500 år siden – 13. juni 1525. Fra Wittenberg i Tyskland går det ut en nyhet som vekker stor oppsikt over hele Europa: Reformatoren Martin Luther har inngått ekteskap med Katharina von Bora, en tidligere nonne.
Hva var egentlig så oppsiktsvekkende med dette? Mange var opptatt av at brudgommen var en tidligere munk, som jo i klosteret hadde avgitt løfte om å leve i livslangt sølibat. Bruden hans hadde også som sekstenåring lovet at hun aldri skulle gifte seg. Nå gjorde de det likevel. Hvordan kunne det være greit å bryte hellige løfter på den måten? Dette var en skandale, mente motstanderne av reformasjonen.
Etter grundige bibelstudier hadde Luther forstått at både pavekirkens syn på ekteskapet og praksisen med klosterløfter var i strid med Guds ord. Det ekteskapelige samlivet ble foraktet som noe verdslig og kjøttslig. mens det å leve i kloster derimot ble betraktet som noe svært hellig. Luther begynte derfor å lære folk at klosterløfter ikke var bindende, og at de fullstendig burde avskaffes, siden de var i strid med Guds skaperordning. Det var galt å nekte noen å gifte seg. Ekteskapet er en gudgitt og god ordning for menn og kvinner, også for prester og tidligere munker og nonner.
Klosterløftene var blitt avgitt under falske premisser, folk var blitt lurt av kirken til å bøye seg for menneskelige påfunn som var i strid med Guds evangelium. Da var det ikke feil å bryte slike løfter, erklærte Luther. Det var problematisk når de som levde i kloster innbilte seg at de førte et bedre liv enn vanlige kristenmennesker, og at de ved sin lydighet, disiplin og prestasjon forbedret sin stilling overfor Gud og hjalp seg selv til himmelen. Dette var jo å fornekte Kristus og Guds nåde. Det menneskeskapte systemet med klosterløfter og krav om et liv i sølibat tok heller ikke hensyn til de kristnes skrøpelighet og la på skuldrene deres en byrde de ikke var i stand til å bære. Resultatet var mye forskrekkelig umoral og hykleri i klostrene og blant prester og biskoper.
Luthers skrifter fra årene 1520-1522 om nådens evangelium, om de kristnes frihet, om ekteskap og klosterløfter ble lest av svært mange, også i klostrene. Derfor hadde allerede mange mer ukjente prester, munker og nonner gått hen og giftet seg. Men det at den berømte reformatoren selv i 1525 tok steget inn i ekteskapet var en begivenhet som gjorde langt større inntrykk. Motstanderne gjorde et stort poeng av at dette viste klart hvor villfaren, umoralsk og farlig denne mannen og læren hans virkelig var.
Katharina von Bora (født 1499) var oppvokst i et nonnekloster, der hun hadde fått en god utdannelse, blant annet behersket hun latinsk språk. Men etter å ha blitt kjent med Luthers undervisning, rømte hun fra klosteret påskeaften 1523 sammen med ti andre nonner. De kom til Luthers hjemby Wittenberg, hvor de ble tatt godt imot og fikk hjelp til å starte et nytt liv. En del av dem fant seg ektemenn, men i Katharinas tilfelle gikk det ganske trått. Etter flere mislykkede forsøk på å finne en brudgom, foreslo hun frimodig at dersom det var Guds vilje ønsket hun å gifte seg med selveste reformatoren.
Luther hadde opprinnelig vært motvillig til å gifte seg med noen, han hadde bare ikke lyst, selv om han hadde anbefalt det for alle andre. Han mente også at det var lite ideelt å stifte familie for en som i 1521 var blitt lyst i bann og fredløs og derfor plutselig kunne bli tatt av dage. Men nå trengte Katharina en ektemann, og Luther innså dessuten at denne ekteskapsinngåelsen ville bli en betydningsfull offentlig bekreftelse av reformasjonens lære. Så til slutt ga han etter og sa ja.
13. juni ble de to gift i en privat seremoni i Svarteklosteret, brudgommens bolig, med bare en håndfull utvalgte gjester til stede som vitner. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen. Dagen derpå ble det en liten feiring sammen med vitnene. En større offentlig seremoni og feiring fant sted to uker senere, med høytidelig gjentagelse av ekteskapsløftene i bykirken, med langt flere gjester og en fest med mye god mat og drikke. Bystyret hadde donert tønner og fat med øl og vin.
Nyheten om reformatorens ekteskap førte til en flom av falske, stygge rykter og spekulasjoner om Martin og Katharinas forhold. Det ble sladret om at bruden allerede var gravid og hadde født et barn like etter bryllupet. Hun ble spottet som en «troløs nonne», en tvilsom «dansetøs» som hadde kastet seg om halsen på den «frafalne og lystige» augustinermunken i Wittenberg, som nå brukte reformasjonen til å fremme sine egne syndige lyster. I Spania gikk det til og med en historie om at Katharina tidligere hadde arbeidet på bordell.
Men blant reformasjonens tilhengere ble herr og fru Luthers bryllup derimot hyllet som et sterkt symbol på frihet fra romerkirkens strenge lover og regler. Ekteskapet og hjemmet deres kom i lange tider til å stå som et viktig forbilde for evangeliske pastorer og pastorfruer i mange land.
