Langfredagspreken av Tor Jakob Welde, pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke.
I salmen vi nettopp sang, ba vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så. Jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå” (Norsk Salmebok 150,2). Korset er et mysterium som er umulig å forstå noe av dersom vi ikke vet hvem og hva som var grunnen til at Menneskesønnen måtte løftes opp på det korset. Det var jeg og mine synder – og du og dine synder – som var årsaken til hans sorg og smerte. Vi mennesker vil jo helst bagatellisere synden som bor i oss, vi tenker at det kan da vel ikke være så alvorlig om vi gjør noe som er synd. Men når vi leser om hvor dyrt det kostet Jesus å gjøre opp for synden vår, må vi tenke om igjen. Jesus ”ble overgitt til døden for våre synder” (Rom 4,25).
Da Jesus døde på korset, var det egentlig du som døde på korset. Han som ropte ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er egentlig deg – og meg. D.v.s. han er vår representant. Vår stedfortreder. Det var vi som hadde fortjent å bli helt forlatt av Gud, for vi mennesker har vendt oss bort fra ham. Det var våre synder som ble straffet på Golgata. Vi husker ikke en gang halvparten av syndene våre, men han fikk merke og kjenne hver eneste en av dem. Vår barndoms og ungdoms synder, voksenlivets og alderdommens synder – alt! Jesus, som selv ikke hadde gjort noe ondt, ble ”gjort til synd” for oss (2 Kor 5,21), han tok med seg hele verdens synd opp på korsets tre. Derfor var det en forferdelig og heslig, illeluktende oppsamling av synd der på Golgata, så Gud måtte vende seg bort i avsky. Han lot ikke sitt ansikts lys skinne over stedfortrederen vår. Det ble mørke midt på dagen. For Gud er hellig og kan ikke tåle synd. Ondskap må straffes, synd må sones for. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Herren lot sin flammende vrede over synden ramme sin egen elskede Sønn! Istedenfor oss. Gud har ingen lyst og glede av å straffe synd, men må gjøre det likevel. For den eneste levende Gud som eksisterer er en som elsker hellighet, rettferdighet, godhet – og hater ondskap, urettferdighet, synd. Men den eneste levende Gud er også en som elsker menneskeheten, ja, hvert eneste medlem av menneskeslekten.
Så Jesus tok vår plass. Og Herrens apostel Paulus erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Når Kristus har dødd for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor er Gud allerede forsonet. Og derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side lenger for å forsone Gud. Når vi ser på korset, ser vi virkelig hvor høyt elsket vi er av Gud. Der er Guds kjærlighet åpenbart i all sin ufattelige høyde og dybde, lengde og bredde.
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” ropte Jesus fra dypet av sin menneskelige natur. Mer ensom og forlatt enn han kjente seg der, er det ikke mulig for et menneske å kjenne seg. Kong David, som skrev den profetiske 22. salmen, som disse ordene er hentet fra, følte seg jo iblant ensom og forlatt, og den følelsen kan vel også vi få noen ganger. Men Jesus var virkelig forlatt. Å bli hånet, pisket og slått og tornekronet, avkledd og gjennomboret i hender og føtter, og det å henge på et kors i mange timer til spott og spe, var forferdelig, det var den mest fornedrende og smertefulle behandlingen et menneske kunne få. Men den sjelelige, åndelige smerten Jesus måtte utholde, var vel likevel det verste. Allerede i Getsemanehagen, før de kom for å ta ham til fange, var sjelen hans tynget til døden av sorg og gru. Guds Lam var forferdelig nedtynget av verdens synd og all angsten og skrekken som fulgte med den byrden. Han visste at på korset skulle helvetets pine ramme ham med full kraft.
En del av ham, den menneskelige siden, grudde seg fælt til det som skulle skje, og ba om at begeret måtte gå ham forbi dersom det var mulig. Men, han ville uansett utføre Guds vilje og plan. Litt senere, da en disippel grep til sverdet for å forsvare ham og kjempe for ham, da det kom folk for å ta ham til fange, sa Jesus: ”Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?” (Matt 26, 53-54). En legion tilsvarte for øvrig omtrent 5000 soldater, så når Jesus sier ”mer enn tolv legioner engler” tenker han på 60.000 engler eller mer.
Menneskesønnen hadde jo all makt og alle guddommelige egenskaper hele tiden mens han levde her på jorden, fra begynnelsen av livet og like til slutten, for han er samtidig sann Gud og sant menneske i én person. Men han gjorde ikke alltid bruk av sine guddommelige egenskaper, for hadde han det gjort, kunne han ikke ha lidd og dødd for oss, noe som var helt nødvendig å gjøre. Så han fornedret seg og ble svak.
Det er helt ufattelig for oss, dette at han som lider og dør på korset virkelig er sann Gud. Det var herlighetens Herre som ble korsfestet! (1 Kor 2,8). Men – Gud kan da vel ikke lide og dø? – den store allmektige Gud som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig?
I Konkordieformelen siteres noe som Martin Luther har skrevet om dette: Han sier: ”… Gud, slik han er i sin egen natur, kan ikke dø, men når nå Gud og menneske er forent i én person, så heter det med rette: Guds død, når mennesket dør, det [mennesket] som med Gud er (…) én person.” ”Dersom det ikke skulle hete at Gud er død for oss, men bare et menneske, da er vi fortapt. Men når Guds død og den døde Gud ligger i vektskålen, så synker han ned og vi opp som en lett tom skål…” (Sol. Dec., Art. VIII, 44).
Ja, hadde Jesus bare vært et menneske og ikke samtidig sann Gud, så hadde ikke hans offerdød hjulpet oss noe som helst, den ville ikke hatt kraft til å frelse en eneste sjel. Men Jesu menneskelige natur er forent med hans guddommelige natur, Menneskesønnen er Gud, og dette veier ufattelig tungt. Jesus sank helt til bunns for å løfte oss opp til Gud. Han fornedret seg for å opphøye oss. ”Slik er vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom” (2 Kor 8,9).
”I ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol 1, 19-20). At Kristus Jesus ble knust for våre misgjerninger, at Guds Sønn måtte rope ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er et ufattelig mysterium; det er ”ordet om korset”, en stor dårskap for menneskets fornuft, men Guds visdom og Guds kraft til frelse for hver den som tror (1 Kor 1,18ff).
Djevelens makt fikk et knusende slag den fredagen Jesus døde på korset. Jesaja hadde profetert: ”Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53,5).
Du som er døpt i Jesu navn, er ”døpt til hans død”: ”Vi ble begravd med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,4). Jesus ble forlatt av Gud på korset, for at vi aldri skal måtte bli forlatt av Gud. I dødsstunden vår skal vi ikke bli ensomme og forlatt, for Jesus blir hos oss og vil ta oss hjem til seg. Han er den gode hyrden, som ga livet sitt for sauene, han skal ikke la oss mangle noe, men lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile; han lar sin godhet og miskunn følge oss alle våre dager, og vi skal bo i Herrens hus gjennom alle tider, ja til evig tid (Salme 23).
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Jesus driver ut en uren ånd fra en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.
Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde.
Lukas 4,31-37:
Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.»
”Hva er dette for slags tale?” sa folk til hverandre. ”Hva er det med hans ord?” er en annen mulig oversettelse. ”Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.” De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære».
Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: ”Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.” Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner.
Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord!
«Hva er dette for slags tale?» sa folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16).
Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord!
Og når du hører forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den. Dette kan bare Den Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord.
Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?
Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp?
Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: ”Guds Hellige”. Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss?
Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss.
Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt.
Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag.
Da er vi frie og kan juble med salmisten David: ”Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord” (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært ”uskyldig”, ”rettferdig”, ”frikjent”! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?
Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han ”går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke” (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag.
Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet.
Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags.
Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fienden, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenatur. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen.
Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som greinene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.
Preken på 2. søndag i faste, 2013, av pastor Tor Jakob Welde.
Lukas 7,36-50:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Slik lyder Herrens ord.
Og vi ber: Herre, takk for ditt ord! Hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.
Det er en gripende fortelling evangelisten Lukas har gitt oss her, ledet av Den Hellige Ånd, en fortelling som opp gjennom århundrene har gjort dypt inntrykk på mange. For det er sterke følelser inne i bildet, og store spenninger, og det er så uventet det som skjer. Jesus sier og gjør ting som ingen hadde forventet, Guds tanker og veier er så annerledes fra hvordan mennesker tenker; ting blir snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første. Vi kan gjerne spørre oss selv hvordan vi ville ha reagert hvis vi hadde vært tilstede hjemme hos fariseeren Simon den dagen.
Simon var nysgjerrig på Jesus, som ganske nylig hadde begynt å gå omkring og forkynne i byer og landsbyer; uten utdannelse var han, men ble omtalt som en stor profet; folk snakket om mirakuløse helbredelser, ja, det gikk til og med rykter om at han hadde oppvakt den døde sønnen til en enke i Nain (Luk 7,11-17). Men særlig nøye med å overholde alle sabbatsreglene (dvs. senere tillegg til Moselovens forskrifter), det var han visst ikke. Fariseeren Simon var skeptisk, men ville finne ut mer om denne Jesus fra Nasaret, om han virkelig kunne være en profet. Så nå hadde han altså invitert ham hjem på middag. Jesus var støvete og skitten på bena, som man jo blir av å gå rundt i sandaler på veier og stier, og det mest behagelige for ham ville vært å få vasket føttene før han gikk til bords. Hvis Simon hadde ønsket å hedre Jesus, vise ham litt ekstra gjestfrihet og vennlighet, hadde han ordnet med vann til fotvask. Men det gjorde han ikke.
Jesus tok av seg sandalene, gikk inn og fant plassen sin ved bordet. Han «satte seg», står det i en del eldre oversettelser. Men i den greske grunnteksten og i den nyeste norske bibeloversettelsen står det at han «la seg» til bords. Og dette var det vanlige på den tiden, at en halvveis lå, på en benk, med venstre albuen hvilende på bordet, og føttene bak seg, vendt ut mot rommet. En slik detalj er jo nyttig å kjenne til, for da slipper vi å misforstå situasjonen, som en del har gjort; mange har forestilt seg at hun som kom inn måtte legge seg på golvet under spisebordet, for å kunne komme til Jesu føtter. Men noe slikt var ikke nødvendig, ettersom altså ingen hadde bena under bordet.
