Tese 8 (del 2:2)

GUDS NEI OG GUDS JA Om å skjelne rett mellom lov og evangelium av C.F.W. Walther

(Forts.) Ved en annen anledning møtte Jesus en rik ung mann, som kalte ham ”gode mester” og spurte ”hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?” Kristus svarte: ”Hold budene.” Og da den unge mannen spurte ”hvilke?”, fikk han til svar: ”Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, stjele, eller vitne falskt, du skal hedre far og mor og elske din neste som deg selv.” Den unge mannen svarte: ”Alt dette har jeg holdt. Hva er det da jeg mangler?” Hvordan besvarer Jesus nå dette siste spørsmålet? Sier han: ”Du mangler troen”? Slett ikke. Ettersom han nå står overfor et elendig, selvsikkert og selvrettferdig menneske, forkynner han ikke et eneste ord evangelium for ham, men sier: ”Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Så står det videre: ”Da da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han eide mye.” Han gikk derfra med en samvittighet som anklaget ham og utvilsomt fortalte ham: ”Det var sannelig en annen lære enn den jeg er vant til å høre. Jeg kan ikke gjøre det han sier. Jeg er blitt altfor glad i og bundet til rikdommen min. Jeg vil heller miste vennskapet med Ham enn å gjøre dette han sier. Jeg vil slett ikke følge Ham rundt omkring i landet som en annen tigger.” Kanskje fortalte samvittigheten ham også at han ifølge Jesu lære nå var fordømt og på vei mot helvetet. Dette var virkningen Herren hadde til hensikt å oppnå i den unge mannen. Om han senere ble omvendt, vet vi ikke. Men denne episoden gir oss et eksempel på hvordan vi skal gå fram når vi har å gjøre med slike som ennå er selvrettferdige og sikre. Apostlene benyttet samme fremgangsmåte som Herren. Først forkynte de loven, og det med en slik kraft at tilhørerne deres umiddelbart ble truffet i hjertet. Peter begynte sin første pinsepreken med å minne tilhørerne om det forferdelige mordet på Jesus som de var medskyldige i. Dette førte til at de ble slått av skrekk og spurte: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og Peter svarer: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene” (Apg 2,38). Når han nå forkynner evangeliet for dem, forteller han dem at de kan få tilgivelse for alle sine synder, også for de aller verste. Og slik var apostlenes vanlige praksis alle steder hvor de kom, ikke bare i Jerusalem, men også i Aten, Korint, Efesos, osv. Over alt prekte de omvendelse/bot først, og så tro, for de visste at det alltid ville være selvsikre syndere der de kom, slike som ennå ikke hadde innsett hvilken elendig tilstand de var i på grunn av synden. Imidlertid var ikke den strenge lovforkynnelsen forbeholdt bare dem som ennå var uvitende om kristendommen; den rammet også slike som gikk for å være kristne, men likevel levde trygt i sine synder. Det fins et bemerkelsesverdig eksempel på denne praksisen i de to avsluttende kapitlene av Andre Korinterbrevet. Den hellige apostelen skriver i kap. 12,20: ”Jeg er redd at jeg ikke skal finne dere slik jeg vil, når jeg kommer, og at dere ikke finner meg slik dere vil. Jeg er redd jeg skal finne strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør.” Han mener visst å si: ”Dere tror at jeg kommer for å forkynne evangeliet for dere. Men dere vil bli overrasket over å høre det jeg har å si når jeg ankommer.” Blant de tingene han vil tale om, nevnes ikke bedrageri, utukt, tyveri, blasfemi eller mord, men alle slags synder, spesielt hykleri, som ennå i dag er å finne i alle kristne menigheter. Han fortsetter i vers 21: ”Ja, jeg er redd min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere når jeg kommer, så jeg får mange å sørge over, fordi de har syndet og ikke angret urenhet, hor og utskeielser de har drevet med.” På denne tiden levde de ikke lenger i utukt og urenhet, som de tidligere hadde gjort. De var blitt kristne ved en slags resonnering, tenkning, men hadde ikke virkelig omvendt seg fra syndene sine. De bekjente den kristne troen med leppene, men troen var ikke en hjertets tro og tillit. De var ikke blitt gjenfødt og fornyet ved Den Hellige Ånd. Derfor fortsetter apostelen: ”Det er nå tredje gang jeg kommer til dere. Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Da jeg var hos dere for andre gang, advarte jeg dem som hadde syndet. Nå når jeg er borte fra dere, advarer jeg dem og alle de andre på nytt: Når jeg kommer, vil jeg ikke vise skånsel” (2 Kor 13,1-2). Her har vi da et utmerket eksempel til etterfølgelse for en forkynner. Når folk begynner å involvere seg i alle mulige syndige foreteelser, uten ubehagelige konsekvenser, og tenker at alle må betrakte dem som gode kristne ettersom de jo går til kirke og alters, skal presten si til seg selv: ”Det er tid for en virkelig alvorspreken til menigheten; ellers blir jeg medskyldig i at tilhørerne mine går fortapt, og de kommer til å anklage meg på dommens dag og si: Det er din skyld at vi nå må lide den evige pine.” Apostelen måtte forberede seg på at når han gjenopptok tjenesten sin i Korint-menigheten, ville han fremdeles finne forherdede syndere der, som han måtte vekke opp. Det var gudløse og sodomittiske tider, men apostelen tok ikke hensyn til at noen kanskje ville vende seg mot ham og bli hans fiender. Han forberedte dem før besøket at han ikke ville spare dem. Han ville si dem rett ut, at evig straff og pine ventet dem hvis de ikke vendte om. Han måtte refse dem strengt for å ha innrettet seg i syndig livsførsel tvert imot samvittighetens dom, samtidig som de hevdet at de var kristne. Følgelig skal vi ikke forkynne evangeliet, men loven, for sikre og trygge syndere. Vi må preke dem til helvete før vi kan preke dem til himmelen. Ved vår forkynnelse må tilhørerne føres i døden, før de kan oppreises til nytt liv ved evangeliet. De må hjelpes til å forstå at de er dødssyke, før de kan bli leget og fornyet ved evangeliet. Først må deres egen rettferdighet blottstilles, for at de kan se hva for skitne filler den består av, og så skal de ved forkynnelsen av evangeliet ikles Jesu Kristi herlige rettferdighetsdrakt. De må først ledes dit hen at de må si fra hjertet: ”Jeg er et fortapt og fordømt menneske”, for at de videre kan ledes til å utbryte av fryd og glede: ”Å, for et velsignet menneske jeg er!” De må altså ved loven først bli redusert til null, for at de ved evangeliet skal få bli til noe, til ære og pris for Gud.