Det ble et lykkelig ekteskap. Ett år etter bryllupet fødte Katharina det første av i alt seks barn. Noen år senere skrev Luther: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»
Luther kalte konen sin for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto så grytidlig opp for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Hun organiserte husholdningen og familiens økonomi på en svært imponerende måte. I huset deres, et gammelt kloster, bodde og spiste i tillegg til familien mange studenter og andre. Katharina drev med avl og salg av storfe og var kjent for å brygge byens beste øl. Iblant drev hun dessuten et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av mennesker rammet av pestsykdom. Hun var også en verdifull støtte for mannen sin når han iblant kom i åndelige kriser.
En gang Luther satt til bords sammen med familie, venner og studenter siterte han – med klar adresse til Käthe – fra Salomos Ordspråk kap. 31: En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst. Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra. Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer… Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: «Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!
Luther avviste med rette pavekirkens lære om at ekteskapet er et sakrament som gir «indre og helliggjørende nåde» i hjertene. Ekteskapet er i stedet en gudgitt ordning for livet her i denne verden.
Men som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte Luther at familielivet likevel som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skrev han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord.
Tor Jakob Welde
Illustrasjoner:
1) Maleri av Lucas Cranach d.e., 1529. Wikimedia Commons.
2) Frimerke fra Deutsche Post, 1999. Wikimedia Commons.
Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).
Den lutherske kirke har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»1 Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.
Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Men tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva teksten egentlig handlet om.
I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.
Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet».Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.
De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).
Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»2 En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.
Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:
Vers 1:Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre! Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre! Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?
Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.
Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.
Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å få fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).
De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.
Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:
Vers 2:For deg kun nåden gjelde kan til synden å forlate. Min gjerning hjelper ei et grann og bøter ei min skade. For deg er ingen funnet ren; deg må vi frykte, hver og en, og hente trøst av nåden.
Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:
Vers 3:Til Gud jeg derfor holder meg i mine synders våde, mitt hjerte ene trøster seg til Jesu dyre nåde, som er meg i hans ord tilsagt, det står til evig tid ved makt, på nåden, Gud, jeg venter.
Vers 4:Og varer det til langt på kveld, ja, helt til nattens ende, skal aldri jeg allikevel fortvilet bort meg vende. Så gjør Guds sanne Israel når det får tukt av Herren selv: det venter på Guds time.
Vers 5:Om enn vår synd er tung og stor, langt større er Guds nåde. Den hjelp han gir oss i sitt ord, er uten mål og måte. Tross all den synd som her er til, han hyrden er som frelse vil og fri sitt folk av nøden.
«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.
Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.
Boktrykkere i aksjon. Trykk av Jost Amman, 1568
Den første salmeboken Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.
Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.
Salme nr 1 1 Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
2 I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
3 For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:
4 Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.
En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:
5 Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.
I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.
6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!»
I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»
8 For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.
9 Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
10 La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne! (Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).
Salme nr 2 – av Speratus Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.
Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.
Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss «kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:
Gud har i sin barmhärtighet oss människor benådat, från all vår orättfärdighet har Kristi blod oss renat. Vi själva kan ej rädda oss vår synd har så fördärvat oss att bara nåden frälser.
Guds lag som kräver helighet har vi ej kunnat hålla, för synden bär vi i vårt blod alltsedan Adams dagar. Så har Guds dom nu drabbat oss, att älska Gud och göra gott står ej i vår förmåga.
Men Gud har sänt sin egen Son som oss med Gud försonat. För Jesu skull han friar oss, han oss i domen skonar. Pris vare Gud som såg vår nöd och frälste oss från evig död, hans Son har skänkt oss livet.
Det Guds lag kräver gjorde han till fullo i vårt ställe. Oskyldig led han syndens straff och tog på sig Guds vrede. Nu får vi räknas som Guds barn, rättfärdiga och rena, för Kristi skull allena.
När vi nu litar på Guds Son och inser egen vanmakt, då vet vi var vår räddning finns och kraften till att lyda. I glädje vill vi älska Gud och villigt hålla lagens bud och tacksamt honom tjäna.
Så står alltsammans i Guds nåd att vi får himlen ärva. Han lovat har att hjälpa oss och nådigt oss bevara. Hos oss finns bara skröplighet, i Gud är all vår salighet. Ske honom pris och ära!
Liste over sangene i Achtliederbuch 1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther 2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus 3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus 4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus 5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther 6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther 7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther 8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas)
Erfurt, 1524 Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.
Walters salmebok Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.
Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»3
Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.
Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for noen vakre og vidunderlige følelser han hadde i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv følte seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.
Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.
Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).
1 I et brev til Ludwig Senfl, fra Coburg 1530, sitert av Heinz Schilling i Martin Luther: Rebell i en brytningstid, Oslo 2016, s 519.
2 Grøm, Ragnar, Guds rike vi beholder: salmedikteren Martin Luther 1483-1546, s 20
Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.
Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.
På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.
Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.
Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.
Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.
Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»
Konserten. Maleri av Titian ca 1511-1512. Wikimedia Commons.
1524 ble det store salmeåret. Martin Luther arbeidet intenst med å få fram nye salmer på morsmålet og få dem utgitt i salmebøker. Den viktigste medarbeideren hans her var musikeren Johann Walter.
Walter var født i 1496 i byen Kahla ved Jena i Thüringen, der foreldrene hans drev en mølle. Etter studier ved universitetet i Leipzig, ble han i 1521 ansatt som komponist og bass-sanger ved hoffet til kurfyst Fredrik den vise i Torgau. Walter var til hjelp for Luther da han i 1523 jobbet med å reformere gudstjenesteliturgien i Wittenberg. De to samarbeidet også om å komponere melodien til en av Luthers første salmer: Av dypest nød jeg rope må. Luther ønsket å involvere menigheten mer aktivt i gudstjenesten, og trodde også at nye evangeliske salmetekster på morsmålet sunget til enkle og fine melodier kunne være effektivt for å nå ut til flere med reformasjonens budskap.
