Kategori: Johann Gerhard

Johann Gerhard om dåpen

Johann Gerhard (1582-1637),
Universität Jena, Wikimedia Commons

21. oktober 1582 ble fire dager gamle Johann Gerhard båret til dåpen i fødebyen Quedlinburg i Tyskland. Som dr. theol utga han høsten 1610 i Jena en Utførlig og skriftemessig forklaring over den hellige dåp. De 31 kapitlene inneholder også svar på vanlige innvendinger mot den bibelske læren. En oversettelse til norsk ble i 2012 publisert i Kristiansand av Leif Jensen. Denne verdifulle ressursen fortjener mange lesere, og den ligger tilgjengelig for alle online i «Logosmappen»: https://logosmappen.net/uppbyggelse/bocker/Gerhardt_sakramenten/Johann_Gerhard_om_dopet.pdf

Som en liten smakebit har jeg her valgt ut det korte kapittel 23:

Om man skal døpe barn som er funnet

Vi mener at man skal døpe slike barn selv om det skulle ligge ved en lapp hvor det står at barnet allerede er døpt.

1. Fordi dåpens sakrament er nødvendig til salighet, skal vi ikke fra vår side unnlate å døpe små barn. Joh 3,5: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.

2. I en så viktig sak kan vi ikke sette vår tillit til en lapp. For når barnet vokser til kan det komme i en vedvarende tvil om det faktisk er døpt.

Innvendinger: Siden slike barn kan være døpt, er det bedre at vi døper dem med en slik betingelse: Dersom du ikke er døpt, døper jeg deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Svar: Ved en slik fremgangsmåte ville dåpen til slike barn bli desto mer usikker. For når barnet vokser til vil det jo være i tvil om det tidligere var døpt eller ikke. Man kan ikke si at et barn blir døpt to ganger hvis ikke man var helt sikker på at det var døpt tidligere. Ut ifra dette kan man også slutte at hvis en kvinne har forrettet en nøddåp og siden bekjenner at hun ikke kan gjøre rede for hvilke ord hun brukte eller hva slags ytre element hun døpte med, skal man døpe slike barn dersom de kommer i forbindelse med fromme kristne.

———-

Eksempler på andre spørsmål Gerhard tar opp:
Om de ulike måter ordet dåp blir brukt på i den hellige skrift (Kapittel 1) – Om Johannesdåpen var et like virkekraftig sakrament til salighet som dåpen til Kristi disipler (Kap. 7) – Dåp kan ikke bare forrettes ved neddykking men også ved å overøse med vann (Kap. 11) – Om kraften i den hellige dåp strekker seg gjennom hele livet til menneskene (Kap. 17) – Om vi skal døpe barn som er født av foreldre som lever i utroskap, som lever utenfor ekteskap eller ligger under for andre grove synder (Kap, 22) – Hva man skal tenke om små udøpte barn som enten dør i mors liv eller rett før de blir døpt (Kap. 26).

Tro og følelser


Den anfektede personen sier: Troen min er så svak. Noen ganger føler jeg den ikke i det hele tatt i hjertet mitt. Når jeg ber til Gud er det uten noen som helst inderlighet. Jeg frykter at jeg har mistet troen, at den har sluknet. Og hvis troen er sluknet, da fins det vel ikke noe håp eller frelse igjen for meg? Jeg ransaker meg selv, om jeg er i troen (2 Kor 13,5), og jeg føler ingen tro i hjertet mitt.

Trøsteren sier: Den Hellige Ånd hjelper oss i vår svakhet. «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Noen ganger føler vi ikke hva vi tror eller hvordan vi tror, men Ånden nærer og bevarer likevel troen i hjertene våre.

En gnist kan ligge gjemt under asken. Troen holder iblant til i hemmelige kroker av hjertet, selv om vi ikke føler det. Du skal aldri konkludere ut fra det at du ikke føler troen din, at den har sluttet å eksistere. Du har fortsatt lengselen. Du sukker og ønsker å tro. Også denne lengselen, dette sukket, denne viljen kommer fra troen.

Det er to helt forskjellige ting: å ikke føle noe av sin tro og det å ikke ville tro. I det ene tilfellet handler det om en strid. I det andre tilfellet handler det om stivnakket vrangvilje.

