Skriften – Evan Luth

Mattias – den nye apostel nr 12

Mattias (en variant av det hebraiske Mattitja, som betyr «Guds gave») var navnet på den av Jesu disipler som ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Mattias var trolig en av de syttito disiplene som Jesus sendte ut foran seg, «to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1).

I Apostlenes gjerninger leser vi at Peter reiste seg en gang omtrent 120 troende var samlet, og sa:
«Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»

Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve (Apg 1,15-26).

Hvorfor var det viktig at antallet apostler måtte opp igjen til tolv? I Bibelen er tallet tolv forbundet med Guds folk og kirken. Som en parallell til Jakobs tolv sønner og Israelfolkets tolv stammer, hadde Jesus kalt tolv apostler. Løftet til Abraham – om at hans ætt skulle bringe velsignelse til alle jordens slekter – ble oppfylt da Jesus innstiftet den nye pakten gjennom sitt blod og sin død og deretter sendte apostlene ut med evangeliet i ord og sakramenter. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,10). Apostlene spilte en nøkkelrolle i organiseringen og ledelsen av de første kristne menighetene. De troende «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42), en lære de selv hadde mottatt fra Jesus.

At apostelen Mattias fylte den tomme plassen etter Judas Iskariot, symboliserte at Guds familie igjen var komplett med tolv støttende søyler. I Johannes’ åpenbaring beskrives det nye Jerusalem, en hellig by som kommer ned fra himmelen, med tolv porter og en bymur med tolv grunnsteiner – «på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler» (Åp 21,10.14).

Ifølge en tidlig gresk beretning virket Mattias som misjonær i Etiopia. Andre tradisjoner forteller at han forkynte evangeliet i Kappadokia, i dagens Tyrkia. I kirkekunsten er han ofte avbildet med en øks, et symbol på hans martyrdød.

På gamle norske primstaver er 24. februar markert som «Mattismesse». På denne datoen er det i vår tid navnedag for Mattias, Mattis og Mats.

Agurs bekjennelse og bønn

(Ordsp 30,1-9)

En virkelig perle finner vi mot slutten av Ordspråksboken: ”Ord av Agur, sønn av Jake. Til lærdom.” Hvem var Agur? Tidligere i boken er det mest kong Salomo som taler. Her møter vi plutselig en forfatter som ikke er nevnt noe annet sted i Bibelen. Men egentlig er ikke dette så spesielt; også profetene Habakkuk, Haggai og Obadja er personer vi vet svært lite om. Agur tilhørte kanskje samme ”yrkesgruppe” som noen vise menn vi hører om i 1 Kong 4,30f: ”Salomos visdom overgikk all visdom i Østen og Egypt. Han var visere enn … Etan av Esrah-ætten og Mahols sønner Heman, Kalkol og Darda.”

Agur og Jake er navn som fins i arabiske slektsregistre, men ikke i jødiske. En teori er at Agur var ismaelitt, en etterkommer av Ismael, og at han hadde konvertert til Israels tro på den levende Gud, likesom andre utlendinger vi kan lese om (Jos 6,25; Rut 1,16; Jes 14,1; 56,3).

Flere steder minner Agurs visdomsord mye om vers fra Mosebøkene, Job og Salmene. Den samme Hellige Ånd som inspirerte disse, står bak denne mannens budskap.

«Til lærdom» (v 1), på hebraisk massa, er et ord som en rekke steder i GT brukes om et inspirert profetbudskap. I Jes 13,1 er ordet oversatt med ”budskap”: ”Et budskap (massa) om Babel som Jesaja, sønn av Amos, fikk se.”

Fortsettelsen av Agurs innledende vers er litt utfordrende for bibeloversettere. Norsk Bibel 88/07, Svenska Folkbibeln 2015 og andre versjoner har: «Slik talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal.» Itiel og Ukkal kan være personnavn. Kanskje var dette to av Agurs elever i visdomslære? (En ved navn Itiel er for øvrig nevnt i Nehemja 11,7). Men de to hebraiske ordene eller navnene i teksten kan også tolkes og oversettes ut fra den betydning som ligger i ordene, slik det gjøres i for eksempel den amerikanske EHV og norske Bibel 2011: ”Slik lyder mannens ord: Gud, jeg er trett, Gud, jeg er trett, jeg greier ikke mer”.

Agur fortsetter så på bemerkelsesverdig vis:

2 Jeg er dummere enn andre menn,
jeg har ikke forstand som et menneske.
3 Jeg har ikke lært visdom
så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.

4 Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

5 Hvert ord fra Gud er renset.
Han er et skjold for dem
som tar sin tilflukt til ham.
6 Legg ikke noe til hans ord,
ellers går han i rette med deg
og du blir stående som løgner.

7 To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.

9 Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.