Luthers første salmebok var bare et tynt hefte inneholdende åtte salmer. Denne såkalte Achtliederbuch ble trykt i Nürnberg tidlig på nyåret 1524 og distribuert vidt og bredt. På grunn av stor etterspørsel ble det noen måneder senere utgitt en litt fyldigere samling, den såkalte Erfurter Enchiridion, trykt i Erfurt og med 26 salmer.
Imens var Johann Walter i arbeid med det som skulle bli den tredje og mest berømte salmeboken fra det året. Ved pinsetider utga han sammen med Luther i Wittenberg «En åndelig sangbok» (Geystliche Gesangk Buchleyn), med 32 salmer, hvorav 24 var diktet eller oversatt av Luther. «Gladelig vil vi halleluja kvede» av Johannes Agricola og «Guds Son i krubba funnen» av Elisabeth Cruciger var blant de andre bidragene. Boken er også kjent som Walters sangbok og Den Wittenbergske korsangbok, fordi Walter hadde forsynt melodiene med flerstemte korarrangement. Den ble en urkilde til all kormusikken som senere skulle lyde i den lutherske kirke. Blant flere nye melodier Walter og Luther hadde samarbeidet om var tonen til påskesalmen «Se, Krist som lå i dødens bånd», bygd på en gammel middelaldermelodi.
Luther skrev i forordet til sangboken: «At det å synge åndelige sanger er godt for oss og til Guds behag, synes jeg ingen kristen kan skjule, (…) Følgelig har jeg, samt noen andre, til en god begynnelse og grunn til andre til å gjøre det bedre, satt sammen noen åndelige sanger, for slik å drive til det hellige evangelium, som ved Guds nåde er utgått på ny. (…) Og er dertil satt i fire stemmer, for ingen annen årsak enn at jeg ønsker å gi ungdommen, som både vil og burde få opplæring i musikk og andre kunstformer, noe som de kan bruke til å løse seg fra amorøse eller kjødelige sanger, og lære seg noe sunt og tilføye det gode sammen med nytelse, som det tilfaller seg for unge.»
Wittenberg-salmeboken fra 1524 kom de følgende årene ut i mange nye opplag og med stadig flere salmer inkludert, blant andre «Vår Gud, han er så fast en borg». Og den evangelisk-lutherske lære ble båret på musikkens vinger ut til folk i mange land. For tekstene og tonene fra Luther og Walter inspirerte salmediktere, oversettere, komponister og forleggere rundt om i Europa til å arbeide aktivt med kirkesang og utgi salmebøker på ulike språk.
Walters håndskrevne noter til Ein feste Burg ist unser Gott
Johann Walter var ansatt som hoffkapellmester i Dresden fra 1548 til 1554. Hans Matteuspasjon fikk stor betydning for utviklingen av denne komposisjonstypen. Fra 1554 mottok han pensjon av kurfyrsten og vendte tilbake til Torgau der han bodde fram til sin død 18. april 1570.
En asteroide er oppkalt etter ham: (120481) Johannwalter
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)
Torgau: Slottet Hartenfels og bykirken (til høyre). Wikimedia Commons.
Mens den tyske universitetsbyen Wittenberg ble den lutherske reformasjonens teologiske sentrum, var byen Torgau, ca 50 km lenger sør, bevegelsens politiske sentrum. Det var nemlig her Martin Luthers beskytter kurfyrst Fredrik den Vise og hans etterfølgere holdt til og styrte over kurfyrstedømmet Sachsen.
Kurfyrst Fredrik møtte aldri Luther personlig. Kontakten gikk alltid via fyrstens mest betrodde tjener, Georg Spalatin, som dermed kom til å spille en viktig rolle for reformasjonen. Mer enn tre hundre brev fra Martin Luther til Spalatin er bevart og vitner om hans store betydning.
Georg Spalatin. Maleri av Lucas Cranach den eldre, 1509. Wikimedia Commons.
Georg Burckhardt, som han egentlig het, var født i 1484 i byen Spalt nær Nürnberg i Sør-Tyskland. Det var som universitetsstudent, i Wittenberg og Erfurt, at han begynte å bruke navnet Spalatin, etter sin fødeby. Den dyktige unge mannen behersket både gresk og latin og ble kalt til Torgau som huslærer. Der vant han kurfyrstens tillit og kom til å fungere som personlig sekretær, rådgiver, bibliotekar, oversetter, hoffkapellan og sjelesørger. Som kurfyrstens høyre hånd var Spalatin til stede ved alle store riksdager og fyrstemøter, også ved kroningen av keiser Karl V. Fra 1516 fikk han det politiske ansvar for kirke- og universitetssaker i Sachsen. Blant annet skulle han bygge opp universitetsbiblioteket i Wittenberg. Han samarbeidet med Luther og Melanchthon om en stor reform av universitetet og ble påvirket av dem i teologiske spørsmål.
Etter Luthers berømte framtreden ved riksdagen i Worms våren 1521, var det Spalatin som organiserte bortførelsen av den bannlyste reformatoren til et hemmelig skjulested, kurfyrstens borg Wartburg ved Eisenach. De neste ti månedene var det stadig kontakt per brev mellom de to vennene. Spalatin rapporterte om hva som foregikk i Wittenberg og Torgau, og Luther ba om hjelp til å få utgitt skrifter han arbeidet med.
