rettferdiggjørelsen

Betydningen av Kristi oppstandelse

«Den dagen Kristus sto opp fra de døde er den største gledesdagen siden skapelsen av verden», sa C.F.W. Walther i innledningen til en påskepreken med temaet Kristi oppstandelse – Verdens avløsning. (Avløsning, det vil si frikjennelse, tilsigelse av syndsforlatelse.)

Betydningen av oppstandelsen henger intimt sammen med betydningen av Jesu lidelse og død. Han led og døde på grunn av synden, ikke sine egne synder (han hadde ingen), men hele menneskehetens synder. De som rent praktisk påførte Jesus lidelsen og døden var urettferdige romerske og jødiske ledere og soldater. Men det hele var planlagt av Gud, for å gi verden frelse. Guds Sønn var blitt et menneske og tillot at hele verdens synd og skyld ble tilregnet ham personlig. Han ble frivillig garantist, kausjonist og stedfortreder overfor Faderen – for milliarder av syndere som sto i enorm gjeld til Gud. Sønnen skulle betale og gjøre opp for alle. Dypest sett var det derfor ikke Kaifas og Pilatus, men Gud Faderen som ga Jesus dødsdommen. Jesus tok på seg alles straff. Med sin lidelse og død sonte han for hele menneskeslekten.

Når dette er betydningen av Jesu lidelse og død, hva blir da meningen med oppstandelsen? Bibelen sier at han ble tatt bort etter fengsel og dom (Jes 53,8), og slik Gud på forhånd hadde planlagt befridd, «løst fra dødens rier» og reist opp (Apg 2,23-24). Siden det jo var Faderen, Dommeren selv, han som hadde dømt Jesus til døden, som nå reiste ham opp igjen, hva må da meningen med hans oppstandelse være?

Den betyr, at gjelden var betalt til siste øre, at betalingen var godkjent og saken gjort opp og avsluttet. Oppstandelsen var Gud Faderens vitnesbyrd overfor himmel og jord, engler og mennesker, om at Guds rettferdighets mange krav nå var blitt fullstendig oppfylt av Jesus. Straffen som Gud hadde utmålt for alle menneskers synder, var blitt fullt og helt sonet og fjernet av Kristus. Han var nå ikke lenger dødens fange, men fri og for alltid erklært løst fra all gjeld og straff som han hadde tatt på seg.

Siden det var for hele menneskeheten Jesus som stedfortreder led og døde og betalte, hvem var det da som ble frikjent og avløst i og gjennom Jesus da den evige Dommeren satte ham fri? Det var: hele menneskeheten! For en underfull og trøsterik sannhet.

Akkurat som da unge David vendte tilbake som seierherre etter duellen med kjempen Goliat; da var det hele israelsfolket som hadde seiret, siden David jo hadde kjempet for hele Israel og vunnet seier som deres representant (1. Samuelsbok, kap 17). Slik vant også hele menneskeslekten da Jesus seiret over synden, døden og helvete. Oppstandelsen var kvitteringen fra Gud som befridde og løste hele menneskeheten fra deres syndegjeld.

Vi leser i 2 Kor 5,14: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og i Rom 5,18: Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Vi ser at på samme måte som dommen over Jesus var fordømmelsen av alle mennesker, og Jesu fangenskap og død var alle menneskers fangenskap og død, og Jesu betaling var alle menneskers betaling, slik er også Jesu liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning alle menneskers liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning!

Menneskesønnen var kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for den store mengden, alle (Mark 10,45;1 Tim 2,6). Det at han som sann Gud og sant menneske i én person betalte med sitt uendelig dyrebare blod, veide særdeles tungt i vektskålen som betaling for oss alle. Og oppstandelsen var kvitteringen.

Det er Kristi oppstandelse fra de døde som gjør evangeliet til et sant gledesbudskap, og som gjør at dåpen og nattverden er ekte nådemidler, som virkelig tilbyr og overrekker frelsen. Det er Guds avløsning av hele verden som gjør at syndsforlatelsen som forkynnes til oss i kirken er en ekte avløsning.

