Budskapet som forandrer alt

Påskedagspreken
8. april 2012
Den Lutherske Bekjennelseskirke, Avaldsnes

Tekst: Markus 16,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus, som er oppstått fra de døde. Amen.

Jeg har med meg en avis fra uken som gikk. Som vanlig er der en side med dødsannonser; mange synes at nettopp denne siden er viktig å sjekke, om det kan være noen de kjenner som har dødd. Jeg drar ikke kjensel på noen av navnene her i dag. Men, det er interessant likevel. Her står det om en gammel mann, født i 1913 – det er jo nesten hundre år siden (!) – ”Sovnet stille inn i dag”. Og en kvinne på 88 år ”døde med sine nærmeste rundt seg”. Om noen andre står det: ”Døde etter kort tids sykdom”, ”Døde brått fra oss i dag”, ”Døde uventet i dag, 69 år”. I dødsannonsene står også navnene til de etterlatte, som er i sorg og som har en begravelse å gå i nå til uken.

Men hva slags tro og håp hadde de i livet, disse som nå er døde? Og de etterlatte som sørger; har de likevel håp, trøst og fred, visshet om at de skal få se sine kjære igjen, i oppstandelsen? Tror de på ham som er oppstandelsen og livet?

Ingen av oss vet hvor mange år vi skal leve her på jorden, heller ikke på hvilken måte vi skal dø, om det blir plutselig, kanskje i en ulykke, eller om det blir etter kortere eller lengre tids sykeleie. Men døden venter oss alle, og det er vel ikke blant de hyggeligste tingene vi vet å tenke på. Men påsken og påskens budskap forandrer helt på hvordan vi får lov å tenke på dette. Dette budskapet forandrer alt.

Vi hører i evangelieteksten om tre kvinner, Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome, som kom til graven tidlig om morgenen den første dagen i uken, da solen gikk opp. For dem var det ikke noen glad og god morgen; de var i sjokk og sorg etter det de hadde vært vitne til på langfredag. Jesus, herren og mesteren deres, var blitt drept, henrettet på den mest grufulle og ydmykende måte. Han som de hadde satt sitt håp til, var blitt revet fra dem, bare noen og tretti år gammel. Det var ufattelig. «Hva er det som har skjedd?» De var knust og totalt forvirret nå. Alt virket helt meningsløst.

Grunnen til at de våget seg ut til graven, var at de ville salve den døde med velluktende oljer som de hadde kjøpt. Dette var en vanlig skikk. Egentlig ville de ha gjort det den samme dagen han ble gravlagt. Men alt hadde skjedd så fort, og plutselig var det blitt sabbat, hviledagen. Så de hadde ikke fått anledning før nå. Framme ved graven får de se at den store steinen foran åpningen er rullet til side, og de skjønner at her har det hendt noe spesielt…

Og så – inne i graven i klippen, blir de forferdet når de ser en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, Men han sier: ”Vær ikke forferdet!” og forteller at han som de leter etter, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, han er ikke der, han er stått opp! Og de får beskjed om å gå og fortelle til Peter og disiplene: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’ ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.”

Egentlig burde de vel ha stanset alle folk de så, og banket på husdører, for å fortelle de vidunderlige nyhetene. Men de bare løp og løp, og var nok ganske andpustne da de kom til Peter og de andre apostlene og fortalte dem hva de hadde hørt og sett ved graven. Og disse ristet på hodet og var skeptiske til nyhetene. De kunne ikke begripe det. Ja, hvem kan vel tro på slikt? Selv om Jesus flere ganger hadde snakket om både sin død og oppstandelse, hadde de heller ikke tidligere klart å ta det inn over seg. Og nå var de så formørket av sorg; tårevåte og fortvilte klarte de ikke å tenke klart og huske noe som helst.

Men det var virkelig sant. Gud hadde reist Sønnen sin opp, Jesus hadde seiret over dødens makt og gått lys levende ut av graven. Disiplenes skepsis og vantro ble overvunnet da Jesus viste seg for dem, gjentatte ganger, ja mange ganger. De hallusinerte ikke, de så ikke syner. Han samtalte og spiste med dem, de fikk røre ved ham. Han var virkelig oppstått, fysisk. Vitnene var tallrike. Han ”gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre” (Apg 1,3).

Hvilken betydning har påskebudskapet om den tomme graven, for oss, vi som for eksempel leser dødsannonser i avisen i år 2012, og som vet at en dag er det oss det kommer til å stå om, at det er vi som ”sovnet stille inn etter kort tids sykdom”, eller kanskje at vi ”døde brått og uventet”? Betyr det noe for sånne som oss, at Jesu grav var tom?

