Tese 9 (del 3:4)

Embed from Getty Images

(forts.)

Det er Ordet som virker at Helligånden tar bolig i et menneske. En kan mene om seg selv at en er full av Ånden til bristepunktet, men det er bare ens egen innbilning og fantasi. Den sanne Ånd mottas utelukkende ved Guds ord. I hver eneste setning i Skriften som omtaler menneskers omvendelse, finner vi at Gud utelukkende meddeler seg til oss ved ord og sakramenter.

For en som er i stand til å høre, skal jeg forkynne evangeliet med ord. Men når det gjelder en døv, som jeg altså ikke kan kommunisere med på vanlig måte, kan jeg tegne bilder av Kristi fødsel, engler fra himmelen og skildringer av korsfestelsen. Ved hjelp av minespill og geberder kan jeg så forklare bildene og lære den døve uten hørbare ord. Det er nøyaktig det Gud gjør når det gjelder sakramentene. For de viser oss i bilder så og si det samme som Gud ellers proklamerer med tydelige ord. ”Sakramentene er synlige ord,” forklarer Augustin på en utmerket grei måte. En som derfor omtaler sakramentene med forakt – eller som forringer dem på noen måte – sier det samme hva angår Ordet. Han latterliggjør Gud og gjør Ham til en elendig seremonimester som foreskriver alle slags geberder og minespill bare for å utprøve vår tro.

De protestantiske kirkesamfunn – det kaller de seg – som står utenfor den evangelisk-lutherske kirke, kjenner ikke helt og fullt den syndsforlatelse som gis ved Ordet, d.v.s. ved nådens midler. Dette går særlig klart fram når de forkaster både pastorens allmenne absolusjon og den som tildeles i det private skriftemål. Disse såkalt protestantiske kirkene påstår at av alle protestantiske var det den lutherske kirke som ble reformert minst. For, sier de, den beholder fremdeles mange levninger fra den romersk-katolske kirke, og som det verste nettopp absolusjonen, d.e. avløsningen.

Læren vår er ganske annerledes: ”Nøklemakten er den spesielle kirkelige makt som Kristus har gitt sin kirke på jorden, nemlig å tilgi angrende syndere all deres syndeskyld og fastholde de ubotferdiges, så lenge de ikke vil angre.” Merk dette uttrykket: ”den spesielle kirkelige makt”. Med det menes at makten er blitt gitt, ikke til pastoren, eventuelt predikanten, men til kirken. Predikantene er ikke kirken, bare tjenere for den. Sammen med de andre menighetslemmene er de forvaltere av denne nøklemakten, men det skal igjen understrekes at den ikke tilhører spesielt og eksklusivt predikantene, men kirken, og det vil da si hvert individ i denne. Den mest saktmodige dagarbeider har like stor andel i den som høyest aktede biskop. Den lutherske praksis hva angår absolusjonen, d.e. avløsningen, hviler jo på følgende fakta:

1. Kristus, Guds Sønn, tok på seg hele verdens syndeskyld og regnet synden som sin. Følgelig kunne døperen Johannes peke på Ham og si: ”Se det Guds lam, som bærer verdens synd” (Joh 1,29).

2. Ved sitt liv i fattigdom, ved sin lidelse, korsfestelse og død har Kristus feid bort all verdens synd og tilveiebrakt en ettergivelse og tilgivelse. Ikke noe levende menneske fra Adam til det aller siste som blir født, er unntatt denne.

3. Ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus av graven, har Gud Fader forsikret at Han godkjenner det forsonings- og gjenløsningsverk som Kristus fullendte på korset. For ved denne oppstandelse har Han erklært: ”Min Sønn ropte ut på korset ‘Det er fullbrakt’, og jeg tilføyer at det sannelig er slik. Dere syndere er frikjøpt. Syndstilgivelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av dere.”

4. Da Jesus bød disiplene å forkynne det glade budskapet for all skapningen, sa han samtidig at de skulle gi syndstilgivelse og fortelle at alt som var nødvendig til frelse, var fullført av ham selv. Når folk spurte hva de måtte gjøre for å bli frelst, skulle de bare huske at alt var gjort rede. Det var intet mer å tilføye. Det var tilstrekkelig å tro dette. Så fant de sin lindring og trøst.

5. Kristus utstedte ikke bare en generell befaling til apostlene og deres etterfølgere i tjenesten om å forkynne evangeliet, d.v.s. syndsforlatelse, men de skulle bringe hvert individ som måtte ønske det, denne trøsten: ”Dere er forsonet med Gud.” For hvis syndsforlatelse er blitt tilveiebrakt for alle, gjelder det hvert enkelt individ. All verden betyr jo hvert individ i den. Og ikke bare bør jeg gjøre dette, men jeg har ordre om det. Så hvis jeg feiler her, er jeg en Moses’, ikke en Jesu Kristi tjener.