Det må ha gått et gisp og et sukk gjennom rommet da denne kvinnen steg inn. Det ble regnet som forferdelig uforskammet og frekt at en som henne, som alle i byen visste hadde levd et syndefullt liv, våget å møte opp som ubuden gjest hjemme hos en respektert fariseer som Simon. Hun var slett ikke velkommen i dette huset, og det visste hun egentlig godt.
Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun brydde seg ikke om at håret ble skittent. Hun kysset føttene hans og smurte dem med en fin salve, fra en alabastkrukke. Å gjøre noe slikt var tabu, og det var også skandaløst at Jesus ikke stanset henne, syntes vel de fleste andre tilstedeværende.
Glassmaleri i St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA
Men hvorfor var hun der? Hva er egentlig grunnen til gråten og tårene og den spesielle fotpleien hun tjener Jesus med? Er det angeren på grunn av det syndefulle livet som gjør at hun gråter? Hun hadde mye hun angret på, og tårene hadde antagelig delvis med dette å gjøre. Men, ifølge Jesu ord var det fordi hennes mange synder var tilgitt at hun viste så stor kjærlighet. Hun forsto altså allerede på forhånd, før hun kom inn i huset til Simon, at alt var tilgitt. Hun kom ikke til Jesus for å få tilgivelse, men fordi hun hadde fått. Det var derfor hun viste så stor kjærlighet. Så hun gråt nok mest fordi hun var så takknemlig, glad og rørt.
Sannsynligvis hadde hun for kort tid siden – kanskje tidligere samme dag – hørt Jesus forkynne det gode budskapet om Guds rike. Kanskje hadde hun vært i lag med andre foraktede syndere, og Jesus hadde ikke vist dem bort. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,» sa Jesus (Luk 5,31-32), når fariseere og skriftlærde reagerte negativt på at han var i lag med tollere og syndere, ja, til og med spiste sammen med dem. Kanskje hadde hun hørt ham fortelle lignelser om Guds nåde, som den om den enslige sauen som var gått seg vill, men som den gode hyrden likevel går ut i marken for å lete etter, helt til han finner den. Jesus snakket om at det blir stor glede blant Guds engler for én synder som vender om, én bortkommen sønn eller datter som vender hjem igjen til Far (Luk 15). Hver eneste én er så dyrebar for Gud. Den gode hyrden var villig til å gå i døden for sauene (Joh 10,15), Menneskesønnen var kommet for å gi livet sitt som løsepenge for mange (Mark 10,45). «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Det var jo slike ting Jesus forkynte.
Hva det enn var hun hadde hørt av undervisningen hans, hadde det i hvert fall gjort sterkt inntrykk. Evangeliet er levende og virkekraftig, og Den Hellige Ånd hadde tent troen i hjertet hennes, så hun visste og stolte på at budskapet om Guds nåde og tilgivelse gjaldt nettopp henne. Hun var jo akkurat en slik som hadde båret på en tung byrde, men budskapet fra Fredsfyrsten hadde lettet byrden, ja, tatt den helt bort; han hadde gitt henne hvile for sjelen. Hun var så takknemlig og rørt på grunn av denne guddommelige godheten; tenk at profeten Jesus ville være venn med en synder som henne, og at alt var tilgitt. Livet hennes var blitt nytt, hun hadde fått fred med Gud, han hadde åpnet himmelriket sitt til og med for ei som henne! Det var stort.
Så nå brydde hun seg ikke om hvordan folk reagerte, det fikk bare våge seg at de syntes hun skjemte seg ut. Hun bare måtte til Jesus så fort som mulig og uttrykke hvor takknemlig hun var. Hun bare måtte.
For en kontrast til fariseeren Simon! Da han så hva som skjedde, at Jesus lot henne drive på med salven og håret og tårene, og kyssing av føttene hans; ja, da ble Simon bare fylt med vemmelse. Huff! Nå var det i hvert fall helt klart at Jesus ikke var noen Guds profet, tenkte han. For «var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Og da ville han jo ha skjønt at et slikt kvinnemenneske selvfølgelig måtte avvises og jages bort. Slik tenkte Simon.
Fariseeren trodde han hadde gjennomskuet Jesus, men det var i stedet Jesus som gjennomskuet ham, leste tankene hans. «Simon», sa Herren til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Og så illustrerte Jesus denne spesielle situasjonen med fortellingen om de to som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Begge fikk ettergitt hele gjelden, fordi de ikke kunne betale. Hvem av dem ville da sette størst pris på pengeutlåneren og være mest takknemlig? Den han etterga mest, selvfølgelig. Simon svarte rett.
Så fortsetter Jesus med en direkte sammenligning av Simon og den foraktede kvinnen. Simon hadde ikke sørget for at gjesten fikk en fotvask. Men se på henne, hva hun hadde gjort, med sine egne tårer og håret og den fine salven! Fariseeren hadde hverken gitt Jesus noe velkomstkyss eller salvet hodet hans med olje. Men se hva denne kvinnen har gjort – kysset føttene hans og smurt dem inn med fin salve. For en forskjell!
”Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.” Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Tenk at den respekterte fariseeren Simon, som sto så høyt på samfunnets rangstige, fikk refs av den inviterte gjesten sin! Mens den æreløse og uverdige kvinnen ble tatt godt imot av Jesus, han satte tydeligvis pris på det hun gjorde, og ga henne godord for det. Det var jo helt uhørt! At det er hun som får høre ordene «Gå i fred» og «Din tro har frelst deg», at det er hun som hevdes å stå i et rett forhold til Gud, og ikke fariseeren Simon – ja dette var, er og forblir en stor overraskelse for mennesker. Her blir alt snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første.
Hva med oss? Som nevnt, kan det være bra å spørre seg selv hvordan jeg ville ha reagert hvis jeg var tilstede hjemme hos fariseeren Simon. Og hvem er fariseeren Simon i dag, i 2013? Hvem er i dag den kvinnen som levde et syndefullt liv? Dersom det skulle arrangeres skoleteaterforestilling, hvilken rolle ville du helst ønsket å spille? Ville du ha vært Simon, som levde et ytre sett anstendig og vellykket liv, med fine klær og stilig hus, og som førte seg med verdighet og var respektert av alle? Eller ville du ha vært hun som kom og skjemte seg ut, sto og gråt, og skitnet til håret sitt ved å tørke Jesu føtter, og salvet og kysset dem?
Noe som er ganske ubehagelig å tenke på, er jo at vi alle har en stor eller liten fariseer i oss. Vi har en tendens til å tenke slik som antagelig de fleste ved middagsbordet gjorde, at det vel måtte være Simon som var et Guds barn, ikke hun der foraktede kvinnen. Det ligger i vår natur å tenke slik. Vi glemmer så lett at Guds rike og kirken er for uverdige, syndige, dårlige, svake mennesker. Vi kan fort glemme at vi selv synder daglig, mye og ofte, og hvor mye vi selv trenger Jesus og hans tilgivelse og nåde. Hvis vi tenker om oss selv at vi er ganske så bra og fine kristne, er det fare på ferde. Simon tok grundig feil av seg selv. Han var en stolt mann. Han tenkte ikke at han var en som hadde særlig behov for å be om tilgivelse. Utvendig så han fin og respektabel ut, men innvendig var det annerledes.
Gud ser og vet om alt som foregår av tanker og følelser inni oss, han merker hva slags holdninger vi har. Han hater alt hykleri, all selvgodhet, ukjærlige tanker og ondskap hos oss mennesker. Det er selvfølgelig i seg selv en fin ting dersom du har levd et ytre sett anstendig liv i samfunnet, det er veldig bra. Men stilt overfor Gud, hjelper det ikke om vi har klart å se ganske vellykket og bra ut på utsiden, på fasaden. For ingenting er skjult for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for. Han tar syndene våre på alvor. Jesus tok også syndene til denne kvinnen på alvor, han sa aldri til tollere og syndere at ”dere er bra nok som dere er”. Han ga ikke syndenes tillatelse, men forlatelse, tilgivelse. Og han sa at de skulle vende seg fra syndelivet, vende seg bort fra alt ondt.
Det er først når vi skjønner hvor alvorlig stelt det er med synden som bor i oss, at det blir så godt og herlig å høre det glade budskapet om at også vi får komme til Gud slik som vi er, fattige på gode gjerninger, med all synden vår. Vi trenger ikke å komme i forkledning og prøve å se bedre ut enn vi er, kristendom handler ikke om at vi må skjerpe oss og forbedre oss før vi får komme til Gud. Det handler ikke at om at de får lov å komme som er ganske vellykket og som kan vise en god vandelsattest, et rent rulleblad for gjerninger, ord og tanker. Nei, ”sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 1,8-9).
Evangeliet om Guds rike skal forkynnes for fattige og fortapte syndere. Kirken består av uverdige, hjelpeløse mennesker som ikke får til livet sitt slik de burde. ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,” sier Jesus til oss alle. Kirken er som et sykehus, kirken består av troende mennesker som i seg selv er syke og svake, men som tar medisinen sin, medisinen mot synd og død. I skyggen av korset, ved Jesu sår, finner vi legedom. Og vi trenger stadig og på ny å få ta imot medisinen vår, Guds ord, evangeliet i ord og sakrament. Rent og uforfalsket trenger vi det, ikke filosofi og mennesketanker, men Guds tanker, Guds egen medisin. Vi trenger tilgivelse, trøst og styrke, samt veiledning, advarsler og oppmuntring fra Guds ord.