Det høres umiddelbart ganske merkelig ut når Agur begynner med å si: ”Jeg er dummere enn andre menn, jeg har ikke forstand som et menneske. Jeg har ikke lært visdom så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.” Hva mener han? Er ikke dette Ordspråksboken, som tilhører Bibelens visdomslitteratur? Er ikke Agur en vismann? Jo, men en svært ydmyk sådan.

Mange andre virker som om de vet nesten alt, eller tror at de gjør det. Men det har gått opp for Agur hvor begrenset han er, hvor lite han med sin fornuft er i stand til å fatte av Gud og hans veldige skaperverk og visdom. Gud er så stor, og han selv er så bitteliten. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker (Jes 55,9), sier Herren. Agur innser at han er helt udugelig når det gjelder å skaffe seg sann visdom. Kanskje han fra ungdommen av, i sitt hjemland, hadde prøvd på det. Men alt strevet hadde vært forgjeves.

For uten Gud og opplysning fra Sannhetens Ånd famler vi alle i blinde og forstår svært lite. De helliges (alternativ oversettelse: Den Helliges) kunnskap og visdom kan vi ikke gripe på egen hånd (v 3). Agur tenker helt motsatt av europeiske filosofer fra ”opplysningstiden” på 16- og 1700-tallet, som mente at ”den rene menneskelige fornuft” (pure Reason) var i stand til å finne sannheten om alt. Agur forstår at Gud må åpenbare sannheten og visdommen for oss, i sitt Ord. I hans lys ser vi lys (Sal 36,10). Som også Salomo skrev i Ordsp 2,6: ”For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.” Denne erkjennelsen står sentralt i den bibelske visdomslitteraturen. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! … Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vend deg bort fra det onde!” (Ordsp 3,5.7).

Apostelen Paulus er inne på det samme i 1 Kor 2,14: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det….” Agur hadde vært der. ”Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!” skriver Jesaja (Jes 5,21).

Men Agur er ikke lenger der. Han har erkjent hvor hjelpeløs han er og har kapitulert når det gjelder å tenke seg fram til sann visdom. Nå er han svært ydmyk og realistisk med hensyn til sin egen kapasitet. Noe har hendt. Den levende Gud, Israels Gud, har selv i sitt hellige ord åpenbart sin visdom og sannhet for Agur, som vi ser bare et par vers lenger nede. Og i sentrum for denne Guds åpenbaring i Skriften står Messias, Sønnen. Han er med også her i Agurs budskap videre:

Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

Gud og hans sønn
Agurs gjentatte ”hvem”- spørsmål minner mye om Jobs bok (f.eks Job 38,5ff). Svaret på spørsmålene er: Dette kan jo ingen andre enn Gud! Hans veldige makt og skaperverk er for Agur noe overveldende, mystisk og ærefryktinngytende. som det var for Job, og også for David i den åttende salmen: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Sal 8,4-5), en profeti om Messias, Menneskesønnen (jf. Hebr 2,6-9). Agur får være med å vitne om den samme.

Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? er altså et av spørsmålene. Vi kan da tenke på hva Jesus sa til Nikodemus: ”Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen” (Joh 3,13). Hva heter han? spør Agur, hva heter han som samlet vinden i sin hule hånd? Moses hadde fått vite det den gangen ”HERRENS Utsendte” åpenbarte seg i den brennende busken, at Guds navn er Jeg Er (2 Mos 3,14-15). Jesus sa om seg selv: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var” (Joh 8,58), noe som var sjokkerende for tilhørerne hans. «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,2). «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Vi husker også hvordan Jesu disipler ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,41).

Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det? fortsetter Agur. De tre siste ordene kan også oversettes ”Du vet jo!” (SFB15) eller som i Evangelical Heritage Version (EHV): ”Tell me if you know!”

Innenfor jødedommen vil man besvare spørsmålet «Hva heter Guds sønn?» med Israel, fordi det jo står: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4,22). Rashi, en kjent rabbiner fra middelalderens Frankrike, tenkte på Moses, at det var han som steg opp til himmelen, og på Moses’ rolle da vannet og bølgene «tårnet seg opp og sto som en voll» (2 Mos 15,8) da Israel gikk rett gjennom Rødehavet. Men, det var jo ikke egentlig Moses selv som hadde makten til å få dette til å skje. Den som har makt over vinden og vannet og som fastsetter jordens grenser, er Herren, Skaperen. Moses og Israels folk var ikke til stede da Gud skapte verden, men det var derimot den evige Sønnen (Jf. Ordsp 8,27ff). «Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen … Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne»» (1 Mos 1,7ff).