Kristus bor i hjertet ditt ved troen (Ef 3,17) selv om du ikke føler hans nærvær. Den Hellige Ånd, Trøsteren, bor også i hjertet ditt selv om du ikke alltid føler hans trøst. Slik Abraham, de troendes far, trodde og håpet selv om alt håp var ute (Rom 4,18), skal også du bare stole på Ordet selv om du ikke kan føle noe.

Hver tanke må tas til fange under Kristus (2 Kor 10,5). Ta også denne mangelen på følelser til fange under troen. Grip Ordet med hjertet ditt og fortsett å holde et fast grep på det! Et frø ligger gjemt under jordens mold før det bringer fram synlige aks. Troens frø ligger gjemt i hjertet selv om ingen frukt ennå har vist seg åpenlyst.

Når du sover, føler du ikke noe av troen din, men ingen kan si at troen har opphørt å eksistere. I denne fristelsen har en søvn lagt seg over din sjel, så du ikke kan føle den minste bevegelse hos troen. Gud forby at du av den grunn skulle tenke at troen din er totalt utslettet.

Fra Johann Gerhards «Trøstehåndbok» (Enchiridion consolatorium). Oversatt fra John M. Drickamers engelske utgave av Carl J. Boettchers tyske utgave.

Takksigelse for Kristi lidelse

Kulltegning av Lone Ann Spangsberg Christensen

Av Johann Gerhard, fra Daglig gudfryktighets øvelse.

O fromme Jesus, jeg takker deg for at du da du tok imot straffen for mine synder villig tålte sult, tørst, kulde, utmattelse, baktalelse, forfølgelser, smerter, fattigdom, fangenskap, piskeslag, stikk av torner, ja korsets bitre død! Hvor stor er ikke din kjærlighets ild, som drev deg til å synke frivillig ned i et slikt hav av lidelser for en elendig og utakknemlig slave. I din uskyld og rettferdighet var du fri for all lidelse; men din uendelige og ubeskrivelige kjærlighet gjorde deg til en skyldner og anklaget i mitt sted. Jeg hadde forbrutt meg, du gjorde opp for meg. Jeg hadde røvet, du betalte alt tilbake (Sal 69,5). Jeg syndet, du ble straffet.

O milde Jesus, jeg erkjenner dypet av din barmhjertighet og inderligheten i din kjærlighet; det synes som om du elsker meg mer enn deg selv, fordi du overga deg selv for meg. Hvorfor ble en dødsdom uttalt over deg, du som er fullstendig uskyldig? Hvorfor ble du spyttet på, du som er den fagreste blant mennesker? Hvorfor skulle du, den mest rettferdige, bli bundet i lenker og pisket? Det var jeg som hadde fortjent alt dette. Men av usigelig kjærlighet steg du ned i denne verdens fengsel. Du iførte deg min tjenerskikkelse og tok villig på deg det som tilhørte meg. Jeg burde for mine synders skyld vært dømt til det brennende helvetets evige flammer. Men du brant av kjærlighetens ild på korsets alter og satte meg fri fra dette. Jeg burde for mine synders skyld blitt støtt bort fra den himmelske Fars ansikt; men for min skyld valgte du å bli forlatt av den himmelske Far. Jeg burde for evig blitt pint av djevelen og hans engler. Men du, i din uendelige kjærlighet, overga deg selv for min skyld til Satans tjenere til mishandling og korsfestelse.

I alle de forskjellige måtene du ble påført lidelse, ser jeg like mange tegn på din kjærlighet mot meg. De lenkene, piskene og tornene som skadet deg, var på grunn av min synd. Du utholdt alt sammen for min skyld, på grunn av din usigelige kjærlighet. Det var ikke nok for din kjærlighet å ta på deg mitt kjøtt og blod. Du ville bevise den enda mer håndgripelig ved den bitre lidelsen på sjel og kropp. Hvem er jeg, mektigste Herre, siden du for din ulydige tjeners skyld ville tjene i så mange år? Hvem er jeg, skjønneste brudgom, siden du ikke unnlot å gå i døden for å forløse meg som var syndens elendigste slave og djevelens hore? Hvem er jeg, allgode Skaper, siden du for min skyld, den usleste skapning, ikke vek tilbake for pinene på korset?

