Evan Luth

GJENNOMBRUDDET for luthersk salmesang

Den første salmen i «Achtliederbuch» – fra Wikimedia Commons. Public Domain.

Sensommeren – eller tidlig på høsten – i året 1523 dikter reformatoren Martin Luther sin første menighetssalme, som også ble en av hans mest berømte: Nå fryd deg, kristne menighet (på tysk Nun freut euch, lieben Christen g’mein). Mer enn andre salmer setter denne ord på selve begrunnelsen for den lutherske reformasjon, det som med én setning uttrykkes i Rom 3,28: «Vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Salmen spredte seg raskt ut til folket, ble meget populær og innflytelsesrik, til stor forargelse for mange motstandere i pavekirken, som kalte den en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme»! Innledningsverset lyder

Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.

Menigheten oppfordres til å fryde seg. I den tyske originalen sier Luther videre: «und lass uns fröhlich springen», altså: og la oss hoppe av glede! Vi som lever nå og som kanskje i lengre tid har hatt det privilegiet å få høre evangeliet forkynt rent og klart, forstår nok ikke umiddelbart hvor fantastisk herlig innholdet i denne salmen var for folk den gangen. Veldig mange hadde strevd tungt og lenge som følge av den loviske læren som var så utbredt i kirken. Noen har sammenlignet det med følelsen av ikke å få puste, å være fanget under vannet i ferd med å drukne. Men så endelig får man hodet over vannet og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste fritt. For en lettelse! På en lignende måte var det med reformasjonens nyoppdagelse av evangeliet: Tenk, at Guds ord forkynner oss at vi ikke blir frelst ved eget strev og egne gjerninger, men bare av Guds nåde, for Kristi skyld, og vi mottar frelsen som en gave, ved troen, helt gratis! Dette var virkelig en stor lettelse og noe å takke Gud for.

I de neste versene er det en jeg-person som forteller. Er dette en selvbiografisk Luther som tenker tilbake på sin sjelekamp som munk i klosteret, fram til han ble satt fri? Slik kan det forstås. Men en annen måte å tolke det på, er at «jeg» er den kristne menigheten, Kristi elskede brud, altså hun/vi som synger salmen. Hvordan var situasjonen for oss alle i utgangspunktet? Og hva gjorde Gud?

I Satans lenker var jeg lagt
med dødens dom i vente.
Jeg knuget var av syndens makt,
og angst mitt hjerte brente.
Jeg sank og sank i mørket ned,
var uten håp om salighet.
I synden var jeg fanget.

For skjønt jeg slet meg trett og tom,
var kjærligheten lammet.
Jeg flyktet fra Guds strenge dom,
men ble av vreden rammet.
Og intet sted var hjelp å få,
i redsel og i angst jeg så
at helvede seg åpnet.

Strukturen i denne første Luther-salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som hadde fått så stor betydning for ham. Etter innledningen møter vi først loven: Mennesket er hjelpeløst fortapt i synd. Hele verden står skyldig for Gud, og ingen kan bli rettferdig for Gud ved noe vi selv gjør (Rom 3,19-20). Det hjelper ikke hvor mye vi enn sliter og strever. Men så kommer evangeliet, om Guds barmhjertighet og nåde, og frelsesverket som Guds Sønn har utført for oss. Luther hadde ganske nylig innsett at «lov og evangelium» går som en rød tråd gjennom Bibelen og det at å skille rett mellom disse to budskapene fra Gud er en viktig tolkningsnøkkel til den hellige Skrift.

I de neste versene forestiller Luther seg en rådslagning i himmelen, sikkert inspirert av en del bibelsteder der Faderen taler til Sønnen, bl.a.: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1) og «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Her i salmen taler Gud Faderen til sin kjære Sønn om frelsesplanen som innebar at Sønnen skulle bli menneske for å frikjøpe Adams ætt. Med dette friske dikteriske grepet – direkte tale – oppnår Luther å gjøre stoffet levende og lett å forstå:

Da var det sorg i himmerik,
Gud Fader så min pine.
Han kjente all vår synd og svik,
men ville hjelpe sine.
Han kom i hu sin miskunnhet
og ofret for min salighet
det dyreste han eide.

Han talte til sin kjære Sønn:
“Nå vil vi oss forbarme.
Far ned, min hjertens krone skjønn,
og finn og frels den arme!
Befri ham fra all synd og nød,
og knus for ham den bitre død,
så han med deg kan leve!”

Guds Sønn ble kjød og kom til jord.
Han fulgte lydig kallet.
En jomfru var vår Herres mor,
en bror ble han for alle.
Han valgte seg en tjeners drakt,
i ringhet skjulte han sin makt,
som kunne Satan felle.

Luther lar så i de siste fire versene Jesus være jeg-personen som snakker:

Guds Sønn forkynte: “Tro på meg,
så skal jeg Satan binde.
For jeg skal kjempe slik for deg
at vi til sist må vinne.
For jeg er din, og du er min,
og der jeg er, tar jeg deg inn.
Så skal oss intet skille!

For deg jeg gir mitt liv og blod,
jeg all din synd vil bære.
La intet rokke denne tro:
At du skal skyldfri være.
Uskyldig lider jeg din dom,
til liv skal døden vendes om,
og du skal finne nåde.

Denne salmen leder oss til å feste blikket på Jesus og hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Nettopp dette er det fremste kjennetegnet på vår evangelisk-lutherske kirke; vi vil ikke lede mennesker til å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, egen fromhet, egne gjerninger. Nei, vi finner frelsen utenfor oss selv, hos Kristus, i Guds løfter, hans ord og sakramenter. Og dette bør naturligvis også avspeiles i sangene vi velger å synge. For hvis innholdet i stor grad handler om meg og mine subjektive følelser og stemninger, kanskje sunget til sentimentale og stemningsfulle melodier, så vil dette helt sikkert påvirke troslivet til oss som synger. Det er ikke i seg selv feil med følelser, men det er likevel ikke dem vi må bygge på og være så opptatt av. Troen vår er basert på evangeliets objektive, faste og sikre løfter. Så dette bør alltid prege lovsangen i den evangelisk-lutherske kirke, slik vi ser det gjorde helt fra Luthers første menighetssalme.

Til Gud min Faders høyre hånd
fra dette liv jeg farer.
Derfra jeg sender nådens Ånd,
der er jeg din forsvarer.
Min Ånd skal tale i mitt navn
og gi deg trøst i nød og savn.
Min sannhet skal du kjenne.

La alt som jeg har sagt og gjort,
få prege liv og lære.
Da skal Guds rike vokse stort
til Herrens pris og ære.
Men vokt deg for de vises bud
som leder bort fra nådens Gud.
Det må du ha i minne!

En svært innholdsrik salme, dette, full av bibelsk teologi. Den ble først trykt som eget løsark, solgt for en liten penge og spredt vidt og bredt, lært utenat og sunget både i hjemmene og ute på åkrene, foruten i kirkene. Det ble sagt at hundrevis av mennesker var kommet til tro på grunn av denne. For her lærte de endelig veien til himmelen – at det altså ikke er menneskets religiøse anstrengelser eller gjerninger som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, ved sin Ånd. Jesus har kjempet og vunnet seieren for oss, det er fullbrakt. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan ha en urokkelig tro og tillit til at vi står skyldfrie og rettferdige, himmelen verdige, for Gud. Dette var – og er – et virkelig frigjørende budskap og en grunn til å være hoppende glad.

Året etter – 1524 – sto denne salmen som nummer 1 i den første utgitte lutherske salmesamlingen, «Achtliederbuch», med en glad og fin melodi som mange tror at Luther selv har formet. Det kom nå et helt skred av nye salmer fra hans penn. Han ba også vennene sine bidra med nye salmetekster på morsmålet. I gudstjenestene ønsket han nemlig mer medvirkning fra en syngende menighet, som tidligere mest hadde lyttet til et kirkekor som sang på latin. Dermed ble 1524 det store salmeåret, med en rekke salmebokutgivelser. Av alle Luthers 37 salmer, ble hele 24 utgitt akkurat dette året. De friske nye lutherske salmene på morsmålet hadde stor slagkraft og fikk enorm betydning for reformasjonens og evangeliets utbredelse. I løpet av få år ble de oversatt til skandinaviske og andre språk. Den norske versjonen vi har brukt her er av Øystein Thelle og står som nr 322 i Norsk Salmebok 1985. (Gjengitt med tillatelse.)