Noen påstår at hvis denne læren virkelig var sann, at Gud allerede har frikjent og avløst hele verden i og med Jesu oppstandelse fra de døde, så måtte jo det bety at hele verden allerede eier syndenes tilgivelse og dermed også er frelst. Men nei, slik er det ikke. For alltid når det fins en gave, er det to parter inne i bildet: giveren og mottakeren. Hva gagner det en fattig mann hvis han avviser en gave fra en rik? Den fattige får ingen nytte av gaven hvis den ikke tas imot. Slik er det også med frelsen. Den er en gave vi tar imot ved troen, når vi bare stoler på det glade budskapet Gud forkynner oss. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Gud krever ingen prestasjoner av oss før vi kan få denne gaven. Men gaven må jo tas imot.

Luther skrev: «En konge gir deg et slott. Hvis du ikke tar imot det, er det ikke kongens feil, han har ikke løyet. Men du har bedratt deg selv, og det er din feil. For det er sant og visst at kongen ga det» («Om nøklene», 1520). Vantro forandrer altså ikke på det faktum at kongen, Gud, ga denne gaven til hele verden. Men hvis folk fortsetter i vantro, avvises gaven og den blir ikke til noen nytte og velsignelse. De kan gå glipp av avløsningen og tilgivelsen for evig.

Dersom kvinnene ved graven på påskemorgen, som så at steinen var rullet til side og graven var tom, ikke trodde på engelens budskap om at Jesus var oppstått, så hadde de ikke fått noen glede av det. Og hvis Peter og Tomas og de andre disiplene fortsatte å nekte å tro at det var sant, hadde det ikke blitt til noen nytte, frimodighet og evig salighet.

Hver og en av oss må derfor lære å si fra hjertet: Også jeg er frikjent, «hele verden» inkluderer jo meg. Gud har også erklært meg fri fra all skyld. Syndstilgivelsens gave er min.

Du som lever nå i det Herrens år 2024 har vel mye i livet ditt som ikke holder mål for Gud. Vi er alle skrøpelige syndere og ligner en del på Peter og de andre disiplene som var feige og redde og sviktet da det gjaldt. Men sett bare din lit til dette at den avløsningen Gud for snart 2000 år siden erklærte til hele verden inkludert deg, fortsatt er like gyldig og virksom. For Gud er trofast og den samme i dag som i går. Hans ord og løfter står fast, gaven hans gjelder fremdeles. I dag er nådens tid. Dette er dagen som Herren har gjort. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde forkynnes for oss i dag. Gled deg over denne kvitteringen fra Gud og stol på den. Den er en garanti som du kan både leve og dø på. Du er frikjent! Gud være takk og lov. I Jesu navn, amen.

Etter en påskepreken av C.F.W. Walther (1811-1887) publisert i «The Word of His Grace» (Mankato, 1978).

Ambrosius av Milano

250px-AmbroseOfMilan — Gammel mosaikk i kirken St. Ambrogio i Milano

Ambrosius var en av oldkirkens mest berømte ledere. Han vokste opp i Roma, tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur, og ble i ung alder utnevnt til guvernør, stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer.

Noen år senere døde biskopen der, og det oppsto stridigheter mellom arianerne (tilhengere av teologen Arius, som lærte falskt om Kristi guddommelige natur) og de bekjennelsestro om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Han motsatte seg først å skulle bli biskop, men det endte med at han ikke klarte å stå imot, da til og med keiseren ville dette. På det tidspunktet var han ennå bare katekumén (en som mottar undervisning som forberedelse til dåp). Men ikke lenge etter ble han døpt og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over de teologiske studiene og ble snart en fremragende teolog og dyktig kirkeleder. Han forfattet mange skrifter, men underviste likevel først og fremst gjennom sine prekener. Han la dessuten stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folket og fremme den rette tro. Hans aller mest kjente sangtekst er adventsalmen «Folkefrelsar, til oss kom» (Veni, redemptor gentium).