Sannelig, min kjæreste brudgom, er jeg din blodbrud. For min skyld utøste du så store mengder blod. Sannelig, min skjønneste lilje, er jeg en sårende og stikkende torn for deg. Jeg la på deg en hard og plagsom byrde. Vekten av den trykket deg ned slik at dråper av blod strømmet ut av kroppen din. På grunn av denne kjærligheten din, vil jeg lovsynge deg, Herre Jesus, min eneste gjenløser og mellommann, for evig. Amen.

Takkebønn for gjenløsningen i Kristus

Av Johann Gerhard (1582 – 1637) 

Den tredje av femten takkebønner fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Evige og allmektige Gud, jeg skylder deg stor takk fordi du skapte meg da jeg ikke var til. Jeg takker deg enda mer fordi du har gjenløst meg da jeg var fortapt og fordømt. Jeg lå i helvetets gap. Du dro meg ut ved din Sønns blod (Kol 1,14). Jeg var en slave under Satan. Men du har nådig fridd meg ut av djevelens herredømme og satt meg inn i Kristi rike. Jeg skylder deg meg selv helt og fullt, fordi du har formet meg helt og fullt. Jeg skylder å love deg med tungen min, fordi du har gitt meg den (Sal 51,16). Munnen min bør stadig forkynne din pris, fordi den puster inn luft og ånde fra deg. Hjertet mitt bør ustanselig henge fast ved deg i kjærlighet, fordi du har dannet det. Alle lemmene mine skylder å tjene deg, så mange og ypperlige de er. For de er alle blitt skapt av deg på underfullt vis.

Når jeg allerede i forveien skylder deg hele meg fordi du har skapt meg, hva kan jeg da gi deg til gjengjeld for gjenløsningen fra slaveriet og fangenskapet under synden? Du har revet det fortapte fåret ut av helvetesulvens klør. Du har dradd den bortrømte slaven ut av djevelens fengsel. Du har søkt så inderlig etter den tapte mynten (Luk 15,8). I Adam falt jeg. Du har reist meg opp. I Adam ble jeg fanget i syndens lenker. Du har løst meg fra de lenkene. I Adam gikk jeg fortapt. Du ønsket å frelse meg igjen. Hvem er jeg, usle orm, siden du har brydd deg så veldig om min gjenløsning og ville gå til så store skritt for å gi meg frelse? Hvis du etter syndefallet bare hadde forvist våre første foreldre langt bort fra ditt hellige ansikt og kastet dem og alle deres etterkommere ned i det dypeste helvete, så kunne ingen av oss ha klaget over noen urett. For vi hadde bare fått hva gjerningene våre fortjente. Hva annet kunne vi forvente eller kreve av deg, som hadde skapt oss i ditt bilde og utrustet oss med nok kraft til å bevare vår uskyld?

Men du har vist din ubegripelige og usigelige kjærlighet til oss ved at du lovet våre første foreldre en Sønn, en Frelser, like etter fallet (1 Mos 3,15). Og i tidens fylde sendte du oss denne Frelseren (Gal 4,4). Ved ham kaller du oss tilbake fra død til liv, fra synd til rettferdighet, fra helvetet til den himmelske herligheten. O du som er så god mot hele vår slekt og har din fryd i menneskene (Ordsp 8,31), hvem kan lovprise deg nok for din vennlighet imot oss? Ja, hvem kan i det hele tatt fatte en slik rikdom av godhet? Barmhjertigheten du har vist oss er en uendelig stor skatt som vår arme forstand ikke kan begripe. Slaven var så verdifull at Sønnen måtte overgis til døden for å løskjøpe ham? Jeg som har vært opprørsk mot deg var så dyrebar og kjær at du utnevnte den elskede Sønnen til å bli min gjenløser? Sjelen min er helt forbauset når jeg tenker på en slik godhet. Den er dypt rørt og smelter av kjærlighet til deg. Amen.