Bli … fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5,18b-20)

(fra Bibel og Bekjennelse 3/2023)

Reformasjonens første martyrer

På første halvdel av 1500-tallet var kjetteri, dvs. forfalskning av den kristne lære, en forbrytelse man kunne bli dømt til døden for. Så da keiser Karl V våren 1521 offentliggjorde sitt Worms-edikt, der Martin Luther ble fordømt som kjetter på grunn av sin avvisning av den katolske kirkes lære og praksis, ble det plutselig farlig å være tilhenger av den lutherske lære. Det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe Luther. Reformatoren selv ble holdt i skjul på hemmelig sted av vennene sine.

Luthers skrifter fikk mange lesere, blant annet i Nederlandene. Noen av hans ordensbrødre i augustinerklosteret i Antwerpen hadde studert i Wittenberg. I 1522 bekjente alle munkene i dette klosteret seg offentlig til den lutherske lære. Samtlige ble da arrestert og sendt til fengselet i Vilvorden i nærheten av Brussel, der de ble forhørt av blant andre generalinkvisitoren i Köln. Munkene ble redde da de forsto at de risikerte å bli brent på bål. Alle unntatt tre av dem bøyde seg derfor for kravet om å trekke tilbake sin lutherske bekjennelse, og de ble satt fri.

Hendrik Voes, Jan van Essen og Lambrecht Thorn var de tre unge mennene som holdt fast ved bekjennelsen. Inkvisitorene gjorde klart et dokument med sekstito kjetterske lærepunkter som var mer enn nok til å få dem dømt. Fangene ble den 1. juli 1523 ført i prosesjon til stortorget ved rådhuset i Brussel, der det var gjort klart til bålbrenning. I folkemengden som var samlet for å se på var inkvisitorene og en del dominikaner-, fransiskaner- og karmelittmunker. De tre mennene ble fratatt sine munkeordensdrakter og kledd i svarte og gule kjetterkjortler. De fikk en siste mulighet til å frasi seg sin evangeliske tro. Lambrecht Thorn ba om noen dagers betenkningstid og ble sendt tilbake i fengsel (hvor han ble værende til han døde en naturlig død seks år senere. Venner smuglet inn mat og teologisk litteratur, inkludert et personlig brev fra Luther.)

Hendrik Voes og Jan van Essen avslo blankt å trekke tilbake sin bekjennelse. Da ble de bundet til staken og bøddelen tok fakkelen og tente på. Mens ilden flammet opp, sang de to martyrene lovsangen Te Deum laudamus – O store Gud, vi lover deg.

I løpet av få dager ble det trykket og spredt en liten pamflett som fortalte detaljene om hendelsen. Den anonyme forfatteren sympatiserte med ofrene, han mente en stor urett var begått og at myndighetene var noen kjeltringer.

Da Luther fikk vite hva som hadde hendt, gråt han og sa: «Jeg trodde det var jeg som skulle bli den første til å dø som martyr for det hellige evangeliet. Men jeg er ikke verdig.» Deretter satte han seg ned og skrev et trøstebrev og en sang til de kristne i Nederlandene. «Ein neues Lied wir heben an» (Vi løfter opp en ny sang) handler om hendelsen i Brussel og viser Luthers store begavelse som dikter. Etter denne debuten fulgte et skred av nye salmer og sanger fra hans hånd, og Ein neues Lied ble publisert i en av de første lutherske salmebøkene fra året 1524.

(Illustrasjon fra Historien der Heyligen Außerwölten Gottes-Zeügen, Bekennern und Martyrern av Ludwig Rabus, Strassburg 1554: Martyrium von Johann Esch und Heinrich Voes. Wikimedia Commons)

Glede i en urolig og mørk tid

Vi fryder oss av hjertens grunn
og jubler høyt i denne stund,
På tronen sitter nå Guds Sønn!
I himlen hører han vår bønn!
(Peder M. Ofvid, nr. 231 i Norsk Salmebok (1985))

Etter et festhalvår – iblant kalt Herrens halvår – med jul, påske, Kristi himmelfartsdag og pinse, er vi nå inne i den andre delen av kirkeåret, som kalles treenighetstiden eller kirkens tid. Vi får ta med oss gleden fra høytidsfestene over i dette «festløse» halvåret, som har fokus på hvordan vi som kristne skal leve, vokse og modnes i troen på Jesus og være hans vitner her i verden. Gjennom nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, sender han oss sin Ånd og er med oss alle dager. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd vil fortsette å gi de trette kraft, så vi kan «løfte vingene som ørnen» (Jes 40,31).