Senere, mot slutten av 1523, skriver Luther til Spalatin: «Nåde og fred. Etter profeters og kirkefedres eksempel tenker jeg på å skape tyske salmer for folket, d.e. åndelige salmer, for at Guds ord kan bli i folket også ved sangens hjelp». Men han syntes han trengte hjelp av flere diktere og utfordret Spalatin til å bidra. Som et eksempel på hvordan det kunne gjøres, la Luther ved en av sine første salmer, en helt ny gjendiktning av Salme 130 i Det gamle testamente: «Av dypest nød jeg rope må, o Herre du meg høre!»
Spalatin tok visst ikke utfordringen om å bli salmedikter. Men han oversatte skrifter av Luther og Melanchthon og forfattet også egne skrifter for å fremme reformasjonens sak.
Etter at kurfyrst Fredrik den vise døde i 1525, ble Spalatin pastor og senere superintendent (biskop) i byen Altenburg. Han giftet seg og fikk to døtre. Men han fortsatte også å være en betydningsfull rådgiver for de to neste kurfyrstene av Sachsen, Johan den standhaftige og Johan Fredrik den edelmodige, som begge kjempet ivrig for reformasjonens sak. Georg Spalatin døde 16. januar 1545 og er begravet i Altenburg.
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke for 2024)
Den første salmen i «Achtliederbuch» – fra Wikimedia Commons. Public Domain.
Sensommeren – eller tidlig på høsten – i året 1523 dikter reformatoren Martin Luther sin første menighetssalme, som også ble en av hans mest berømte: Nå fryd deg, kristne menighet (på tysk Nun freut euch, lieben Christen g’mein). Mer enn andre salmer setter denne ord på selve begrunnelsen for den lutherske reformasjon, det som med én setning uttrykkes i Rom 3,28: «Vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Salmen spredte seg raskt ut til folket, ble meget populær og innflytelsesrik, til stor forargelse for mange motstandere i pavekirken, som kalte den en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme»! Innledningsverset lyder
Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
Menigheten oppfordres til å fryde seg. I den tyske originalen sier Luther videre: «und lass uns fröhlich springen», altså: og la oss hoppe av glede! Vi som lever nå og som kanskje i lengre tid har hatt det privilegiet å få høre evangeliet forkynt rent og klart, forstår nok ikke umiddelbart hvor fantastisk herlig innholdet i denne salmen var for folk den gangen. Veldig mange hadde strevd tungt og lenge som følge av den loviske læren som var så utbredt i kirken. Noen har sammenlignet det med følelsen av ikke å få puste, å være fanget under vannet i ferd med å drukne. Men så endelig får man hodet over vannet og kan trekke frisk luft ned i lungene og puste fritt. For en lettelse! På en lignende måte var det med reformasjonens nyoppdagelse av evangeliet: Tenk, at Guds ord forkynner oss at vi ikke blir frelst ved eget strev og egne gjerninger, men bare av Guds nåde, for Kristi skyld, og vi mottar frelsen som en gave, ved troen, helt gratis! Dette var virkelig en stor lettelse og noe å takke Gud for.
I de neste versene er det en jeg-person som forteller. Er dette en selvbiografisk Luther som tenker tilbake på sin sjelekamp som munk i klosteret, fram til han ble satt fri? Slik kan det forstås. Men en annen måte å tolke det på, er at «jeg» er den kristne menigheten, Kristi elskede brud, altså hun/vi som synger salmen. Hvordan var situasjonen for oss alle i utgangspunktet? Og hva gjorde Gud?
I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Strukturen i denne første Luther-salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som hadde fått så stor betydning for ham. Etter innledningen møter vi først loven: Mennesket er hjelpeløst fortapt i synd. Hele verden står skyldig for Gud, og ingen kan bli rettferdig for Gud ved noe vi selv gjør (Rom 3,19-20). Det hjelper ikke hvor mye vi enn sliter og strever. Men så kommer evangeliet, om Guds barmhjertighet og nåde, og frelsesverket som Guds Sønn har utført for oss. Luther hadde ganske nylig innsett at «lov og evangelium» går som en rød tråd gjennom Bibelen og det at å skille rett mellom disse to budskapene fra Gud er en viktig tolkningsnøkkel til den hellige Skrift.
I de neste versene forestiller Luther seg en rådslagning i himmelen, sikkert inspirert av en del bibelsteder der Faderen taler til Sønnen, bl.a.: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1) og «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Her i salmen taler Gud Faderen til sin kjære Sønn om frelsesplanen som innebar at Sønnen skulle bli menneske for å frikjøpe Adams ætt. Med dette friske dikteriske grepet – direkte tale – oppnår Luther å gjøre stoffet levende og lett å forstå:
Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
Luther lar så i de siste fire versene Jesus være jeg-personen som snakker:
Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!