Guds sønn Israel skulle være et forbilde som pekte fram imot Guds sanne Sønn, Jesus Kristus. Det samme skulle Moses være. I Det nye testamente ser vi at Jesus som nyfødt ble truet av en grusom tyrann, slik også Moses ble som spedbarn. Og Gud sa: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15; Hos 11,1). Guds folk Israel var ikke lydige mot Herren, men Jesus var fullkomment lydig som alles stedfortreder. Og han er den store profeten, som frigjør oss fra det åndelige Egypt og gjennom sin undervisning og sin Ånd leder oss inn i hele sannheten (Joh 16,13). Moses sa til Israel i sin avskjedstale: «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15).

Han er «Guds visdom» (1 Kor 1,24). Sann visdom fås gjennom kunnskap om Sønnen, Frelseren. Alle visdommens og kunnskapens skatter fins i ham (Kol 2,3). Hva heter han? Allerede i den gamle pakts tid ble det åpenbart at hans navn er Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste – og Immanuel som betyr «Gud med oss» (Jes 7,14; 9,6). Jomfru Maria fikk senere beskjed: Barnet som blir født [skal] være hellig og kalles Guds Sønn, og Du skal gi ham navnet Jesus (Luk 1,31.35). Gjeterne på Betlehems marker fikk vite: Han er Messias, Herren (Luk 2,11).

Guds ord er rent (v. 5f)
Den levende Gud har blitt en tilflukt for Agur. Hvor da? Han løper ikke inn i skogen eller opp på et fjell for å finne Gud der, men går til Guds hellige undervisning, hans ord, åpenbart og nedskrevet i profetbøker, salmer og visdomsbøker:

Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham (v 5), sier Agur. Nesten nøyaktig det samme hadde Ånden sagt gjennom David: «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham» (Sal 18,31). Den lovede Messias var Agurs og Davids rettferdighet, frelse og trygghet. «Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset» (Sal 12,7). «Ditt ord er prøvet med ild” (Sal 119,140). Vismannen Agur og Herrens salmister er på akkurat samme bølgelengde, under Guds inspirasjon.

Der i Guds ufeilbare, sanne og pålitelige ord, den hellige Skrift, har vi vår beskyttelse og et skjold mot åndelige fiender. Evangeliet er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Det har makt til å skape tro og bevare oss i troen. Peter skriver: «I Guds kraft blir [dere] bevart ved tro» (1 Pet 1,5). «Med troens skjold kan dere slukke alle den ondes brennende piler,» skriver Paulus (Ef 6,16).

Legg ikke noe til hans ord, ellers går han i rette med deg og du blir stående som løgner, fortsetter Agur i vers 6. Jesu bror Judas skriver om viktigheten av å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud v 3). Kjempe for at Guds rene ord ikke må bli utblandet og forfalsket for oss, forurenset av mennesketanker og slagg. Agurs formaning her er som et ekko av Moses ord, ”Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, men holde budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere” (5 Mos 4,2. Jf. 12,32). Det samme leser vi til slutt i Johannes’ Åpenbaring i NT; sterke advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra ordene i denne boken (Åp 22,18-19).

En bønn
Agur ber derfor Gud om å holde falskhet og løgn langt borte fra meg (v. 8), så lenge jeg lever (v. 7). Det er så lett å bli fanget av visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden (Kol 2,8). Dette kan hende også med en troende som i mange år har vandret på Guds gode og sanne veier. Plutselig kan man bli lurt og ført på villspor. Vi trenger som Agur å be hele livet om beskyttelse mot falskhet og løgn, mot djevelen, verden og vårt eget syndige kjød som vil bedra oss. «Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!» (Sal 86,11). «La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser!» (Sal 25,5).

I vers 8-9 viser Agur at han ikke har noen illusjoner om egen standhaftighet og trofasthet. Menneskets hjerte er bedragersk og ikke til å stole på. Han vet hva som kan skje om han ikke spiser Herrens ord, den maten jeg trenger (v. 8): [Jeg] kunne bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn (v 9).

Dette er en nødvendig påminnelse til troende også i dag, med så mye materialisme i våre rike land. Det er en fare for at man kan bli overmodig og «sette sitt håp til den usikre rikdommen», som apostelen Paulus skriver til Timoteus (1 Tim 6,17). Pengebegjær fører mennesker bort fra troen. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse» (1 Tim 6,9). «Men gudsfrykt med tilfredshet er en stor vinning» (1 Tim 6,6, SFB15). Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger, ber Agur (v. 8). Det er nok for ham.

