Tese 8 (del 1:2)

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

___________________________________________________________________________


For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

___________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

1 Tim 1,8-10 og Jes 61,1-3 viser oss at ikke så mye som en dråpe evangelisk trøst skal forkynnes for dem som fortsatt lever trygt i sine synder. På den annen side, skal ikke en eneste setning inneholdende trusler eller anklager rettes til dem som har knuste, angrende hjerter, men bare Guds herlige løfter som gir nåde og trøst, syndstilgivelse og rettferdiggjørelse, liv og frelse.

Det var slik Herren selv gjorde det. Han ble oppsøkt av en kvinne ”som levde et syndefullt liv” (Luk 7,37), og som knelte ned for føttene hans og like for øynene på selvrettferdige fariseere vasket føttene hans med de varme tårene sine, og tørket dem med håret sitt. Hun var knust og visste ikke hvor hun kunne finne trøst. Men hun vendte seg til Jesus, for hun hadde oppdaget at der hvor han var, der var nådetronen. Og Herren sa ikke ett anklagende ord om syndene hennes – nei, ikke ett eneste. Han sa bare til henne: ”Syndene dine er tilgitt.”

I en annen lignende situasjon sendte han fra seg en syndefull kvinne med denne forsikringen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” samt en kort formaning: ”Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” (Joh 8,11).

Samme behandling ga Herren også Sakkeus (Luk 19,1ff). Denne tolleren var blitt overbevist om at han ikke kunne fortsette å leve i synd, han måtte forandre livet sitt. Da Herren kom til hjembyen hans, klatret Sakkeus opp i et morbærtre, for han ville så gjerne se denne hellige mannen. Og hva gjorde Herren? Da han fikk øye på ham der oppe i treet, ropte han: ”Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.” Trolig ventet Sakkeus nå at Herren ville lekse opp for ham om alle syndene hans, minne ham om alt det gale han hadde gjort. Men Jesus gjorde ikke noe slikt. Tvert imot sa han, hjemme hos Sakkeus: ”I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn.” Det er Sakkeus som sier: ”Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.” Det var ikke Herren som krevde dette av ham; det var hans egen samvittighet, som før hadde vært så urolig, men nå hadde fått fred, som drev ham til å vise en slik glad gavmildhet mot de fattige.

Lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15,11ff) er en annen illustrasjon til dette. Herren tegner et bilde av en mann på vei hjem til faren sin, med et angrende hjerte etter å ha satt over styr hele arven sin i lag med horer. Faren tar imot ham uten et bebreidende ord, omfavner ham og sier: ”Nå vil vi holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Et festmåltid blir stelt i stand, uten at ett refsende ord blir sagt.

Til og med mens han hang på korset, viste Jesus denne holdningen. Ved siden av ham henger en mann som har ført et beryktet dårlig liv. Ved å være vitne til Jesu tålmodighet midt i lidelsen, har forbryteren fått en ny erkjennelse, og han sier: ”For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.” Og da han til sist vender seg mot Herren, ber han: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!” Han innser at Jesus er Messias. Og merk dere nå at Herren ikke svarer: ”Hva! Skal jeg huske på deg? Du som har gjort så mye fælt?” Nei, han nevner ikke syndene hans i det hele tatt, men sier bare: ”I dag skal du være med meg i paradis” (Joh 23,43).

Ved disse eksemplene viser Herren oss hvordan vi skal behandle en fattig synder som kanskje har levd et skammelig liv, men som nå er knust, angerfull og engstelig på grunn av syndene sine. I et slikt tilfelle skal vi ikke kaste bort noen tid med å kritisere og bebreide ham, men gi ham absolusjon og trøst. Dette er måten å skille evangeliet fra loven.

