Ymse – Evan Luth

Debatt om romerkirken vs. lutherdommen

I forbindelse med at det i vår skulle velges en ny pave i Roma, oppsto en intens og langvarig debatt i den kristne dagsavisen Dagen. Redaktør Tarjei Gilje diskuterte den 7. mai en påstand fra evangelist Jørn Strand om at den katolske kirke er vranglærende. Som bevis ble nevnt læren om pavens ufeilbarlighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Den lutherske teologen Jan Bygstad fremholdt da i en artikkel – «Romerkirken og reformasjonen» – at det i virkeligheten er læren om selve frelsen som er det helt sentrale i romerkirkens avvik fra Bibelen. Der den klare bibelske og lutherske læren er at «mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side», ser Rom rettferdiggjørelsen «som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles».

Den lutherske læren – med sine slagord om Skriften alene, Troen alene, Nåden alene og Kristus alene – ble forbannet av det romerske Tridentinerkonsilet 1548-63. Bygstad poengterte at «avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret … Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet … Romerkirken forkynner et annet evangelium.» (Dagen 12. mai 2025)

Protestene fra romersk-katolsk side kom raskt og på løpende bånd. Tre lærere tilknyttet Høgskolen NLA (Norsk Lærerakademi), Kim Larsen, Dag Øivind Østereng og Peder Solberg, alle tidligere lutheranere, skrev hver sine motinnlegg. Bygstads anklage om «et annet evangelium» er ifølge dem en alvorlig påstand og en grov forenkling. For også romerkirken lærer at mennesket frelses av nåde, ved troen. «Rettferdiggjørelsen forstås i katolsk teologi ikke som en gjerning av oss, men en nådens gave som også forvandler,» skriver Kim Larsen, og oppsummerer at «kjernen i denne konflikten handler … om autoritet. Hvem har fått myndighet til å tolke Skriften og forkynne evangeliet på Kirkens vegne (jf. Matt 16,18–19)? Når Skriften løsrives fra Kirkens autoritet, blir det i realiteten hver mann sin pave. Bygstad avviser Roma, men tar selv plass på stolen.» (Dagen 14. mai 2025)

På det siste svarte Bygstad at selv om det er sørgelig at den protestantiske kristenhet er blitt svært oppsplittet, er alternativet – å underordne seg pavens autoritet – «ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.»

«Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tolkningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)»

Vedrørende rettferdiggjørelsen, svarer Bygstad at han er fullt klar over at også Rom lærer at frelsen er «av nåde»: «Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør.» Han henviser til vedtak fra tridentinerkonsilet som dogmefestet hva som er forpliktende katolsk lære (og som bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme), blant andre Canon 9:

«Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!»

Tridentinerkonsilet fordømmer med rene ord det som er sentrum i luthersk evangelieforståelse – og Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4. «Det skjelnes ikke mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng.» Men, understreker Bygstad videre, «det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Han tilføyer at «begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).»

Til dette svarte katolikkene at Bygstads og den gamle lutherske lære om rettferdiggjørelsen, der «mennesket blir rettferdig, ikke fordi det er blitt forvandlet, virkelig rettferdig, men fordi Gud sier det,» er noe som «reduserer evangeliet til et stykke religionspsykologisk spill, og frelsen til et teologisk regnestykke i himmelen». (Dagen 25.06)

Ifølge Bygstad er dette en bespottelig påstand. «Fundamentalt i Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen er ordene om Abraham: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (1 Mos 15,6; Rom 4,3 Gal 3,6). Det er Herren som gjør dette, «tilregner» rettferdighet. Det er dette som er saken i den lutherske bekjennelse (Conf Augustana, art 4). … Lutherdommen fornekter ikke på noen måte helliggjørelsen, at det også skjer noe i menneskets liv, men avviser bestemt – med Paulus – at våre gjerninger/helliggjørelse kan bidra noe som helst i rettferdiggjørelsen.»

Bygstad ble videre beskyldt for å ha en dårlig økumenisk holdning, ved å «bli værende på 1500-tallet i dialogen om katolsk tro». «Den katolske kirke har utdypet og presisert sin forståelse i nyere tid.» Det ble henvist til «Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen» som i 1999 jo ble undertegnet av representanter for både den lutherske og romersk-katolske kirke. Bygstad repliserte at de lutherske undertegnerne den gang var liberalteologer og på ingen måte gode representanter for ekte lutherdom.