Det gjør det i aller høyeste grad. Påskebudskapet forandrer alt. Det som hendte påskemorgen var Guds vidunderlige måte å si til deg at syndene dine er tilgitt. Jesus var blitt ”overgitt til døden på grunn av våre synder” og han ble ”oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse”, som apostelen Paulus sier (Rom 4,25). At du er blitt rettferdiggjort, betyr at du er tilgitt og frikjent. All din synd og skyld var blitt sonet, betalt og gjort opp for, av Jesus da han led og døde på korset. ”Det er fullbrakt”, sa han. Og da Gud reiste sin Sønn opp på den tredje dag, var dette en kvittering, en bekreftelse og garanti til deg og meg og hele verden, om at betalingen virkelig var akseptert, godkjent av Gud. Guds Lam har båret verdens synd. Så langt som øst er fra vest har Gud tatt syndene våre bort fra oss. Dette får svære konsekvenser for dødens grep og makt over oss: ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,55-57). Døden har mistet brodden sin, den kan ikke lenger stikke oss og skade oss; brodden har rammet Jesus i stedet for oss. Guds lov har Jesus holdt fullkomment, til punkt og prikke, som vår stedfortreder. Og all synd og skyld har han gjort opp for da han ble rammet av dødens brodd på korset. Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Døden er ikke slutten. Vi har livet i vente; ikke den evige døden, dvs. fortapelsen, men det evige livet; himmelporten står vid åpen. Gud elsker oss og har tilgitt oss. Vi trenger ikke å være forferdet og redde. Dette er det glade og herlige påskebudskapet fra Gud til oss alle. Det gjelder alle. Kast ikke vrak på dette budskapet; ta imot det, tro det, stol på det!

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, overrekker Gud til deg og meg personlig, i dåpen! ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,3-5).

Nattverden – som Jesus innstiftet skjærtorsdag kveld – er blitt kalt for en udødelighetens medisin, for der forener den oppstandne og levende Herren seg med oss. Vi får del i hans legeme og blod, i og med brødet og vinen, som en personlig forsikring om tilgivelse, at han har dødd og oppstått igjen for nettopp deg og meg. Og Han vil bevare vår kropp og sjel til evig liv.

”Det er fullbrakt” – disse tre ordene Jesus sa på korset, snakket vi jo mye om på langfredag; at dette betyr at frelsesverket er komplett, helt ferdig. Fra vår side skal vi ikke prestere noe som helst for å bli frelst. Vi er ”for sent ute”, Jesus har gjort alt som måtte gjøres, som vår stedfortreder; vi verken kan eller skal gjøre noe for å få arve evig liv. Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Men når vi har fått motta denne herlige gaven helt fritt og gratis, uten betingelser, så vil vi naturligvis takke og love Gud for den, med livet vårt. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem” (2 Kor 5,15). I lys av påsken vil vi leve det nye livet, vende oss fra alt vondt, all synd, alt som er imot Guds vilje, og leve for Ham. Dette betyr jo ikke minst å leve for vår neste, tjene våre medmennesker, gjøre godt, tilgi. Det betyr å si sannheten i kjærlighet, være med å vitne om den oppstandne Herren vår og alt han har lært oss i sitt ord. Må Gud gi oss ny kraft og hjelp til dette.

Død og sorg er det fremdeles mye av her i verden; synd, djevelskap, terror, ulykker osv. Og noen spør derfor om Jesu offer på korset og hans oppstandelse har vært uten virkning; ble det egentlig noen forandring? Hvordan kan vi si at påskebudskapet forandrer alt, når verden tilsynelatende er den samme eller verre?

Ja, for alle dem som ved troen har del i Jesu seier over døden og djevelen, er alt virkelig blitt forandret og nytt på grunn av påsken. Vi kan nå for eksempel lese dødsannonsene, tenke på vår egen død og grav, og møte sykdom og lidelse – på en helt annerledes måte enn før. For Kristus har forsonet oss med Gud. All synd og skyld er tilgitt. Vi står for Gud rettferdiggjort, frikjent. Vi har ingen ting å frykte. Livet er blitt nytt. Vi feirer at Frelseren vår har stått opp igjen og lever i all evighet, og det samme skal vi. Vi eier seieren over døden. Livet har vunnet. Som han har sagt: ”Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.