Stikkord: martyr

Den hellige Agnes

Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.

Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.

På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.

Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.

Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.

Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.

Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»

Tor Jakob Welde

Illustrasjon: Agnes med et hvitt lam, (nr tre fra venstre) sammen med andre jomfrumartyrer på en veggmosaikk fra 500-tallet i Ravenna. (Wikimedia Commons/ Foto: © José Luiz Bernardes Ribeiro, lisens CC BY-SA 4.0)

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus og Lois, maleri av Willem Drost. Wikimedia Commons

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Som 80-åring led Timoteus martyrdøden; han ble slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Hans minnedag er 24. januar.

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)

Robert Barnes – engelsk martyr

(«Barnes and his Fellow-Prisoners Seeking Forgiveness», fra en 1887-utgave av Foxe’s Book of Martyrs, illustert av Kronheim. Wikimedia Commons.)

Robert Barnes ble født i 1495 i Norfolk, England. Fra 1514 studerte han ved universitetet i Cambridge, hvor han også ble augustinermunk og fra 1523 leder for augustinerne i byen. Han var del av et miljø som så med kritisk blikk på situasjonen i kirken, de innså at mye i kirkelæren ikke stemte med Bibelen, og her ble Barnes introdusert for skriftene til Martin Luther.

Da han i en preken talte om nødvendigheten av kirkelige reformer, ble han innkalt til avhør med katolske biskoper og dømt til å sitte to år i husarrest i London. Det ble oppdaget at han derfra bidro til å spre Tyndales engelske oversettelse av Det nye testamente, som var forbudt.

Barnes flyktet utenlands da han ble advart om planer om å få ham dømt til døden. I 1530 kom han til Wittenberg, der han fikk studere under Martin Luther og bo i huset til pastor Johann Bugenhagen. Dette var året for riksdagen i Augsburg og Den augsburgske bekjennelse, så Barnes fikk diskutere både dette betydningsfulle nye dokumentet og Apologien med forfatteren, Philipp Melanchthon. Nå ble han for alvor en overbevist lutheraner.

I 1531 forfattet han sitt viktigste skrift, A supplication to King Henry VIII. Her forsvarte han seg mot anklagene fra de engelske biskopene, han presenterte den bibelsk-lutherske lære og forsøkte å overtale den engelske kongen til å bli lutheraner han også. 

Henrik den åttende ønsket på denne tiden å skille seg fra sin første dronning, noe paven ikke ville tillate. Kanskje kunne protestantene være greiere i så måte? Robert Barnes ble valgt til å reise og overbringe Luthers svar til kongen. Heller ikke Luther ville gi grønt lys for skilsmissen. I tiden som fulgte foregikk det likevel samtaler mellom grupper av teologer fra engelsk og tysk side, deriblant Barnes og Melanchthon, om Den augsburgske bekjennelse og muligheten for at England kunne gå over til den lutherske lære. Barnes hadde i flere år en viktig rolle som en slags ambassadør og bindeledd mellom tyske og engelske myndigheter. 

Han fikk ikke ønsket sitt oppfylt. Kong Henrik ville ikke bli lutheraner, men endte med å innføre anglikanismen som statsreligion. Og da Barnes våren 1540 holdt en preken på Paul’s Cross, Londons viktigste prekestol, der han forsvarte læren om rettferdiggjørelse ved troen alene, falt han i unåde hos kongen og havnet i arresten i The Tower. Den 30. juli samme år ble han og to andre lutherske predikanter brent på bål for kjetteri.

I sin bekjennelse like før han døde, sa Barnes: «Det fins ingen annen godtgjørelse overfor Faderen enn Kristi lidelse og død alene… Når det gjelder vår rettferdiggjørelse, kan intet menneskes gjerning fortjene noe hos Gud, bare Kristi lidelse… Jeg vet at min egen beste gjerning var uren og ufullkommen… Derfor stoler jeg ikke på noe godt jeg har gjort, men bare på Jesu Kristi død.»

