GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium
av C.F.W. Walther
___________________________________________________________________
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.
___________________________________________________________________
(Foto: Chris Henry, Unsplash.com)
For å få en guddommelig forsikring når det gjelder hvordan vi skal legge fram Guds ord på rett måte, så vi kan bemøte de feilene som tesen nevner; la oss se på noen relevante eksempler fra Skriften. La oss lære av apostlene, de som inspirert av Den Hellige Ånd utvilsomt la fram Ordet på rett måte og som ledet vakte syndere til hvile og fred og visshet om at de hadde funnet nåde hos Gud.
Apg 2: Da Guds ord ved apostlenes forkynnelse rammet hjertene deres, sa de til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og han svarte dem: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene.” ”Metanoeite” betyr ”Vend om og forandre ditt sinn.” Det refererer ganske enkelt til det som kalles angerens annen del eller side, nemlig troen. Her blir ordet brukt synekdokisk, fordi loven allerede har virket på disse tilhørerne. Følgelig var det fjernt fra Peters tanke å lede dem til frelsen ved å kyle dem inn i enda større nød, engstelse og frykt. Nå når samvittigheten deres var rammet, var han fornøyd; de var nå klare for å høre og motta evangeliet. Derfor kunne han si til dem: ”Åpne hjertet og tro fullt og fast på evangeliet om den korsfestede. (Og det er nettopp det ordet ”metanoeite” betyr). Skill dere av med alle vrangforestillinger og la dere straks døpe til dette navn og motta tilgivelsen for alle synder.” Andre krav stilte ikke apostelen. Tilhørerne skulle bare lytte til hans ord og ta til seg disse milde forsikringene om trøst, tilgivelse, liv og salighet. Vi hører ikke om andre tiltak, slike som sektene i vår tid gjør bruk av.
Apg 16: ”Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt” (v. 26-27). Det var vanlig den gangen at en fengselsvokter ble holdt ansvarlig dersom fanger rømte. Ved særlig farlige tilfeller var det aktuelt å straffe fangevokteren med døden hvis fangene hans unnslapp. Derfor kalkulerte han slik: ”Siden jeg likevel blir dømt til døden, foretrekker jeg å gjøre ende på livet selv.” Men Paulus ropte høyt: ” Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen ”(v. 28). Tenk deg nå hvilket inntrykk ropet gjorde på fangevokteren. Ut fra teksten i salmene han hørte apostlene synge, hadde fangevokteren ganske sikkert skjønt at det var to menn som gjerne ville fortelle alle om hvordan de kunne få en lykkelig skjebne i livet etter døden. Og i den store fortvilelsen han selv er kommet i, spør hva han må gjøre for å bli berget (v. 30).
Hvis nå apostlene hadde vært fanatikere, ville de vel ha svart: ”Kjære venn, dette er ikke så helt enkelt et spørsmål. Før en likegyldig mann som deg kan bli frelst, er det nødvendig med en omfattende og detaljert kur, og den skal vi foreskrive for deg.” Men nei, ikke et eneste slikt ord. De skjønte at de i fangevokteren hadde for seg en mann som var klar for å motta evangeliet. Han var like gudløs som tidligere, hadde ennå ikke unnfanget noe hat til synden. Han sier absolutt ingenting om dette. Alt han ønsker er å unnslippe syndens straff, og få en lykkelig fortsettelse på livet bak graven. Samme natt blir fangevokteren omvendt, han mottar troen og forsikring om at han har fått nåde hos Gud og blitt forsonet med Ham. Han er blitt et elsket Guds barn. Hvilke forholdsregler ga disiplene ham nå? Ingen, de bare utroper evangeliet til ham helt betingelsesløst, altså uten å knytte noen som helst vilkår til det. De bød ham bare til absolutt og fullt og fast å tro på Jesus Kristus.
Så enkelt opptrådte apostlene. Over alt og hver gang forkynnelsen deres hadde fått virke troen, ble det gjort i stand til dåp. De sa ikke: ”Vi blir nødt til å holde deg en stund på et inngående undervisningskurs og forklare deg nøyaktig og grundig alle de kristne trosartiklene. Når det er fullført, skal vi eksaminere og stille deg på prøve og se om du nå virkelig er blitt overbevist og kan godkjennes som kristen” Nei, ingenting slikt forekommer. Fangevokteren ber om å bli døpt, for han vet at det er dåpen som innsetter ham i Kristi kongedømme. Og straks tildeler de ham den.