I tillegg til Jan Bygstad og de nevnte katolikkene, var også en rekke andre debattanter involvert, blant dem bibelskolelærer, forkynner og tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa. I artikkelen «NLA ble ikke opprettet for å fremme katolsk teologi» undret han seg over at ansatte ved NLA Høgskolen er forsvarere av katolsk lære og angriper luthersk lære. Basis for skolen er nemlig fortsatt: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse.» Han «opplever det som et stort problem og som illojalitet å bruke den tilliten en har fått ved en luthersk institusjon … til å fremme katolsk teologi.»

Jan Bygstad fortjener takk for sitt solide forsvar av luthersk lære i hele tretten debattartikler som ble lærerike for mange lesere. I vår tid, hvor det er så vanlig at kristne ledere relativt enkelt konverterer fra lutherske kirker til Rom, er det nødvendig å gjøre det klart hvor store forskjeller det faktisk er mellom romersk-katolsk og ekte luthersk lære. Sofie Braut, en av redaktørene i Dagen, mente at samarbeidet mellom lutheranere og katolikker i politisk-etiske og sosial-etiske spørsmål kanskje må revurderes, etter at debatten har vist hvor stor den teologiske kløften i virkeligheten er.

(Publisert i Tidskriften Biblicum, 4/2025 – «Utblick över samtiden» )

Om dødshjelp

«Selvmordsturisme» er et nytt fenomen. Folk reiser til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet. Ny teknologi er tilgjengelig: «Sarco-poden» er en elegant utformet kapsel med plass til ett menneske. Den aktiveres med én knapp, og på ett minutt erstattes oksygenet i kapselen med nitrogen, så personen dør raskt og angivelig smertefritt – helt alene, uten medisinsk assistanse. Siden den er bærbar, gir den mulighet til å dø med utsikt til naturskjønne omgivelser.

I Norge er det ulovlig å bistå ved selvmord, så utleie av Sarco-poder er foreløpig uaktuelt. Selvmordsforsøk er i seg selv ikke straffbart, men loven forbyr både eutanasi – også kalt aktiv dødshjelp (f.eks. når en lege setter en dødelig sprøyte) – og assistert selvmord (f.eks. når en pasient selv tar et medikament skrevet ut av lege).

I Belgia, der eutanasi er lovlig, kan nå ikke bare fysiske, men også psykiske lidelser, inkludert spiseforstyrrelser, gi grunnlag for dødshjelp. Den opprinnelige 18-årsgrensen er fjernet.

I Norge er omtrent halve befolkningen positive til dødshjelp. I medisinske miljøer og i politiske partier har det derimot mest vært skepsis. Men nylig har flere innenfor partiene ønsket seg en utredning av «selvbestemt assistert livsavslutning». TV2-dokumentaren Dødsenglene gjorde inntrykk – om menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø. Burde ikke alvorlig syke, fortvilte mennesker heller få et slikt tilbud fra helsevesenet?

Dette handler om menneskesyn. Det er forskjell på mennesker og dyr. Veterinærens oppgave kan være å avlive gamle og syke dyr, mens legens oppdrag alltid har vært å redde liv og lindre smerte – ikke å avslutte liv. I den gamle hippokratiske ed for leger, heter det: «Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd om hvordan de kan ta sitt liv.»

Legalisering av eutanasi kan lett gi syke og funksjonshemmede følelsen av å være en byrde for samfunnet – at deres liv, med «lavere kvalitet», ikke lenger har verdi. Det er ille at i Canada mener mange at fattige og hjemløse gjerne kan tilbys dødshjelp.

Men mennesket er skapt i Guds bilde, og budet sier: «Du skal ikke slå i hjel.» Gud ga oss livet, og hvert menneske er verdifullt – uavhengig av alder, sykdom og funksjonsevne. Bibelen forteller om Job og hans store lidelser. Han ønsket at han aldri var blitt født (Job 3). Likevel var det ikke en aktuell løsning å ta sitt eget liv. Selvmord er å gjøre seg selv til herre over liv og død.