Avisnyhetene er generelt lite oppmuntrende. Så mye strid og uro, frykt og forvirring, motløshet og nød. Så mange piler synes å peke i feil retning, ikke bare for samfunnet og verden, men også for kristenheten. Det er sekularisering og frafallstider. Og vi merker at vår egen, personlige tilstand heller ikke er noe å rope hurra for, for vi er skrøpelige syndere som stadig havner feil i tanker, gjerninger og ord.

Men midt i alt dette gir Gud oss likevel glede. Han har særs gode nyheter til oss. «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede!» lød beskjeden den natten Jesus ble født. Uansett hvordan situasjonen ellers ser ut eller føles, kan vi glede oss i Herren, på grunn av hans fullbrakte frelsesverk, juble fordi han er vår rettferdighet. «Gled dere alltid i Herren!» skriver apostelen Paulus. «Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4,4-6). Og apostelen Peter skriver: «Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler» (1 Pet 1,8-9).

Kristendommen er gledens religion. Åndens frukt er glede (Gal 5,22). Ingen som helst grunn til pessimisme når du tilhører frelseren Jesus! Guds løfter kan ikke svikte, de står evig fast. Av bare nåde har han berget oss fra synden, djevelen og fortapelsen. «I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham» (Ef 2,5-6). Allerede – og ennå ikke er den spenningsfylte realiteten for de troende. Vi har seieren inne, men vi er ennå ikke helt i mål. Midt i den gode striden er troen «sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser» (Hebr 11,1). «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere,» sier Jesus, han skal gi oss sin fullkomne glede (Joh 15,11; 16,22).

(Fra Bibel og Bekjennelse 2/2023)

Tro og følelser

Den anfektede personen sier: Troen min er så svak. Noen ganger føler jeg den ikke i det hele tatt i hjertet mitt. Når jeg ber til Gud er det uten noen som helst inderlighet. Jeg frykter at jeg har mistet troen, at den har sluknet. Og hvis troen er sluknet, da fins det vel ikke noe håp eller frelse igjen for meg? Jeg ransaker meg selv, om jeg er i troen (2 Kor 13,5), og jeg føler ingen tro i hjertet mitt.

Trøsteren sier: Den Hellige Ånd hjelper oss i vår svakhet. «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Noen ganger føler vi ikke hva vi tror eller hvordan vi tror, men Ånden nærer og bevarer likevel troen i hjertene våre.

En gnist kan ligge gjemt under asken. Troen holder iblant til i hemmelige kroker av hjertet, selv om vi ikke føler det. Du skal aldri konkludere ut fra det at du ikke føler troen din, at den har sluttet å eksistere. Du har fortsatt lengselen. Du sukker og ønsker å tro. Også denne lengselen, dette sukket, denne viljen kommer fra troen.

Det er to helt forskjellige ting: å ikke føle noe av sin tro og det å ikke ville tro. I det ene tilfellet handler det om en strid. I det andre tilfellet handler det om stivnakket vrangvilje.

Kristus bor i hjertet ditt ved troen (Ef 3,17) selv om du ikke føler hans nærvær. Den Hellige Ånd, Trøsteren, bor også i hjertet ditt selv om du ikke alltid føler hans trøst. Slik Abraham, de troendes far, trodde og håpet selv om alt håp var ute (Rom 4,18), skal også du bare stole på Ordet selv om du ikke kan føle noe.

Hver tanke må tas til fange under Kristus (2 Kor 10,5). Ta også denne mangelen på følelser til fange under troen. Grip Ordet med hjertet ditt og fortsett å holde et fast grep på det! Et frø ligger gjemt under jordens mold før det bringer fram synlige aks. Troens frø ligger gjemt i hjertet selv om ingen frukt ennå har vist seg åpenlyst.

Når du sover, føler du ikke noe av troen din, men ingen kan si at troen har opphørt å eksistere. I denne fristelsen har en søvn lagt seg over din sjel, så du ikke kan føle den minste bevegelse hos troen. Gud forby at du av den grunn skulle tenke at troen din er totalt utslettet.

Fra Johann Gerhards «Trøstehåndbok» (Enchiridion consolatorium). Oversatt fra John M. Drickamers engelske utgave av Carl J. Boettchers tyske utgave.

Kjønn i Bibelen

To ulike kjønn
«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Kjønn er biologisk, kropp og kjønn henger sammen. «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere …; er det en jente, skal hun …» (2 Mos 1,15-16). Å leve og oppføre seg i strid med sitt eget kjønn, er vanærende. Kles- og hårstiler er i stadig endring, men kjønnsforskjellene i en kultur må opprettholdes, ikke utviskes (1 Kor 11,4-16). «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For Herren din Gud har avsky for hver den som gjør dette» (5 Mos 22,5). Jesu ord i Matt 19,12 om at «noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv», refererer muligens til såkalte interkjønnede (tidligere kalt «hermafroditter»), med misdannede kjønnsorganer som kan gjøre det uklart hvilket kjønn man tilhører.

Seksualiteten og ekteskapet.
Gud har innstiftet ekteskapet, en livsvarig forening mellom en biologisk mann og kvinne. Menn og kvinner skal finne seksuell tilfredsstillelse innenfor ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24). Mannens og kvinnens kropp passer perfekt sammen, og dette er kilden til nytt liv. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» (1 Mos 1,28). Gud har imidlertid ikke befalt at alle må gifte seg; også et liv som enslig (i sølibat) kan være til Guds ære. Jf. Herren Jesus selv, og apostelen Paulus (Matt 19,11-12; 1 Kor 7,1.7). At «kvinnene byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige … og mennene sluttet å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre», var en villfarelse (Rom 1,26-27). Et viktig bilde på Guds kjærlighet er Jesus som brudgom og kirken som hans brud (Åp 19,7-8).

Ulike roller
Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper (Hebr. Ézer, 1 Mos 2,18), et ord som ikke tilsier mindre verdighet eller ære (Jf. Sal 54,4: «Se, Gud er min hjelper»). Mann og kvinne er skapt for å supplere, berike og tjene hverandre med sine ulike egenskaper og gaver. Hun kan unnfange, føde og amme barn, og er spesielt utrustet til å vise omsorg. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?» (Jes 49,15; 66,12-13; Sal 131,2). Han skal tjene som kvinnens hode, beskytte og vise selvoppofrende kjærlighet, «slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp». «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,23.25). «Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære» (1 Pet 3,7). (Kvinner er som kjent fysisk generelt svakere og dermed mer sårbare). «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,23), dvs. frivillig. (NB: Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge sin kone til underordning, eller at enhver kvinne skal underordne seg enhver mann). For øvrig gjelder det alle kristne: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,22). Selv om mannen skal lede sitt hus (1 Tim 3,5), ses det som en naturlig ting at begge ektefeller er med og arbeider for føden (Ordsp 31,1-31).

Gjensidig avhengighet og likeverd
Menn trenger kvinner, og kvinner trenger menn. «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud» (1 Kor 11,11-12). Begge var skapt i Guds bilde, og ved syndefallet ble begge like fordervet. Men Frelseren ga av kjærlighet sitt liv for hver eneste kvinne og mann. Med hensyn til verdi og status, er det i Guds øyne ingen forskjell: «Her er ikke mann og kvinne … Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Jesus viste kvinnene ære og respekt, og de første oppstandelsesvitnene var kvinner. Likevel var de tolv utvalgte apostlene menn, og det er menn som kalles til å lede kristne menigheter (1 Tim 2,12). Mannen og kvinnen er like mye verd selv om Gud har gitt dem ulike roller.

(Fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2018)

Robert Barnes – engelsk martyr

(«Barnes and his Fellow-Prisoners Seeking Forgiveness», fra en 1887-utgave av Foxe’s Book of Martyrs, illustert av Kronheim. Wikimedia Commons.)

Robert Barnes ble født i 1495 i Norfolk, England. Fra 1514 studerte han ved universitetet i Cambridge, hvor han også ble augustinermunk og fra 1523 leder for augustinerne i byen. Han var del av et miljø som så med kritisk blikk på situasjonen i kirken, de innså at mye i kirkelæren ikke stemte med Bibelen, og her ble Barnes introdusert for skriftene til Martin Luther.

