Tese 9 (del 4:4)

 Embed from Getty Images

(forts.)

Siste delen av den 9. tesen understreker særlig nøye at Guds ord blir lagt fram på feil måte «når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises … til å be iherdig og kjempe med Gud for å vinne seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.”

Det fins mennesker som betrakter seg selv som gode kristne til tross for at de faktisk er åndelig døde. Aldri har de følt virkelig smerte over sin synd, aldri vært fylt av redsel eller skremt ved tanken på helvetet som de har gjort seg fortjent til, og de har heller aldri ligget på kne for Gud og jamret under bitre tårer over de lenkene som bandt dem til forferdelige og fordømte synder. Enda mindre har de grått gledens milde tårer og lovprist Gud for hans nåde. De bare leser og hører Guds ord uten synderlig interesse. De går til kirke og mottar syndsforlatelse uten å føle seg fornyet, – de deltar i den hellige nattverden uten noen indre følelse og vedblir å være kalde som is. Av og til når de i sitt indre rystes over sin likegyldighet hva angår frelsen og hvor lite de verdsetter evangeliet, forsøker de å roe hjertet med å fortelle seg selv at den evangelisk-lutherske kirke jo lærer at fraværet av åndelige følelser ikke skal legges så stor vekt på. De resonnerer at denne mangelen ikke kan skade dem, at de likevel kan være gode kristne siden de jo betrakter seg som troende.

Men de er under et alvorlig selvbedrag. Mennesker i denne tilstanden eier bare en død intellektuell tro, en leppenes tro. Med munnen kan de nok si: ”Jeg tror”, men hjertene er ikke med i bekjennelsen. Nei, visselig ikke – en som ikke kan samstemme med Salme 34,8 i at han har smakt og sett at Herren er god, må ikke regne seg selv som en sann troende. Hva mer er, sier apostelen Paulus (Rom 8,16): ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.” Kan Den Hellige Ånd avlegge dette vitnesbyrdet i oss uten at vi føler det? Et vitne må i retten tale så høyt at dommeren er i stand til å høre ham. Det blir slik også i vårt tilfelle. Ifølge Guds ord er den åndelig død som aldri har erfart Helligåndens vitnesbyrd om at han er et Guds barn. Han kan da ikke avlegge noe vitnesbyrd som går i hans favør, og han tar altså feil hvis han tror han er en kristen.

Rom 5,1: Den objektive fred med Gud, som er en følge av Jesu Kristi blodsutgytelse, er der før vår rettferdiggjørelse. Følgelig må apostelen her tale om en fred som kan registreres, føles og erfares.

Rom 14,17: Den gleden apostelen snakker om her, er ikke av jordisk eller kjødelig art, men åndelig. En som derfor har smakt alle tenkelige gleder, men ikke den sistnevnte, er åndelig død. De hellige disiplenes eksempel bekrefter dette. Vi ser hvordan de stadig er glødende i sin lovprisning av Gud for hva Han har gjort for dem. Det viser at de i hjertene sine var bevisst hvilken nåde Herren hadde vist dem. Kunne David uten den indre erfaringen ha uttrykt: ” Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all min skyld og som leger all min nød”? (Sal 103).

Og til slutt, spør hvem som helst som har kjennetegnene til en sann, levende kristen, om han ikke har erfart alt det han snakker om, og han vil svare bekreftende. Han vil fortelle at hjertet hans beveges ved hver erindring om Frelserens kjærlighet, men også at han tross dette at han vet seg under nåden, likevel stadig blir anfektet av frykt og kval når Loven møter opp.

Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som hevder at for å få visshet om syndstilgivelsen kreves bønn, kamp og strid, helt til man oppnår den gode følelsen som på en mystisk måte indikerer at nåden nå bor i hjertet slik at man kan være ved godt mot fordi man har tilgivelse for sine synder. Vel, i egentlig mening så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan han føle. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Dersom ens tro utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen må ha et guddommelig løfte som den setter sin lit til. Følgelig kan vi være sikre på at troen er ekte hos den som kan vitne: ”Jeg akter ikke noe i denne verden utenom det dyrebare evangeliet, og dette er det jeg bygger på.”