Apg 22: Ananias sa heller ikke slik til Paulus: ”Først må du be inntil du føler en indre nåde.” Nei, men han sier: ”Når du nå er kommet til erkjennelse og kunnskap om Herren Jesus, må ditt første skritt bli å motta den dåp som renser fra all din synd. Så skal du påkalle Herren Jesus.” Slik er den rette orden for den som vil ha nåde: ikke be om den før, men etter at en har lært den å kjenne. For først da blir bønnen akseptabel. Med dette eksempelet anskueliggjøres Herrens egen handlemåte for oss. Sannelig vet han hvordan de stakkars arme syndere skal trakteres. Straks Saulus var blitt vakt og klar over sin synd, møtte Kristus opp med trøst og lindring. Han krevde ikke alle slags åndelige og emosjonelle øvelser og eksperimenter, men tilbød ham straks nådens ord. Dette lærer en sann kristen prest hvordan han selv skal opptre når det blir hans oppgave å bringe syndere som er sønderknust av loven, til visshet om Guds nåde i Jesus Kristus.
Sektenes praksis er fullstendig motsatt den vi her har lært. Visst preker også de loven i all sin strenghet aller først, og det er helt riktig. Det eneste gale de gjør i denne del av forkynnelsen er når de skildrer den evige pine. Den blir som regel utført på en slik måte at den mer engasjerer tilhørernes forestillinger og fantasi enn at ordene får synke ned i hjertenes dypeste grunn. Som oftest holder de utmerkede taler om loven med all dens forbannelser og trusler, men de gir ikke dens åndelige betydning og mening. Istedenfor å redusere tilhørerne så de ser seg selv som fattige, fortapte og fordømte syndere, som har gjort seg fortjent til den evige vrede, blir de mer ledet til å spørre seg selv: ”er det ikke forferdelig å få høre Gud komme med slike grusomme skremmebilder og trusler bare på grunn av vår synd?” Hvis du ikke ved hjelp av loven leder et menneske til det punkt at det fullstendig avkler seg sin egen rettferdighet, så han erkjenner at han er en stakkar, et vondt og slett menneske, hvis hjerte huser synd dag og natt i stygge lyster og begjær, tanker og følelser, har du ikke forkynt loven riktig. Den som forkynner loven, må få et menneske til å miste all selvtillit i endog de minste ting og inntil hans siste time på jorden og sørge for at han alltid bekjenner seg for å være en arm stakkar som ikke har annet å rose seg av enn det Gud har gjort til hans frelse hvis ikke hjertet er bragt hit, er personen ennå ikke moden til å motta evangeliet.
Men en feilaktig forkynnelse av loven er likevel ikke det verste sektene gjør. De forkynner ikke evangeliet for de vakte og skrekkslagne. De tror at de begår den aller verste synd hvis de gir trøst og lindring til slike fattige og arme sjeler. Derfor gir de dem heller en lang liste med ting de først må bringe i orden før de om mulig kan finne nåde hos Gud. De må be så og så lenge, kjempe så og så innbitt, og de må skrike og rope helt til de kan si at de føler de har fått Den Hellige Ånd og den guddommelige nåden og kan stå opp og rope halleluja. Men den følelsen kan være grunnet på noe falskt. Det behøver slett ikke være Den hellige Ånds vitnesbyrd de bærer i hjertet, men en rent psykisk virkning, en slags suggesjon som er skapt av predikantens ekstraordinære forkynnerpraksis. Dette gir en forklaring på hvorfor alvorlige kristne til stadighet føler at de det ene øyeblikket har Jesus Kristus, for så i neste øyeblikk å engstes for å ha mistet ham igjen. En gang mener de seg å være i nådens stand, en annen gang er de falt ut av nåden.
Denne feilaktige praksis skyldes tre alvorlige misforståelser:
(Fortsettelse følger)
Evan Luth 