Agurs ydmyke og herlige bekjennelse og bønn føles veldig aktuelle. Nå i vår sekulære og humanistiske tid er det oftest mennesket som står i sentrum, i stedet for Gud, og mange er overdrevent imponert over det menneskelige intellekt og hva mennesker kan skape og prestere, hvor gode vi har potensiale til å bli. Stoltheten og materialismen står sterkt. Men så skjer plutselig katastrofer, verden virker kaotisk, og vi aner hvor hjelpeløse vi er midt i stormen. Agur lærer oss det rette perspektivet, hvor fullstendig avhengige vi er av Gud, vår skaper og frelser. I sitt rene og ufeilbare ord åpenbarer Han den sanne visdommen for oss, som gjør oss vise slik at vi blir frelst, ved troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Må vi ikke glemme hvem som fastsatte alle jordens grenser og hvem som er hans sønn.

(Tidskriften Biblicum nr 2/2024)

Barnabas

11. juni er minnedag for BARNABAS, en betydningsfull leder i kirkens første tid.

I Apg 14,14 kalles Barnabas for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).

Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).

Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem. Men Barnabas og Paulus avviste denne tilbedelsen: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud» (Apg 14,8-18). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13). Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift kjent som «Barnabas’ brev» er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. «Barnabas’ reiser» er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt «Barnabas’ evangelium» dateres så sent som ca 1300-tallet (dvs. lenge etter at vår Barnabas levde) og den er dessuten påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. 11. juni er datoen da han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

(Illustr.: Maleri av Juan Martin Cabezalero. Public Domain)

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus og Lois, maleri av Willem Drost. Wikimedia Commons

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Som 80-åring led Timoteus martyrdøden; han ble slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Hans minnedag er 24. januar.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)

Vår gamle fiende hård…

I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.

Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).

Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.

Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19). Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).

Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.

Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.

I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.

… til strid imot oss står
Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.

Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).

Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).

Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.

Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.

Fra Bibel og Bekjennelse 1/2023

(Foto: T.J. Welde)

Barnabas

Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

Kong David og hans sønn Jesus

_{(Falco/Pixabay)}

Skriftens stjerne og kjerne er Jesus, det er ham alt egentlig handler om. En rekke andre bibelske personer vi leser om, for eksempel Adam, Moses, Josva og Jona, fungerer som en slags skyggebilder som peker fram mot den lovede Messias. Men kong David er nok den som er aller nærest forbundet med Jesus. Mange detaljer både fra salmene og livet hans kan vi gjenkjenne i Jesu liv.

Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3). Isais sønn David var kjent som den største og beste kongen i Israels historie, og Gud hadde lovet ham: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod… Jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg» (2 Sam 7,12ff). Folket ventet altså på en ny David. Ja, hos flere av profetene kalles Messias kort og godt for «David»: Gjennom Esekiel sier Gud, flere hundre år etter kong Davids tid: «Jeg vil sette én gjeter over dem, … min tjener David, han skal gjete dem … Jeg, HERREN, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24). (Se også Hos 3,4-5).

Til Betlehem i Judea måtte Josef og Maria reise i forbindelse med keiserens folketelling, siden de tilhørte Davids hus og ætt. Derfor ble Jesus, Messias (den Salvede) født i Davids by. Og hva passet vel bedre enn at de første som fikk høre gledesbudskapet om den nyfødte frelseren, var noen sauegjetere. På de samme markene hadde David i sin ungdom gjett småfeet til sin far. Han sørget for at sauene ikke manglet noe og beskyttet dem mot bjørn og løve som ville rive dem ihjel. Om lag tusen år senere var altså nå Davids sønn født akkurat der, en stor åndelig hyrde som sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene … Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,11.28). De som følger og tror på ham skal ikke hungre eller tørste.

Davids sønn var også Davids herre (Mark 12,35f). Den lovede Fredsfyrsten fra Betlehem i Juda stamme hadde «sitt opphav fra gammel tid, ja fra eldgamle dager» (Mika 5,1ff). Han er den evige Gud selv, som både hørte og så på da David spilte på harpe og sang «HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»

En mann etter Guds hjerte
David hadde så stor tillit til HERREN, til hans godhet, miskunn og frelse. Han sang: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). En slik tillit var noe litt utenom det vanlige, og Gud kalte ham for en mann etter sitt hjerte (1 Sam 13,14).

Saul var en konge etter folkets hjerte. «Vi vil være som alle de andre folkene,» sa de til dommeren Samuel, «vi vil ha en konge over oss» (1 Sam 8,19ff). Og ingen i Israel var mer staselig og flott enn Saul, han var et hode høyere enn alle andre og sønn av en rik mann av Benjamins stamme. Så han måtte vel være perfekt. Men kong Saul trosset snart Gud og måtte forkastes. Samuel ble derfor sendt til Isai i Betlehem for å salve en av hans åtte sønner til å bli konge etter Saul. Først tenkte ingen på yngstemann David, som var ute på markene med sauene. De andre var større og sterkere, men Gud ser på hjertet, ikke på det ytre, slik mennesker gjør (1 Sam 16,7).