La oss aldri glemme dette, at kirken er for uverdige, fattige, dårlige, hjelpeløse folk; det er de syke, ikke de friske, som trenger legen Jesus. Hvis vi tror om oss selv at vi er friske, da trenger vi ikke ham, og da trenger vi ikke kirken; så hvorfor er vi da her? Kirken består av syndere som ved troen på sin frelser har mottatt full tilgivelse; Jesus, Guds lam, har båret all vår synd, med sin lidelse og død har han sonet hele straffen vår. Han har betalt alt vi skyldte, det lange skyldbrevet vårt er strøket ut. Og ikke nok med det, Gud har også overført til din og min ”åndelige sparekonto” hele Jesu Kristi rettferdighet og hellighet, som han nå regner som vårt; det tilhører oss. Kristus beviste gyldigheten av dette ved å stå opp igjen fra de døde. Og han skal aldri i evighet dø mer.
Kvinnen i teksten vår står som en fin illustrasjon av det Paulus skriver om at ”vi er frelst av nåde, ved tro, det hviler ikke på gjerninger” (Ef 2,8). ”Din tro har frelst deg,” sa Jesus. «Gå i fred.” Og han ga henne en ny forsikring, en bekreftelse på det som Den Hellige Ånd allerede hadde overbevist henne om: ”Dine synder er tilgitt”. De ordene var til god styrke for henne. ”Din tro har frelst deg,” altså – det er frelse i troen, fordi det er den som er redskapet, hånden som tar imot frelsens gave, den tomme hånden som Gud legger den store gaven i, slik at troen kan gripe gaven, holde rundt den og leve ved den. Uten troen ville vi ha gått glipp av frelsesgaven.
Så kvinnen var frelst ved troen, troen på den helt ufortjente tilgivelsen; hun bare stolte på Guds nåde. Og så fulgte kjærligheten hun viste som en frukt av troen, av takknemlighet til Jesus for det hun hadde fått av ham. Som Johannes skriver: ”Vi elsker, fordi han elsket oss først … Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10.19). Nå kunne kvinnen aldri tenke seg å vende tilbake til det gamle syndefulle livet sitt, nå fikk hun begynne med blanke ark og nye fargestifter.
Akkurat som henne har også vi stor grunn til å takke og juble, ja, gråte gledestårer, på grunn av Guds godhet mot oss. For en dyp nåde og kjærlighet Han har vist oss! Så la oss derfor, slik som henne, vise kjærlighet, tjene Gud og vår neste. La oss vise barmhjertighet og kjærlighet mot våre trossøsken og mot alle mennesker.
Og la oss vokte oss for å tenke med hovmod på, eller se med et fariseisk blikk på, dem som lever åpenlyst syndige og lastefulle liv. Akkurat som vi, trenger de mest av alt å få høre Guds ord, lov og evangelium, det gode budskapet om Jesus. La oss vokte oss for å stille oss i veien for evangeliet. Det kan lett skje, og det har nok dessverre ofte skjedd opp gjennom tiden, ved at mennesker i kirkene på ulike måter sender signaler om at kirken er for de vellykkede, ikke for de mislykkede – for de friske, ikke for de syke. Slike signaler er jo feil og må unngås.
Til Gud får du og jeg og alle mennesker komme, slik som vi er. Han vil ikke støte oss bort. Han sier til oss: ”All din syndeskyld, hele din gjeld, ettergir jeg deg. For av kjærlighet til deg har jeg sendt Jesus, min enbårne Sønn, til verden som din frelser, og han har betalt hele din gjeld da han led og døde for deg på korset. Alt er betalt, til siste øre; du er tilgitt, du er ren og rettferdig, himmelen verdig, for Jesu navns skyld alene.” Gud være takk og lov! Amen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
Det handler om LYS i dag på Kristi Åpenbaringsdag. I evangelieteksten vår og i salmen vi nettopp sang, var det et lys på himmelen, en spesiell stjerne, som ledet vismennene fra Østen på veien. Og for å finne helt fram til Jesusbarnet, trengte de å bli ledet av en annen slags ledestjerne: Guds Ord i Bibelen, Mikas profeti, ledet dem til Betlehem. I prekenteksten vår for i dag, er Jesus blitt voksen mann, men også her handler det om lys, som skinner i mørket:
Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
Sebulons land og Naftalis land,
ved veien til havet,
bortenfor Jordan,
hedningenes Galilea,
det folket som bor i mørke,
har sett et stort lys,
over dem som bor i dødsskyggens land,
har lyset strålt fram.
Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!»
(Matt 4,13-17)
Slik lyder Herrens ord.
Og vi ber: Kjære Herre Gud, vi takker deg for ditt ord. Hellige du oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.
Har noen av dere prøvd å gå gjennom en skog midt på natten, når det er mørkt? Det vil jeg helst slippe, for jeg synes det virker nokså skummelt. Selv om månen og stjernene gir litt lys, slik at det ikke er helt bekmørkt, er det likevel ganske nifst. Ja, hvorfor er det egentlig slik at vi lett blir redde når det er mørkt? Delvis er det vel fordi det da blir vanskeligere å være på vakt mot farer. Hvis vi ikke kan se ordentlig hva som er rundt oss, blir vi lett utrygge. Så hvis jeg er helt nødt for å gå gjennom en slik mørk skog, vil jeg i hvert fall ha med meg en venn, dersom det er mulig, – og en lommelykt, slik at vi kan se hvor vi skal sette foten der vi går. Vi trenger et lys på stien vår, ellers kommer vi til å gå oss vill.
Jeg hørte om en liten jente som våknet i sengen sin midt på natten, på soverommet sitt, og så ville hun gjerne gå ut av rommet, gå til moren og faren sin. Men så klarte hun ikke å finne døren ut av rommet, for det var helt bekmørkt, hun kunne ikke se hvor noen ting var. Hun ble redd, hun lette med hendene sine i mørket, dunket hodet sitt i veggen, og der falt det noe ned fra en hylle. Hun kunne ikke finne døren. Til slutt kom heldigvis faren hennes, han hadde hørt noe bråk, og han åpnet døren og slo på lyset, så hun kunne se. Og da var det ikke farlig lenger. For en lettelse!
Vi mennesker ligner på en måte på den jenten. For ofte når det skjer dumme, triste, vanskelige ting i livet vårt, kan vi bli redde og fortvilet, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å bli berget fra disse problemene. Det er som om det er blitt helt mørkt, og vi finner ikke veien ut av dette mørket, vi finner ikke utgangen.
Det aller største problemet vårt, hva er det? Jo, ifølge Bibelen, Guds ord er det synden i oss, synden er det grunnleggende og største problemet. Den er roten til alle problemene våre. Synden i oss får oss til å gjøre, si og tenke det som er galt for Gud. Synden gjør det mørkt for oss. ”Dødsskyggens land” er et uttrykk vi hører i teksten vår, og det passer godt å si at ”dødsskyggens land” er der vi alle hører til på grunn av synden, alle mennesker, slik vi er av naturen. Hvem kan hjelpe oss, hvem kan gi oss lys i dødsskyggens land? Hvem kan berge oss fra mørket i oss, fra synden, døden, djevelen og fortapelsen?
Ja, det kan Jesus, og bare han. Gud har sendt oss Lyset! ”Bryt ut i sang! Nå stråler frem Guds nådes lys i Betlehem. Et barn er født, en frelser stor for alle folkeslag på jord” (Norsk Salmebok, 72). Han kommer med liv der det var død. Han kommer med tilgivelse der det var synd og skyld. Han kommer med håp der det var fortvilelse og hjelpeløshet. Han kommer med lys der det var mørke.
700 år før Jesus ble født i Betlehem, hadde profeten Jesaja skrevet om at folket som bodde i Sebulon og Naftali, to områder nord i Israel, skulle få oppleve et spesielt lys. Befolkningen der hadde opplevd mange katastrofer, de var blitt angrepet og okkupert av mektige fiender, store deler av folket var blitt bortført til et land langt borte, og et tungt åndelig mørke hadde lagt seg over Sebulon og Naftali. Men akkurat dette området skulle Jesus Messias, Verdens Lys, komme til og gjøre til sentrum for sin virksomhet. Da han var blitt voksen, etter han var blitt døpt av Johannes i elven Jordan, og etter han var blitt fristet av djevelen førti dager i ødemarken, bosatte han seg i byen Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land, for å arbeide der og i områdene omkring. Og det står at Jesus dro omkring i hele Galilea, underviste i synagogene, forkynte evangeliet om riket – det glade budskapet om Guds nåde og tilgivelse – og helbredet all sykdom og plage hos folket. De ble rikt velsignet, Sebulon og Naftali, det folket som bor i mørke har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram.
Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Dette var jo samme budskap som døperen Johannes hadde forkynt. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Vend om fra mørket, ta imot lyset som kommer til deg! Når Jesus har kommet til verden, er det himmelriket som er kommet nær. Himmelriket er ikke egentlig noe bestemt sted; uttrykket ”himmelriket” handler mer om en aktivitet, om det Gud gjør, hvordan han styrer, hans handlinger, gjerninger. Himmelriket er kommet nær! – fordi Jesus har kommet og startet en frigjøringsaksjon, for å sette oss fri fra fangenskapet, ved å vinne syndenes tilgivelse og evig liv for oss som hørte til i dødsskyggens land. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus levde et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved at han forkynte evangeliet og helbredet syke, og ved at han frivillig ofret seg selv for oss, led mye vondt og døde på korset for oss. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus sto opp fra de døde tredje dag, han har vunnet seieren over døden, og er tilstede hos oss i dag i Ordet sitt og sakramentene.
Istedenfor å straffe oss for all synd og alle feil, sier han som hersker i himmelriket til oss bare: Vend om! Kom til meg, du som har tungt å bære, bare bekjenn syndene dine, gi dem til meg, og ta imot løftene om tilgivelse og evig liv fra meg, bare stol trygt på dette! Himmelriket er kommet nær, og det er fortsatt veldig nær i dag i januar 2013, for Jesus er hos oss her og nå. Himmelriket er nær når vi hører evangeliet, det er nær i dåpen, der Den Hellige Ånd virker ved ordet som er forent med vannet, og himmelriket er nær i nattverden, der Jesus gir oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke og forsikrer oss om at syndstilgivelsen han vant på korset, gjelder akkurat deg og meg.