Det bør nevnes at «behandlingsbegrensning» er noe annet enn eutanasi og legeassistert selvmord. Iblant er det bedre å la døden inntreffe naturlig enn å fortsette å gi en pasient livsforlengende medisin. Begrensning av behandlingen betyr ikke at en slutter å gi pleie og omsorg.

Vi vil ha barmhjertighet med de lidende, gi trøst og lindring. Troen på Jesus gir håp midt i lidelse og død: «En mann av smerte, kjent med sykdom … Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes 53). Ved sin korsdød og oppstandelse vant han over syndens og dødens makt. Alle som tar sin tilflukt til ham, har full tilgivelse, seier over døden og evig liv.

Tor Jakob Welde

(fra Bibel og Bekjennelse 2/2025)

Julehilsen

Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.

En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.

Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.

Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.

Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.

(Tidskriften Biblicum 4/2024)

Monika – en inspirasjon for kristne foreldre

Monika (ca 332-387 e. Kr.) var en kristen kvinne oppvokst i byen Tagaste på den nordafrikanske kyst, vår tids Algerie, den gang en del av romerriket. Som ung ble hun litt for glad i vin, utviklet avhengighet, men klarte å komme seg ut av det. Atten år gammel ble hun giftet bort til en mann ved navn Patricius, som ikke delte hennes kristne tro og viste seg å være ganske vanskelig å leve sammen med. Han tillot ikke at deres tre barn skulle bli døpt. Monika gjorde likevel sitt beste for å gjøre dem kjent med Bibelen og Frelseren og gi dem en kristen oppdragelse. Hun var tålmodig og kjærlig og ba stadig og inderlig til Gud for familien sin.

Augustin het eldstebarnet, han var en svært begavet og skoleflink gutt, foreldrene ble derfor ivrige etter at han måtte få seg en god utdannelse. Sytten år gammel reiste han til storbyen Kartago (i våre dagers Tunisia) for å studere retorikk (talekunst). Men der begynte han et utsvevende liv, ble far utenfor ekteskap, og sluttet seg til manikeismen, en religion som latterliggjorde Bibelen og kristendommen. Monika ble fortvilet over sønnen, og de to kranglet mye når han var hjemme.

På denne tiden ble Monika enke. Da var det en stor trøst at ektemannen før sin død var kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Dette hadde hun bedt så mye om.

En tid senere, i 383, reiste Augustin om lag tretti år gammel til Milano i Italia, der han ble ansatt som lærer i retorikk. Monika var bekymret for sønnen og bestemte seg for å reise og slå seg ned samme sted, slik at hun kunne fortsette å påvirke ham.

I Milano holdt den berømte biskop Ambrosius til (han huskes ikke minst for adventsalmen Folkefrelsar til oss kom). Monika var i kirken daglig, der hun ba til Gud for sønnen sin og lyttet til Ambrosius’ forkynnelse. Siden biskopen var viden kjent for sin veltalenhet, begynte også Augustin å komme for å lytte og lære talekunst. Den Hellige Ånd virket på hjertet hans så han ble han mer og mer grepet av selve budskapet, og etter tre år lot han seg døpe. Monika var svært lykkelig.

Året etter, på reise hjem til Nord-Afrika, ble hun syk og døde i Ostia ved Roma. Augustin var sammen med henne på dødsleiet. Han ble senere biskop i Hippo (i våre dagers Algerie) og en av den kristne kirkens aller betydeligste teologer. I en av sine mest kjente bøker, «Bekjennelser», forteller han med takknemlighet om sin mor som hadde grått og bedt så inderlig og utholdende til Gud om at han måtte bli omvendt.

(Bibel og bekjennelse nr 3/2024)

Den hellige Agnes

Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.

Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.

På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.

Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.

Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.

Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.

Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»

Tor Jakob Welde

Illustrasjon: Agnes med et hvitt lam, (nr tre fra venstre) sammen med andre jomfrumartyrer på en veggmosaikk fra 500-tallet i Ravenna. (Wikimedia Commons/ Foto: © José Luiz Bernardes Ribeiro, lisens CC BY-SA 4.0)

Glede i en urolig og mørk tid

Vi fryder oss av hjertens grunn
og jubler høyt i denne stund,
På tronen sitter nå Guds Sønn!
I himlen hører han vår bønn!
(Peder M. Ofvid, nr. 231 i Norsk Salmebok (1985))

Etter et festhalvår – iblant kalt Herrens halvår – med jul, påske, Kristi himmelfartsdag og pinse, er vi nå inne i den andre delen av kirkeåret, som kalles treenighetstiden eller kirkens tid. Vi får ta med oss gleden fra høytidsfestene over i dette «festløse» halvåret, som har fokus på hvordan vi som kristne skal leve, vokse og modnes i troen på Jesus og være hans vitner her i verden. Gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, sender han oss sin Ånd og er med oss alle dager. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd vil fortsette å gi de trette kraft, så vi kan «løfte vingene som ørnen» (Jes 40,31).