Den lovede Messias, «Isais rotskudd», så heller ikke særlig sterk og mektig ut. «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. HERRENS Ånd skal hvile over ham…» (Jes 11,1-2.10). Han som er Kongenes konge tok på seg en enkel tjenerskikkelse, og mange som så ham gå omkring med disiplene sine mente at dette umulig kunne være kongen. Men en del skjønte det. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!», ropte to som satt ved veien utenfor Jeriko (Matt 20,30).

Samuel tok hornet med olje og salvet den unge gjeteren. Fra den dagen kom HERRENS Ånd over ham. ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil,’ sa Gud (Apg 13,22). Det hebraiske navnet David betyr: «elskede». Også Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft da han ble døpt av Johannes i elven Jordan (Apg 10,38). Nå skulle Messias (den Salvede) begynne sin offentlige virksomhet og fortsette å utføre alt det hans Far ville. Ånden kom ned over ham som en due, og Faderen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,16f).

I 2 Sam 15 leser vi om et kuppforsøk mot kong David, ledet av hans sønn Absalom. Kongen med følge flyktet ut av Jerusalem, krysset Kedron-bekken og gikk gråtende oppover mot Oljeberget. Der fikk David vite at også hans venn og rådgiver Ahitofel var blant Absaloms medsammensvorne. På veien kom en slektning av Saul ved navn Sjimi og ropte skjellsord og forbannelser mot David (2 Sam 16,5-13). En i hans følge foreslo å gå bort og hugge hodet av mannen. Men kongen avviste dette, han ville heller holde ut den plagsomme ropingen og sa: «Kanskje HERREN ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» I salme 37 sier han: «Legg din vei i HERRENS hånd! Stol på ham, så griper han inn … Vær stille for HERREN og vent på ham!» (v 5.7). Også slik ligner David på Jesus. «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).

Også Jesus ble forrådt av en av sine nærmeste. Skjærtorsdag aften siterte han Davids salme 41, da han var i samme situasjon som salmisten: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (v 10). Og samme kveld gikk også Jesus med følge over Kedron-bekken på vei til en hage ved foten av Oljeberget. Guds Lam var nedtynget av en mye større sorg og byrde enn Davids. Hele verdens synd. Da de kom for å arrestere ham, fikk Peter beskjed om å legge vekk sverdet. Jesus sa at Far kunne sende ham mer enn tolv legioner engler til forsvar, dersom det var hans vilje (Matt 26,52ff).

I årene mellom salvingen og innsettelsen som konge, var David mye på flukt fra kong Saul, jaget som en forbryter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Ved flere anledninger kunne David enkelt ha drept Saul, men lot det være. Han overlot i stedet sin sak til HERREN. David kom ofte i stor fare. Salme 34 ble til en gang han spilte gal for å slippe unna en farlig situasjon: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men HERREN frir ham ut av dem alle. Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (v 20-21).

Også Jesus ble forfulgt og behandlet som en forbryter. Da han hang på korset, skulle soldatene til å knekke beina på ham slik at døden ville inntreffe fortere. Men da konstaterte de at Jesus allerede var død. Dermed gikk ordene fra Davids salme i oppfyllelse, skriver evangelisten Johannes (Joh 19,36) – ikke et bein ble brukket på ham.

Befrieren
Blant de mest berømte bibelfortellingene er den om Davids kamp mot Goliat (1 Sam 17). Den fryktinngytende 2,5 meter høye filisterkrigeren hadde lenge hånet og ydmyket Israels hær. Filisterne og israelittene sto på hver sin side av Ela-dalen. Kong Saul og soldatene hans var veldig redde, ingen våget å ta imot utfordringen fra Goliat om tvekamp på vegne av hele folket, én for alle. Men da unge David ankom leiren, tok han på seg oppgaven. Han virket svak og hjelpeløs der han nærmet seg den brølende kjempen bare med en slynge og noen steiner som våpen. Men han kom «i navnet til HERREN over hærskarene», overbevist om at Han ville gi seier. Og David vant over Goliat på hele folkets vegne. Filisterhæren flyktet.

Dette er et bra bilde på vår egen situasjon. For også vi var underkuet av en mektig kjempe, den onde fienden, Satan. Denne verdens fyrste hadde oss i sin hule hånd, og vi var fortapt. Men Davids sønn har ankommet vår leir, og som vår alles representant ville han lide, kjempe og stride mot djevelen og helvetets hær. Jesus virket også veldig svak der han led, og det så ut for alle som om han tapte. Men: han vant en avgjørende seier over fienden da han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25). Han knuste den gamle slangens hode under hælen sin (1 Mos 3,15). Vi ble befridd fra djevelens tyranni, han mistet retten på oss. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).