Da han i en preken talte om nødvendigheten av kirkelige reformer, ble han innkalt til avhør med katolske biskoper og dømt til å sitte to år i husarrest i London. Det ble oppdaget at han derfra bidro til å spre Tyndales engelske oversettelse av Det nye testamente, som var forbudt.

Barnes flyktet utenlands da han ble advart om planer om å få ham dømt til døden. I 1530 kom han til Wittenberg, der han fikk studere under Martin Luther og bo i huset til pastor Johann Bugenhagen. Dette var året for riksdagen i Augsburg og Den augsburgske bekjennelse, så Barnes fikk diskutere både dette betydningsfulle nye dokumentet og Apologien med forfatteren, Philipp Melanchthon. Nå ble han for alvor en overbevist lutheraner.

I 1531 forfattet han sitt viktigste skrift, A supplication to King Henry VIII. Her forsvarte han seg mot anklagene fra de engelske biskopene, han presenterte den bibelsk-lutherske lære og forsøkte å overtale den engelske kongen til å bli lutheraner han også.

Henrik den åttende ønsket på denne tiden å skille seg fra sin første dronning, noe paven ikke ville tillate. Kanskje kunne protestantene være greiere i så måte? Robert Barnes ble valgt til å reise og overbringe Luthers svar til kongen. Heller ikke Luther ville gi grønt lys for skilsmissen. I tiden som fulgte foregikk det likevel samtaler mellom grupper av teologer fra engelsk og tysk side, deriblant Barnes og Melanchthon, om Den augsburgske bekjennelse og muligheten for at England kunne gå over til den lutherske lære. Barnes hadde i flere år en viktig rolle som en slags ambassadør og bindeledd mellom tyske og engelske myndigheter.

Han fikk ikke ønsket sitt oppfylt. Kong Henrik ville ikke bli lutheraner, men endte med å innføre anglikanismen som statsreligion. Og da Barnes våren 1540 holdt en preken på Paul’s Cross, Londons viktigste prekestol, der han forsvarte læren om rettferdiggjørelse ved troen alene, falt han i unåde hos kongen og havnet i arresten i The Tower. Den 30. juli samme år ble han og to andre lutherske predikanter brent på bål for kjetteri.

I sin bekjennelse like før han døde, sa Barnes: «Det fins ingen annen godtgjørelse overfor Faderen enn Kristi lidelse og død alene… Når det gjelder vår rettferdiggjørelse, kan intet menneskes gjerning fortjene noe hos Gud, bare Kristi lidelse… Jeg vet at min egen beste gjerning var uren og ufullkommen… Derfor stoler jeg ikke på noe godt jeg har gjort, men bare på Jesu Kristi død.»

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2023)

Vår gamle fiende hård…

I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.

Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).

Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.

Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19). Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).

Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.

Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.

I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.

… til strid imot oss står
Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.

Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).

Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).

Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.

Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.

Fra Bibel og Bekjennelse 1/2023

(Foto: T.J. Welde)

Barnabas

Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).

Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).

Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem (Apg 14,8). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

Kong David og hans sønn Jesus

_{(Falco/Pixabay)}

Skriftens stjerne og kjerne er Jesus, det er ham alt egentlig handler om. En rekke andre bibelske personer vi leser om, for eksempel Adam, Moses, Josva og Jona, fungerer som en slags skyggebilder som peker fram mot den lovede Messias. Men kong David er nok den som er aller nærest forbundet med Jesus. Mange detaljer både fra salmene og livet hans kan vi gjenkjenne i Jesu liv.

Engelen Gabriel sa til jomfru Maria om ham som skulle bli født: «Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32f). Paulus var kalt av Gud til å forkynne «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt» (Rom 1,3). Isais sønn David var kjent som den største og beste kongen i Israels historie, og Gud hadde lovet ham: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod… Jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg» (2 Sam 7,12ff). Folket ventet altså på en ny David. Ja, hos flere av profetene kalles Messias kort og godt for «David»: Gjennom Esekiel sier Gud, flere hundre år etter kong Davids tid: «Jeg vil sette én gjeter over dem, … min tjener David, han skal gjete dem … Jeg, HERREN, skal være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem» (Esek 34,23-24). (Se også Hos 3,4-5).