Disiplenes framgangsmåte var nøyaktig den samme som Herrens. Dere husker episoden med fangevokteren i Filippi (Apg 16,31ff). Da han trodde fangene var rømt, ble han desperat og ville ta sitt eget liv, men Paulus ropte: ”Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!” Hele natten hadde fangevokteren hørt Paulus og Silas synge lovsanger til Gud. Utvilsomt hadde en ny erkjennelse begynt å vokse i ham, så da han hørte Paulus’ avvergende rop, kom han skjelvende inn i fengselscellen, falt ned for disiplene og sa: ”Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?” Da regner de ikke opp et antall ting han må gjøre først, for eksempel angre. De sier bare: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.” De innbyr ham bare til å ta imot Guds nåde; for det er det som er å tro – å ta imot Guds barmhjertighet eller nåde.

Andre del av tese 8 sier at Guds ord ikke blir lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes for slike som lever trygge og sikre i syndene sine. Og denne siste feilen er like alvorlig som den første. Det gjøres stor skade når evangeliets trøst tilbys sikre syndere, eller hvis man taler til en stor forsamling på en slik måte at den typen syndere innbiller seg at evangeliets trøst er beregnet på dem. Evangeliet er slett ikke beregnet for sikre og trygge syndere. Vi kan selvsagt ikke forhindre at slike kommer til kirken og hører evangeliet, og det påligger jo predikanten å forkynne evangeliet i dets fulle sødme og herlighet. Imidlertid bør det presenteres på en slik måte at trygge og sikre syndere oppfatter at evangeliets trøst ikke er beregnet på dem.

Matt 7,6: Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler til svin. Hva menes med ”det hellige”? Ikke noe annet enn Kristi ord. Og hva menes med ”perler”? Det er trøsten i evangeliet, som forkynner nåde, rettferdiggjørelse og frelse. Om disse tingene skal vi ikke forkynne for hunder, d.v.s. for evangeliets fiender; heller ikke for svin, d.v.s. for slike som ønsker å bli værende i de skitne syndene sine, og som søker himmelen og gleden sin der.

Jesaja sier, i kap 26,10: Om den urettferdige får nåde, lærer han ikke rettferd. Han gjør urett i rettens land og ser ikke Herrens høyhet. Det er helt nytteløst å tilby de gudløse barmhjertighet. De mener enten at de ikke trenger den eller at de allerede eier nok av den. De ubetydelige syndene de gjør, har de allerede for lengst fått tilgivelse for, sier de. Til et menneske av denne sorten skal jeg slett ikke tilby barmhjertighet, d.v.s. forkynne evangeliet, – for han vil slett ikke ha noen nytte eller gagn av det. Et ondt menneske som vil fortsette i sine synder, ”ser ikke Herrens høyhet”. Han ser ikke den dyrebare skatten som tilbys ham. Han forstår ikke læren om frelse av nåde alene; enten forakter og avviser han den, eller misbruker den skammelig idet han tenker: ”Hvis det bare er tro som kreves til frelse, så er også mine synder tilgitt. Jeg kan fortsette å være slik jeg er og likevel arve evig liv. For også jeg tror jo på min herre, Jesus Kristus.”

Mønsteret for hvordan vi skal forkynne, finner vi for det første hos Herren Kristus selv. Når vi leser i evangeliene, finner vi at hver gang han sto overfor en selvsikker synder, – og slike var jo fariseerne på den tiden, – så hadde han ikke så mye som en dråpe trøst til dem, men kalte dem for slanger og ormeyngel og ropte et tifoldig ”ve dere” idet han avslørte det avskyelige hykleriet deres og fortalte dem at de var på vei til evig fordømmelse og fortapelse. Enda han visste at nettopp disse mennene ville korsfeste ham, sa han dem sannheten uten frykt. Dette er et poeng forkynnere skal merke seg. Selv om de vet på forhånd at de kommer til å dele Herren Jesu skjebne, må de forkynne loven i all dens alvor for sikre og likegyldige syndere, for hyklere og fiendtlige personer. Hver gang en forkynner står overfor denne slags mennesker, våger han ikke tale noe annet til dem enn loven.

Sant nok sier Herren også: ”Kom til meg, alle”, men han tilføyer straks ”som strever og bærer tunge byrder”. Slik gjør han trygge og sikre syndere oppmerksomme på at det ikke er dem han innbyr.

(Fortsettelse følger neste fredag – Tese 8 (del 2:2)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)