For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen leder oss til å feste blikket på Jesus og hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Nettopp dette er det fremste kjennetegnet på vår evangelisk-lutherske kirke; vi vil ikke lede mennesker til å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, egen fromhet, egne gjerninger. Nei, vi finner frelsen utenfor oss selv, hos Kristus, i Guds løfter, hans ord og sakramenter. Og dette bør naturligvis også avspeiles i sangene vi velger å synge. For hvis innholdet i stor grad handler om meg og mine subjektive følelser og stemninger, kanskje sunget til sentimentale og stemningsfulle melodier, så vil dette helt sikkert påvirke troslivet til oss som synger. Det er ikke i seg selv feil med følelser, men det er likevel ikke dem vi må bygge på og være så opptatt av. Troen vår er basert på evangeliets objektive, faste og sikre løfter. Så dette bør alltid prege lovsangen i den evangelisk-lutherske kirke, slik vi ser det gjorde helt fra Luthers første menighetssalme.
Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne!
En svært innholdsrik salme, dette, full av bibelsk teologi. Den ble først trykt som eget løsark, solgt for en liten penge og spredt vidt og bredt, lært utenat og sunget både i hjemmene og ute på åkrene, foruten i kirkene. Det ble sagt at hundrevis av mennesker var kommet til tro på grunn av denne. For her lærte de endelig veien til himmelen – at det altså ikke er menneskets religiøse anstrengelser eller gjerninger som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament, ved sin Ånd. Jesus har kjempet og vunnet seieren for oss, det er fullbrakt. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan ha en urokkelig tro og tillit til at vi står skyldfrie og rettferdige, himmelen verdige, for Gud. Dette var – og er – et virkelig frigjørende budskap og en grunn til å være hoppende glad.
Året etter – 1524 – sto denne salmen som nummer 1 i den første utgitte lutherske salmesamlingen, «Achtliederbuch», med en glad og fin melodi som mange tror at Luther selv har formet. Det kom nå et helt skred av nye salmer fra hans penn. Han ba også vennene sine bidra med nye salmetekster på morsmålet. I gudstjenestene ønsket han nemlig mer medvirkning fra en syngende menighet, som tidligere mest hadde lyttet til et kirkekor som sang på latin. Dermed ble 1524 det store salmeåret, med en rekke salmebokutgivelser. Av alle Luthers 37 salmer, ble hele 24 utgitt akkurat dette året. De friske nye lutherske salmene på morsmålet hadde stor slagkraft og fikk enorm betydning for reformasjonens og evangeliets utbredelse. I løpet av få år ble de oversatt til skandinaviske og andre språk. Den norske versjonen vi har brukt her er av Øystein Thelle og står som nr 322 i Norsk Salmebok 1985. (Gjengitt med tillatelse.)
Bli … fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. (Ef 5,18b-20)
På første halvdel av 1500-tallet var kjetteri, dvs. forfalskning av den kristne lære, en forbrytelse man kunne bli dømt til døden for. Så da keiser Karl V våren 1521 offentliggjorde sitt Worms-edikt, der Martin Luther ble fordømt som kjetter på grunn av sin avvisning av den katolske kirkes lære og praksis, ble det plutselig farlig å være tilhenger av den lutherske lære. Det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe Luther. Reformatoren selv ble holdt i skjul på hemmelig sted av vennene sine.
Luthers skrifter fikk mange lesere, blant annet i Nederlandene. Noen av hans ordensbrødre i augustinerklosteret i Antwerpen hadde studert i Wittenberg. I 1522 bekjente alle munkene i dette klosteret seg offentlig til den lutherske lære. Samtlige ble da arrestert og sendt til fengselet i Vilvorden i nærheten av Brussel, der de ble forhørt av blant andre generalinkvisitoren i Köln. Munkene ble redde da de forsto at de risikerte å bli brent på bål. Alle unntatt tre av dem bøyde seg derfor for kravet om å trekke tilbake sin lutherske bekjennelse, og de ble satt fri.
Hendrik Voes, Jan van Essen og Lambrecht Thorn var de tre unge mennene som holdt fast ved bekjennelsen. Inkvisitorene gjorde klart et dokument med sekstito kjetterske lærepunkter som var mer enn nok til å få dem dømt. Fangene ble den 1. juli 1523 ført i prosesjon til stortorget ved rådhuset i Brussel, der det var gjort klart til bålbrenning. I folkemengden som var samlet for å se på var inkvisitorene og en del dominikaner-, fransiskaner- og karmelittmunker. De tre mennene ble fratatt sine munkeordensdrakter og kledd i svarte og gule kjetterkjortler. De fikk en siste mulighet til å frasi seg sin evangeliske tro. Lambrecht Thorn ba om noen dagers betenkningstid og ble sendt tilbake i fengsel (hvor han ble værende til han døde en naturlig død seks år senere. Venner smuglet inn mat og teologisk litteratur, inkludert et personlig brev fra Luther.)
Hendrik Voes og Jan van Essen avslo blankt å trekke tilbake sin bekjennelse. Da ble de bundet til staken og bøddelen tok fakkelen og tente på. Mens ilden flammet opp, sang de to martyrene lovsangen Te Deum laudamus – O store Gud, vi lover deg.
I løpet av få dager ble det trykket og spredt en liten pamflett som fortalte detaljene om hendelsen. Den anonyme forfatteren sympatiserte med ofrene, han mente en stor urett var begått og at myndighetene var noen kjeltringer.
Da Luther fikk vite hva som hadde hendt, gråt han og sa: «Jeg trodde det var jeg som skulle bli den første til å dø som martyr for det hellige evangeliet. Men jeg er ikke verdig.» Deretter satte han seg ned og skrev et trøstebrev og en sang til de kristne i Nederlandene. «Ein neues Lied wir heben an» (Vi løfter opp en ny sang) handler om hendelsen i Brussel og viser Luthers store begavelse som dikter. Etter denne debuten fulgte et skred av nye salmer og sanger fra hans hånd, og Ein neues Lied ble publisert i en av de første lutherske salmebøkene fra året 1524.