Mange ungdommer synes fremtiden ser mørk ut, de ser ikke særlig lyst på livet, de har ikke så mye å håpe på, synes de. Hvordan skal det gå med verden, med samfunnet? Kanskje de ikke kommer til å få noen jobb? Eldre folk kan bli fortvilet på grunn av dårlig helse, plagsomme sykdommer som er vanskelig å bli frisk fra. Når det gjelder verden, så er det jo slik ifølge Guds ord, at verden skal gå til grunne. Men likevel: for den som tror på Jesus er fremtiden alltid lys! I Jeremias bok sier Gud: Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp (Jer 29,11). Så vi har lyse fremtidsutsikter, alltid, ja til evig tid. Guds nådeslys stråler imot oss fra evangeliet i ord og sakrament!
Dette betyr jo ikke at en kristens liv blir bare enkelt og lett, en dans på roser, uten problemer. Langt ifra. Men midt i nød og vanskeligheter er Han med oss; i dødsskyggens dal lyser han for oss med sitt ord. Jesus tar ikke glansen av livet. Tvert imot, Jesu navn er som et fyrlys i nattemørket. Hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Den som følger ham, skal ha livets lys. Uansett hva som møter oss, trenger vi ikke frykte for noe vondt. Han leder oss, lyser for oss, trøster oss. Det folket som bor i mørke, har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram. Himmelriket er kommet nær. Veldig nær. Gud være takk og lov!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Lov og evangelium blir forvekslet, misforstått og ødelegges for tilhørerne når loven får spille en for dominerende rolle, eller når man lar loven og evangeliet få like stor betydning istedenfor å gi evangeliet hoveddominansen i prekenen.
I Lukas kap. 2 leser vi om den første forkynneren etter at Kristus var født inn i denne verden; en engel talte til gjeterne, som ble overveldet av redsel på grunn av Herrens herlighet som lyste om dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket.» Han ledsages av en himmelsk hærskare, som synger: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Denne himmelske evangelieforkynnelsen har gitt oss en illustrasjon på hvordan vi skal forkynne. Det er sant, vi må forkynne loven, men bare som en forberedelse; det endelige målet for vår lovforkynnelse må være å forkynne evangeliet. Den som ikke har dette som mål, er ingen sann tjener for evangeliet.
Mark 16,15-16: Kristus gir disiplene sine befaling om å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapningen. Uttrykket «evangelium» gjør det klart at budskapet skal være gledefylt, og i tilfelle tilhørerne skulle tenke at Ordet var så overveldende stort at de ikke ville våge å gripe det, føyer han umiddelbart til: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», for at de virkelig skulle forstå hva han mente med ordet evangelium. Og han fortsetter: «Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Også dette siste er et godt ord, for han sa ikke: «Den som har syndet så og så lenge eller så og så alvorlig, skal bli fordømt, men han slår fast at den eneste grunn til fordømmelse er menneskets vantro. Her spiller ikke personens karakter inn, eller hvor grove syndene er. Ingenting i det forløpne kan lenger fordømme ham. Men vil han ikke tro Jesu ord, går han fortapt. Når Herren altså også advarer mot ikke å tro det han sier, er det enda en tilskyndelse til å ta til seg innbydelsen. Dette siste ordet må ikke betones slik: «Den som ikke tror, skal bli fordømt», men slik: «Den som ikke tror, skal bli fordømt». Med det mener han: «Fordømmelsen er allerede fjernet, dine synder er tilgitt og sonet, helvete allerede overvunnet for deg. Jeg har oppnådd en fullkommen forsoning for alt sammen. Nå skal du bare tro dette, så er du frelst for evig.»
I 1 Kor 15,3 skriver Paulus: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene. «Først og fremst», sier apostelen; alt annet må være underordnet hovedsaken i forkynnelsen, evangeliet om Kristus. La det nå ikke bli til at du bare hører apostelens uttalelse her, men tenk på at du selv kanskje skal bli pastor for en menighet. Gi Gud et løfte på at du vil praktisere apostelens metode, dvs. at du ikke vil stå på prekestolen med et trist ansikt som om du innbød folk til en begravelse, men heller som en brudgom som fører sin brud til bryllupsfesten. Dersom du ikke blander sammen lov og evangelium, vil du alltid kunne gå på prekestolen med glede i sinn, og folk vil legge merke til at du er fylt av glede fordi du får bringe menigheten din det glade budskapet. De vil også merke at det skjer underfulle ting blant dem.
Men akk, ikke alle pastorer møter opp på denne måten. Og så sover menigheten videre, og det er og forblir karrig og tomt. Hva er nå årsaken? At menigheten ikke har fått høre nok evangelium. Det er derfor folk kommer til kirke: de vil høre noe godt og gildt, de ønsker evangeliet. Vi lever jo i et fritt land, hvor ingen bryr seg om vi går i kirke eller ei. Når folk derfor kommer, skulle det være pastorens mål å tale evangeliet slik at tilhørernes hjerter smelter, at de oppgir all motstand og bekjenner at Herren er blitt for sterk for dem så de fra nå av vil tjene ham. Det er ikke nok at alt er i orden med pastorens rettroenhet eller dyktighet til korrekt å legge fram den rene lære. Dette er selvfølgelig viktige ting, men ingen vil ha den minste nytte av det dersom lov og evangelium blandes sammen.
Den mest subtile formen for sammenblanding av de to skjer når lov og evangelium vies like stor oppmerksomhet, når altså evangeliet ikke får ha en dominerende hovedrolle. Predikanten tenker kanskje som så at han har forkynt evangeliets sannhet ofte nok. Men tilhørerne husker bare at han enkelte ganger talte til stor trøst og oppmuntring og oppfordret til tro på Jesus Kristus. Hvis de ikke stadig får høre hvordan de skal kunne få denne troen på Kristus, vil de åndelig sulte i hjel. De vil bli åndelig underernært. For ikke loven, men evangeliet er livets brød.
Det er bare loven som har til oppgave å dømme synden, mens evangeliet frikjenner synderen uten å stille noen betingelser. Profeten Jesaja skriver i kap 1,18: ”Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” Og apostelen Paulus sier det slik: ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større” (Rom 5,20).
Det vi her skal ta opp, synden mot Den Hellige Ånd, finner vi skriftmateriell til bl.a. i Matt 12,30-32. Her lærer vi at blasfemi (gudsbespottelse) av Faderen eller Sønnen skal bli tilgitt, mens samme synd mot Ånden ikke skal bli tilgitt. Nå vet vi at Ånden ikke er helligere eller mer opphøyd enn de to førstnevnte personene i guddommen, for de tre utgjør en enhet. Derfor kan meningen ikke være at nevnte synd er bespottelse mot Den Hellige Ånd som person, men uttalelsen gjelder Åndens embete, eller gjerning, slik at den som spotter Åndens gjerning, ikke kan få tilgivelse for sin synd. Og Den Hellige Ånds gjerning er å innby og kalle mennesker til Kristus og bevare dem hos ham.
Denne synden består i å spotte, opponere mot, Den Hellige Ånd, men ikke i at blasfemiske tanker vekkes i hjertet. Ikke sjelden tror kristne at de har syndet mot Den Hellige Ånd når de anfektes av stygge tanker som de ikke blir kvitt. Vår Herre forutså dette, og derfor ga han denne undervisning om at den utilgivelige synd det her gjelder, må være ytret muntlig og i opposisjon.
I Mark 3,20-30 har vi et aktuelt tilfelle av blasfemi mot Den Hellige Ånd. Da Kristus hadde drevet ut onde ånder, påsto fariseerne at det skjedde ved hjelp av djevelen – at helbredelsen m.a.o. ikke var Helligåndens gjerning. Innerst inne var de overbevist om at det var et guddomsunder de hadde vært vitne til, men fordi Frelseren nettopp hadde refset dem strengt for hykleri, var de fulle av hat. Og dette hatet drev dem så til denne blasfemien mot Åndens gjerning. Å påstå at en gjerning av Den Hellige Ånd egentlig bare er et djevelens verk – og det enda en er overbevist om det motsatte – er å spotte Den Hellige Ånds embete. Den synden gis det ikke tilgivelse for.
Det finnes ingen kristne som ikke iblant står imot den guddommelige nådens arbeid for deretter å prøve å overbevise seg selv om at det kun var dystre tanker de jaget på flukt. Men denne undervisningen fra Jesus advarer oss: Det gjelder om straks å underordne seg Den Hellige Ånds gjerning når vi merker den, og ikke stå den imot, hvis vi vil bli frelst. For i neste omgang kan personen som står i mot finne på å si: ”Denne gjerningen var slett ikke Den Hellige Ånds verk.” Det ender med at man forakter den måten Gud arbeider på til frelse, og blir av dem som driver blasfemi og annen gudsbespottelse.
Får ikke Ånden virke det den vil, kan vi aldri bli troende. Den som avviser Den Hellige Ånd, kan ikke hjelpes, selv ikke av Gud. Gud vil følge den ordningen han har bestemt til vår frelse. Han tvinger aldri noen til himmelen. Situasjonen som teksten vår gjengir, er at Jesus nettopp har helbredet en mann med en lam og vissen hånd og drevet ut en ond ånd. Alle så de ganske klart at Guds kraft grep mektig inn i Satans herrevelde. Men de som opponerte mot Jesus, sa: ”Det er Beelsebub som virker gjennom ham. Det er derfor han kan drive de onde åndene ut.” Nettopp det de hadde vært vitner til, Kristi gjerninger og ord, viste at han var rustet til strid mot Satan og i ferd med å ødelegge hans herrevelde. Det var helt absurd å tenke at djevelen ville hjelpe Kristus med dette.
Hebr 6,4-8: Noe som kjennetegner synden mot Ånden, er at den som har begått den, ikke kan bringes til anger og bot, d.e. omvendelse, dette blir simpelthen umulig. Det er ikke Gud som setter mennesket i denne situasjonen, men synderen selv som er årsak til den uopprettelige ubotferdighetens tilstand. Når denne tilstanden har nådd en viss grense, opphører Gud å arbeide på hans frelse. Forbannelsen hviler over ham, og det finnes ikke lenger noen mulighet til å bli frelst. Hvorfor? Fordi han ikke lenger kan beveges til omvendelse.