Avisnyhetene er generelt lite oppmuntrende. Så mye strid og uro, frykt og forvirring, motløshet og nød. Så mange piler synes å peke i feil retning, ikke bare for samfunnet og verden, men også for kristenheten. Det er sekularisering og frafallstider. Og vi merker at vår egen, personlige tilstand heller ikke er noe å rope hurra for, for vi er skrøpelige syndere som stadig havner feil i tanker, gjerninger og ord.

Men midt i alt dette gir Gud oss likevel glede. Han har særs gode nyheter til oss. «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede!» lød beskjeden den natten Jesus ble født. Uansett hvordan situasjonen ellers ser ut eller føles, kan vi glede oss i Herren, på grunn av hans fullbrakte frelsesverk, juble fordi han er vår rettferdighet. «Gled dere alltid i Herren!» skriver apostelen Paulus. «Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4,4-6). Og apostelen Peter skriver: «Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler» (1 Pet 1,8-9).

Kristendommen er gledens religion. Åndens frukt er glede (Gal 5,22). Ingen som helst grunn til pessimisme når du tilhører frelseren Jesus! Guds løfter kan ikke svikte, de står evig fast. Av bare nåde har han berget oss fra synden, djevelen og fortapelsen. «I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham» (Ef 2,5-6). Allerede – og ennå ikke er den spenningsfylte realiteten for de troende. Vi har seieren inne, men vi er ennå ikke helt i mål. Midt i den gode striden er troen «sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser» (Hebr 11,1). «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere,» sier Jesus, han skal gi oss sin fullkomne glede (Joh 15,11; 16,22).

(Fra Bibel og Bekjennelse 2/2023)

Kjønn i Bibelen

To ulike kjønn
«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Kjønn er biologisk, kropp og kjønn henger sammen. «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere …; er det en jente, skal hun …» (2 Mos 1,15-16). Å leve og oppføre seg i strid med sitt eget kjønn, er vanærende. Kles- og hårstiler er i stadig endring, men kjønnsforskjellene i en kultur må opprettholdes, ikke utviskes (1 Kor 11,4-16). «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For Herren din Gud har avsky for hver den som gjør dette» (5 Mos 22,5). Jesu ord i Matt 19,12 om at «noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv», refererer muligens til såkalte interkjønnede (tidligere kalt «hermafroditter»), med misdannede kjønnsorganer som kan gjøre det uklart hvilket kjønn man tilhører.

Seksualiteten og ekteskapet.
Gud har innstiftet ekteskapet, en livsvarig forening mellom en biologisk mann og kvinne. Menn og kvinner skal finne seksuell tilfredsstillelse innenfor ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24). Mannens og kvinnens kropp passer perfekt sammen, og dette er kilden til nytt liv. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» (1 Mos 1,28). Gud har imidlertid ikke befalt at alle må gifte seg; også et liv som enslig (i sølibat) kan være til Guds ære. Jf. Herren Jesus selv, og apostelen Paulus (Matt 19,11-12; 1 Kor 7,1.7). At «kvinnene byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige … og mennene sluttet å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre», var en villfarelse (Rom 1,26-27). Et viktig bilde på Guds kjærlighet er Jesus som brudgom og kirken som hans brud (Åp 19,7-8).

