C.F.W. Walther – Evan Luth

Betydningen av Kristi oppstandelse

«Den dagen Kristus sto opp fra de døde er den største gledesdagen siden skapelsen av verden», sa C.F.W. Walther i innledningen til en påskepreken med temaet Kristi oppstandelse – Verdens avløsning. (Avløsning, det vil si frikjennelse, tilsigelse av syndsforlatelse.)

Betydningen av oppstandelsen henger intimt sammen med betydningen av Jesu lidelse og død. Han led og døde på grunn av synden, ikke sine egne synder (han hadde ingen), men hele menneskehetens synder. De som rent praktisk påførte Jesus lidelsen og døden var urettferdige romerske og jødiske ledere og soldater. Men det hele var planlagt av Gud, for å gi verden frelse. Guds Sønn var blitt et menneske og tillot at hele verdens synd og skyld ble tilregnet ham personlig. Han ble frivillig garantist, kausjonist og stedfortreder overfor Faderen – for milliarder av syndere som sto i enorm gjeld til Gud. Sønnen skulle betale og gjøre opp for alle. Dypest sett var det derfor ikke Kaifas og Pilatus, men Gud Faderen som ga Jesus dødsdommen. Jesus tok på seg alles straff. Med sin lidelse og død sonte han for hele menneskeslekten.

Når dette er betydningen av Jesu lidelse og død, hva blir da meningen med oppstandelsen? Bibelen sier at han ble tatt bort etter fengsel og dom (Jes 53,8), og slik Gud på forhånd hadde planlagt befridd, «løst fra dødens rier» og reist opp (Apg 2,23-24). Siden det jo var Faderen, Dommeren selv, han som hadde dømt Jesus til døden, som nå reiste ham opp igjen, hva må da meningen med hans oppstandelse være?

Den betyr, at gjelden var betalt til siste øre, at betalingen var godkjent og saken gjort opp og avsluttet. Oppstandelsen var Gud Faderens vitnesbyrd overfor himmel og jord, engler og mennesker, om at Guds rettferdighets mange krav nå var blitt fullstendig oppfylt av Jesus. Straffen som Gud hadde utmålt for alle menneskers synder, var blitt fullt og helt sonet og fjernet av Kristus. Han var nå ikke lenger dødens fange, men fri og for alltid erklært løst fra all gjeld og straff som han hadde tatt på seg.

Siden det var for hele menneskeheten Jesus som stedfortreder led og døde og betalte, hvem var det da som ble frikjent og avløst i og gjennom Jesus da den evige Dommeren satte ham fri? Det var: hele menneskeheten! For en underfull og trøsterik sannhet.

Akkurat som da unge David vendte tilbake som seierherre etter duellen med kjempen Goliat; da var det hele israelsfolket som hadde seiret, siden David jo hadde kjempet for hele Israel og vunnet seier som deres representant (1. Samuelsbok, kap 17). Slik vant også hele menneskeslekten da Jesus seiret over synden, døden og helvete. Oppstandelsen var kvitteringen fra Gud som befridde og løste hele menneskeheten fra deres syndegjeld.

Vi leser i 2 Kor 5,14: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og i Rom 5,18: Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Vi ser at på samme måte som dommen over Jesus var fordømmelsen av alle mennesker, og Jesu fangenskap og død var alle menneskers fangenskap og død, og Jesu betaling var alle menneskers betaling, slik er også Jesu liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning alle menneskers liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning!

Menneskesønnen var kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for den store mengden, alle (Mark 10,45;1 Tim 2,6). Det at han som sann Gud og sant menneske i én person betalte med sitt uendelig dyrebare blod, veide særdeles tungt i vektskålen som betaling for oss alle. Og oppstandelsen var kvitteringen.

Det er Kristi oppstandelse fra de døde som gjør evangeliet til et sant gledesbudskap, og som gjør at dåpen og nattverden er ekte nådemidler, som virkelig tilbyr og overrekker frelsen. Det er Guds avløsning av hele verden som gjør at syndsforlatelsen som forkynnes til oss i kirken er en ekte avløsning.

Noen påstår at hvis denne læren virkelig var sann, at Gud allerede har frikjent og avløst hele verden i og med Jesu oppstandelse fra de døde, så måtte jo det bety at hele verden allerede eier syndenes tilgivelse og dermed også er frelst. Men nei, slik er det ikke. For alltid når det fins en gave, er det to parter inne i bildet: giveren og mottakeren. Hva gagner det en fattig mann hvis han avviser en gave fra en rik? Den fattige får ingen nytte av gaven hvis den ikke tas imot. Slik er det også med frelsen. Den er en gave vi tar imot ved troen, når vi bare stoler på det glade budskapet Gud forkynner oss. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Gud krever ingen prestasjoner av oss før vi kan få denne gaven. Men gaven må jo tas imot.

Luther skrev: «En konge gir deg et slott. Hvis du ikke tar imot det, er det ikke kongens feil, han har ikke løyet. Men du har bedratt deg selv, og det er din feil. For det er sant og visst at kongen ga det» («Om nøklene», 1520). Vantro forandrer altså ikke på det faktum at kongen, Gud, ga denne gaven til hele verden. Men hvis folk fortsetter i vantro, avvises gaven og den blir ikke til noen nytte og velsignelse. De kan gå glipp av avløsningen og tilgivelsen for evig.

Dersom kvinnene ved graven på påskemorgen, som så at steinen var rullet til side og graven var tom, ikke trodde på engelens budskap om at Jesus var oppstått, så hadde de ikke fått noen glede av det. Og hvis Peter og Tomas og de andre disiplene fortsatte å nekte å tro at det var sant, hadde det ikke blitt til noen nytte, frimodighet og evig salighet.

Hver og en av oss må derfor lære å si fra hjertet: Også jeg er frikjent, «hele verden» inkluderer jo meg. Gud har også erklært meg fri fra all skyld. Syndstilgivelsens gave er min.

Du som lever nå i det Herrens år 2024 har vel mye i livet ditt som ikke holder mål for Gud. Vi er alle skrøpelige syndere og ligner en del på Peter og de andre disiplene som var feige og redde og sviktet da det gjaldt. Men sett bare din lit til dette at den avløsningen Gud for snart 2000 år siden erklærte til hele verden inkludert deg, fortsatt er like gyldig og virksom. For Gud er trofast og den samme i dag som i går. Hans ord og løfter står fast, gaven hans gjelder fremdeles. I dag er nådens tid. Dette er dagen som Herren har gjort. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde forkynnes for oss i dag. Gled deg over denne kvitteringen fra Gud og stol på den. Den er en garanti som du kan både leve og dø på. Du er frikjent! Gud være takk og lov. I Jesu navn, amen.

Etter en påskepreken av C.F.W. Walther (1811-1887) publisert i «The Word of His Grace» (Mankato, 1978).

Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________

1 – Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

___________________________________________________________________

phillip-waterton-sbkr6obPPVM-unsplash — (Fra Gimsøysand, Lofoten. Foto av Phillip Waterton hos Unsplash)

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. For øvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innholdet. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet omtaler Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal”, mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre med hensyn til sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i virkningen de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke i stand til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
For det andre avslører loven våre synder, men gir ingen hjelp til å seire over dem og leder derfor mennesket til desperasjon.
For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår forkynnelse. Vi forkynner troen, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever ingenting, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som en sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke klar til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige, sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.

Les neste kapittel: https://evanluth.com/2012/01/13/tese-2/

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

……

Les det første kapitlet her: https://evanluth.com/2012/01/06/tese-1/

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx