En spesiell plass i den norsk-amerikanske litteraturen har boken Fra Pionértiden av Elisabeth Koren (1832–1918). Hun ble født og vokste opp i en overklassefamilie i Larvik, der hennes far var rektor og borgermester. Hun fikk dermed en ganske solid utdanning, som blant annet inkluderte opplæring i lesing og skriving på engelsk (men ikke muntlig engelsk) og selskapsdans.
I august 1853 giftet hun seg med den nyordinerte presten Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910), som hadde fått et kall til å tjene blant norske utvandrere i Iowa, USA. Fra Pionértiden består av hennes dagboknotater og brev fra perioden 1853-1855. Hun beskriver først den lange reisen over havet og videre til Midtvesten og prærien. De hadde blitt lovet en prestegård å bo i, men ved ankomsten – like før jul i 1853 – viste det seg at tomten ennå ikke var kjøpt. I tre måneder bodde de derfor hos ekteparet Erik og Helene Egge, som hadde to barn, i et ettroms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.
Boken gir et unikt innblikk i livet til en prestefamilie blant norske immigranter og deres daglige gjøremål. For Elisabeth var det en stor omveltning å leve under så enkle forhold langt hjemmefra, samtidig som hun måtte håndtere både praktiske og sosiale utfordringer. Dagboken vitner om hennes sterke tillit til Gud, ikke minst i tider med prøvelser, sykdom og savn. Hun fant trøst og styrke i bibellesning og bønn, i gudstjenesten, nattverden og i fellesskapet med de andre i menigheten.
Elisabeth fødte og oppdro åtte barn og var en viktig støttespiller for ektemannen i hans prestegjerning, i en spredt menighet med mange prekensteder. Ulrik Vilhelm Koren ble en sentral skikkelse blant de norske immigrantene og valgt til formann for kirkesamfunnet Den norske synode.
Utdrag fra Fra pionértiden (litt språklig modernisert) :
Fredag den 23. des.
Jeg ble vekket ved lukten av stekt flesk og kaffe i dag også, skyndte meg med min påkledning, fikk meg en bolle vann og gikk utenfor huset for å pusse mine tenner. Så satte jeg meg for å fortære mitt flesk, som forunderlig nok smaker meg like godt hver gang jeg spiser det, og det er morgen, middag og aften. Det har vært deilig vær idag, men det er kaldt. Nils og Knud har det travelt med å skaffe oss et annet losji, da det her er for trangt å være. Gid det snart ble bestemt noe, så Vilhelm kunne få ro til å studere! Om aftenen kom Knud og sa at det var bestemt at vi skulle bo hos Erik Egge, og at vi kunne flytte når vi ville. Vilhelm vil sitte oppe en stund av natten for å studere, men det ble så bitende kaldt at det ikke lot seg gjøre. Huttetu, hvor kaldt det var å legge seg den aftenen på det luftige loftet, der også Nils’s brorkone, Kari, og hennes tre barn ligger.
Juleaften 1853 Det var en underlig juleaften, denne, så forskjellig fra alle jeg hittil har opplevd. Her satt vi, Vilhelm og jeg, for første gang adskilt fra slektninger og venner, i en liten bondestue langt inne i Amerika. Til aftens har vi spist ribbestek og drukket kaffe. Vilhelm studerer på sin prediken til i morgen, vi venter hvert øyeblikk Erik tilbake fra Decorah, hvorfra han i tillegg til lys skal ha med seg den sengen vi skal ligge i. Da vi hadde spist middag i dag spente Nils sine stuter for sleden, vi sa farvel til våre vennlige verter, lovet å besøke dem, og satte oss på sleden.
Familien Egges lille tømmerhus, som i dag står ved Vesterheim Museum i Decorah, Iowa,
Vi ankom til sist Eriks hus og kom inn i en renslig stue, som konen i huset, Helene, nettopp hadde skurt. Huset var 14 x 16 fot, avdelt med calico-gardiner i to rom, hvorav det ene ga plass til to senger, som fylte den ene veggen av huset, og var skilt fra hverandre med en annen gardin. Nils satte vårt tøy opp på loftet og kjørte hjem igjen. Helene, som virker å være en snill, vennlig kone, hentet øl og fattigmannsbakkels til oss, før vi gikk opp på loftet ledsaget av Per og Kari, 3 og 4 år gamle. Jeg begriper ikke hvordan Vilhelm skal få ro til sin studering her, hvor det blir så trangt.
Hvilken motsetning i aften og for et år siden! Jeg er tilfreds og glad for å være kommet hit for høytiden; her er en slik glede over at presten er kommet – men det gjør meg ondt å tenke på far og de som jeg for første gang savner på denne helligaften. Vilhelm gikk en tur med meg. Aftenen er så deilig, det var så godt å komme litt ut. Nei, hvor deilig himmelen er, stjernene er mye klarere og større å se til her enn hjemme. Nå er Erik og Knud kommet tilbake belesset med alle slags saker. Her har det vært mye aktivitet med å få sengen i stand. Knud er nettopp gått, Erik og Helene er også gått til sengs, så her er det nå stille og rolig for Vilhelm som vel blir sittende lenge oppe ennå. Jeg er trett og vil gå til hvile.
Første juledags aften I dag har da Vilhelm holdt sin første preken for mange tilhørere. Gudstjenesten ble avholdt i den største stue man kunne finne, hos Thorgrim Busnæs. Jeg snakket med flere av folkene, da tjenesten var over, så vidt det lot seg gjøre; der var nemlig så trangt at man måtte stå stille på sin plass. Det morer og interesserer meg å se og snakke med alle disse forskjellige mennesker, våre norske bønder som jeg før har kjent så lite. Best liker jeg dem som kommer og tar meg i hånden og sier: «Nå får du være velkommen til Amerika, da!» Så følger gjerne en del spørsmål. «Hvor er du fra? Har du foreldre og søsken? Det var vel stor sorg da du skulle reise, kan jeg tenke?» Også iblant: «Det var da en gild brystnål du har der», og en nøye undersøkelse og beundring av hva jeg har på. Da vi kom hjem fant vi gjester, noen av Helenes familie, og middagsmaten ventende på oss. Det snedde og var stygt vær, så vi holdt oss i ro inne. I morgen tenker jeg å følge med 5 mil inn i landet, hvor gudstjenesten skal holdes. Nils skal skysse oss.
Andre juledag: Et par mil ovenfor Decorah ligger Ingebrets bolig, hvor gudstjenesten skulle holdes den dagen; den ligger i utkanten av en stor skog, hvor det skal vokse en mengde vill frukt, druer osv. Vi kom inn i en temmelig stor stue med et par senger ovenpå hverandre langs veggen; i den underste av disse lå mannen, som i lengre tid hadde vært sykelig. Værelsets øvrige møblement bestod av et stort broketmalt skap og et ditto av blackwalnut, som er så smukt til møbler, et bord, stoler, og den sedvanlige ovnen – midt på den ene veggen – en glugge i taket, hvorigjennom en stige fører opp til loftet, og var ellers fullt opp med uhøvlede planker lagt utover trekubber, hvorpå en del av menigheten allerede hadde tatt plass. Konen i huset, Ingrid, en pen, rask bondekone, som ennå hadde beholdt en del av sin nasjonaldrakt, hjalp meg av med tøyet, skaffet meg sitteplass, bød meg drikke, og viste sin vennlighet på mange måter. Da gudstjenesten var endt, skulle vi kjøre tilbake med Nils, men dette var ikke å tenke på; mor Ingrid ville ikke bare at vi skulle spise middag, men også bli der om natten, som vi jo ikke kunne. Så hun måtte la seg nøye med å ha oss til middag denne gang.
Det moret meg å være der og snakke med folkene; trohjertige, vakre folk var mange blant dem. En ung vakker kone fra Valdres vant særlig min gunst. Vilhelm pratet med mannfolkene i den nederste del av stuen, i den øverste holdt Ingrid til med sitt stell og hadde det så travelt at det ikke var måte på. Det er en rask, flink kjerring, og så pent som hun behandler alle ting, det var en fornøyelse å se. Først kom hun frem med hjemmelaget vin av ville druer og fattigmannsbakkels, og trakk den ene etter den andre bort til bordet og nødde dem til å spise og drikke. Endelig hadde hun fått sitt bord belesset med stekt flesk, ribbe, pølse, brød, smør, kaker og ypperlig kaffe. Til sist ble vi så mette og måtte tenke på å vende hjem igjen.
Det var behagelig å kjøre hjem, da det ikke lenger blåste. Anne og Knud underholdt med fæle slangehistorier og det gikk raskt av sted til vi kom til Thrond Lommen. Der måtte vi absolutt inn, da det er Knuds beste venn, som han sa, så det gikk ikke an at vi reiste forbi hans dør. Entréen til Thronds hus er ikke akkurat den behageligste, en måtte over en plass omtrent som en møkkdynge, hvor hester, stuter, kyr, svin, høns og alle slags firbente og tobente skapninger vandret i skjønn forening. Thronds bolig er en meget stor stue, som foruten ham og hans familie også huser en halv snes nykommere for i vinter. Hans gamle kone kom meg i møte med mange hjertelige og fromme ønsker om at vår ankomst hit måtte bli en velsignelse både for oss og andre. Da vi hadde smakt på hennes juleøl, måtte vi skynde oss å komme av sted, hvis vi ville nå hjem før mørket falt på, som vi likevel ikke gjorde…
Monika (ca 332-387 e. Kr.) var en kristen kvinne oppvokst i byen Tagaste på den nordafrikanske kyst, vår tids Algerie, den gang en del av romerriket. Som ung ble hun litt for glad i vin, utviklet avhengighet, men klarte å komme seg ut av det. Atten år gammel ble hun giftet bort til en mann ved navn Patricius, som ikke delte hennes kristne tro og viste seg å være ganske vanskelig å leve sammen med. Han tillot ikke at deres tre barn skulle bli døpt. Monika gjorde likevel sitt beste for å gjøre dem kjent med Bibelen og Frelseren og gi dem en kristen oppdragelse. Hun var tålmodig og kjærlig og ba stadig og inderlig til Gud for familien sin.