(Illustrasjon fra Historien der Heyligen Außerwölten Gottes-Zeügen, Bekennern und Martyrern av Ludwig Rabus, Strassburg 1554: Martyrium von Johann Esch und Heinrich Voes. Wikimedia Commons)
Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?
Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.
Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).
Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.
Mandag, tirsdag… På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.
Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f).
Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.
Guds masker Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.
Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet.
Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).
Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.
De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for.
Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.
Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.
Meningsfullt En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).
Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.
Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)
Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).
Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.
Bykirken i Wittenberg. Foto: Wim van ‘t Einde, Unsplash.com
Etter å ha blitt lyst fredløs av keiseren, satt Martin Luther fra 19. april 1521 i skjul på Wartburg, et av slottene til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Noen ny «luthersk kirke» var ennå ikke blitt grunnlagt. Mange rundt om i Tyskland og Nord-Europa var enige i reformatorens protester mot falsk lære og praksis innenfor pavekirken, og praksisen med salg av avlatsbrev hadde avtatt betraktelig. Men gudstjenestelivet og kirkens liturgi var forblitt uendret. Folk begynte å bli utålmodige. Skulle det ikke snart skje noe mer?
I løpet av Luthers ti måneder lange eksil begynte det å hende ting i hjembyen Wittenberg, reformasjonens sentrum. Først langsomt. Siden utviklet det seg plutselig så fort at ting kom helt ut av kontroll.
Noen av hans kolleger ved universitetet, Philipp Melanchthon, Justus Jonas og Andreas Karlstadt, fikk oppgaven med å lede reformasjonsbevegelsen i Luthers fravær. Først var han ganske fornøyd med rapportene han mottok, for eksempel om at flere prester, inkludert A. Karlstadt, inngikk ekteskap, noe kirken jo i mange hundre år hadde forbudt. (Karlstadt gikk imidlertid så langt at han uttalte at det burde bli obligatorisk for prester å gifte seg og bli far til en barneflokk… ). Mange av byens augustinermunker forlot klosteret, en del giftet seg med tidligere nonner. Ved nattverdfeiringer fikk nattverdgjestene motta både vin og brød, mens de tidligere bare hadde fått brødet. Det ble slutt på privatmesser, dvs. nattverdfeiring uten menigheten til stede, bare presten og en medhjelper. Juledag 1521 ledet Karlstadt nattverdfeiringen kledd i professorkjortelen sin, ikke kirkens flotte messehagel. Og for første gang i sitt liv hørte menigheten innstiftelsesordene lest med høy stemme på tysk, ikke latin. Karlstadt forkortet også nattverdliturgien, hoppet over alt som fremstilte messen som en offerhandling. Disse bruddene med gammel tradisjon føltes svært dramatiske for mange i menigheten, som ikke hadde mottatt undervisning om disse tingene.
Prester og munker og andre som ville holde på de gamle skikkene opplevde nå å bli utskjelt og kjeppjaget av studenter og vanlige byborgere. Kurfyrst Fredrik var bekymret over de økende tendensene til uroligheter, ordensforstyrrelser, voldelige opptøyer i byen. Han ga påbud om at de kirkelige reformene måtte stanses inntil videre.
Påvirket av Karlstadt, bestemte byrådet imidlertid at kirkene skulle tømmes for altertavler, skulpturer, bilder av Kristus, Maria, apostlene og andre helgener osv., Som støtte for dette, siterte man Skriftens ord, «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20,4-5).
Siden det heller ikke står noe i Bibelen om at man skal bruke orgel i gudstjenesten, påsto Karlstadt at det var feil å bruke orgel. Lyden av orgel, trompeter og fløyter var verdslig og forstyrrende og hørte hjemme i teateret, ikke i kirken, mente han.
I februar 1522 fant det så sted en ikonoklasme (billedstorm) i Wittenberg. Folk gikk løs på kirkenes inventar og utsmykning, knuste og skar i stykker.
Midt oppi alt dette, var også tre «profeter» fra Zwickau ankommet byen og skapte uro med sine prekener der de påsto de hadde fått direkte åpenbaringer fra Den Hellige Ånd, og at det var viktigere enn hva som sto i Bibelen. De avviste også barnedåpen og kjempet sammen med Karlstadt for å innføre radikale reformer i kirken og gudstjenesten.
Nå var det kaos. Melanchthon og andre av Luthers venner tryglet ham om snarest å komme tilbake Wittenberg for å redde situasjonen. Han hadde akkurat gjort ferdig et første utkast til sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk og var selv innstilt på å avslutte sitt eksil nå. Men kurfyrsten hadde gjort det klart at han ønsket at den fredløse reformatoren bare skulle bli værende på skjulestedet, så Luther skrev i et brev til ham at fyrsten var uten skyld for Gud dersom han skulle bli tatt til fange eller slått i hjel. Han mente han kunne klare seg uten fyrstens beskyttelse, fordi han hadde en mye mektigere beskytter i Herren Gud.