1 Joh 5,16: ”Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den.” Dette verset gir oss viktige opplysninger, men vi kan ikke la vår handling bestemmes av verset, for det er ikke mulig for oss å kunne si om et menneske før sin død at han har syndet mot Ånden. Selv om han med munnen ytrer seg blasfemisk, vet vi ikke i hvilken grad hjertet hans er med i ordene, om de kanskje skyldes onde ånders besettelse, eller om han sier det han gjør på grunn av åndelig blindhet, eller om han ikke kan fornyes til omvendelse. Aposteltidens kristne hadde nådegaven til å prøve åndene. Det Johannes her mener å si, er da dette: ”Når du ser at Gud har tatt sin nåde fra den eller den personen som har falt i nevnte synd, skal du ikke ønske eller håpe at Gud tar ham til nåde igjen. Du skal slutte å be for ham.” Heller ikke skal vi si til Gud: ”Frels også dem som har syndet mot Den Hellige Ånd.”
Dette er sjokkerende, men likevel inneholder det stor trøst. Noen kan komme til deg og si: ”Jeg er et elendig menneske – jeg har syndet mot Ånden. Jeg er helt sikker på det.” Denne som føler seg helt fordømt, forteller om alt det onde han har gjort, sagt og tenkt, og det kan virkelig høres ut som han har spottet Den Hellige Ånd. Husk da på det våpenet Hebreerbrevets kap. 6 gir oss til bruk i et slikt tilfelle: Dette mennesket gleder seg overhodet ikke over det han forteller deg, han synes tvert imot at det hele bare er forferdelig. Men dette viser at Gud i det minste har begynt å føre ham til omvendelse. Alt han trenger å gjøre, er å gripe fatt i evangeliets løfte. Når du spør ham om han har begått disse stygge syndene med vilje, vil han kanskje ufrivillig bekrefte dette, fordi Satan får ham til å svare slik.
Spør du ham igjen om han ikke skulle ønske at han aldri hadde gjort disse onde gjerningene, vil han svare: ”Jo visst, disse tingene gjør meg forferdelig engstelig og bekymret.» Dette er et sikkert tegn på at Gud har begynt å arbeide på denne personenes omvendelse. Et slikt tilfelle skal en sannelig ikke ta lett på. Det forkomne mennesket må bli fortalt at ettersom det i ham fins en begynnelse til omvendelse, har han et utvilsomt bevis på at han ikke har begått synden mot Den Hellige Ånd.
Generelt, når pastoren skal forkynne om dette emnet, må han ha som mål å overbevise tilhørerne om at de ikke har begått denne synden, istedenfor å advare dem mot å begå den. For en person som virkelig har begått denne synden, har forkynnelsen ingen nytte og hensikt. Mens enhver som sørger over sine synder og hungrer etter tilgivelse, bør få høre at han er Guds kjære barn som nå gjennomgår en særdeles hard prøvelse.
Grunnen til at den nevnte synden er utilgivelig, er ikke størrelses-graden, for som vi allerede har nevnt, uttalte apostelen klart at hvor synden er stor, er nåden enda større. Men grunnen er den at personen som begår denne synden avviser det eneste som kan bringe ham til anger og omvendelse, tro, og utholdenhet i troen. Mennesker som er engstelige fordi de tror de har bespottet Den Hellige Ånd, ville ikke ha følt noen slik engstelse dersom de virkelig hadde begått denne synden, tvert imot ville de fortsatt hatt glede av å spotte evangeliet. Men kristne som engstes har fremdeles troen, og Den Hellige Ånd virker i dem, og når dette er tilfelle, har de ikke begått den alvorlige synden vi her taler om.
En utmerket forklaring av dette emnet finner vi i Baiers latinske Compendium theologiae positivae. Her sier han i part 2, kap. 3, § 24: ”Den forferdeligste av alle synder, som kalles synden mot Den Hellige Ånd, består i en ondsinnet avvisning og blasfemiske og hardnakkede angrep mot den himmelske sannheten man en gang hadde lært å kjenne.” En person som har syndet mot Den Hellige Ånd på denne måten, fordømmes ikke først og fremst på grunn av selve synden, men på grunn av sin vantro. Vantroen er den grunnleggende årsaken, mens den ondsinnede og konstante forakten og fornærmelsen mot sannheten er den særskilte årsaken til at vedkommende ender i fortapelsen.
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovens krav, trusler eller løfter forsøker å drive de uomvendte til å legge av synden og gjøre gode gjerninger for slik å bli fromme og gudfryktige; på den annen side blir det feil å anvende lovens befalinger istedenfor evangeliets formaninger når man vil drive de omvendte til å gjøre godt.
Forsøket på å gjøre mennesker gudfryktige ved hjelp av loven og å påvirke selv troende til å gjøre gode gjerninger ved å holde opp lovbud og krav for dem, er en meget alvorlig sammenblanding av lov og evangelium. Dette er stikk motsatt av hva som er hensikten med loven etter syndefallet .
Jer 31,31-34: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren. Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.»
Loven var skrevet i menneskenes hjerter allerede før syndefallet og hadde ikke til formål å gjøre oss gudfryktige, for vi var allerede skapt gudfryktige og rettferdige for Gud. Eneste grunn til at menneskene måtte ha loven i hjertene sine, var at de skulle vite hva som behager Gud. Det trengtes ikke noe ytterligere bud for å informere om dette. For menneskene ville ganske enkelt bare gjøre slikt som var Gud til behag.
Men denne situasjonen endret seg ved fallet. Riktignok gjentok Gud lovens krav og opprettet på ny en lovens pakt med jødene etter israelittenes utgang fra Egypt, skrevet på steintavler. Men hva sa ikke Gud ved profeten Jeremia? Jo, at denne lovens pakt ikke hadde endret situasjonen, for Gud måtte tvinge dem til å adlyde hans vilje, og en lydighet av tvang er ganske enkelt ingen lydighet. Følgelig gir han dem ved profeten løfte om en tid da han vil opprette en helt ny og annerledes pakt.
Dette betyr ikke at den nye pakt ikke også var virksom i den gammeltestamentlige tid. Pakten – slik den var blitt opprettet med israelittene – var en lovens pakt, men i løpet av den tid denne gjaldt, pekte profetene stadig hen til den kommende Messias og den nye pakt som ikke skulle grunnes på nye bud og krav, men som skulle bli skrevet direkte i nye og rene hjerter, som Gud da ville skape. Han skulle fjerne stenhjertene og gi «kjøtthjerter» i stedet. Da ville man ikke kunne argumentere mot eller ha ulyst til Guds vilje. En slik endret situasjon kunne ikke Moseloven makte, siden ingen kan holde den fullkomment.
Alle er vi av naturen kjødelige, og åndens frukter kan aldri tvinges fram av loven. Gud sier: «Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.» Det er derfor loven er innskrevet i hjertene. Dette betyr at det som loven ikke maktet å få til blir virket ved evangeliet, ved budskapet om syndenes tilgivelse. Det var akkurat slik man ble frelst i den gamle pakt også, noe Peter tydelig erklærte ved det første apostelmøtet. Hva er det ikke de gjør de som bruker loven så bakvendt og feil i den nytestamentlige tid? De gjør kristne til jøder, og det av verste slag, som bare har øye for lovens bokstav og ikke gjenløserens frelsesløfte. Ikke bare blander de sammen lov og evangelium, men de lar faktisk loven erstatte evangeliet.
Rom 3,20: «For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» Loven har nå ingen annen hensikt enn å avsløre og vise synden. Den fjerner ikke synden, men tvert imot øker den. Når en kjenner den onde lyst i sitt hjerte, roper loven: «Du skal ikke begjære.» Det får mennesket til å betrakte Gud som grusom, siden han forlanger det som er umulig for oss. Det er altså slik loven øker synden: den dreper den ikke, men vekker den opp. Se også Rom 7,7-13 og 2 Kor 3,6.
Hvor tåpelig er da ikke den forkynner som tror at forholdene blir bedre i hans menighet når han bare tordner løs med loven og tegner helvetes fordømmelse i skarpe bilder. Noe slikt gjør ikke folk bedre. Det er sant at det kommer tider da det blir nødvendig med en slik lovforkynnelse for å rykke de sikre og forherdede synderne ut av sine villfarelser og få dem til å omvende seg, men å forandre hjertene så de begynner å elske Gud og nesten, kan aldri skje ved loven. Om det virkes enkelte gode gjerninger som følge av lovforkynnelsen, blir de gjort av tvang, slik som israelittene måtte tvinges ved lovens skremsler.
Gal 3,2: «Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?» Galaterne var blitt villedet til å mene at Paulus’ lære om frelse av tro, ved Guds nåde alene, var utilstrekkelig og ufullkommen og senere også at den var direkte farlig fordi den lett kunne føre folk i fortapelsen. Derfor aksepterte de de falske profetenes lære om loven. Full av sorg skrev Paulus og fortalte at menigheten var blitt ført helt på villspor av falske lærere. Derfor stilte han spørsmålene vi leser i dette kapitlet. Han minte dem om den store forandringen som var skjedd med dem da han forkynte evangeliet om Guds store nåde. Han fikk dem til å huske hvordan de hadde mottatt Den Hellige Ånd, som er fredens, hvilens, troens og gledens ånd. Og han spør: «Hvor er det nå blitt av den tilfredshet og glede dere hadde den gangen?» Ja, han minte dem også om at hvis det hadde vært mulig, ville de til og med ha ofret ham øynene sine (Gal 4,15). Så tvers igjennom hadde de vært grepet av Guds nåde og virkelig erkjent hvor herlig, himmelsk og strålende Paulus’ lære var. De ble omskapt i hjerte, sjel og ånd.