6. Når det nå er mulig å få forlatelse for synden, er det ikke bare presten som har tillatelse til å proklamere den, men enhver kristen, kvinne og mann, ung, gammel, ja, endog barn. Selv et barns avløsning er like fast og sikkert som apostelen Peters, ja, som til og med Jesu Kristi ville være om han igjen sto synlig for et menneske og sa: ”Dine synder er deg forlatt.” Det er ingen forskjell, da det ikke spørres om hva vi skal gjøre, men om hva som er gjort av Kristus.

At synden renses, er ikke grunnet i en mystisk kraft i pastoren, men i det faktum at Kristus har sonet verdens synd for lenge siden. Enhver skal fortelle dette til sine kamerater og sin neste. Det er en naturlig plikt, spesielt da for predikanter selvsagt, og da ikke på grunn av en slags indre kraft som sagt, men fordi Gud selv har sørget for at deres forvaltertjeneste skjer ved nådens midler, ved Ordet og sakramentene. I en kritisk situasjon er det klart at en legmann har autoritet til å utføre det samme som ellers en pastor eller biskop gjør, og det like virkningsfullt som dem.

Å angre er nødvendig, men skal ikke betraktes som forutsetning eller betingelse for syndstilgivelsen. Er jeg en stolt og hovmodig fariseer, hva bryr jeg meg da om syndstilgivelsen? Jeg vil være som den forspiste fråtseren som rynker på nesen av selv den beste mat og drikke som blir servert. La oss nå ikke misforstå Martin Luther. Han forkynte ikke evangeliets syndsforlatelse for syndere som levde i kjødelig sikkerhet; dem ga han ingen trøst. Men når et menneske angret og lengtet etter syndstilgivelse, ville han si til ham: ”Her er den, ta den og du har den.” Luther gjør også rett når han fraråder å forhøre seg om kvaliteten eller mengden av angeren. For å bygge sitt håp på slike ting, er å bygge sitt hus på sand. Tvert imot skal en lovprise Gud for den tilgivelse en har fått. Det gjør hans bot og anger gagnlig. Den rette fremgangsmåte er ikke å basere gyldigheten av tilgivelsen på egne forutsetninger, men bringe angeren til hvile og fred ved absolusjonen.

Luther oppfordrer oss til å tro denne kunngjøringen fra Kristus: ”Dine synder er deg forlatt. ”Å tvile på at denne kunngjøringen faktisk er sann, er det samme som å gjøre Kristus til en løgner. Om da en pastor skulle tilsi en slik tviler syndsforlatelse ti ganger, ville det ikke gagne ham. Vi kan ikke granske menneskehjertet, men det er heller ikke nødvendig. Vi skal bare se på hva vår himmelske Far kunngjør i sitt Ord, som opplyser oss at Gud har tilgitt hele verden dens synd. En slik forsikring gjelder hvert eneste menneske og all hans skyld. Skal dette også anvendes på en ugudelig kjeltring som kanskje forbereder et innbrudd for natten, en som altså både stjeler og raner? Ja! Når han ikke får noe gagn av syndsforlatelsen, kommer det av at han ikke tar imot den, for han tror ikke. Hadde han nemlig trodd Den Hellige Ånd, ville han ha sluttet med å stjele.

Er det virkelig riktig da å løse (absolvere) en slik kjeltring? Hvis du vet om at han vil fortsette i sin synd, vil det være galt, for du vet jo at han ikke vil ta imot syndsforlatelsen. Du ville øve en stor og forferdelig synd mot ham ved å gi absolusjon. Men absolusjonen i seg selv er alltid gyldig. Hvis for eksempel Judas Iskariot hadde tatt imot absolusjonen, ville hans synd vært tilgitt av Gud. Men han hadde altså måttet ta imot. For å kunne få del i en slik skatt, må det være en som gir og en som tar imot. En ikke-troende kan kanskje innbille seg og endog si at han tar imot, men i sitt hjerte beslutter han å fortsette sitt syndige liv, idet han foretrekker å tjene djevelen.

Som en slutning av dette, skjønner vi at den rette lære om absolusjonen ikke gjør mennesker sikre, men river dem grundig og radikalt ut av djevelens herredømme.

(Fortsettelse følger neste fredag: Tese 9, del 4:4.)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)