Den 1. mars 1522 forlot Luther Wartburg og ankom hjembyen noen dager senere. På første søndag i faste («Invocavit»-søndagen), den 9. mars, begynte han i bykirken en serie på åtte daglige prekener der han tilretteviste billedstormerne og urostifterne og dem som ville presse gjennom endringer med makt og i alt for raskt tempo. Alt måtte skje i frihet, og med god orden, uten opprør og vold. Endringer skulle forkynnes fram, folk måtte undervises i Guds Ord med tålmodighet, og ikke tvinges til noe imot sin samvittighet. Likesom spedbarn burde de først gis melk, så grøt, før de fikk kraftigere kost. Dag etter dag underviste Luther om messen og liturgien, presters ekteskap, fjerningen av bilder, nattverden, mat og faste m.m. Han var svært kritisk til alle som mente at det å beholde menneskelige tradisjoner var nødvendig for frelsen, men like kritisk til dem som mente at avvisningen av tradisjonene var nødvendig for frelsen: «Lag ikke et «nødt» ut av et «fritt»».
Fra prekenen mandag 10. mars: «Ordet har skapt himmel og jord og alle ting — det er det som må gjøre det, og ikke vi arme syndere. Summa summarum: preke det vil jeg, si det vil jeg, skrive det vil jeg, Men tvinge, trenge noen med makt, det vil jeg ikke, for troen vil mottas frivillig og uten tvang, Ta eksempel av meg. Jeg var imot avlatshandelen og alle papister, men ikke med makt. Jeg har bare holdt på med Guds ord, preket og skrevet, ellers har jeg ikke gjort noen ting. Mens jeg lå og sov eller drakk wittenbergsk øl sammen med min Philippus og Amsdorf, utrettet det så meget at pavedømmet er blitt svakere enn noen fyrste eller keiser hittil har gjort det. Jeg har intet gjort, ordet har virket og utrettet det alt sammen. Hadde jeg villet fare frem med voldsomhet, hadde jeg bragt en svær blodsutgydelse over Tyskland. Ja, i Worms kunne jeg ha anrettet et slikt spill at ikke en gang keiseren hadde vært trygg. Men hva hadde det vært? Et narrespill! Jeg gjorde det ikke, jeg lot ordet handle. Hva tror dere vel djevelen tenker når man vil utrette tingene ved å lage ståhei? Jo, han sitter bak kulissene og tenker: aha, nå skal vel de narrene komme til å lage et nydelig spill! Men vi vi konsentrerer oss om ordet alene og lar det alene virke, da ergrer han seg.»
Fra prekenen tirsdag 11. mars: «Om bildene: Bilder er ikke nødvendige, men det står oss fritt om vi vil beholde dem eller ikke beholde dem … Dere leser i loven, 2 Mos 20,4: «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden eller av det som er i vannet nedenfor jorden.» Det er det dere bygger på, det er grunnlaget. La oss nå se! Sett at våre motstandere nå vil si: men det første bud forlanger bare at vi skal tilbe én Gud og ikke noe bilde, og slik står det også like etter det dere siterte: «du skal ikke tilbe dem» (2 Mos 20,5). Altså er det tilbedelsen som er forbudt, ikke fremstillingen … Ja, sier du, men det står i teksten: «du skal ikke gjøre deg noe bilde». De sier: det står også: «du skal ikke tilbe dem» … De sier: bygget ikke Noa, Abraham og Jakob altere? Kan noen nekte for det? Nei, det må vi innrømme. Videre, satte ikke Moses opp en slange i ørkenen, slik vi leser i fjerde Mosebok? (4 Mos 21,9). Hvordan kan du da si at Moses har forbudt oss å lage noe bilde, når han lager et selv? En slange er jo også et bilde … Leser vi ikke dessuten videre at der var laget to kjeruber på nådestolen, på selve det sted hvor Gud ville tilbes? (2 Mos 27,7). Jo, vi må pent innrømme at man kan beholde og lage bilder, men tilbe dem skal vi ikke, og dersom man tilber dem, så skal de rives ned og fjernes.»
Luther forsvarte de lokale kirkenes rett til å beholde de bildene de ønsket. Og med sine åtte kraftfulle Invocavit-prekener oppnådde han å gjenopprette ro og orden i Wittenberg. Han ba de svermeriske Zwickau-profetene om å bevise budskapet sitt ved å gjøre et mirakel. De nektet, og forlot så byen. Andreas Karlstadt ble heller ikke værende særlig lenge etter dette. Med Luther tilbake fra eksilet, var reformasjonsbevegelsen igjen på rett spor.
Kilder: Bainton, Roland: Here I stand. A Life of Martin Luther. Lønning, Inge: Levende Luther.
I mai 1521 skrev den kjente billedkunstneren Albrecht Dürer i dagboken sin: «O Gud, hvis Luther er død, hvem skal heretter gi oss det hellige evangeliet med slik klarhet?» Å lese reformatorens skrifter hadde tidligere hjulpet ham ut av stor angst og nød. Men nå var han redd for at alt var over, etter nyheten om den dramatiske bortføringen på vei hjem fra riksdagen i Worms.
Da Luther den 18. april sto foran keiseren og riksdagsforsamlingen og nektet å trekke tilbake bøkene og skriftene han hadde utgitt, forsto kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen at teologiprofessoren hans var i stor fare og trengte å bli plassert på et trygt skjulested. Etter pavens bannlysning i januar ventet nå keiserens riksakt (Worms-ediktet ble offentliggjort 26. mai), som erklærte Luther som kjetter og fredløs. Enhver kunne heretter rane eller drepe ham uten å bli straffet for det, selv om han helst skulle gripes og overgis til keiseren. Det var nå forbudt å gi ham mat, hjelp og husrom, og å trykke og lese bøkene hans.