1 Joh 3, 19.20: En kristen kan bli anklaget og anfektet av sitt eget hjerte, og når han prøver å stille det til ro, også høre en røst si at han er under forbannelse, at han ikke har fått sine synders forlatelse og derfor heller ikke har verken nåde eller barnekår hos Gud eller håp om evig liv. Til en slik sier da apostelen: «Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte.” Det betyr, at sant og visst er vårt hjerte en dommer, men likevel bare en underordnet en. En høyere dommer, nemlig Gud, står over vårt hjerte. Derfor kan jeg befale: ”Vær stille mitt hjerte! Ti, du min samvittighet! Jeg har appellert til en høyere domstol og forhørt meg hos Gud, den høyeste Dommer, om jeg virkelig er kvitt min syndeskyld. Og fra samme høyeste rettsinstans, som alltid kan omstøte en lavere domstols avgjørelser, har jeg fått en forsikring om at mine synder er tilgitt, for jeg klynger meg til Guds eget ord.”

Og en som da ved Guds nåde er satt i stand til å tro dette, er av Gud velsignet. Skulle alle helvetets djevler anklage ham: ”Du er fortapt!” kan han frimodig svare: ”Dere lyver! Jeg er ikke fortapt, men forløst for evig. Her har jeg det skrevne bevis i Guds ord.” Og i sin time vil gleden over nåden vende tilbake til hjertet. I samme øyeblikk som en kristen ser seg helt tom for følelser, – han er kald og død, et stakkars fordømt menneske, som synes at Guds ord smaker bittert fordi det ikke er krydret med tilgivelsens velsmak og som heller ikke fornemmer Den Hellige Ånds vitnesbyrd så han innbiller seg at alt er forbi – akkurat da kan en stor glede ta bolig i hjertet. For Gud vil ikke forlate ham i denne sumpen av fortvilelse.

Sant nok: Vi kan ikke stille opp regler for Gud. Der fins store forskjeller blant kristne. Noen er blitt begunstiget med en lett vei til Gud, og kan alltid glede seg over å ha gode følelser. De har heller aldri vært i anfektelsens svære nød. For de som alltid lever i harmoni med Guds ord, behøver ikke kjempe for å oppnå den harmonien. Men andre igjen leder Gud nesten alltid gjennom mørke, store kvaler, svær tvil og mange prøvelser og anfektelser. I slike tilfeller må vi være varsomme og kunne skjelne mellom en død ”kristen” og en anfektet kristen. Og det skulle ikke være vanskelig å skjelne rett her. Om jeg er sorgfull og bekymret over fraværet av nådens følelser – som jeg alvorlig lengter etter – så er det et tegn på at jeg er en sann kristen. For en som gjerne vil tro, er allerede en troende. For hvordan kan en virkelig ønske å tro noe en ser på som usant? Ingen ønsker å bli lurt. Straks jeg gjerne vil tro på noe, så tror jeg det, om ennå i det skjulte.

Joh 20,29: Herrens anmerkning til Tomas betyr at vi først skal tro og deretter se. Vi skal ikke kreve å se først for siden å kunne tro. Det er like sikkert at vi heller ikke skal kreve følelser før troen, men tro først og så vente til Gud forsørger oss med de gode følelser som skyldes gleden over at all vår synd er oss tilgitt.

Hebr 11,1: Hvis det å tro er slik som dette skriftordet slår fast: en fast, tillitsfull og trygg samvittighet uten tvil eller omskiftelser, så er det selvinnlysende at troen ikke skal grunnes på det å se eller føle, for da ville den være bygget på sand, og det byggverket vil snart stå for fall.

Alle sektene har disse sorgens kapitler felles – at de ikke stoler på Kristus og Hans ord alene, men på noe i seg selv. Vanligvis tror de at alt er vel når de har vendt seg fra sitt tidligere liv. Som om det var en tilstrekkelig garanti for å nå fram til himmelen. Nei, vi skal ikke se tilbake på vår omvendelse og finne trygghet der, men gå til vår frelser igjen og igjen, hver dag, som om vi aldri skulle ha omvendt oss. Min tidligere omvendelse vil ikke gagne meg det grann hvis jeg blir av de sikre. Jeg må hver dag vende tilbake til nådestolen, for ellers vil jeg gjøre omvendelsen til min frelser og stole på den. Det ville være skjebnesvangert. Når alt kommer til alt ville det ikke bety noe annet enn at jeg gjorde meg selv til frelser.

(Fortsettelse følger fredag 27. april: Tese 10)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)