Under den lutherske reformasjonen på 1500-tallet henviste reformatorene ofte til Ambrosius’ skrifter for å bevise at læren om rettferdiggjørelse og frelse av nåde alene, ved troen alene, uten gjerninger, ikke var noe nytt og ubibelsk som Luther hadde funnet på:

I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 6 (Om den nye lydighet), skriver Melanchthon: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

I Apologien, forsvarsskriftet for Den augsburgske bekjennelsen, inkluderer Melanchthon et lengre sitat av Ambrosius: «Men verden ble underlagt ham ved loven, for ved lovens bud blir alle anklaget. Ved lovens gjerninger blir ingen rettferdiggjort, dvs. Ved loven lærer vi synden å kjenne, men vi blir ikke befridd fra skylden. Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. Det er dette Paulus sier: ‘Ved loven øket synden, men ved Jesus ble det en enda større overflod av nåde’ (Rom 5,20). For etter at hele verden ble underlagt ham, tok han bort hele verdens synd, slik Johannes vitner om det, da han sa: ‘Se der er Guds lam, som bærer verdens synd’ (Joh 1,29). Og derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for ‘salig er den som har fått sin synd tilgitt, og som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1).» Dette er Ambrosius’ ord, som klart støtter vårt standpunkt. Han fraskriver gjerningene rettferdiggjørelsen og tilskriver troen den, den tro som frigjør oss ved Kristi blod.» (Apol., art. 4., Om rettferdiggjørelsen, Konkordieboken, red. J.O. Mæland. s. 85)

«På Golgata sto det et kors…»

Kristus på korset, av F. de Zurbarán, 1627 (Art Inst. of Chicago/Wikipedia)

«På Golgata sto det et kors, Jesus døde på korset. I hagen var det en grav, Jesus lå i den graven. Men korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!»

Det kom en mann inn, jeg tror han var turist, og ville kikke litt i kirken vår i Stavanger, en lørdag ettermiddag. Han så på det store, fine alterbildet som Birgit Johannessen har laget, og sa: «Jeg ser at Jesus henger på korset… Hvorfor? Han er jo oppstått! Ville det ikke vært bedre med et tomt kors?» Ja, hva er best? Et kors med Jesus på (krusifiks) – eller et tomt kors? Begge de to variantene lærer oss dyrebare sannheter: Krusifikset minner oss om «hva vår frelse kostet har», at Guds Sønn virkelig var (og er) et menneske av kjøtt og blod som var naglet til korset og led en pinefull død av kjærlighet til oss syndere. Mens et kors uten Jesus minner oss om at frelsesverket hans er fullbrakt, og korset er tomt. Og graven er tom, han gikk levende ut av den, med kropp og sjel – Kristus lever! Han ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Men korset er kontroversielt, en «snublestein», ordet om den korsfestede Kristus regnes av det naturlige menneske som en «Guds dårskap». Også innenfor kirkesamfunnene strides det om budskapet om forsoningen. I avisen Vårt Land har det nylig vært en del debatt om dette. Noen teologistudenter intervjues, og en uttaler: «Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn. Jeg får det egentlig ikke til å stemme at den type ondskap skal komme fra Gud.» Og journalisten kommenterer: «Det eldgamle budskapet er nå på vei ut av forkynnelsen i flere miljøer.» Man ønsker å tolke Jesu død på alternative måter.

Ja, Guds lov og evangelium er vanskelig å «få til å stemme»; at Gud er hellig, rettferdig og streng, hater synd og må straffe den – samtidig som han er full av miskunn, kjærlighet og nåde, og elsker og tilgir oss syndige mennesker. Derfor er det som skjer på langfredag så forunderlig og stort. For der ser vi begge de to ulike sidene av Gud spilles ut på en og samme tid, og de går i hop: Hans elskede Sønn mottar på korset den strenge straffen for vår og hele verdens synd, samtidig som Gud forkynner sin nåde og tilgivelse og «drar alle til seg». Og ingen må glemme at Jesus gikk helt frivillig inn i denne lidelsen og døden; det fins ingen «ondskap» i det som Faderen og Sønnen gjør på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere … Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,8.10).

La oss så lenge vi lever fordype oss i Skriften og læren om korset, forsoningen og rettferdiggjørelsen, og be Gud bevare oss i troen, så ingen får ta dette dyrebare budskapet ifra oss!

(Redaksjonelt-artikkel fra tidsskriftet Bibel og Bekjennelse 1/2018)