Til Betlehem i Judea måtte Josef og Maria reise i forbindelse med keiserens folketelling, siden de tilhørte Davids hus og ætt. Derfor ble Jesus, Messias (den Salvede) født i Davids by. Og hva passet vel bedre enn at de første som fikk høre gledesbudskapet om den nyfødte frelseren, var noen sauegjetere. På de samme markene hadde David i sin ungdom gjett småfeet til sin far. Han sørget for at sauene ikke manglet noe og beskyttet dem mot bjørn og løve som ville rive dem ihjel. Om lag tusen år senere var altså nå Davids sønn født akkurat der, en stor åndelig hyrde som sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene … Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,11.28). De som følger og tror på ham skal ikke hungre eller tørste.

Davids sønn var også Davids herre (Mark 12,35f). Den lovede Fredsfyrsten fra Betlehem i Juda stamme hadde «sitt opphav fra gammel tid, ja fra eldgamle dager» (Mika 5,1ff). Han er den evige Gud selv, som både hørte og så på da David spilte på harpe og sang «HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.»

En mann etter Guds hjerte
David hadde så stor tillit til HERREN, til hans godhet, miskunn og frelse. Han sang: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). En slik tillit var noe litt utenom det vanlige, og Gud kalte ham for en mann etter sitt hjerte (1 Sam 13,14).

Saul var en konge etter folkets hjerte. «Vi vil være som alle de andre folkene,» sa de til dommeren Samuel, «vi vil ha en konge over oss» (1 Sam 8,19ff). Og ingen i Israel var mer staselig og flott enn Saul, han var et hode høyere enn alle andre og sønn av en rik mann av Benjamins stamme. Så han måtte vel være perfekt. Men kong Saul trosset snart Gud og måtte forkastes. Samuel ble derfor sendt til Isai i Betlehem for å salve en av hans åtte sønner til å bli konge etter Saul. Først tenkte ingen på yngstemann David, som var ute på markene med sauene. De andre var større og sterkere, men Gud ser på hjertet, ikke på det ytre, slik mennesker gjør (1 Sam 16,7).

Den lovede Messias, «Isais rotskudd», så heller ikke særlig sterk og mektig ut. «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. HERRENS Ånd skal hvile over ham…» (Jes 11,1-2.10). Han som er Kongenes konge tok på seg en enkel tjenerskikkelse, og mange som så ham gå omkring med disiplene sine mente at dette umulig kunne være kongen. Men en del skjønte det. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!», ropte to som satt ved veien utenfor Jeriko (Matt 20,30).

Samuel tok hornet med olje og salvet den unge gjeteren. Fra den dagen kom HERRENS Ånd over ham. ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil,’ sa Gud (Apg 13,22). Det hebraiske navnet David betyr: «elskede». Også Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft da han ble døpt av Johannes i elven Jordan (Apg 10,38). Nå skulle Messias (den Salvede) begynne sin offentlige virksomhet og fortsette å utføre alt det hans Far ville. Ånden kom ned over ham som en due, og Faderen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,16f).

I 2 Sam 15 leser vi om et kuppforsøk mot kong David, ledet av hans sønn Absalom. Kongen med følge flyktet ut av Jerusalem, krysset Kedron-bekken og gikk gråtende oppover mot Oljeberget. Der fikk David vite at også hans venn og rådgiver Ahitofel var blant Absaloms medsammensvorne. På veien kom en slektning av Saul ved navn Sjimi og ropte skjellsord og forbannelser mot David (2 Sam 16,5-13). En i hans følge foreslo å gå bort og hugge hodet av mannen. Men kongen avviste dette, han ville heller holde ut den plagsomme ropingen og sa: «Kanskje HERREN ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» I salme 37 sier han: «Legg din vei i HERRENS hånd! Stol på ham, så griper han inn … Vær stille for HERREN og vent på ham!» (v 5.7). Også slik ligner David på Jesus. «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).

Også Jesus ble forrådt av en av sine nærmeste. Skjærtorsdag aften siterte han Davids salme 41, da han var i samme situasjon som salmisten: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (v 10). Og samme kveld gikk også Jesus med følge over Kedron-bekken på vei til en hage ved foten av Oljeberget. Guds Lam var nedtynget av en mye større sorg og byrde enn Davids. Hele verdens synd. Da de kom for å arrestere ham, fikk Peter beskjed om å legge vekk sverdet. Jesus sa at Far kunne sende ham mer enn tolv legioner engler til forsvar, dersom det var hans vilje (Matt 26,52ff).

I årene mellom salvingen og innsettelsen som konge, var David mye på flukt fra kong Saul, jaget som en forbryter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Ved flere anledninger kunne David enkelt ha drept Saul, men lot det være. Han overlot i stedet sin sak til HERREN. David kom ofte i stor fare. Salme 34 ble til en gang han spilte gal for å slippe unna en farlig situasjon: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men HERREN frir ham ut av dem alle. Han bevarer hvert bein i hans kropp, ikke ett av dem skal brytes» (v 20-21).

Også Jesus ble forfulgt og behandlet som en forbryter. Da han hang på korset, skulle soldatene til å knekke beina på ham slik at døden ville inntreffe fortere. Men da konstaterte de at Jesus allerede var død. Dermed gikk ordene fra Davids salme i oppfyllelse, skriver evangelisten Johannes (Joh 19,36) – ikke et bein ble brukket på ham.

Befrieren
Blant de mest berømte bibelfortellingene er den om Davids kamp mot Goliat (1 Sam 17). Den fryktinngytende 2,5 meter høye filisterkrigeren hadde lenge hånet og ydmyket Israels hær. Filisterne og israelittene sto på hver sin side av Ela-dalen. Kong Saul og soldatene hans var veldig redde, ingen våget å ta imot utfordringen fra Goliat om tvekamp på vegne av hele folket, én for alle. Men da unge David ankom leiren, tok han på seg oppgaven. Han virket svak og hjelpeløs der han nærmet seg den brølende kjempen bare med en slynge og noen steiner som våpen. Men han kom «i navnet til HERREN over hærskarene», overbevist om at Han ville gi seier. Og David vant over Goliat på hele folkets vegne. Filisterhæren flyktet.

Dette er et bra bilde på vår egen situasjon. For også vi var underkuet av en mektig kjempe, den onde fienden, Satan. Denne verdens fyrste hadde oss i sin hule hånd, og vi var fortapt. Men Davids sønn har ankommet vår leir, og som vår alles representant ville han lide, kjempe og stride mot djevelen og helvetets hær. Jesus virket også veldig svak der han led, og det så ut for alle som om han tapte. Men: han vant en avgjørende seier over fienden da han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25). Han knuste den gamle slangens hode under hælen sin (1 Mos 3,15). Vi ble befridd fra djevelens tyranni, han mistet retten på oss. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).

David ble en sterk og god konge. Han var langt fra feilfri, men han angret og vendte om etter å ha falt i synd. Og Jesus var hans syndfrie Frelser som vant tilgivelse for David og alle oss andre. David var hyrde og fyrste for folket sitt «han gjette dem med et helt hjerte og ledet dem med kyndig hånd» (Sal 78,72). Etter mange år med uro og konflikter, hadde han endelig underlagt seg alle sine fiender, slik at Israels geografiske utbredelse var større enn noen gang og etterfølgeren Salomos regjeringstid ble preget av fred.

Davids sønn er den gode Frelserkongen. Som engelen Gabriel sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32f). Han skulle regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. Hans navn: Herren, vår rettferdighet (Jer 23,5-6). Etter sin lidelse, død og oppstandelse fór han opp til himmelen og sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham (1 Pet 3,22). I hans nåderike hersker det fred. Der regjerer han over sitt folk med evangeliet i ord og sakrament, og dette riket har bredt seg ut til alle deler av verden. «Fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!» Tempelet som Davids sønn Salomo bygde i Jerusalem var et forbilde på det tempelet som Davids sønn Jesus er blitt byggmester for – et åndelig tempel, hvor alle de troende er levende steiner og Kristus selv er hjørnesteinen.

I tillegg til å være konge i sitt nåderike, har Jesus – som menneske – fått all makt i himmel og på jord. (Som Gud har han alltid hatt all makt). Davids sønn hersker nå over hele det fysiske universet samt i sin himmel, allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Og han lar alt samvirke til det beste for sine troende. Fredsfyrsten fra Betlehem kommer stadig til oss i nådens midler og fyller oss med sin fred. Vi ser fram til den dagen Menneskesønnen skal komme synlig tilbake for å dømme levende og døde og skape en ny himmel og ny jord der han skal regjere over oss som konge i all evighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 4/2022)

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)