Tese 9 (del 2:4)

Embed from Getty Images

 

(Forts.)

Denne feilaktige praksisen bunner i tre alvorlige misforståelser:

For det første verken tror eller lærer sektene en fullstendig og virkelig forsoning mellom Gud og menneskene, fordi de betrakter vår himmelske Far som en som er svært vanskelig å ha med å gjøre, en hvis hjerte må bløtgjøres med lidenskapelig gråt og bitre tårer. Det betyr en fornektelse av Jesus Kristus, som for lenge siden har vendt Guds hjerte til menneskene ved å forsone hele verden med Ham. Gud gjør ikke noe halvveis. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Syndene til hver eneste synder er gjort opp for, all gjeld er blitt betalt. Det eksisterer ikke lenger noe en fattig synder må være redd for når han kommer fram for sin himmelske Far, som han jo er blitt forsonet med ved Kristi død på korset.

Imidlertid tenker folk at de likevel må gjøre sitt, selv etter at Kristus har fullført sitt verk. Gud lar seg ikke forsone før begge parters verk møtes, mener de. Sektene fremstiller forsoningen som om den skulle bestå i at Gud for Kristi skyld er villig til å frelse oss, forutsatt at vi på vår side er villige til å la oss forsone. Men det er det motsatte av evangeliet. Gud er en forsonet Gud. Følgelig formaner Paulus: ”La dere forsone med Gud.” Det betyr helt enkelt at siden Gud ved sin Sønn, Kristus Jesus, er blitt forsonet med oss, skal vi gripe fatt i den hånden Faderen rekker oss fra himmelen. Apostelen erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Hvis Kristus døde for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side for å forsone Gud. Han er allerede forsonet. Rettferdiggjørelsen er ferdig, den må ikke først gjøres i stand av menneskene. Hvis menneskene skulle prøve seg på slikt, ville det være en grov forbrytelse, et slag mot nåden og forsoningen og den fullkomne gjenløsningen brakt i stand av Guds Sønn.

For det andre lærer sektene feil med hensyn til evangeliet. De betrakter det bare som en veiledning for menneskene, en anvisning om hva de skal gjøre for å sikre Guds nåde, mens evangeliet i realiteten er Guds proklamering til menneskene: ”Dere er gjenløst fra all syndeskyld; dere har en forsonet Gud; syndene deres er tilgitt.”

For det tredje lærer sektene galt med hensyn til troen. De ser på den som en slags kvalitet i mennesket, en kvalitet som forbedrer oss. Av den grunn betrakter de troen som en så ekstraordinært viktig og gunstig ting. Det er helt sant at troen forandrer et menneske fullstendig. Den fører kjærlighet inn i hjertet. Troen kan ikke eksistere uten kjærlighet, like lite som ilden kan uten varme. Men denne kvaliteten ved troen er ikke årsaken til at troen rettferdiggjør oss, gir oss alt det Kristus har vunnet for oss og som derfor allerede er vårt og bare behøver å tas imot av oss. Skriften besvarer spørsmålet ”hva må jeg gjøre for å bli frelst?” med: ”Du må tro; altså skal du selv ikke gjøre noe som helst.” Slik svarte også apostelen da han ble stilt samme spørsmål; han sa egentlig ikke noe annet til fangevokteren enn: ”Du skal ikke gjøre noe annet enn motta og godta det Gud allerede har gjort for deg. Da har du det og er under Guds velsignelse.”

Ikke noen lære i den evangelisk-lutherske kirke er mer anstøtelig for de reformerte enn læren om at Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdiggjørelse og den evige frelse ikke erverves på annen måte enn ved at den troende setter sin lit til det skrevne Ordet, til dåpen, til Herrens nattverd og absolusjonen. De reformerte (spesielt teologene deres) hevder at det er en for mekanisk måte å vinne himlens salighet på, og de fordømmer denne læren og sier: ”Hva gagner egentlig dåp med naturlig, jordisk vann? Den sanne og rette dåp er den som skjer med Ånd og ild.” Og videre: ”Hva gagner det å spise og drikke Jesu Kristi naturlige legeme og blod? Den sanne mat og drikke, som virkelig stiller sjelens sult og tørst, er den sannhet som kom ned fra himmelen.” Og til sist spør de: ”Hvordan kan det hjelpe meg at et vanlig dødelig og syndig menneske som ikke kan se inn i hjertet mitt, forteller meg: ’Dine synder er tilgitt’? Nei, syndene mine er ikke tilgitt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet mitt og lar meg føle kraften av dem.”

Men ifølge Skriften er ikke dåpen kun et bad med naturlig jordisk vann; Guds egen Ånd, ja, Jesus selv med sitt blod, forener seg med vannet i den hensikt å rense meg for syndene mine. Derfor sier Ananias til Paulus: ”La deg døpe og få syndene vasket bort” (Apg 22,16), og Jesus til Nikodemus: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike” (Joh 3,5). Han nevner vannet først og deretter Ånden, for det er nettopp ved vanndåpen at Ånden blir gitt meg. I Gal 3,27 sier apostelen det så klart og tydelig: ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.” Og i Titus 3,5-7: ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»

Ifølge Skriften er Herrens nattverd ikke et jordisk festmåltid, men et himmelsk festmåltid på jorden, som gir oss ikke bare brød og vin, eller bare Kristi legeme og blod, men samtidig med disse blir vi gitt og forsikret om syndsforlatelse, liv og frelse. For idet han rakte dem brødet som han hadde velsignet, sa Kristus: ” Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.” Med ordene ”for dere” inviterte han disiplene til å grunne på det faktum at de nå mottok og spiste det legemet som skulle lide den bitre død på korset og gjenløse hele verden. Han ville minne dem om at de hadde grunn til å bryte ut i fryd og glede ved tanken på at løsepengen som skulle betales for hele verdens synder, nå så å si ble gitt dem i munnen. Idet han rakte dem begeret med vinen som han hadde velsignet, sa han også: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.” Hvorfor tilføyde han ordene ” utøses for dere”? Han mente: ”Når dere nå mottar forløsningens blod i denne hellige nattverden, mottar dere samtidig alt det som dette korsofferet har tilveiebrakt.”

Og aller sist må det også sies at ifølge Skriften mottar en fattig stakkar av en synder ikke forkynnerens absolusjon, men Jesu Kristi egen tilgivelse, for forkynneren løser et menneske fra synden fordi Kristus har befalt ham å gjøre det – som Kristi stedfortreder og i Hans navn. Kristus sa jo til disiplene: ”Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere” (Joh 20,21). Hva betyr nå disse ordene? Ingenting annet enn: ”Jeg er sendt av min Far, og når jeg taler til dere, er det ord fra Ham. Dere skal ikke ta anstøt av at jeg opptrer i ydmykhet og saktmodighet. For jeg kommer virkelig i Faderens navn, i Hans sted, og de løftesordene som går ut fra min munn, er min Fars ord. Og slik som Faderen har sendt meg, sender jeg nå dere ut. Også dere skal tale som jeg gjør, i en annens navn og i en annens sted, nemlig for meg, i mitt navn, i mitt sted.” Og han fortsetter: ”Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt” (Joh 20,22-23).

(Fortsettelse følger fredag den 13. april)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)