Og Paulus ber dem nå svare på om de hadde fått den himmelske fred, den Åndens gave og store trøst ved de vranglærerne som hadde fanget dem inn i lovens gamle bånd. Han visste nemlig at medlemmene i galatermenighetene gikk sorgfulle og nedbøyde omkring, uvisse om sin frelse. De var blitt som forhekset. Når frelsen var så stor og rik en skatt, måtte de sikkert også selv legge til noe av eget verk, mente de, og de lærerne de nå hadde, pusjet på og sa at det også var deres plikt. De begynte å betrakte sine skrøpeligheter og sin utilstrekkelighet i å gjøre det gode og følte skam over seg selv istedenfor å ta et oppgjør med vranglærerne som hadde ført dem inn i denne forvirringen.
Så sier apostelen til oss: «Hvis dere ønsker å bringe de menighetene dere får ansvar for den samme Åndens fred og glede, tro og barnlige fortrøstning og håp, den samme sjelens hvile, så bygg Hans bolig blant menighetslemmene, og hold for all del loven borte fra dette området. Skulle menigheten være blitt kraftig verdsliggjort, skal du kraftig forkynne loven, men følg straks etter på med evangeliet. Du skal ikke forkynne loven i dag og vente med evangeliet til en senere anledning. Straks loven har fått gjøre sin plikt, skal evangeliet overta.
Den sammenblandingen av lov og evangelium som tesen vår handler om, blir ofte gjort av folk som selv måtte kjempe og streve i stor kval og angst for å få en slags visshet om sin nådestand. Kampen pågikk kanskje i mange år, før de til sist fikk denne roen og trøsten, av den enkle grunn at de ikke kjente den rene lære. Når så disse senere tar til å forkynne den «rene» lære, plasserer de alltid i sin evangelieforkynnelse en mengde bemerkninger om seg selv som får menigheten til å tro at han er svært gudfryktig og from, men han vet egentlig ikke hvor arme tilhørerne er, for de er bare så altfor klare over at de ikke makter å oppfylle alle de kravene predikantene stiller. Disse predikantene representerer den verste type av vranglærere innenfor dette området.
Og for det andre vil denne forvekslingen av lov og evangelium lett oppstå når pastorer blir oppmerksomme på at evangelieforkynnelsen deres er virkningsløs siden grove, kjedelige synder går i svang i menigheten. Predikanten kan tenke at han har forkynt alt for mye av evangeliet og at han derfor bør skifte taktikk. Han lar evangeliet hvile for en tid og konsentrerer seg om loven. Da vil forholdene endre seg, tror han. Men han tar feil, folk forandrer seg ikke. Predikanter som har greidd å få fjernet enkelte onder ved sin lovforkynnelse, må slett ikke tro at de har oppnådd noe stort, men de skal vite at selv den mest korrupte menighet kan forbedres når den får høre evangeliet i dets reneste form. Noe annet makter det ikke. Den egentlige grunnen til at menigheten er så slett, er uten tvil den at pastoren ikke forkynte evangeliet godt nok. Man skal ikke undre seg over at han ikke oppnådde resultater. For loven dreper. Det er bare Ånden, m.a.o. evangeliet som levendegjør.
Må ingen pastor eller predikant tro at det er umulig å bevege trege og uvillige mennesker til å gjøre Guds vilje ved evangeliets forkynnelse, at han tvert imot må forkynne loven og peke på Guds straff og trusler. Hvis det er alt han kan, bringer han bare folk i fortapelse. Heller enn å agere politi for menigheten sin, skal han forandre hjertene så de gjør gjerninger til Guds behag av et takknemlig og glad sinn. Den som har fått virkelig kjennskap til og forståelse for Guds kjærlighet i Jesus Kristus, er forbauset over dens ild, som er mektig til å smelte alt i himmel og på jord. Straks han tror på denne kjærligheten, kan han ikke annet enn elske Gud og av takknemlighet for frelsen bringe gode kjærlighetens frukter til Hans ære.
I dag har jeg den ære og glede å ha dr. theol. Seth Erlandsson som «gjesteblogger», dvs. Seth har gitt meg lov til å oversette og publisere på nettet de første sidene av hans bok Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret (XP Media, 2007).
JESUS I TID OG ROM
Det er ikke lett å datere Jesu fødsel med hundre prosent sikkerhet. Tidspunktet som vår nåværende tidsregning utgår fra, er basert på upålitelige beregninger gjort av munken Dionysius Exiguus på 500-tallet e.Kr. , og han daterer Kristi fødsel minst fire år for sent. Jeg skal her forsøke å sammenfatte det som er av betydning når man skal tidfeste Jesu fødsel og hvordan en slik tidfesting kan se ut.
Tidspunktet for Herodes den stores død
Vi vet at Herodes den store døde like før påske i år 4 før vår tidsregning. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josefus (37 – ca 100 e.Kr.) falt den 15. Nisan (påskehøytidens første dag) dette året den 12. april (Antiquitates 17,8.1 og 17,9.3)*, og like før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse (Ant. 17,6.4) som ifølge astronomer fant sted natten mellom den 12. og 13. mars (jf. Ant. 17,8.1). Herodes har altså dødd i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Da var Jesus allerede født. Ettersom Jesu omskjæring, hans frambæring i tempelet, besøket av østerlandske stjernetydere, flukten til Egypt og mordene på uskyldige barn i Betlehem fant sted mellom Jesu fødsel og Herodes’ død omkring den 1. april år 4 før vår tidsregning, kan Jesus senest ha blitt født i begynnelsen av år 4 f. Kr. Jeg tror at han ble født i slutten av år 5 f.Kr. (se nedenfor).
Tidspunktet for døperen Johannes’ fødsel
Ifølge Lukas 1,5 tjenestegjorde døperen Johannes’ far Sakarja i Abias prestegruppe. Prestene var ifølge 1. Krønikeboks kapittel 24 inndelt i 24 skift som alle tjenestegjorde i tur og orden to ganger per år, en uke om gangen. Abias gruppe var ifølge 1 Krøn 24,10 den åttende i rekken. Ifølge Talmud (jødenes store etterbibelske skriftsamling) var Jojarib, det første presteskiftet (1 Krøn 24,7), i tjeneste da tempelet ble ødelagt den 9. i måneden Ab år 70 e.Kr., dvs. den 4. august. Takket være denne informasjonen er det mulig å regne ut at Abias prestegruppe i år 6 f.Kr. var i tjeneste 17.-23- april og senere 3.-9. oktober. Dermed ble sannsynligvis Johannes til mot slutten av april eller i midten av oktober år 6 f.Kr., ettersom Sakarjas hustru Elisabet ble med barn ”en tid etter” (Luk 1,24). Nå forteller Lukas (1, 26) at da Elisabet var i ”sjette måneden” ble jomfru Maria gravid med Jesus. Altså ble Maria med barn da Elisabet hadde vært gravid i minst fem måneder, dvs. enten i oktober år 6 f. Kr. eller i april år 5 f.Kr. Johannes ble født 3-4 måneder senere, dvs. enten i begynnelsen av januar eller i begynnelsen av juli år 5 f.Kr. Jesus, som ble født 5-6 måneder senere, bør dermed ha blitt født enten i slutten av juni eller i slutten av desember år 5 f.Kr.
Det er altså mye mulig at Jesus ble født den 25. desember. Hvis så er tilfelle, skjedde Jesu omskjæring den 1. januar i år 4 f.Kr. og 33 dager senere, den 3. februar samme år, ble Jesus båret fram i tempelet i Jerusalem (Luk 2,22ff. 3 Mos 12,3-4). Senere en gang, kanskje i midten av februar, kom de østerlandske stjernetyderne og spurte etter ”jødenes konge som nå er født” (Matt 2,1ff). Nå bodde Maria og Josef ikke lenger i stallen der Jesus ble født og der de fikk besøk av sauegjeterne, men i et hus (Matt 2,11). Like etter stjernetydernes besøk flyktet Josef med Maria og Jesus til Egypt for å unngå den rasende Herodes’ udåd. I forsøket på å drepe Jesus lot Herodes myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre (Matt 2,16ff).
Oppholdet i Egypt ble kortvarig. Allerede rundt 1. april døde Herodes, og Josef kunne nå ta med seg Jesus og Maria og vende tilbake til Israels land. Men ettersom Arkelaus, som var svært grusom og den mest beryktede av alle Herodes’ sønner, overtok makten i Judea, våget ikke Josef å vende tilbake til Betlehem, men flyttet tilbake til Nasaret i Galilea (Matt 2,19ff).
Stjernekonjugasjonen år 7 f.Kr.
År 7 f.Kr. skjedde det noe uvanlig. Planetene Jupiter og Saturn strålte sammen i stjernebildet Fiskene ikke mindre enn tre ganger (i mai, oktober og desember). Mange har forbundet dette fenomenet med stjernen som de østerlandske stjernetyderne hadde sett gå opp og tolket som et tegn på at en konge skulle fødes til jødefolket. I sin bok ”The Life and Times of Jesus the Messiah” (3. utg. 1886, 2.211f) nevner Alfred Edersheim bl.a. følgende: Jødisk forventning om en Messias var forbundet med en merkelig og spesiell stjernekonjugasjon som skulle inntreffe før Messias’ fødsel. I en av de mindre midrasjene, som inngår i 6-bindsverket publisert av Jellinek med tittelen ”Beth ha-Midrash” (Leipzig og Wien 1853-1878), står det at en stjerne i øst skal vise seg to år før Messias’ fødsel (vol. II, col. 1406: ”Antikke planetkalendere viser at i Orienten ble Jupiter betraktet som verdensherskerens stjerne, Saturn som Palestinas stjerne, og Fiskenes stjernebilde som tegnet for de siste tider.”
