Tese 5

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

__________________________________________________________________________________
Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

__________________________________________________________________________________

Embed from Getty Images

 

I Trient-konsilets dekreter fastslår Den romersk-katolske kirke at evangeliet inneholder frelsens læresetninger. Imidlertid tilføyer de straks at evangeliet også foreskriver moral og gjerninger. Slik fortolker de meningen med Kristi ord da han sa: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” (Mark 16,15). De har tydeligvis ikke til hensikt å akseptere evangeliet i ordets sanne betydning. Slik de forstår det, er det i beste fall en lov, lik den Moses forkynte.

Dersom det var slik at Kristus kom til verden for å offentliggjøre nye lovbud for oss, skulle vi nesten ha lyst å si at han like gjerne kunne ha forblitt i himmelen. For Moses hadde allerede gitt oss en så grundig og fullkommen lov at vi ikke var i stand til å holde den. Så om Kristus hadde gitt oss enda flere lovbud, skulle det ha drevet oss til fortvilelse.

Selve uttrykket evangelium står i motsetning til et slikt syn. Vi vet at Kristus selv kalte budskapet sitt for et evangelium bl.a. i Markus 16,15: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!” Og for at tilhørerne skulle forstå hva han mente med ordet evangelium, fortsatte han med å si hva det mer konkret innebærer: ”Den som tror og blir døpt,” osv. Dersom Kristi lære var en ny lov, ville den ikke ha vært en glad, men en trist nyhet.

Går vi til Det gamle testamente, finner vi også der det som kjennetegner Kristi budskap. Vi leser i 1 Mos 3,15: ”Kvinnens ætt skal knuse ditt hode.” Messias, forsoneren, frelseren skulle ikke komme for å fortelle oss hva vi skulle gjøre, hvilke gjerninger vi skal oppfylle for å unnslippe mørkets, synden og dødens uhyggelige makt. Messias overlater ikke dette til oss å oppnå, nei, alt det skal han selv gjøre. At han skal ”knuse slangens hode” (1 Mos 3,15) betyr at han skal knuse djevelens makt og rike. Alt vi mennesker skal gjøre, er å vite at vi er blitt forløst, satt fri fra fengselet vårt, og vite at vi ikke skal gjøre annet enn å ta imot og tro på dette budskapet og glede oss over det av hele vårt hjerte. Hvis teksten hadde vært: ”Han skal frelse deg,” ville ikke det ha vært like trøstefullt; eller: ”Du må tro på ham,” så ville vi ikke visst helt hva vi skulle tro. Denne aller første evangelieforkynnelsen i 1 Mos 3,15 var en kilde som de gammeltestamentlig troende hentet trøst fra. Det var viktig for dem å vite: ”Det skal komme en som ikke bare skal fortelle oss hva vi må gjøre for å komme til himmelen. Nei, Messias skal selv gjøre alt for å føre oss dit.” Nå som djevelens herredømme er blitt ødelagt, kan ikke lenger noe som jeg må gjøre, komme i betraktning. Hvis djevelens herredømme er revet i stykker, betyr det at jeg er fri. Det fins ingenting annet for meg å gjøre enn bare å ta dette til meg og gripe om det. Det er det Skriften mener når den oppfordrer oss: ”Tro!” Det betyr at vi skal regne det som vårt eget, det som Kristus har vunnet for oss.

Jeremia 31,31-34: Gud skal opprette en ny pakt, men ikke en lovpakt som den han sluttet med Israel på Sinaifjellet. Messias skal ikke si: ”Dere mennesker må bli slik og slik, dere må leve på den og den måten, og gjøre de og de gjerningene.” Ingen slike bud eller krav vil bli innført av Messias. Han skriver loven sin direkte inn hjertene, slik at de troende som lever under ham er sin egen lov. De tvinges ikke av noen kraft utenfra, men er drevet innenfra. ”For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden” (v. 34), disse ordene uttrykker grunnen for den forutgående erklæringen. De uttrykker Kristi evangelium i et nøtteskall: Syndstilgivelse ved Guds frie nåde for Jesu Kristi skyld. Den som derfor tenker på Kristus som en ny lovgiver, en som har kommet til oss med nye lover og bud, annullerer hele kristendommen.

Kristendommen forkynner: ”Du er en fortapt og fordømt synder, ute av stand til å frelse deg selv. Men fortvil likevel ikke. Der fins en som har skaffet til veie frelse for deg. Kristus har åpnet portene til himmelen for deg og sier: ”Kom, for nå er alt ferdig. Kom til Lammets bryllupsfest.” Det er også derfor Kristus sier: ”Jeg er kommet for å helbrede syke, ikke de friske, for å oppsøke og frelse det som var tapt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.”

Hvor ofte ser vi ikke Jesus omringet av syndere, med fariseerne lurende i bakgrunnen. Synderne, de hungrende og tørstende, står omkring ham; han har vunnet hjertene deres. Selv om den guddommelige majestetens kraft går ut fra ham, er de ikke redde for å nærme seg; de har tillit til ham. Men fariseerne murrer og klager: ”Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Herren hører bemerkningen og bekrefter sannheten i den, selv om den fra deres side var ment som en anklage. Han fortsetter med det han holdt på med, som om han ville si: ”Ja, jeg vil ha syndere hos meg.” Og så forteller han lignelsen om den bortkomne sauen (Luk 15,4ff). Gjeteren løfter den hjelpeløse, skadede sauen opp på skulderen, og fylt av glede bærer han den tilbake til tryggheten. Herren forklarer handlemåten sin også med lignelsen om den mistede sølvmynten. Kvinnen leter over hele huset etter den forsvunne mynten, i alle skitne, støvete kriker og kroker. Og når hun finner den, kaller hun sammen venninnene sine og sier: ”Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.” Til slutt føyer Herren til den vakre lignelsen om den bortkomne sønnen, som om han vil si: ”Se, her har dere min lære. Jeg har kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt.”

På forskjellige steder i de romersk-katolske bekjennelsesskriftene hevdes det at Kristus forkynte mange bud som Moses ikke kjente til, for eksempel budene om å elske våre fiender, budet om ikke å ta hevn, om ikke å kreve tilbake det som er tatt fra oss, osv. Alt dette påstås å være ”nye bud”. Men dette er feil, for også Moses har sagt: ”Du skal elske din neste som deg selv!” (3 Mos 19,18). Kristus opphevde ikke disse budene av Moses, og heller ikke innførte han noen nye. Han bare åpnet opp for en forståelse av lovens åndelige mening. Han sier i Matt 15,17: ”Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” Det betyr at han ikke kom for å utstede nye lover, men for å oppfylle loven for oss, så vi skulle få del i hans fullkomne oppfyllelse.

(Fortsettelse følger neste fredag, den 10. februar)

______________________________________________________________________________________

Dette var femte kapitlet av et sammendrag, en forkortet versjon, av C.F.W. Walthers klassiske bok om lov og evangelium. For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)