Ulike roller
Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper (Hebr. Ézer, 1 Mos 2,18), et ord som ikke tilsier mindre verdighet eller ære (Jf. Sal 54,4: «Se, Gud er min hjelper»). Mann og kvinne er skapt for å supplere, berike og tjene hverandre med sine ulike egenskaper og gaver. Hun kan unnfange, føde og amme barn, og er spesielt utrustet til å vise omsorg. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?» (Jes 49,15; 66,12-13; Sal 131,2). Han skal tjene som kvinnens hode, beskytte og vise selvoppofrende kjærlighet, «slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp». «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,23.25). «Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære» (1 Pet 3,7). (Kvinner er som kjent fysisk generelt svakere og dermed mer sårbare). «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,23), dvs. frivillig. (NB: Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge sin kone til underordning, eller at enhver kvinne skal underordne seg enhver mann). For øvrig gjelder det alle kristne: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,22). Selv om mannen skal lede sitt hus (1 Tim 3,5), ses det som en naturlig ting at begge ektefeller er med og arbeider for føden (Ordsp 31,1-31).

Gjensidig avhengighet og likeverd
Menn trenger kvinner, og kvinner trenger menn. «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud» (1 Kor 11,11-12). Begge var skapt i Guds bilde, og ved syndefallet ble begge like fordervet. Men Frelseren ga av kjærlighet sitt liv for hver eneste kvinne og mann. Med hensyn til verdi og status, er det i Guds øyne ingen forskjell: «Her er ikke mann og kvinne … Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Jesus viste kvinnene ære og respekt, og de første oppstandelsesvitnene var kvinner. Likevel var de tolv utvalgte apostlene menn, og det er menn som kalles til å lede kristne menigheter (1 Tim 2,12). Mannen og kvinnen er like mye verd selv om Gud har gitt dem ulike roller.

(Fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2018)

Barnabas

Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).

Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).

Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem (Apg 14,8). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

Om bleievask, de kristnes kall og Guds masker

Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?

Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.

Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).

Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.

Mandag, tirsdag…
På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.

Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f).

Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.

Guds masker
Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.

Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet.

Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).

Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.

De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for.

Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.

Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.

Meningsfullt
En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).

Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.

Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)

Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 3/2022)

Illustrasjoner: Unsplash

Håp for verden?

Uten Guds Sønn fins intet håp
for denne vår verden, åndelig død.
Uten Guds ord kan jeg ei se
at Herren Kristus er livet.
Herre, du ser vår nød,
bare hos deg er liv.
Herre, vi priser ditt hellige navn.
(Seth Erlandsson)

«Sjelden har det vært viktigere å løfte fram håpsdimensjonen,» skrev lederen for en kirkelig nødhjelpsorganisasjon nylig i en artikkel med tittel «Håp for en verden i krise?» – på trykk i en kristen avis. For det er svært mye uro og nød i verden nå: Ti prosent av verdens befolkning sulter. Krigen i Ukraina har ført til en sterk økning i antall flyktninger. Krigen og koronapandemien fører også til dårligere økonomi for folk i alle verdensdeler. Blant annet. Forfatteren setter sitt håp til at politikere og andre med innflytelse nå vil lede an med å få gjort visse nødvendige grep, som foreslås i artikkelen. Da er det grunn til håp midt i den ellers så dystre utviklingen.

Gud nevnes ikke i artikkelen. noe som er litt merkelig og et savn. For Kirkens herre er jo håpets Gud (Rom 15,13). I Klagesangene sier forfatteren (antagelig Jeremia), etter å ha malt fram fiendenes grusomhet, ødeleggelsen av tempelet og folkets lidelser: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham» (Klag 3,21-24).

Med «håp» menes i dagligtalen en ubestemt forventning om hjelp og forbedring. Men når Bibelen taler om en troendes håp, er det noe fast og sikkert: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen» (Hebr 6,19). Kristus Jesus er vårt håp (1 Tim 1,1), uten ham var vi «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). Gud har «i sin rike miskunn født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt 12,21).

Ja, som kristne ønsker vi inderlig at andre må få eie det samme håp som vi selv har. Kanskje litt provoserende for noen, men «det er ikke kirkens oppdrag å løse alle sosiale problemer i verden. Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt» (KELKs Nittifem teser for det 21. århundre, #75). Og alle kan vi få være med på dette, ved forbønn, personlig tjeneste og økonomisk støtte. Men: i takknemlighet for Gud vår frelsers store godhet imot oss, vil vi naturligvis også vise godhet og hjelpe vår neste når han er fattig, ensom, på flukt osv. Luther sa: «Den som går forbi sin neste, går også forbi Gud.» Hver og en av oss har fått et oppdrag, et kall til å tjene vår neste i kjærlighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse 3/2022)