Guds nei og Guds ja
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium
av C.F.W. Walther
____________________________________________________________________
For det sjette blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.
___________________________________________________________________
Luther lærte at de som vil bli frelst, må eie en tro som virker spontan kjærlighet og gode gjerninger. Men det betyr ikke at troen frelser på grunn av denne kjærligheten, men at troen som er skapt av Den Hellige Ånd og som ikke kan annet enn å gjøre gode gjerninger, rettferdiggjør fordi den klynger seg til Kristi nådige løfter og setter sin lit til Ham. Den virker gode gjerninger fordi det er en ekte tro. Den troende behøver aldeles ikke påskyndes til å gjøre gode gjerninger, hans tro gjør det automatisk. Han er stadig opptatt med å gjøre gode gjerninger, ikke av pliktfølelse og som en gjengjeldelse for at han selv har fått tilgivelse, men kort og godt fordi han ikke kan la være. Det er umulig annet enn at ekte tro driver menneskehjertet til kjærlighetsgjerninger.
Gal 5,6: Når troen ikke virker kjærlighetsgjerninger, skyldes ikke det mangel på kjærlighet, men det faktum at den ikke er ekte, virkelig tro. Kjærligheten skal ikke adderes til troen, men vokse ut av den. Et fruktbart tre bærer ikke frukt fordi noen krever det, men fordi det er livskraftig og ikke vissent. Det beviser sin livskraft når det bærer frukt.
Apg 15,9: En som mener seg å ha en sterk og sann tro, og den vil han aldri oppgi, men som fremdeles har et urent hjerte, må få høre at han lever i stor villfarelse. Han tror slett ikke. Du kan gi din tilslutning til og holde alle de læresetninger som den evangelisk-lutherske kirke forkynner som sannhet, men forblir hjertet ditt i den gamle tilstanden med lyst til synden så du fortsetter å handle imot samvittighetens dom, er troen bare et falsum. Du eier ikke den troen som Den Hellige Ånd omtaler når Han i Skriften bruker ordet ”tro”, for den renser hjertet.
Joh 5,44: Jesus retter en alvorlig anklage mot alle som søker ære av mennesker, med disse ordene: ”Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» De har slett ingen tro. Det er nemlig en av troens frukter å gi all ære til Gud alene. Alle er vi av naturen hovmodige, stolte og æresyke, og bare Den Hellige Ånd makter å drive ut disse skadelige lastene. Vi blir likevel aldri helt kvitt dem. En rest blir tilbake. Men så snart en troende blir oppmerksom på dem, tar han avstand og fordømmer dem. Han føler seg ytterst skamfull og lei seg og ber Gud om å fjerne den avskyelige stoltheten og hovmodsånden. Vi legger merke til at Frelserens uttalelse er et retorisk spørsmål, som betyr: Dere kan ikke både tro og søke ære av mennesker samtidig. De to tingene utelukker hverandre. For troen bevirker ydmykhet i forholdet til Gud og nesten.
Jakob 2,1: Å foretrekke de rike og ansette fremfor de fattige på grunn av de førstes rikdom, er å gjøre forskjell på folk. Dette er noe som er utålelig for troen. Den troende betrakter ikke folk ut fra deres personlighet, men ut fra deres forhold til Gud. For ham er en fattig tigger som er blitt gjenløst med Guds Sønns dyrebare blod, like mye verd som en konge eller keiser. Slike mirakler virker troen i hjertene våre.
Mange har et altfor grunt syn på troen. De tror den er en blott og bar åndelig funksjon som for eksempel å holde visse bibelske utsagn for sanne. Samtidig mener de at troen godt kan eksistere sammen med de ovennevnte moralske syndene, noe som røper at man holder troen for et menneskeverk. Men sann tro er en skatt som bare Den Hellige Ånd kan virke, og som driver synder ut. Troen og den gode samvittigheten må være følgesvenner. Har en da ikke orden i sin samvittighet, røper det mangel på kristen tro. Om en slik sier apostelen at ”han har lidd skibbrudd i troen” (1 Tim 1,19).
Selv etter omvendelsen kan det være smått bevendt med sann gudsfrykt, og alle syndene våre er alvorlige, også de som kalles for svakhetssynder og som de rettferdiggjorte ikke klarer å kvitte seg med. Selv om de ikke kveler troen, er de ikke noe å spøke med.
Det andre leddet i den 10. tesen hevder at Guds ord, som er loven og evangeliet – ikke blir rett forkynt dersom predikanten fremstiller troen som om den rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel. Hjertets fornyelse med kjærlighet og gode gjerninger som frukt av troen, er ikke det elementet i troen som rettferdiggjør og frelser.
Rom 4,16: Når vi så sterkt hevder læren om rettferdiggjørelse ved tro, er det for å markere at alt skyldes Guds nåde alene. Hvis derfor troen skulle rettferdiggjøre på grunn av en eller annen kvalitet i oss, ville det være inkonsekvent å hevde rettferdiggjørelse av tro. Rettferdiggjørelsen skyldes altså Guds nåde og mottas av troen, men vel å merke ikke en tro av en spesiell god kvalitet. Troen i seg selv kommer her ikke i betraktning, bare det faktum at Jesus Kristus for lang tid siden led og døde og sonet all verdens synd og skyld. Han har gjort og lidd det som skulle gjøres og lides, og vi får ta imot Hans fortjeneste som vår egen. Vi skal ikke legge noe til det fullbrakte verket, bare klynge oss til Ham og ha trøst og glede av det Han gjorde for oss. Skulle det til rettferdiggjørelsen enda høre noe vi må gjøre, ville apostelen her ha trukket en feil konklusjon.
(Forts.)
Evan Luth 