Augustin het eldstebarnet, han var en svært begavet og skoleflink gutt, foreldrene ble derfor ivrige etter at han måtte få seg en god utdannelse. Sytten år gammel reiste han til storbyen Kartago (i våre dagers Tunisia) for å studere retorikk (talekunst). Men der begynte han et utsvevende liv, ble far utenfor ekteskap, og sluttet seg til manikeismen, en religion som latterliggjorde Bibelen og kristendommen. Monika ble fortvilet over sønnen, og de to kranglet mye når han var hjemme.
På denne tiden ble Monika enke. Da var det en stor trøst at ektemannen før sin død var kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Dette hadde hun bedt så mye om.
En tid senere, i 383, reiste Augustin om lag tretti år gammel til Milano i Italia, der han ble ansatt som lærer i retorikk. Monika var bekymret for sønnen og bestemte seg for å reise og slå seg ned samme sted, slik at hun kunne fortsette å påvirke ham.
I Milano holdt den berømte biskop Ambrosius til (han huskes ikke minst for adventsalmen Folkefrelsar til oss kom). Monika var i kirken daglig, der hun ba til Gud for sønnen sin og lyttet til Ambrosius’ forkynnelse. Siden biskopen var viden kjent for sin veltalenhet, begynte også Augustin å komme for å lytte og lære talekunst. Den Hellige Ånd virket på hjertet hans så han ble han mer og mer grepet av selve budskapet, og etter tre år lot han seg døpe. Monika var svært lykkelig.
Året etter, på reise hjem til Nord-Afrika, ble hun syk og døde i Ostia ved Roma. Augustin var sammen med henne på dødsleiet. Han ble senere biskop i Hippo (i våre dagers Algerie) og en av den kristne kirkens aller betydeligste teologer. I en av sine mest kjente bøker, «Bekjennelser», forteller han med takknemlighet om sin mor som hadde grått og bedt så inderlig og utholdende til Gud om at han måtte bli omvendt.
Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).
Den lutherske kirke har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»1 Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.
Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Men tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva teksten egentlig handlet om.
I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.
Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet».Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.
De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).
Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»2 En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.
Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:
Vers 1:Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre! Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre! Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?
Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.
Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.
Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å få fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).
De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.
Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:
Vers 2:For deg kun nåden gjelde kan til synden å forlate. Min gjerning hjelper ei et grann og bøter ei min skade. For deg er ingen funnet ren; deg må vi frykte, hver og en, og hente trøst av nåden.
Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:
Vers 3:Til Gud jeg derfor holder meg i mine synders våde, mitt hjerte ene trøster seg til Jesu dyre nåde, som er meg i hans ord tilsagt, det står til evig tid ved makt, på nåden, Gud, jeg venter.
Vers 4:Og varer det til langt på kveld, ja, helt til nattens ende, skal aldri jeg allikevel fortvilet bort meg vende. Så gjør Guds sanne Israel når det får tukt av Herren selv: det venter på Guds time.
Vers 5:Om enn vår synd er tung og stor, langt større er Guds nåde. Den hjelp han gir oss i sitt ord, er uten mål og måte. Tross all den synd som her er til, han hyrden er som frelse vil og fri sitt folk av nøden.
«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.
Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.
Boktrykkere i aksjon. Trykk av Jost Amman, 1568
Den første salmeboken Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.
Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.
Salme nr 1 1 Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
2 I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
3 For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:
4 Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.
En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:
5 Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.
I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.
6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!»
I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»
8 For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.
9 Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
10 La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne! (Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).
Salme nr 2 – av Speratus Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.
Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.
Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss «kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:
Gud har i sin barmhärtighet oss människor benådat, från all vår orättfärdighet har Kristi blod oss renat. Vi själva kan ej rädda oss vår synd har så fördärvat oss att bara nåden frälser.
Guds lag som kräver helighet har vi ej kunnat hålla, för synden bär vi i vårt blod alltsedan Adams dagar. Så har Guds dom nu drabbat oss, att älska Gud och göra gott står ej i vår förmåga.
Men Gud har sänt sin egen Son som oss med Gud försonat. För Jesu skull han friar oss, han oss i domen skonar. Pris vare Gud som såg vår nöd och frälste oss från evig död, hans Son har skänkt oss livet.
Det Guds lag kräver gjorde han till fullo i vårt ställe. Oskyldig led han syndens straff och tog på sig Guds vrede. Nu får vi räknas som Guds barn, rättfärdiga och rena, för Kristi skull allena.
När vi nu litar på Guds Son och inser egen vanmakt, då vet vi var vår räddning finns och kraften till att lyda. I glädje vill vi älska Gud och villigt hålla lagens bud och tacksamt honom tjäna.