David ble en sterk og god konge. Han var langt fra feilfri, men han angret og vendte om etter å ha falt i synd. Og Jesus var hans syndfrie Frelser som vant tilgivelse for David og alle oss andre. David var hyrde og fyrste for folket sitt «han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd» (Sal 78,72). Etter mange år med uro og konflikter, hadde han endelig underlagt seg alle sine fiender, slik at Israels geografiske utbredelse var større enn noen gang og etterfølgeren Salomos regjeringstid ble preget av fred.

Davids sønn er den gode Frelserkongen. Som engelen Gabriel sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32f). Han skulle regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. Hans navn: Herren, vår rettferdighet (Jer 23,5-6). Etter sin lidelse, død og oppstandelse fór han opp til himmelen og sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham (1 Pet 3,22). I hans nåderike hersker det fred. Der regjerer han over sitt folk med evangeliet i ord og sakrament, og dette riket har bredt seg ut til alle deler av verden. «Fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!» Tempelet som Davids sønn Salomo bygde i Jerusalem var et forbilde på det tempelet som Davids sønn Jesus er blitt byggmester for – et åndelig tempel, hvor alle de troende er levende steiner og Kristus selv er hjørnesteinen.

I tillegg til å være konge i sitt nåderike, har Jesus – som menneske – fått all makt i himmel og på jord. (Som Gud har han alltid hatt all makt). Davids sønn hersker nå over hele det fysiske universet samt i sin himmel, allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Og han lar alt samvirke til det beste for sine troende. Fredsfyrsten fra Betlehem kommer stadig til oss i nådens midler og fyller oss med sin fred. Vi ser fram til den dagen Menneskesønnen skal komme synlig tilbake for å dømme levende og døde og skape en ny himmel og ny jord der han skal regjere over oss som konge i all evighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 4/2022)

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)

Apostlene Simon og Judas

Når Det nye testamente flere steder lister opp Jesu tolv apostler, finner vi Simon «seloten» og Judas (ikke Iskariot) som tiende og ellevte person på listen.

Judas ble også kalt Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18). Evangelisten Lukas opplyser at han var «sønn av Jakob» (Luk 6,16; Apg 1,13). Denne Judas er antagelig ikke identisk med forfatteren av Judas’ brev i NT, selv om mange har ment det. (Brevskriveren Judas forteller at han er «Jakobs bror», dvs. den Jakob som var leder for menigheten i Jerusalem (Jud 1, Apg 15,13)).

Vi møter apostelen Judas, Jakobs sønn, i Johannesevangeliets 14. kapittel, der han sent skjærtorsdags kveld spør Jesus: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» Som svar på Judas’ spørsmål, sier Jesus: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord» (Joh 14,22-24).

Apostelen Simon får vi ikke vite noe mer om i NT annet enn at han hadde kallenavnet «Seloten» (gresk zelotes, «ivreren», Luk 6,15; Apg 1,13) eller «Kananeos» (etter det hebraiske kanai, med omtrent samme betydning, en ivrer, en som er nidkjær på vegne av Gud, Matt 10,4; Mark 3,18). Bakgrunnen for tilnavnet kan være at Simon var full av trosiver, en spesielt nidkjær beundrer og tilhenger av Jesus. En annen forklaring er at han muligens tidligere hadde hatt tilknytning til «selotene», en gruppe revolusjonære jøder som kjempet imot den romerske okkupasjonsmakten og som også hadde sin egen tolkning av de jødiske lovene.

Ifølge tradisjonen reiste Simon seloten sammen med Judas Taddeus til Persia og drev misjonsvirksomhet der. Begge led martyrdøden i Beirut og har minnedag den 28. oktober. De elsket Jesus, sin herre, og holdt trofast fast på hans ord like inn i døden, slik så mange andre nokså ubeskrevne og ukjente kristne har gjort opp gjennom kirkens historie.

(Illustrasjon: Maleri av Ugolino di Nerio, i National Gallery, London. Via Wikimedia Commons.)

Hieronymus – bibeloversetteren i Betlehem

Eusebius Hieronymus ble født ca. år 347 e.Kr. i en adelsfamilie i byen Stridon, som antagelig lå nær Ljubljana i våre dagers Slovenia. Tolv år gammel kom han til Roma for å studere grammatikk, retorikk og filosofi, og der ble han døpt ca år 366. Han ble tiltrukket av den asketiske livsstilen og valgte å tilbringe flere år blant munker i ørkenen nær Aleppo i Syria. Der fant han fred og ro til å lese, skrive og studere. På denne tiden fikk han sin første undervisning i hebraisk, fra en kristen jøde.