Matteus forteller at Herodes i all hemmelighet kalte til seg stjernetyderne og ”spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg” (2,7). Da Herodes senere forsøkte å drepe Messias, som han tydeligvis oppfattet som en jordisk konkurrent, lot han drepe alle gutter i Betlehemsområdet som var ”to år og yngre” (2,16). Men hvorfor lot han drepe gutter på opp til to år, når han bare var ute etter jødenes nyfødte konge, ”jødenes konge som nå er født”? Er denne store marginen bare et vitnesbyrd om Herodes’ hensynsløse grusomhet? Eller kan det være at stjernetyderne har fortalt ham om hva de hadde sett to år tidligere? Kan stjernetydernes ankomst til Jerusalem to år etter Jupiters og Saturns konjugasjon samstilling tyde på at de kjente til den jødiske forventningen om at Messias skulle fødes to år etter en merkelig stjernes tilsynekomst? Vi vet ikke sikkert. Men så mye kan vi si: Den stjernen som plutselig viste seg for stjernetyderne da de var på vei til Betlehem (2,9) og som de setter i forbindelse med stjernen de hadde sett tidligere, har ingen naturlig forklaring. Om stjernen som de tidligere hadde sett eventuelt var stjernekonjugasjonen Jupiter-Saturn, så var den stjernen som nå viste seg en overnaturlig hjelp fra Gud. Ikke bare gikk den foran dem, men den stanset også over Betlehem, så de kunne finne ham de lette etter, ”jødenes konge som nå er født”, den lovede Messias.
Tidspunktet for manntallsinnskrivningen
Jesus ble født samtidig med en romersk manntallsinnskrivning som fant sted da Kvirinius var keiser Augustus’ spesielle representant i den østlige delen av Romerriket. Ifølge Josefus foregikk det en manntallsinnskrivning i Judea år 6 e.Kr., og vi vet fra andre kilder at Kvirinius var keiserlig legat i Syria år 6-9 e.Kr. Mener Lukas, når han nevner Kvirinius i forbindelse med fødselsfortellingen i Lukas 2, at Jesus ble født først i år 6 e.Kr.? Slett ikke. Denne senere manntallsinnskrivningen nevner Lukas i Apostlenes gjerninger 5,27, og han er nøye med å adskille den fra innskrivningen da Jesus ble født. Han skriver nemlig om innskrivningen som foregikk ved Jesu fødsel: ”Denne første innskrivning” (Luk 2,2). Kvirinius var etter alt å dømme i tjeneste både ved den første og andre innskrivningen. Ifølge den romerske historikeren Tacitus (Annales 3,48)*, ble Kvirinius valgt til konsul over Syria allerede i år 12 f.Kr. Omkring år 7 f.Kr. ble han utnevnt til keiserlig legat i Syria sammen med Varus. Etter en del andre oppdrag f.o.m. år 1 f.Kr. ble han på ny utnevnt som legat i Syria år 6 e.Kr.*
(Seth Erlandsson)
Fotnoter:
1. Josefus’ Antiquitates judaicae (jødenes gamle historie) inneholder 20 bøker og strekker seg fra skapelsen til forfatterens egen tid, ca. 100 e.Kr.
2. Tacitus levde ca 55-117 e.Kr. Hans store historieverk Annales omfatter 16 bøker men er ikke bevart i sin helhet.
3. Jeg har brukt en del plass på Kvirinius, fordi mange har ment at opplysningen i Luk 2,2 ikke er mulig å forene med opplysningen i Matteus 2 om at Jesus ble født mens Herodes den store ennå var i live. Se nå senest Lena Einhorn, Vad hände på vägen till Damaskus? s. 54: ”Dersom man utgår fra Lukasevangeliet ble Jesus altså født tidligst år 6 etter vår tidsregnings begynnelse.” ”Det er altså umulig at Jesus ble født både på Herodes den stores tid og på Kvirinius’ tid.”
2 Kor 5,14: «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde.» Dette vil jo si det samme som at alle har gjort opp for sin synd ved sin død. Når da hele verden er blitt forsonet med Gud og forløst, er det forferdelig å høre at folk oppfordres til ikke å tro verken at de har en forsonet Gud eller at de er forløst og har fått sine synders forlatelse. En slik lære nekter jo aldeles både den fullkomne forsoning og forløsning.
Og hva mer er, så står jo en slik lære i åpen motsetning til evangeliet. Da Kristus hadde fullendt sin forsoner- og gjenløsergjerning, sa han til disiplene: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Det å forkynne evangeliet betyr ikke annet enn å bringe den gode nyhet om at de er forløst, at himmelen er åpen for dem alle, at det er skaffet til veie en rettferdiggjørelse, at alle er satt i rett stand, og at alle skal få komme og gå gjennom rettferdiggjørelsens port som de en dag også skal få gå inn gjennom porten til den evige salighet og frelse. Er det ikke da grusomt at noen oppfordrer folk til å vente med dette? Hvert menneske skal tvert imot få vite at evangeliet gjelder nettopp ham, at Gud har bragt den glade nyhet like hen til ham for at han skal tro og sette sin fortrøstning til det. Nekter han å tro, gjør han Gud og alle profeter og apostler til løgnere. Er det ikke forferdelig da å fortelle folk som vet seg knuste og elendige og fortapte syndere og som stadig henger hjelpeløst fast i syndens gjørme, at de ennå ikke kan få tro, for de har ikke nådd så langt som de bør i sin omvendelsesprosess, og det etter at Gud er blitt så fullkomment forsonet? Ved en slik reddsom lære blir synderen villedet til å tro at han må samvirke med Gud når det gjelder frelsen. Dette er ikke langt fra blasfemi.
Det harmoniserer heller ikke med det faktum at Gud allerede har gjort klart for himmel og jord i nærvær av engler og mennesker: «Min sønn har forsonet meg med verden. Jeg har godkjent hans offer og er fullt ut tilfreds. Han var deres kausjonist og mellommann, og jeg har frikjent ham. Fryd dere derfor, for dere har ingenting å være redd for.» Ved Jesu oppstandelse fra de døde har Gud erklært at alle syndere i hele verden er tilgitt. Er det ikke da forferdelig av mennesker å si at selv om dette er et faktum, skal en person ennå ikke få lov til å tro det? Er ikke dette egentlig å kalle Gud for en løgner og fornekte Kristi oppstandelse fra de døde?
I tillegg står ovennevnte lære i motsetning til læren om absolusjonen. Da Jesus Kristus hadde forløst hele verden, ga han sine disipler og etterfølgere makt til å tilgi et menneske dets synd. Noen tolker Jesu mening på dette område slik: «Når en pastor finner at det er rett fatt med et menneske, skal han overtale ham til å tro sine synders forlatelse.» Men dette er mennesketanker, for Herren sier noe helt annet, nemlig: «Dine synder er deg tilgitt.» Denne uttalelsen blir riktig forstått av alle som tror på den fullkomne forløsning og forsoning med Gud i Kristus.
Ved Kristi oppstandelse fra de døde har Gud erklært at han er fullkomment forsonet med verden og vil la sin vrede og straff fare. Dette har han gjort kjent for all verden ved sitt evangelium, og dertil har han befalt hver eneste som forkynner evangeliet at de de skal forlate menneskene deres synder, idet Gud ga løfte om at han ville la det skje i himmelen som pastoren uttalte på jorden. Pastoren skal ikke først se opp mot himmelen for å finne ut hvordan Gud stiller seg, nei, han skal straks utføre her på jorden hva han har fått befaling om: tilgi synden og stole på Guds løfte om at også Han forlater.
For noen virker dette som en skrekkelig lære, men det er den mest trøsterike læren som tenkes kan, og den er fast grunnet på Guds eget blod som ble utgytt på korset. Synden er virkelig blitt tilgitt, og det eneste Gud nå bryr seg om, er at vi tror dette faktum. Vi løser mennesker fra deres synder for å styrke deres tro på budskapet de har hørt fra prekestolen. Derfor kan ingen av dem si: «Hvordan kan pastoren kjenne mitt hjertes tilstand? Hva gagn har jeg av absolusjonen når jeg er ubotferdig?» Svaret er: «Det er sant at den ikke gagner noe som helst i så tilfelle, men den er til gagn når den blir trodd. Men uansett er det likevel sant og visst at du er blitt avløst og frikjent. Den evige fortapelsen blir bare enda sørgeligere fordi du ikke trodde på den avløsningen som Gud selv har proklamert til alle syndere og som han har gitt sine pastorer befaling om å fortsette å proklamere.»
Dette gjelder også sakramentene. Vannet i dåpen frelser oss. Og når Herren rekker oss det brød som han velsignet og sier: «Dette er mitt legeme som gis for dere», er det helt klart at han ber dem om å tro, for hvis de ikke gjør det, vil hans legeme ikke gagne det ringeste. En som tror at Kristus betalte for alles synder da han ofret seg selv på korset, kan gå fra alterbordet med fryd og lovsang. Når Herren rekker begeret og sier: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som er utgytt for dere til syndenes forlatelse», er det med et særlig trykk på «syndenes forlatelse»; han vil at hver nattverdgjest som tror dette skal få rope av jubel i sitt hjerte når han går hjem fra kirken etter å ha deltatt i sakramentet.
Til slutt, det å mene at en persons manglende evne til å tro betyr at han ikke får lov til å tro, er helt i strid med apostlenes praksis. Hver gang et menneske viste tegn på at han så seg som en fattig, stakkars synder, sa de til ham at han skulle tro på Herren Jesus Kristus. Aldri ba de ham vente til hans tilstand hadde utviklet seg mere. Til tilhørerne den første pinsedagen sa Peter at mens de før hadde hatet Jesus, så trodde de nå på ham, og de skulle derfor la seg døpe i Hans navn. Glem heller ikke tilfellet med fangevokteren i Filippi, som jeg allerede han henvist til gjentatte ganger.
Fanatikerne – hvis de da ikke påstår at de ikke kjenner til noen slik apostolisk praksis – protesterer mot denne praksisen og hevder at det ville være å føre folk inn i kjødelig sikkerhet og til slutt til helvetet. Også apostlene måtte oppleve det triste at hyklere hadde kommet inn i menigheten. Jeg skal bare peke på eksemplet med trollmannen Simon. Det står om ham at «Simon trodde» (Apg 8,13), men det var bare for øynene på folk. Siden ble det klart at han var et helt gudløst menneske. Men dette fikk ikke apostlene til å bli «mer forsiktige» med å invitere mennesker til å tro på Herren Jesus. Nei, fortellingen om trollmannen Simon etterfølges av mange vakre eksempler på at de innbød syndere til å tro på evangeliet straks etter at de hadde bekjent sine synder.