Så står alltsammans i Guds nåd att vi får himlen ärva. Han lovat har att hjälpa oss och nådigt oss bevara. Hos oss finns bara skröplighet, i Gud är all vår salighet. Ske honom pris och ära!
Liste over sangene i Achtliederbuch 1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther 2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus 3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus 4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus 5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther 6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther 7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther 8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas)
Erfurt, 1524 Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.
Walters salmebok Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.
Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»3
Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.
Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for noen vakre og vidunderlige følelser han hadde i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv følte seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.
Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.
Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).
1 I et brev til Ludwig Senfl, fra Coburg 1530, sitert av Heinz Schilling i Martin Luther: Rebell i en brytningstid, Oslo 2016, s 519.
2 Grøm, Ragnar, Guds rike vi beholder: salmedikteren Martin Luther 1483-1546, s 20
En virkelig perle finner vi mot slutten av Ordspråksboken: ”Ord av Agur, sønn av Jake. Til lærdom.” Hvem var Agur? Tidligere i boken er det mest kong Salomo som taler. Her møter vi plutselig en forfatter som ikke er nevnt noe annet sted i Bibelen. Men egentlig er ikke dette så spesielt; også profetene Habakkuk, Haggai og Obadja er personer vi vet svært lite om. Agur tilhørte kanskje samme ”yrkesgruppe” som noen vise menn vi hører om i 1 Kong 4,30f: ”Salomos visdom overgikk all visdom i Østen og Egypt. Han var visere enn … Etan av Esrah-ætten og Mahols sønner Heman, Kalkol og Darda.”
Agur og Jake er navn som fins i arabiske slektsregistre, men ikke i jødiske. En teori er at Agur var ismaelitt, en etterkommer av Ismael, og at han hadde konvertert til Israels tro på den levende Gud, likesom andre utlendinger vi kan lese om (Jos 6,25; Rut 1,16; Jes 14,1; 56,3).
Flere steder minner Agurs visdomsord mye om vers fra Mosebøkene, Job og Salmene. Den samme Hellige Ånd som inspirerte disse, står bak denne mannens budskap.
«Til lærdom» (v 1), på hebraisk massa, er et ord som en rekke steder i GT brukes om et inspirert profetbudskap. I Jes 13,1 er ordet oversatt med ”budskap”: ”Et budskap (massa) om Babel som Jesaja, sønn av Amos, fikk se.”
Fortsettelsen av Agurs innledende vers er litt utfordrende for bibeloversettere. Norsk Bibel 88/07, Svenska Folkbibeln 2015 og andre versjoner har: «Slik talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal.» Itiel og Ukkal kan være personnavn. Kanskje var dette to av Agurs elever i visdomslære? (En ved navn Itiel er for øvrig nevnt i Nehemja 11,7). Men de to hebraiske ordene eller navnene i teksten kan også tolkes og oversettes ut fra den betydning som ligger i ordene, slik det gjøres i for eksempel den amerikanske EHV og norske Bibel 2011: ”Slik lyder mannens ord: Gud, jeg er trett, Gud, jeg er trett, jeg greier ikke mer”.
Agur fortsetter så på bemerkelsesverdig vis:
2Jeg er dummere enn andre menn, jeg har ikke forstand som et menneske. 3 Jeg har ikke lært visdom så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.
4 Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? Hvem samlet vinden i sin hule hånd? Hvem lukket vannet inne i kappen sin? Hvem fastsatte alle jordens grenser? Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det?
5 Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham. 6 Legg ikke noe til hans ord, ellers går han i rette med deg og du blir stående som løgner.
7 To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke så lenge jeg lever: 8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg! Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger.
9 Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn.
Det høres umiddelbart ganske merkelig ut når Agur begynner med å si: ”Jeg er dummere enn andre menn, jeg har ikke forstand som et menneske. Jeg har ikke lært visdom så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.” Hva mener han? Er ikke dette Ordspråksboken, som tilhører Bibelens visdomslitteratur? Er ikke Agur en vismann? Jo, men en svært ydmyk sådan.
Mange andre virker som om de vet nesten alt, eller tror at de gjør det. Men det har gått opp for Agur hvor begrenset han er, hvor lite han med sin fornuft er i stand til å fatte av Gud og hans veldige skaperverk og visdom. Gud er så stor, og han selv er så bitteliten. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker (Jes 55,9), sier Herren. Agur innser at han er helt udugelig når det gjelder å skaffe seg sann visdom. Kanskje han fra ungdommen av, i sitt hjemland, hadde prøvd på det. Men alt strevet hadde vært forgjeves.
For uten Gud og opplysning fra Sannhetens Ånd famler vi alle i blinde og forstår svært lite. De helliges (alternativ oversettelse: Den Helliges) kunnskap og visdom kan vi ikke gripe på egen hånd (v 3). Agur tenker helt motsatt av europeiske filosofer fra ”opplysningstiden” på 16- og 1700-tallet, som mente at ”den rene menneskelige fornuft” (pure Reason) var i stand til å finne sannheten om alt. Agur forstår at Gud må åpenbare sannheten og visdommen for oss, i sitt Ord. I hans lys ser vi lys (Sal 36,10). Som også Salomo skrev i Ordsp 2,6: ”For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.” Denne erkjennelsen står sentralt i den bibelske visdomslitteraturen. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! … Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vend deg bort fra det onde!” (Ordsp 3,5.7).