Senere ble han ordinert til prest i Antiokia i Syria og tilbrakte en del tid i Konstantinopel, hvor han ble kjent med de berømte kirkelederne Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Han studerte gresk språk og litteratur og oversatte blant annet den viktige kirkehistorien skrevet av Eusebius av Cæsarea (260-339) fra gresk til latin, samt oppdaterte denne fram til året 378. Han begynte også å skrive bibelkommentarer og andre teologiske skrifter som etter hvert skulle få stor utspredelse og innflytelse rundt om i de kristne landene.

Da han vendte tilbake til Roma i år 382, hadde han ry som en språkmektig og lærd forsker. Han ble nå betrodd viktige oppgaver, å lede oppbyggingen av det pavelige bibliotek samt å revidere diverse latinske bibelversjoner for å sette sammen en standardutgave, i første omgang av de fire evangeliebøkene. I tillegg fungerte han som åndelig leder og lærer i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, blant andre enken Paula fra en kjent romersk adelsfamilie. Disse kvinnene delte hans interesse for de asketiske idealene. (Flere ble senere erklært som helgener, i likhet med Hieronymus selv). Han holdt forelesninger for dem, ga undervisning i den hebraiske teksten til Salmenes bok, og besvarte spørsmål de hadde om Bibelen.

I år 385 satte han kursen for Det hellige land. Den velstående Paula og hennes datter var blant flere som reiste sammen med ham, og grunnla og finansierte blant annet to klostre i Betlehem, et for menn og et for kvinner, der de bosatte seg. Paula skaffet også Hieronymus de bibelmanuskriptene han ønsket seg. For nå ville han arbeide for fullt med sitt livsverk: å oversette Det gamle testamente direkte fra hebraisk til latin. Dette var pionérarbeid, ettersom de eksisterende latinske oversettelsene var gjort med utgangspunkt i Septuaginta (LXX), den berømte greske oversettelsen av GT som ifølge tradisjonen var utført av syttito jøder i Aleksandria, Egypt, ca. to hundre år før Kristi fødsel. Apostlene og evangelistene hadde brukt og sitert fra LXX, så de fleste kristne på Hieronymus’ tid betraktet denne med høyeste respekt, som guddommelig inspirert og ufeilbar.

Kirkefaderen Augustin ble svært skeptisk da han fikk høre om nyoversettelsen direkte fra hebraisk som Hieronymus holdt på med, han som jo ikke selv var jøde og derfor manglet ekspertisen som de syttito i Aleksandria hadde hatt. Dette kunne aldri bli vellykket, og stor forvirring i kristenheten ville utvilsomt bli resultatet når det kom en ny versjon av GT som var ganske annerledes fra det kjente og kjære latinske bibelspråket basert på Septuaginta.

Augustin forsøkte i flere brev å få den ca. sju år eldre oversetteren til å skrinlegge hele prosjektet. Hieronymus avviste dette tvert. Selv om også han hadde respekt for Septuaginta, mente han å se en hel del feil og mangler ved den. Men han gruet seg visst litt til reaksjonene som ville komme: ”Før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette i de gamle skriftene.”

Hieronymus arbeidet respektfullt, grundig og lenge med de hellige tekstene. I mange år disponerte han to arbeidsrom i en hule, like ved «Fødselskirken». I de bibelske bøkene fant han frelseren overalt: «Uvitenhet om Skriften, er uvitenhet om Kristus» er blant de mest kjente sitat fra ham. Undervisningen i Jesajaboken «er talt ikke bare av en profet, men av en evangelist», skriver han, for her er «alle Kristi og kirkens mysterier presentert så klart at du ikke skulle tro de var profetier om framtiden, men at de handlet om hendelser i fortiden».

Oversettelsens vanskelige kunst
Hieronymus hadde mange betraktninger om den vanskelige kunsten det er å oversette. Selv om han generelt var en sterk tilhenger av og foregangsmann for en nokså fri «mening-for-mening»-oversettelse (dynamisk ekvivalens), i stedet for «ord-for-ord»-oversettelse som var mest vanlig på den tiden, gjorde han et unntak for de hellige skrifter, Bibelens bøker. Her syntes han det var nødvendig å oversette mer ordrett, for å få tak i det «mysterium» som lå gjemt i selve ordenes rekkefølge. Hvert ord og hver detalj var inspirert av Gud.

I år 405 var han endelig klar med sin nyoversettelse av hele Bibelen. I tillegg til de 39 gammeltestamentlige bøkene, hadde han tatt med en håndfull andre (Sirak, Judith, m.fl.) som var blitt inkludert i Septuaginta selv om de ikke var en del av den hebraiske bibelen. Hieronymus skrev at disse oppbyggelige skriftene (som vi kaller «apokryfene» = de skjulte, bortgjemte) ikke var likeverdige med de kanoniske. Men hans samtidige og kirken senere brydde seg mindre om å gjøre noe slikt skille. Baruks bok og Jeremias brev, som Hieronymus hadde utelatt, ble også inkludert av kirken i en ny utgave noen hundre år senere.