(Foto: Robert Allmann/Pixabay)

Takksigelse for at Guds Sønn er blitt menneske

Den fjerde av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (1612)

Jeg takker deg, Jesus Kristus, menneskeslektens eneste mellommann og gjenløser, for at du i tidens fylde personlig forente deg med sann menneskelig natur og ville bli født av en kvinne. Hvor stor din kjærlighet til menneskene er, at du ikke har tatt deg av englene, men Abrahams ætt (Hebr 2,16). Hvor stor gudsfryktens mysterium er, at du som er sann Gud ville bli åpenbart i kjøtt og blod (1 Tim 3,16). Hvor stor din barmhjertighet er, at du for min skyld kom ned fra himmelen og holdt ut å bli født av en jomfru. For min, den usleste skapnings skyld er du, den allmektige Skaper, blitt menneske. For min, den mest uverdige tjeners skyld har du, den aller herligste Herre tatt på deg tjenerskikkelse (Fil 2,7), for at du med kjød kunne frigjøre kjødet.

For meg er du blitt født. Derfor skal alle de himmelske godene du bringer med deg i din fødsel være mine. Til meg er du gitt. Dermed skal alle ting tilhøre meg. I deg er min natur blitt mer forherliget enn hva den i Adam ble vanæret ved synden. Fordi du tok opp i din persons enhet det som Satan kun hadde skaket og svertet, er du virkelig kjød av mitt kjød og ben av mine ben (Ef 5,30). Du er min bror. Hva kan du nekte meg som du er så nært forbundet med ved kjøtt og blod og følelsen av broderkjærlighet? Du er brudgommen (Matt 22,2) som etter din himmelske Fars ønske og med en personlig pakt har knyttet menneskenaturen til deg som en brud, slik at også jeg er innbudt til dette bryllupets glede. Dette erkjenner og priser jeg med takknemlig hjerte.

Jeg er ikke lenger så forundret over at Gud for vår skyld har laget himmelen, jorden, havet og alt som er i dem, når Gud selv for sine menneskeskapningers skyld har villet bli menneske! Nå kan du slett ikke forkaste meg og vise meg bort, siden du ikke kan fornekte (2 Tim 2,13) at du selv er menneske og derfor min bror. Nå kan du aldri glemme meg, siden du har tegnet meg i dine hender (Jes 49,16). Kristi delaktighet i kjødet minner deg daglig og uopphørlig om meg. Nå kan du ikke forlate meg, siden du med den personlige foreningens faste bånd har knyttet den menneskelige naturen sammen med deg selv. Selv om syndene mine vil forhindre meg fra å komme til deg, så gjør fellesskapet mellom naturene at du ikke avviser meg. Jeg vil helt og fullt holde fast ved deg, du som helt og fullt har knyttet deg til meg. Amen.

Takkebønn for livsopphold

Den andre av femten takkebønner i Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum) fra 1612.

Jeg takker deg, allmektige og barmhjertige Gud, for at du helt fra de første dagene av mitt liv så underfullt har holdt meg oppe. Naken ankom jeg denne verden (1 Tim 6,7), du har vennlig kledd meg. Sulten kom jeg inn i denne verden, du har hittil gitt meg rikelig å spise. I deg er det jeg lever, beveger meg og er til (Apg 17,28), uten deg synker jeg tilbake til ingenting og dør. I deg rører og bøyer jeg lemmene mine, uten deg kan jeg ikke ta del i liv og bevegelser. Din er solen (Matt 5,45), som gir meg lyset jeg hver dag ser med øynene mine. Din er luften jeg uavbrutt puster inn. Din er dagen og din er natten, og vekslingen dem imellom gir meg mulighet for arbeid og hvile. Din er jorden, som med sin frukt ernærer meg. Din er hver eneste skapning i himmelen og luften, på jorden og i havet, som er til nytte og tjeneste for meg. Deg tilhører sølvet, deg tilhører gullet (Haggai 2,8). Alt jeg trenger til mitt livsopphold har jeg din milde og generøse hånd å takke.

Hvor gavmild du er mot hele menneskeslekten, o Gud! Alt skapte du til nytte for oss, og alt holder du oppe for vår skyld. Det du forsørger alt det skapte med, forsørger du meg med, for det er for min skyld du formet, innrettet og har holdt alt dette oppe. Noen skapninger er til nytte for oss i vårt arbeid, noen tjener til mat for oss, noen til klær, noen til medisin, noen til tukt, og alle er de til lærdom og undervisning for oss. Hvem kan regne opp alle de forskjellige kildene til mat du har skapt og ennå bringer fram av jorden så vi kan spise? Hvem kan telle alle de forskjellige slags urter du hvert år kaller fram av jorden til helbred og sunnhet for oss? Hvem kan nevne alle de ulike slags dyr som er skapt til nytte og tjeneste for oss?