Apostelen Paulus er inne på det samme i 1 Kor 2,14: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det….” Agur hadde vært der. ”Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!” skriver Jesaja (Jes 5,21).
Men Agur er ikke lenger der. Han har erkjent hvor hjelpeløs han er og har kapitulert når det gjelder å tenke seg fram til sann visdom. Nå er han svært ydmyk og realistisk med hensyn til sin egen kapasitet. Noe har hendt. Den levende Gud, Israels Gud, har selv i sitt hellige ord åpenbart sin visdom og sannhet for Agur, som vi ser bare et par vers lenger nede. Og i sentrum for denne Guds åpenbaring i Skriften står Messias, Sønnen. Han er med også her i Agurs budskap videre:
Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? Hvem samlet vinden i sin hule hånd? Hvem lukket vannet inne i kappen sin? Hvem fastsatte alle jordens grenser? Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det?
Gud og hans sønn Agurs gjentatte ”hvem”- spørsmål minner mye om Jobs bok (f.eks Job 38,5ff). Svaret på spørsmålene er: Dette kan jo ingen andre enn Gud! Hans veldige makt og skaperverk er for Agur noe overveldende, mystisk og ærefryktinngytende. som det var for Job, og også for David i den åttende salmen: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Sal 8,4-5), en profeti om Messias, Menneskesønnen (jf. Hebr 2,6-9). Agur får være med å vitne om den samme.
Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? er altså et av spørsmålene. Vi kan da tenke på hva Jesus sa til Nikodemus: ”Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen” (Joh 3,13). Hva heter han? spør Agur, hva heter han som samlet vinden i sin hule hånd? Moses hadde fått vite det den gangen ”HERRENS Utsendte” åpenbarte seg i den brennende busken, at Guds navn er Jeg Er(2 Mos 3,14-15). Jesus sa om seg selv: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var” (Joh 8,58), noe som var sjokkerende for tilhørerne hans. «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,2). «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Vi husker også hvordan Jesu disipler ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,41).
Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det? fortsetter Agur. De tre siste ordene kan også oversettes ”Du vet jo!” (SFB15) eller som i Evangelical Heritage Version (EHV): ”Tell me if you know!”
Innenfor jødedommen vil man besvare spørsmålet «Hva heter Guds sønn?» med Israel, fordi det jo står: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4,22). Rashi, en kjent rabbiner fra middelalderens Frankrike, tenkte på Moses, at det var han som steg opp til himmelen, og på Moses’ rolle da vannet og bølgene «tårnet seg opp og sto som en voll» (2 Mos 15,8) da Israel gikk rett gjennom Rødehavet. Men, det var jo ikke egentlig Moses selv som hadde makten til å få dette til å skje. Den som har makt over vinden og vannet og som fastsetter jordens grenser, er Herren, Skaperen. Moses og Israels folk var ikke til stede da Gud skapte verden, men det var derimot den evige Sønnen (Jf. Ordsp 8,27ff). «Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen … Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne»» (1 Mos 1,7ff).
Guds sønn Israel skulle være et forbilde som pekte fram imot Guds sanne Sønn, Jesus Kristus. Det samme skulle Moses være. I Det nye testamente ser vi at Jesus som nyfødt ble truet av en grusom tyrann, slik også Moses ble som spedbarn. Og Gud sa: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15; Hos 11,1). Guds folk Israel var ikke lydige mot Herren, men Jesus var fullkomment lydig som alles stedfortreder. Og han er den store profeten, som frigjør oss fra det åndelige Egypt og gjennom sin undervisning og sin Ånd leder oss inn i hele sannheten (Joh 16,13). Moses sa til Israel i sin avskjedstale: «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15).
Han er «Guds visdom» (1 Kor 1,24). Sann visdom fås gjennom kunnskap om Sønnen, Frelseren. Alle visdommens og kunnskapens skatter fins i ham (Kol 2,3). Hva heter han? Allerede i den gamle pakts tid ble det åpenbart at hans navn er Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste – og Immanuel som betyr «Gud med oss» (Jes 7,14; 9,6). Jomfru Maria fikk senere beskjed: Barnet som blir født [skal] være hellig og kalles Guds Sønn, og Du skal gi ham navnet Jesus (Luk 1,31.35). Gjeterne på Betlehems marker fikk vite: Han er Messias, Herren (Luk 2,11).