Hieronymus var svært produktiv både som forfatter og oversetter i mer enn tjue år etter fullførelsen av bibeloversettelsen. Blant mye annet skrev han en viktig bok imot pelagianismen, en retning oppkalt etter teologen Pelagius (ca. 354-427) som fornektet arvesynden og hevdet at mennesket har fri vilje i åndelige ting. Etter 34 år i Betlehem døde Hieronymus den 30. september år 420, viden kjent som en av sin tids mest lærde bibelforskere og lærere. (30. september markeres for øvrig i vår tid verden over som «Oversetternes dag».)

Kirkebibelen
Som forventet møtte den nye bibeloversettelsen til å begynne med en del motstand, men fra 500- og 600-tallet fikk den allmenn aksept og ble etter hvert kalt Versio Vulgata («den vanlige versjonen»). Den var selve kirkebibelen i vestkirken i mer enn tusen år og fikk således en enorm innflytelse på teologi, kultur, språk, litteratur og samfunn. Ikke alle kirker og menigheter hadde sitt eget eksemplar, men svært mange steder var en Vulgata lenket fast (som beskyttelse mot tyveri) til lesepulten nær alteret. De fleste av kirkens teologer og prester i middelalderen manglet kunnskaper i gresk og hebraisk, så når de skulle henvise til Skriften hadde de kun «den vanlige» på latin. Men dette var ikke noe problem, for man regnet Vulgata som minst like hellig som grunnteksten på originalspråkene.

Den første trykte bibelen, Gutenberg-bibelen fra 1455, var selvfølgelig en Vulgata. Hieronymus’ bibel var også den Martin Luther brukte, før han i 1521 begynte på sin egen tyske oversettelse av NT fra gresk (og senere GT fra hebraisk sammen med noen medarbeidere).

Luther, Melanchthon og de andre reformatorene så med kritiske øyne på hvordan kirken betraktet Vulgata som selve Skriften, og de betonte at teologer bør kunne gå direkte til grunnspråkene ved studiet og tolkningen av Bibelen. Ad fontes («til kildene») var et viktig slagord for mange på denne tiden.

Man merket seg også visse svakheter og feil i den latinske oversettelsen. For eksempel i 1 Mos 3,15, der Gud like etter syndefallet taler til slangen om frelseren som skal komme og overvinne den ondes makt: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes avkom.» Der fortsetter Vulgata: Ipsa conteret caput tuum, dvs. Hun (”ipsa”) skal knuse ditt hode. Dette verset var for mange et bevis på at jomfru Maria fortjener å bli betraktet som en coredemptrix (med-frelser). Men Melanchthon påpekte i sin troslære Loci Communes (utgitt desember 1521) at det er bedre å la pronomenet her peke tilbake på «avkom», og ikke på kvinnen. Pronomenet som står i den hebraiske grunnteksten har nesten alltid betydningen «han» (bare en sjelden gang «den», «hun», «de» eller «som»). I Lutherbibelen ble det derfor brukt et hankjønnspronomen: «Han skal knuse ditt hode.»

Blant andre merkelige detaljer kan nevnes at Vulgata i 2 Mos 34 (vers 29, 30 og 35) hadde oversatt hebr. qarán (strålte) med «horn» (på hebr. qéren), slik at betydningen ble at Moses la et slør over ansiktet sitt for å skjule hornene sine. Denne misforståelsen er bakgrunnen til at Michelangelo og andre kunstnere har framstilt profeten med to horn i pannen.

Som en reaksjon på protestantenes «uærbødige» holdning, erklærte den romersk-katolske kirken ved Trientkonsilet i 1546 at Vulgata er kirkens offisielle bibel. Nye oversettelser til folkespråkene ble sett på med uvilje. I 1979 kom Nova Vulgata, en slags modernisert versjon, og i dag bruker man i tillegg mange ulike oversettelser, bl.a. den engelske Jerusalem Bible.

Konkordieboken
I De schmalkaldiske artikler, del II, art IV,9, henviser Luther til Hieronymus: «[Kirken kan] aldri bli bedre styrt og opprettholdt enn når vi alle lever under ett hode, Kristus, og når alle biskopene har den samme embetsautoriteten, selv om de har ulike gaver, holder trofast sammen i endrektig lære, tro, sakramenter, bønner og kjærlighetsgjerninger osv. som St. Hieronymus skriver. Prestene i Alexandria (skrev Hieronymus) skulle styre kirkene i fellesskap, som også apostlene hadde gjort, og etter dem alle biskopene i hele kristenheten, inntil paven løftet sitt hode over alle.»

(Tidskriften Biblicum, 1/2022)

(Illustrasjon: Maleri av Domenico Ghirlandaio, via Wikimedia Commons.)