Tese 6

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________

For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

__________________________________________________________________________________

Sammenblandingen av disse to lærene oppstår når deler av evangeliet blandes sammen med loven, og omvendt. La oss undersøke hva Skriften sier om disse tingene, og da først angående loven. Hvordan viser Bibelen oss at vi ikke må blande evangelisk innhold inn i loven? Gal 3,11-12: Et menneske blir rettferdig for Gud ved troen alene. Loven kan ikke gjøre noen rettferdig, for den har ikke ett ord å si om rettferdiggjørelse, nåde og frelsende tro. Den informasjonen finnes bare i evangeliet.

Rom 4,16: Når tro blir krevd av oss, er ikke grunnen den at også vi må gjøre i hvert fall litt, siden det ellers ikke ville vært noen forskjell mellom de som går fortapt og de som blir frelst. Nei, rettferdiggjørelsen er ved tro for at den skal være av nåde. Når jeg sier: «Et menneske blir rettferdig for Gud ved tro,» mener jeg det samme som: «Han blir rettferdiggjort helt gratis, av nåde, ved at Gud gir ham rettferdigheten som en gave.» Ingenting kreves av personen, han blir bare fortalt: «Rekk ut hånden din, og du har det.» Nettopp det er å tro – å rekke ut hånden sin. Tenk deg et menneske som aldri før har hørt et ord om troen. Når han så hører evangeliet, tar han imot det, setter sin lit til det, og finner stor glede og trøst i det. Nettopp den personen har da den rette og ekte troen, selv om han aldri har hørt et eneste ord om tro.

Ingen del av evangeliet må altså blandes sammen med loven. Og enhver som tolker og forkynner loven, forvansker og ødelegger den på skammelig vis dersom han blander nåden inn i den, nåden, kjærligheten, tålmodigheten hos Gud, som tilgir synd. En predikant må forkynne loven på en slik måte at det ikke fins noe som helst behagelig i den for fortapte og fordømte syndere. Enhver slik behagelig ingrediens importert inn i loven, er en gift, som nøytraliserer denne himmelske medisinen, og gjør at den ikke får noen effekt.

Matt 5,17-19: Når man forkynner loven, må man alltid ha klart for seg at den ikke gjør noen innrømmelser; lovens karakter er bare å stille krav. Den sier: «Det og det må du gjøre, og hvis du mislykkes, har du ingen tilgang til Guds velvillighet, vennlighet eller tålmodighet. Du må gå fortapt på grunn av det du har gjort feil.» Og for å gjøre dette poenget helt klart for oss, sier Herren: «Den som opphever (bryter) et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket.» Det betyr ikke at han skal få anvist den siste, laveste plassen i himmelen, men at han ikke hører til der i det hele tatt.

Gal 3,10: Hvis du vil lede mennesker til å gjøre gode gjerninger, og for å oppmuntre og trøste dem tilføyer en bemerkning som: «Du bør gjøre alt fullkomment, men heldigvis krever ikke Gud det umulige av oss. Gjør bare så godt du kan, i din svakhet – gjør et ærlig og helhjertet forsøk,» så er dette en villedende og helt forkastelig forkynnelse, en stygg forurensning av loven. Gud talte aldri slik på Sinai.

Rom 7,14: Når en pastor forkynner loven, må han for all del ha klart for seg at den er åndelig og virker på menneskets ånd, ikke på en eller annen kroppsdel. Alltid henvender den seg til det åndelige i mennesket, viljen, hjertet og følelsene. En rett forkynnelse av loven må oppfylle disse kravene: Det er ikke nok bare å tordne strengt imot ytre stygge laster som kan være i ferd med å utbre seg i menigheten. Selv om det gjentas til stadighet, vil det vise seg å være nytteløst. Folk vil kanskje slutte å gjøre de tingene det ble formant så sterkt imot, men i løpet av et par uker vil de ha falt tilbake til de gamle syndene. Du må naturligvis tale alvorlig imot overtredelser av Guds bud, men også si til folk: ”Selv om du slutter med banningen og svergingen din, osv, så vil ikke det gjøre deg til en kristen. Du kan likevel gå fortapt. Gud er opptatt av holdningen i hjertet ditt.”

Rom 3,20: ”Ved loven lærer vi synden å kjenne.” Gud sier ikke her at du skal forkynne loven for å lede folk til å bli gudfryktige mennesker. Den gjør ingen gudfryktig, for den som rammes av lovens kraft, begynner straks å fylles av ubehag og sinne mot Gud.

Det var ikke særlig behagelig eller trøsterikt, det som skjedde da Gud overgav loven til Moses og israelittene ved Sinaifjellet. Disse hendelsene gir oss en pekepinn om hvordan Gud vil vi skal forkynne loven. Vi kan ikke gjenskape lyn og torden slik det var der, men vi kan gjøre det på en åndelig måte, slik at det blir en nyttig og verdifull preken for tilhørerne. Når forkynneren holder fram for dem loven med dens fulle og strenge alvor, vil mange tenke med seg selv: «Hvis denne mannen har rett, er jeg fortapt.»

Noen vil kanskje si: «Dette er da vel ikke måten en evangelisk forkynner skal snakke på.» Men da tar de feil; han kan ikke være en evangelisk predikant om han ikke forkynner loven slik. Loven må komme før forkynnelsen av evangeliet, for ellers vil ikke evangeliet få noen virkning. Først kommer Moses, så Kristus, eller: først forløperen, døperen Johannes, og så Kristus. Til å begynne med vil folk utbryte: «Hvor forferdelig dette er!» Men så begynner predikanten, med skinnende øyne, å forkynne evangeliet, og tilhørerne blir trøstet, oppløftet og glade i hjertet. Nå forstår de meningen med det forkynneren sa først: Han ville de skulle se hvor alvorlig smittet av synd de var og hvor sårt de trengte evangeliet.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)