Guds ord er rent (v. 5f) Den levende Gud har blitt en tilflukt for Agur. Hvor da? Han løper ikke inn i skogen eller opp på et fjell for å finne Gud der, men går til Guds hellige undervisning, hans ord, åpenbart og nedskrevet i profetbøker, salmer og visdomsbøker:
Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham (v 5), sier Agur. Nesten nøyaktig det samme hadde Ånden sagt gjennom David: «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham» (Sal 18,31). Den lovede Messias var Agurs og Davids rettferdighet, frelse og trygghet. «Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset» (Sal 12,7). «Ditt ord er prøvet med ild” (Sal 119,140). Vismannen Agur og Herrens salmister er på akkurat samme bølgelengde, under Guds inspirasjon.
Der i Guds ufeilbare, sanne og pålitelige ord, den hellige Skrift, har vi vår beskyttelse og et skjold mot åndelige fiender. Evangeliet er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Det har makt til å skape tro og bevare oss i troen. Peter skriver: «I Guds kraft blir [dere] bevart ved tro» (1 Pet 1,5). «Med troens skjold kan dere slukke alle den ondes brennende piler,» skriver Paulus (Ef 6,16).
Legg ikke noe til hans ord, ellers går han i rette med deg og du blir stående som løgner, fortsetter Agur i vers 6. Jesu bror Judas skriver om viktigheten av å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud v 3). Kjempe for at Guds rene ord ikke må bli utblandet og forfalsket for oss, forurenset av mennesketanker og slagg. Agurs formaning her er som et ekko av Moses ord, ”Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, men holde budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere” (5 Mos 4,2. Jf. 12,32). Det samme leser vi til slutt i Johannes’ Åpenbaring i NT; sterke advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra ordene i denne boken (Åp 22,18-19).
En bønn Agur ber derfor Gud om å holde falskhet og løgn langt borte fra meg (v. 8), så lenge jeg lever (v. 7). Det er så lett å bli fanget av visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden (Kol 2,8). Dette kan hende også med en troende som i mange år har vandret på Guds gode og sanne veier. Plutselig kan man bli lurt og ført på villspor. Vi trenger som Agur å be hele livet om beskyttelse mot falskhet og løgn, mot djevelen, verden og vårt eget syndige kjød som vil bedra oss. «Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!» (Sal 86,11). «La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser!» (Sal 25,5).
I vers 8-9 viser Agur at han ikke har noen illusjoner om egen standhaftighet og trofasthet. Menneskets hjerte er bedragersk og ikke til å stole på. Han vet hva som kan skje om han ikke spiser Herrens ord, den maten jeg trenger (v. 8): [Jeg] kunne bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn (v 9).
Dette er en nødvendig påminnelse til troende også i dag, med så mye materialisme i våre rike land. Det er en fare for at man kan bli overmodig og «sette sitt håp til den usikre rikdommen», som apostelen Paulus skriver til Timoteus (1 Tim 6,17). Pengebegjær fører mennesker bort fra troen. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse» (1 Tim 6,9). «Men gudsfrykt med tilfredshet er en stor vinning» (1 Tim 6,6, SFB15). Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger, ber Agur (v. 8). Det er nok for ham.
Agurs ydmyke og herlige bekjennelse og bønn føles veldig aktuelle. Nå i vår sekulære og humanistiske tid er det oftest mennesket som står i sentrum, i stedet for Gud, og mange er overdrevent imponert over det menneskelige intellekt og hva mennesker kan skape og prestere, hvor gode vi har potensiale til å bli. Stoltheten og materialismen står sterkt. Men så skjer plutselig katastrofer, verden virker kaotisk, og vi aner hvor hjelpeløse vi er midt i stormen. Agur lærer oss det rette perspektivet, hvor fullstendig avhengige vi er av Gud, vår skaper og frelser. I sitt rene og ufeilbare ord åpenbarer Han den sanne visdommen for oss, som gjør oss vise slik at vi blir frelst, ved troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Må vi ikke glemme hvem som fastsatte alle jordens grenser og hvem som er hans sønn.
Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.
Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.
På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.
Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.
Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.
Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.
Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»
11. juni er minnedag for BARNABAS, en betydningsfull leder i kirkens første tid.
I Apg 14,14 kalles Barnabas for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).
Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).
Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).
Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem. Men Barnabas og Paulus avviste denne tilbedelsen: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud» (Apg 14,8-18). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.
Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13). Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.
Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift kjent som «Barnabas’ brev» er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. «Barnabas’ reiser» er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt «Barnabas’ evangelium» dateres så sent som ca 1300-tallet (dvs. lenge etter at vår Barnabas levde) og den er dessuten påvirket av Koranen.
Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. 11. juni er datoen da han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.
(Illustr.: Maleri av Juan Martin Cabezalero. Public Domain)
Preken i begravelsen til Ragnhild Hjelmaas. Hun var medlem i Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes (LBK) siden grunnleggelsen og tjente i mange år som forsamlingens organist. Lørdag 30. desember 2023 sovnet hun stille inn i Herren, og 5. januar 2024 ble hun gravlagt ved Olavskyrkja på Avaldsnes.
