hele verden. Men hvis folk fortsetter i vantro, avvises gaven og den blir ikke til noen nytte og velsignelse. De kan gå glipp av avløsningen og tilgivelsen for evig.
Dersom kvinnene ved graven på påskemorgen, som så at steinen var rullet til side og graven var tom, ikke trodde på engelens budskap om at Jesus var oppstått, så hadde de ikke fått noen glede av det. Og hvis Peter og Tomas og de andre disiplene fortsatte å nekte å tro at det var sant, hadde det ikke blitt til noen nytte, frimodighet og evig salighet.
Hver og en av oss må derfor lære å si fra hjertet: Også jeg er frikjent, «hele verden» inkluderer jo meg. Gud har også erklært meg fri fra all skyld. Syndstilgivelsens gave er min.
Du som lever nå i det Herrens år 2024 har vel mye i livet ditt som ikke holder mål for Gud. Vi er alle skrøpelige syndere og ligner en del på Peter og de andre disiplene som var feige og redde og sviktet da det gjaldt. Men sett bare din lit til dette at den avløsningen Gud for snart 2000 år siden erklærte til hele verden inkludert deg, fortsatt er like gyldig og virksom. For Gud er trofast og den samme i dag som i går. Hans ord og løfter står fast, gaven hans gjelder fremdeles. I dag er nådens tid. Dette er dagen som Herren har gjort. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde forkynnes for oss i dag. Gled deg over denne kvitteringen fra Gud og stol på den. Den er en garanti som du kan både leve og dø på. Du er frikjent! Gud være takk og lov. I Jesu navn, amen.
Etter en påskepreken av C.F.W. Walther (1811-1887) publisert i «The Word of His Grace» (Mankato, 1978).
Akrokorint, med gammel festning i høyden over antikke Korint. Wikimedia Commons.
Ca år 175 e. Kr.: En gresk filosof ved navn Celsos gjør narr av de kristne. Ifølge ham er de «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerer også på at den kristne forkynnelsen retter seg mot syndere; at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette er dypt urettferdig og anstøtelig, synes han.
Ja, det er som Paulus skrev til de kristne i greske Korint ca 120 år tidligere, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,27ff.)
Gud gjør det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfulle i verden, men i Guds rike er det annerledes. Ingen av oss har noe å komme med fram for ham. Vi står tomhendte, har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, bare de som er «fattige i ånden» (Matt 5,3), som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, små, svake, ja ingenting.
Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som Maria synger: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,53). For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud». Både det høye og det lave i verden står uten noen egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får alle i stedet rose oss av Jesus, vår frelser. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger. Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Det kan aldri bli vårt eget verk. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1,30).
De kristne i Korint var «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt» (1 Kor 1,26) og ble derfor sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen. Men de eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike. De tilhørte nemlig en svært betydningsfull slekt. Peter skriver om de kristne i Lilleasia: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet… (1Pet 2,9).
Som kristne kan vi si: Jesus er vår visdom fra Gud, og vi kan være stolte av ham, for «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår rettferdighet» (1 Kor 1,30). For oss som ikke har noen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, gikk Jesus inn som stedfortreder og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss.
Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår helliggjørelse» (1 Kor 1,30). Han er Guds hellige, rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil (Ef 5,26-27). Vi får også rose oss av Jesus fordi han er blitt «vår forløsning» (1 Kor 1,30). Han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata.
(Tor Jakob Welde, fra Tidskriften Biblicum, 3/2023)
Den anfektede personen sier: Troen min er så svak. Noen ganger føler jeg den ikke i det hele tatt i hjertet mitt. Når jeg ber til Gud er det uten noen som helst inderlighet. Jeg frykter at jeg har mistet troen, at den har sluknet. Og hvis troen er sluknet, da fins det vel ikke noe håp eller frelse igjen for meg? Jeg ransaker meg selv, om jeg er i troen (2 Kor 13,5), og jeg føler ingen tro i hjertet mitt.
Trøsteren sier: Den Hellige Ånd hjelper oss i vår svakhet. «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Noen ganger føler vi ikke hva vi tror eller hvordan vi tror, men Ånden nærer og bevarer likevel troen i hjertene våre.
En gnist kan ligge gjemt under asken. Troen holder iblant til i hemmelige kroker av hjertet, selv om vi ikke føler det. Du skal aldri konkludere ut fra det at du ikke føler troen din, at den har sluttet å eksistere. Du har fortsatt lengselen. Du sukker og ønsker å tro. Også denne lengselen, dette sukket, denne viljen kommer fra troen.
Det er to helt forskjellige ting: å ikke føle noe av sin tro og det å ikke ville tro. I det ene tilfellet handler det om en strid. I det andre tilfellet handler det om stivnakket vrangvilje.
Kristus bor i hjertet ditt ved troen (Ef 3,17) selv om du ikke føler hans nærvær. Den Hellige Ånd, Trøsteren, bor også i hjertet ditt selv om du ikke alltid føler hans trøst. Slik Abraham, de troendes far, trodde og håpet selv om alt håp var ute (Rom 4,18), skal også du bare stole på Ordet selv om du ikke kan føle noe.
Hver tanke må tas til fange under Kristus (2 Kor 10,5). Ta også denne mangelen på følelser til fange under troen. Grip Ordet med hjertet ditt og fortsett å holde et fast grep på det! Et frø ligger gjemt under jordens mold før det bringer fram synlige aks. Troens frø ligger gjemt i hjertet selv om ingen frukt ennå har vist seg åpenlyst.
Når du sover, føler du ikke noe av troen din, men ingen kan si at troen har opphørt å eksistere. I denne fristelsen har en søvn lagt seg over din sjel, så du ikke kan føle den minste bevegelse hos troen. Gud forby at du av den grunn skulle tenke at troen din er totalt utslettet.
Fra Johann Gerhards «Trøstehåndbok» (Enchiridion consolatorium). Oversatt fra John M. Drickamers engelske utgave av Carl J. Boettchers tyske utgave.
I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.
Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).
Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.
Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19).Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).
Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.
Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).
Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.
I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.
… til strid imot oss står Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.
Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).
Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).
Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.
Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.
«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.
Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32).
Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).
Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.
Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.
Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (2 Tim 3,15). I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.
(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)
Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)
Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.
Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?
I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.
Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.
Evan Luth 