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2023)

Apostelen Bartolomeus

Bartholomew_the_Apostle_by_Pyotr_Basin

Minnedag: 24. august

Navnet hans, Bartholomaios på gresk, er trolig en form av arameiske Bar Talmai – sønn av Talmai). I apostelfortegnelsene hos evangelistene Matteus, Markus og Lukas nevnes han  som den sjette, like etter Filip. I Johannesevangeliet har han navnet Natanael (hebr. Gud har gitt) og er fra Kana i Galilea (Joh 21,2). Det var ikke uvanlig at personer var kjent under mer enn ett navn. Navnet Bartolomeus/Bar Talmai kan ha fungert som et slags familienavn/etternavn. Det var Filip som førte ham til Jesus:

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» (Joh 1,43-49).

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon reiste Bartolomeus/Natanael til India og forkynte evangeliet i området ved Mumbai, på vestkysten. Mot slutten av sitt liv skal han sammen med apostelen Judas Taddeus ha virket i Armenia, der han led martyrdøden i byen som het Albanopolis. På dette stedet (i dagens sørøst Tyrkia, nær den iranske grensen) fins et stort kloster oppkalt etter ham, bygget på 1200-tallet, men nå delvis i ruiner.

I kunsten er Bartolomeus ofte avbildet med en kniv i hånden, fordi han ifølge tradisjonen ble flådd levende før han ble halshugget.

Polykarp av Smyrna

Polycarp,_Vincent,_Pancras_and_Chrysogonus
Polykarp, Vincent, Pancras og Chrysogonus. Mosaikk fra ca år 500 i kirken Sant’Apollinare Nuovo, Ravenna, Italia.

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdomstiden var han elev av apostelen og evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus!» Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.

Apostelen Andreas

Martyrdom_of_andrew

30. november er minnedag for apostelen ved navn Andreas  (gr. «mannlig»). Han var en fisker fra byen Betsaida ved Gennesaretsjøen i Galilea, senere bosatte han seg i Kapernaum. En tid var han disippel av døperen Johannes, men da døperen sa om Jesus: «Se, Guds lam!», var Andreas en av to menn som fulgte etter Jesus, spurte hvor han bodde, og fikk være med ham hjem. Etterpå fant Andreas sin yngre bror Simon (Peter), sa «Vi har funnet Messias!», og førte ham til Jesus (Joh 1,36-42). Senere kalte Jesus på de to brødrene mens de fisket: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham (Mark 1,17-18).

Ved en senere anledning, da Jesus var i ferd med å mette de fem tusen i ørkenen, sa Andreas: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» (Joh 6, 9) Etter Jesu inntog i Jerusalem på palmesøndag, leser vi at noen grekere gikk til Filip og ba om å få bli introdusert for Jesus. Filip gikk da og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. (Joh 12,20-22). Denne detaljen kan tyde på at Andreas sto litt nærmere Herren enn de fleste andre. Det samme kan vi se i Markus 13, der Jesus får spørsmål om tegnene på hans gjenkomst mens «han satt på Oljeberget rett overfor tempelet og Peter, Jakob, Johannes og Andreas var alene med ham» (v.3).

Etter pinsedagen reiste Andreas rundt og forkynte evangeliet. Ifølge tradisjonen virket han i Ukraina, Georgia, Russland, Romania, og skal i år 38 ha blitt biskop i byen Bysants (senere kjent som Konstantinopel og Istanbul). Han skal ha lidd martyrdøden i byen Patras i Hellas, korsfestet på et kors formet som en X (senere kalt for «andreaskors»). Levningene (relikviene) etter ham ble ifølge tradisjonen først ført til Konstantinopel, og senere til en skotsk kystby som fikk navn etter ham, St. Andrews. Skottene begynte derfor å feire ham som sin «nasjonalhelgen», og minnedagen hans er også Skottlands nasjonaldag.

Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).