Kjære alle nære venner, familie og slektninger av Ragnhild. Vi føler med dere i sorgen. Hun etterlater seg et tomrom og kommer til å bli sårt savnet. 93 år er en høy alder, og ingen hadde vel forventet at hun bare skulle fortsette å bli eldre; en dag måtte jo livet hennes her på jorden ta slutt. Men det gjør naturligvis likevel vondt å bli adskilt fra et menneske vi er veldig glade i. Samtidig, når en person har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Ragnhild har gjort, da kan vi ha en herlig trøst, i hvert fall hvis vi har den samme troen og samme synet på liv og død som henne. Da behøver vi ikke å sørge uten håp (1 Tess 4,13).
Vi leser i 1. Korinterbrev 15,54-57: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
Ragnhild var nok en av de mest trofaste gudstjenestegjengerne her i landet. Hun var nesten alltid til stede, søndag etter søndag, året rundt. Det er riktig at som organist var hun jo forpliktet til å være der; men også de årene da hun ikke var organist møtte hun så godt som alltid opp i kirken. Og etter gudstjenestens slutt hadde hun ofte et vennlig og oppmuntrende ord til oss andre, gjerne med et ørlite skøyeraktig glimt i øyet, hvis det passet seg slik.
«Seier’n er vår!» sa hun til meg en gang. Jeg mener det må ha vært i påsken – og at jeg i prekenen den dagen hadde sitert de ordene fra apostelen Paulus som vi nettopp hørte, om at «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» osv. «Seier’n er vår,» sa Ragnhild, med klare assosiasjoner til en kjent fotballsupportersang.
Døden er en fiende. Bibelen kaller døden for «den siste fienden» (1 Kor 15,26). Men denne fienden er blitt beseiret, av Jesus. Vi får seier over døden ved vår Herre Jesus Kristus, står det i teksten. Og «Død, hvor er din brodd?» var et av spørsmålene som ble stilt. En brodd er jo noe skarpt og spisst. Vi kan tenke på stikkbrodden til en veps, bie eller humle, eller kanskje en skorpion. Disse små krypene og insektene kan jo stikke oss med en brodd de har på kroppen sin, og et slikt stikk gjør vondt, på grunn av en gift vi får i oss.
En kort fortelling som kan være til hjelp: En mann og ei lita jente sitter i en bil. La oss si at jenta heter Ragnhild. Plutselig er det kommet inn en litt hissig bie, den flyr og surrer rundt der inne. Jenta blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at det kommer til å gjøre veldig vondt hvis bien stikker henne. Hva gjør faren? Han reagerer raskt. Med den ene hånden klarer han å fange bien; han holder den der inni hånden sin. Etter noen sekunder slipper han bien løs igjen, og da fortsetter den å surre rundt i bilen. «Pappa! Hjelp!» roper jenta på ny. Men nå sier faren: «Ikke vær redd, lille venn. For bien har stukket meg nå – se her i hånden mi, her står brodden! Nå kan ikke bien stikke deg, når den har mistet brodden sin.» «Men… får ikke du vondt nå da? spør hun. «Jo, sikkert, men jeg ville uansett gjøre det fordi jeg er så glad i deg,» svarer han.
Mannen i denne fortellingen er et bilde på Jesus, og jenta kan vi si er Ragnhild; men vi kan også tenke at jenta er oss, deg og meg.
Teksten vår nevner «dødens brodd», og hva er dette? «Dødens brodd er synden». Det er all synden som gir døden sitt farlige stikk. Og synden er alt det gale, egoistiske og vonde vi mennesker har tenkt, sagt og gjort, alt som er imot Guds vilje, imot Guds bud, Guds lov. Syndene våre er lovbrudd, og lovbrudd må jo straffes. Men hvis Jesus har tatt all synden vår på seg, altså hvis han har tatt skylden for alt det gale vi har gjort, da har jo han tatt imot dødens brodd for oss, siden «dødens brodd er synden». Og Bibelen forteller oss at det var akkurat dette Jesus gjorde. Han ble dømt til døden, ikke på grunn av noe galt han selv hadde gjort; nei, den egentlige grunnen var alt det som alle vi andre har gjort.
Forferdelig og ubeskrivelig vondt hadde Jesus da han led på korset, men han var villig til å gjøre dette fordi han er så glad i oss.. Og han døde virkelig. Hjertet sluttet å slå. Han sluttet å puste. Og han ble begravd samme kveld. Han hadde da gjort soning for syndene våre, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens, sier Bibelen (1 Joh 2,2). Og etterpå viste han sin seier over døden ved å gå levende ut av graven to dager senere, på den tredje dagen. Han hadde tatt imot dødens brodd, som er synden, og han hadde vunnet seier over døden, for oss.