Deg være pris og ære i evighet, som er alle tings skaper og oppeholder. Uten deg, den sanne sol, ville jeg ha forsvunnet som en skygge. Uten deg, det sanne liv, ville jeg umiddelbart ha sluttet å leve. Uten deg, det sanne vesen, ville jeg plutselig ha sunket tilbake til ingenting. Det er bare deg jeg skylder for at jeg lever, beveger meg og er til. Derfor vil jeg leve bare for deg og være avhengig bare av deg i evighet. Amen.

(Foto: Nick Fewings/Unsplash)

Takkebønn for liv og fødsel

I anledning at amerikanerne i dag feirer Thanksgiving – takksigelsesdagen, legger vi ut den første av femten takkebønner fra Johann Gerhards Daglig gudfryktighets øvelse, en perle og klassiker innen luthersk andaktslitteratur, første gang utgitt i 1612, da forfatteren var tretti år gammel.

Aller først Gerhards innledning til Del 2 av boken, delen som inneholder takkebønnene:

Betraktningen av Guds gaver fra naturens og kirkens skjønne hage er som å samle en bukett av duftende blomster. Den gode lukten fra dem er forfriskende for ånden, noe som igjen fremkaller et velduftende takksigelsesoffer fra oss til Gud. Guds uendelige og utallige velgjerninger kan inndeles etter den kristne troens tre artikler. Gud har skapt, gjenløst og helliggjort oss. Han overøser oss med de rikeste gaver i dette livet, og lover oss enda mer for det evige liv. Han gir oss gaver for å dekke sjelens og kroppens behov, han beskytter oss mot det onde og bevarer oss i det gode. Han dekker over det som har skjedd i fortiden og styrer det som skal skje i fremtiden. Mange gode gaver gir han nådig til oss, enda flere onder avverger han nådig fra oss. Vi er ikke i stand til å fatte med tanken eller uttrykke med ord det store antallet og verdien av Guds gaver, som i det kommende liv vil bli et overstrømmende rikt materiale for evig lov og pris.

Takkebønn for liv og fødsel

Allmektige, evige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg takker deg, jeg lover deg, jeg priser deg, fordi dine hender dannet meg og gjorde meg helt slik du ville. Du formet meg som leire i min mors liv. Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde meg med knokler og sener. Du ga meg liv og nåde, din omsorg bevarte min ånd (Job 10,8-12).

Denne store barmhjertigheten du har vist meg vil jeg prise med evig lov, din godhet vil jeg berømme med evige lovsanger. Du vevde meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg bare var et foster. I din bok ble alt skrevet opp, mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, o Gud. Summen av dem er ufattelig. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand (Salme 139,13-18). Du viste din barmhjertighet før jeg kunne forstå det. Du kom til meg med din godhet før jeg kunne lengte etter den. Din gavmildhet omsluttet meg før jeg kunne takke for den. Du ikke bare formet meg på forunderlig vis i mors liv, men dro meg også ut fra mors liv. Du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud (Sal 22,10-11).

Når jeg tenker på alle som har dødd i morslivet før de kom ut til denne verdens livsluft og lys, så må jeg desto mer beundre og prise din barmhjertighet som har ført meg levende og uskadd fra den trange cellen ut til denne verdens teater. Så mange år var gått uten at jeg eksisterte. Men du ønsket å bygge denne kroppens bolig til meg og føre meg ut av morslivets dype mørke. Du har gitt meg en fornuftig sjel; et menneske, ikke en stein eller en slange, ville du at jeg skulle være. Deg, min Gud, være pris og ære for din store barmhjertighet, i evighet. Amen.