Det er også en stor dårskap å appellere til menneskenes gode hensikt og vilje. Pietister og mange predikanter blant fanatikerne har tenkt at dersom tilhørernes omvendelse skulle bli grundig og ekte, måtte de ikke få lov til å tilegne seg noe som ennå ikke tilhørte dem, for det ville bli en falsk trøst for dem. Men en slik tankegang er den rene fanatisme. De burde tenke over at vår himmelske Far er klokere enn dem. Han visste meget vel at når evangeliets trøst ble meddelt alle mennesker, ville også mange ubotferdige høre på og innbille seg at de kan få tro denne. Men dette er ingen grunn til å la trøstebudskapet forstumme. Vi må ikke la barna gå sultne på grunn av frykten for at hundene kunne få tak i noe av barnas mat; vi skal i stedet frimodig forkynne Guds universelle nåde betingelsesløst. Og om folk vil tro eller misbruke budskapet de hører, det skal vi bare overlate til Gud.
Legg merke til at det ifølge Skriften slett ikke er så vanskelig å bli omvendt. Men det å forbli omvendt, er vanskelig. Følgelig er det en feilaktig tolkning å hevde at Frelserens ord om å gå inn gjennom den trange port (Matt 7,13), gjelder boten. For den er slett ingen trang port som et menneske må presse seg gjennom. Boten er noe som Gud selv må få virke i en. Enhver form for bot som et menneske virker ved egen innsats, er en etterligning og noe avskyelig i Guds øyne. Vi trenger slett ikke bekymre oss over vår egen evneløshet til å virke botferdighet. Vi skal bare ta Guds ord til oss, så har vi oppfylt vår første del av boten. Deretter vil det rene evangelium virke tro i oss. Det eneste en kan gjøre når en hører evangeliet, er å ta imot.
Men dette fører straks til en indre konflikt. Og feilen som vranglærerne gjør nå, er at de plasserer denne konflikten før omvendelsen. En uomvendt er slett ikke klar for en slik konflikt ennå. Den kommer senere, og er meget alvorlig. Den smale vei er korset som kristne må bære, nemlig at de må undertrykke sitt syndige kjøtt, og bli spottet, utskjelt og skjendig trampet på av verdens barn. De må kjempe mot djevelen og forsake verden med dens fornøyelser, skatter og gleder. Dette er en kamp som fører til at mange faller fra igjen like etter omvendelsen, og altså mister troen.
Over alt hvor Guds ord blir forkynt i ånd og kraft, blir langt flere omvendt enn vi er klar over. Dersom vi kunne se inn i kirkegjengernes hjerter når Ordet blir forkynt rent og klart på denne måten og uten at alskens menneskeverk blir blandet sammen med Guds frelsende nåde, ville vi legge merke til at mange lover seg selv at de nå ved Guds nåde vil bli kristne, for de er blitt overbevist om at forkynneren har rett i det han sier. Men mange undertrykker disse tankene med en gang de går ut av kirken og forsøker å overtale seg selv om at de bare har hørt på en fanatikers overveielser. Slik forherder de seg selv, søndag etter søndag og kommer i den alvorligste tilstand som tenkes kan, etter omvendelsen. Frelseren sa selv ved en anledning at «mange tar imot Ordet med glede» (Matt 13,20), men tar anstøt av det straks det blir trengsel eller forfølgelse på grunn av det.
Trengsel og forfølgelse behøver ikke nødvendigvis bety alvorlige djevelske anfektelser eller bedrøvelser, men kan gå på trettende og langvarige åndelige fristelser og prøvelser som f.eks. sløvhet i bønn, motvilje til å høre og lese Guds ord, ondsinnethet fra verdens barn etc. Alt dette kan spre og fjerne de inntrykk som hadde begynt å slå rot i hjertet. Men vi skal altså ikke glemme at Frelseren sa: «De trodde for en tid» (Luk 8,13). Denne andre klasses tilhørere som så villig tok imot evangeliet og trodde, tillot ikke Ordet å få feste seg i hjertet. Allerede ved den første prøvelse de ble stilt overfor, vendte de igjen tilbake til verden og sin egen kjødelige lyst, og de mistet alt de hadde fått.
Vokt deg, derfor, for den vrangforestilling at mennesker kan bli kjødelig sikre om de blir fortalt hvor raskt de kan føres til bot og omvendelse. Nei, tenk i stedet på hvor uendelig stor Guds nåde og barmhjertighet er. Etter at en person er blitt en omvendt kristen, må han bli fortalt at han i fortsettelsen er nødt for å engasjere seg i en daglig kamp mot den gamle, syndige menneskenaturen, det skal skje en åndelig vekst dag for dag, en øvelse i kjærlighet, tålmodighet og ydmykhet. Dette er en oppgave for omvendte kristne, som nå begynner å samvirke med den guddommelige nåden i dem.
Men med den helt avskyelige læren til fanatikerne, blir denne åndelige striden og kampen plassert foran og før omvendelsen, og Gud blir frarøvet den æren som tilhører ham. Hvor det fins den aller minste gnist av lengsel etter nåde og barmhjertighet, der er troen. For å tro er det samme som å lengte etter disse tingene. Et menneske hvor lengselen har festet seg, er ikke bare vakt, som noen feilaktig påstår. Nei, han er omvendt.
Det er verdt å merke seg hva apostelen først sier i Fil 2,12-13: «Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.» Like etter fortsetter han: «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.» Vi skal altså arbeide på vår egen frelse med respekt og ærefrykt, fordi vår himmelske Far må gjøre alt det som er nødvendig til vår frelse. Det er dette apostelen forteller de omvendte at de skal gjøre. En som er forherdet, blind og død, kan ikke arbeide på sin egen frelse. Det kan bare den som er omvendt, og han gjør det også: Han arbeider på sin egen frelse. Lar han hendene falle, blir han atter en gang slått med blindhet og ender i den åndelige død.
De såkalte pietister i gamle dager og sektfanatikerne i dag gjorde ikke bare et falskt skille mellom vekkelse og omvendelse, så de nektet å betrakte «de vakte» som kristne, men de tok også feil i sitt syn på den manglende evne til å tro som de tolket slik at enkelt ikke blir tillatt å tro.
Når pietistene hadde fått et menneske til det punkt å se seg selv som en fattig, stakkars synder, ute av stand til å hjelpe seg selv og han spurte presten hva han skulle gjøre, fikk han ikke det svar som apostlene ga: «Tro på Herren Jesus Kristus, så vil du bli frelst», men som regel sa de det stikk motsatte. Folk måtte advares: de måtte ikke gripe troen for snart, ikke gå for fort fram. Når en hadde vært under lovens tukt og følt dens virkning, måtte man stadig gå fremover i troen på syndenes forlatelse. Det måtte skje en vekst og modning først. De sa at angeren måtte bli dypere og mer ektefølt. Den skulle ikke først og fremst være en frukt av vedkommendes redsel for Guds vrede og fortapelsens mulighet, men av kjærlighet til Gud. Kunne han ikke si at han inderlig sørget over å ha gjort den barmhjertige Gud imot, ble hans anger erklært for intet. Han måtte føle at Gud begynte å vise barmhjertighet, ja, komme dithen at han faktisk hørte en indre stemme si: «Vær frimodig, syndene dine vil bli tilgitt. Gud vil bli barmhjertig mot deg.» Han måtte altså stadig fortsette i kampen helt til hans kval var over, og når han så var blitt kvitt sin kjærlighet til synden og endelig var rett omvendt, skulle han få begynne å trøste seg til evangeliet.
Det er ikke slik det går for seg at vi først omvender oss og så tror. Å føle at vi er under nåden, kommer ikke som det første. Uten slike følelser skal vi tro at Gud er nådig. Siden vil vi føle – alt etter som Herren i sin nåde tildeler den enkelte. Noen må være uten de gode følelser i ganske lang tid. De merker ikke annet enn mørke og hjertets hårdhet, djevelens anfektelser og syndige begjær. Følgelig er det ikke en riktig måte å hjelpe et menneske på frelsens vei å fortelle at han må vente med å tro seg frelst, og enda galere blir rådet når personen føler seg knust og elendig på grunn av synden.
For ingen kan selv virke troen, det er det bare Gud som kan. En kan være i en slik situasjon at Gud ikke er villig til å gi ham troen ennå. Det gjelder f.eks. slike som føler seg sunne og rettferdige. «Den mette vraker den fineste honning» (Ordspr 27,7). En sjel som er åndelig mett og forspist, tramper på evangeliets søte trøst.
Joh 5,44: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» Ordene er uten tvil hovedsakelig rettet til fariseerne. Så lenge et menneske søker ære, kan han ikke komme til troen, for æresyke hører til de styggeste moralske synder. Herren har ganske enkelt uttalt at vil en ikke kvitte seg med en bestemt synd, kan en ikke tro på ham. Loven må da komme til og sønderknuse hjertet før han kan få evangeliets milde trøst. Men ut av dette faktum må en likevel ikke trekke den slutning at en synder ikke får tro. Det er en evig sannhet at alle og enhver og til alle tider skal få lov til å tro. Selv om han har falt i den alvorligste synd og plutselig oppdager at han har sviktet Gud, men reiser seg igjen med et hjerte som er sønderknust, skal han få tro. Den som sier til ham at han må vente med å tro, er enten et ondt menneske eller fremdeles blind.
1 Joh 2,1-2: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» Å si til et menneske at det ikke skal tro, er jo å gå stikk i strid med det vi her leser, for her pekes på talsmannen, Jesus Kristus, som er en soning for våre synder, ja, for hele verdens synder. Den Guds vrede som hvilte over verden, er nå fjernet. Ved Jesus Kristus er Gud blitt alle menneskers venn.
Evan Luth 