Luther ønsket bare å få dra rett hjem til Wittenberg, men måtte bøye seg for kurfyrstens vilje og plan; han skulle bortføres til et hemmelig sted. Etter ni dagers reise ble vognen hans overfalt av en gruppe menn bevæpnet med armbrøster. Reisekameraten Nikolaus von Amsdorf spilte sin rolle svært overbevisende; han var opprørt, ropte og kjeftet og smelte imot de brutale overfallsmennene der de fór av gårde med Luther, slik at kusken og de andre i reisefølget fikk tydelig inntrykk av at dette var «på ekte». Og nyheten om denne dramatiske hendelsen spredte seg raskt omkring i landet.
Overfallsmennene red lange omveier med fangen sin rundt i skogene i Thüringen, før de seint om kvelden den 4. mai leverte ham oppe på kurfyrstens borg Wartburg, høyt over byen Eisenach, der Luther hadde gått på skole som barn. Kun sjefen på borgen visste hvem den nyankomne var, og han fikk beskjed om ikke å vise seg for folk før han hadde latt hår og skjegg vokse langt. Han fikk nye klær og gikk de neste ti månedene under navnet «Junker Jörg». (Junker var betegnelsen på en ung mann av lavadelig familie, som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser.)
Etter hvert fikk omverdenen vite at Luther fortsatt var i live, for vennene hans mottok brev fra «Fuglenes rike» og «Luftens rike», der han uten å røpe oppholdsstedet fortalte hvordan han hadde det.
Han hadde det ikke så lett. Følte seg ensom og forlatt, helt isolert, etter i flere år å ha vært i begivenhetenes sentrum. Lyden av ugler og flaggermus like utenfor vinduet hans om natten ga en sterk følelse av at Satan var på ferde og ville plage ham. Den fine maten som ble servert dag etter dag førte til mageproblemer. Og han strevde med søvnløshet og vanskelige tanker: Tenk om han hadde tatt helt feil og nå var skyldig i å ha ført mange mennesker på avveie, mot fortapelsen? Litt senere hadde han i stedet dårlig samvittighet for at han ikke hadde avlagt et enda klarere og mer overbevisende vitnesbyrd i Worms. Botemidlet mot alle strevsomme tanker og følelser ble å sette i gang å arbeide. Han skrev først en kommentar over Salme 68 og fortsatte med en kommentar til Marias Lovsang. Manuskriptene ble sendt til venner i Wittenberg for trykking og utgivelse, på kort tid et dusin nye skrifter.
Etter hvert gikk han også i gang med å oversette Det nye testamente til tysk, direkte fra grunnteksten (et gresk nytestamente nylig publisert av Erasmus av Rotterdam), mens han sammenlignet med den latinske oversettelsen Vulgata. Tyske bibler fantes fra før, men hadde ikke fått stor utbredelse blant folk, blant annet på grunn av deres relativt tunge og utilgjengelige språklige stil. Luther prøvde å få til en ganske folkelig oversettelse som skulle være lett forståelig for vanlige mennesker. Forkledd som Junker Jörg begynte han å snike seg rundt blant bodene på markedsplassen i Eisenach for å lytte og lære hvordan folk der uttrykte seg. Det ferdige nytestamentet (utgitt september 1522) kom til å få stor spredning og en enorm betydning for reformasjonen. Samtidig la Luthers oversettelse grunnen for hele det moderne tyske skriftspråket.
Hjemme i Wittenberg utviklet ting seg raskt. I kirken ble det gjort endringer i liturgien; det ble forbudt å feire nattverden på gamlemåten, som et offer. Og fra nå av skulle menigheten ikke bare motta brødet, men også vinen. Kurfyrsten uttrykte skepsis til en del av forandringene. Man begynte å spise kjøtt på fastedagene. Munker og nonner begynte å forlate klostrene. Luther ble engstelig for at ting kanskje gikk litt for fort. Han ville ikke at folk skulle tvinges til noe og få samvittighetsproblemer midt oppi alle forandringene. Tre prester giftet seg, for Luther hadde jo så tydelig vist at kravet om sølibat var ubibelsk. De tre ble arrestert på ordre av erkebiskopen i Mainz, noe Luther skrev en varm protest imot. Noen begynte å ødelegge altere, helgenstatuer og annen kunst i kirkene, det var tendenser til opptøyer. Luther forsøkte å gi formaninger og råd om dette og mange andre ting per brev, men det virket som om det bare var delvis vellykket.
En morgen fikk han tak i en hest, og tvert imot alle råd og formaninger red han de om lag 20 milene til Wittenberg for å prøve å roe ned situasjonen. Den 4. desember gikk den skjeggete Junker Jörg omkring på gaten i hjembyen. Det tok litt tid før Philipp Melanchthon og de andre vennene hans klarte å kjenne ham igjen. Etter mange samtaler vendte han etter en ukes tid tilbake til Wartburg. Men i månedene som fulgte ble det nye uroligheter i Wittenberg. Vennene ville ha ham tilbake, og Luther klarte å overtale kurfyrsten til å la ham få lov å forlate eksilet for godt. I begynnelsen av mars var han hjemme igjen, for å lede reformasjonen videre. Worms-ediktet ble aldri gjort rettsgyldig i kurfyrstedømmet Sachsen, så der kunne Luther føle seg relativt trygg resten av livet.
Illustrasjonsfoto av Sven Lachmann fra Pixabay.
Portrett av Martin Luther som Junker Jörg, av Lucas Cranach den eldre.
Evan Luth 