(Fra Daglig gudfryktighets øvelse (Exercitium Pietatis Quotidianum), i ny norsk språkdrakt ved T.J. Welde)

(Foto: Bonnie Kittle/Unsplash)

Johann Gerhard – erketeologen

Johann_Gerhard_Jena
Johann Gerhard, ca. 1618

Johann Gerhard kom til verden den 17. oktober 1582, i byen Quedlinburg, Tyskland, og ble 1600-tallets betydeligste lutherske teolog. Det har ofte blitt sagt at etter Martin Luther og Martin Chemnitz var Johann Gerhard «den tredje etter hvem der ikke er noen fjerde».

Som femtenåring ble han livstruende syk av tuberkulose og lå til sengs et helt år, svært deprimert. Hans pastor og sjelesørger, Johann Arndt, ga mye trøst og hjelp og oppmuntret ham til å begynne å studere teologi. Den unge Johann Gerhard ble karakterisert som høyt begavet, sensitiv og legemlig svak, men veldig flittig og disiplinert i sitt arbeid. Som student, bare 23 år gammel, utga han andaktsboken Meditationes Sacrae (Hellige betraktninger), en klassiker innen luthersk oppbyggelseslitteratur og hans mest populære bok.

Etter å ha oppnådd doktorgraden i teologi, ble Gerhard kalt til høye kirkelige embeter; Han var superintendent (biskop) i Heldburg, og senere generalsuperintendent i Coburg. I 1616 takket han ja til å bli professor i teologi ved universitetet i Jena. Mange andre universiteter (bl.a. Wittenberg og Uppsala) prøvde siden å få ham til seg, men Gerhard ble værende i Jena resten av sitt liv. Her utdannet han mange fremragende teologer og pastorer. Han var spesielt opptatt av at studentene måtte få en sterk lyst til å lese i den hellige Skrift. Og for å vekke en slik kjærlighet til Guds ord, holdt han forelesninger over nesten alle Bibelens bøker. I Jena forfattet Gerhard også en lang rekke viktige bøker, f.eks. den berømte Loci communes theologici (Allmenne teologiske emner), en monumental kristen dogmatikk i ni bind, den mest betydningsfulle siden reformasjonen hundre år tidligere. Her blir den bibelske og lutherske lære utlagt med stor energi og klarhet, sjeldent detaljert og nøyaktig.

Johann Gerhard – «erketeologen» fra den lutherske ortodoksis periode – var usedvanlig lærd; Kombinert med det skarpe og kritiske intellektet var også en dyp evangelisk fromhet og kjærlighet til Jesus. Hans prekener og andaktsbøker er preget av stor varme og inderlighet; Han taler til hjertene og legger vekt på å vise den kristne teologiens relevans for menneskenes liv.

Hans eget liv var mye preget av sykdom, krig og død, slik det var for svært mange på den tiden. Under Trettiårskrigen (1618-1648) ble han flere ganger truet med fengsel. Hans første kone døde svært ung, kort tid etter å ha født en sønn som bare levde i sytten dager. Gerhard sørget dypt. Noen år senere giftet han seg på ny, med Maria Mattenberg. De fikk fire døtre og seks sønner, men tre av barna døde kort tid etter fødselen. Han var en hengiven familiemann; Etter at barna nådde tenårene ledet han andakter i hjemmet to ganger om dagen, hver dag. Selv var Gerhard mye plaget av bl.a. astma, revmatisme, nyreproblemer og en generell fysisk svakhet og trøtthet. I perioder var stemmen hans svært tynn, men han klarte likevel å undervise, forkynne og snakke med alle studenter, teologer og samfunnsledere som oppsøkte ham i Jena for å spørre om råd. Gerhard ble kjent for å være svært vennlig, mild, from, takknemlig, generøs, tålmodig, ydmyk, samt standhaftig i vanskelige situasjoner. Heller ikke hans teologiske motstandere, f.eks. blant katolikkene, kunne finne noe negativt å si om hans person og væremåte.

Nesten femtifem år gammel ble han sengeliggende med høy feber, og snart kom døden på besøk, den 17. august, 1637, etter at Gerhard hadde tatt avskjed med kolleger og familie, bekjent sine synder og tatt imot Jesu legeme og blod i nattverden. Hans aller siste ord var: «Kom, kom Herre, kom!» I begravelsen talte pastoren over noen vers fra Andre korinterbrev: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» – Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2 Kor 12,9)