«Seier’n er vår,» som Ragnhild sa, fordi Jesus har delt den seieren sin med oss: den er en gave fra Gud til oss, som vi bare får ta imot helt gratis, ved tro, dvs. ved bare å stole på Jesus og det han har gjort for oss. Vi sang om dette i en salme tidligere, en Ragnhild var glad i: «Takk at du tok mine byrder!» og «Takk at du bar mine synder.» Og helt til slutt i sangen: «Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» Dette var gaven som Ragnhild hadde fått, helt ufortjent – evig liv. Fordi Jesus har tatt imot dødens brodd, var døden noe hun egentlig ikke trengte å være redd for. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Det ligger en livløs kropp der i kisten. Men Ragnhild lever likevel. Sjelen hennes er ikke her, den er hos Gud nå, i himmelen. Og der har hun det godt, ja bedre enn noen gang før. Det som har vært trist, vondt og plagsomt er borte og glemt. Alle tårer er tørket av.
Som nevnt hadde Ragnhild noen fine replikker av og til, litegrann skøyeraktige. En gang hun hadde vært syk, spurte jeg: «Hvordan går det med deg?» «Det går rette veien,» svarte hun med glimt i øyet. Og jeg forsto at hun ikke mente akkurat det samme som vi vanligvis mener når vi sier «det går rette veien», nemlig at vi er på bedrings vei og forhåpentligvis snart blir helt friske igjen. Nei, jeg skjønte at Ragnhild tenkte på at hun, en gammel dame som følte hun ble skrøpeligere for hvert år, gradvis rykket nærmere det herlige målet for livsveien hennes – det evige livet hos Gud. Hun så fram til dette, og derfor gikk det «rette veien».
Men hvordan kunne hun være så sikker på det? Mente hun kanskje at hun var et så snilt og godt og fromt og moralsk menneske, at alt var så bra med henne, og at derfor hadde hun fortjent å få komme til himmelen? Nei. I den første salmen vi sang i dag finner vi svaret på hvordan hun tenkte: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu.» Altså ikke i seg selv, men i Jesus, verdens frelser hadde hun dette som hun stolte på og bygde på. Jesus hadde sagt til henne, i evangeliet, i Bibelen: «Vær frimodig, Ragnhild, min datter, syndene dine er tilgitt.» Så hun stolte på at hun var ren og skyldfri på grunn av Jesus og det han hadde gjort for henne, med sitt liv og sin korsdød. Bare derfor var hun «himmelen verdig», «alt nu», allerede nå. For Jesu skyld, og ikke på grunn av noe hun selv hadde prestert. Nei, av bare nåde, en helt ufortjent gave. Derfor ventet det henne en seierskrans der framme ved enden av livsveien. Derfor kunne hun tenke og si at «det går rette veien» og at «seieren er vår».
Det samme kan vi andre få lov å stole på og si med Paulus og med Ragnhild: «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
Seieren over døden som Jesus har vunnet, den seieren gjelder for både kropp og sjel, hele mennesket, hele Ragnhild, og hele oss. Gud har lovt at kroppen ikke skal bli værende i graven for alltid, skilt fra sjelen. Nei, kroppen skal få livet tilbake! Akkurat som da Jesus gikk levende ut av sin grav.
Dette her er nokså ufattelig, men det kommer altså ifølge Guds ord en dag, oppstandelsens dag, da kroppen til Ragnhild skal få liv igjen. Og sjelen hennes skal bli gjenforent med kroppen, en forvandlet, herliggjort og udødelig kropp som skal leve for evig med frelseren Jesus sammen med alle andre som har trodd på ham. Gud har lovt å skape «en ny himmel og ny jord, der rettferdighet bor», uten sykdom og lidelse, uten synden, vondskapen, djevelen og døden. Det går rette veien! Vi kan se lyst på framtiden. Vi har seieren inne, seieren er vår! Døden har tapt, ja den er «oppslukt», leste vi. For Jesus har vunnet seieren for oss. Gud være takk og lov. Amen.
«Den dagen Kristus sto opp fra de døde er den største gledesdagen siden skapelsen av verden», sa C.F.W. Walther i innledningen til en påskepreken med temaet Kristi oppstandelse – Verdens avløsning. (Avløsning, det vil si frikjennelse, tilsigelse av syndsforlatelse.)
Betydningen av oppstandelsen henger intimt sammen med betydningen av Jesu lidelse og død. Han led og døde på grunn av synden, ikke sine egne synder (han hadde ingen), men hele menneskehetens synder. De som rent praktisk påførte Jesus lidelsen og døden var urettferdige romerske og jødiske ledere og soldater. Men det hele var planlagt av Gud, for å gi verden frelse. Guds Sønn var blitt et menneske og tillot at hele verdens synd og skyld ble tilregnet ham personlig. Han ble frivillig garantist, kausjonist og stedfortreder overfor Faderen – for milliarder av syndere som sto i enorm gjeld til Gud. Sønnen skulle betale og gjøre opp for alle. Dypest sett var det derfor ikke Kaifas og Pilatus, men Gud Faderen som ga Jesus dødsdommen. Jesus tok på seg alles straff. Med sin lidelse og død sonte han for hele menneskeslekten.
Når dette er betydningen av Jesu lidelse og død, hva blir da meningen med oppstandelsen? Bibelen sier at han ble tatt bort etter fengsel og dom (Jes 53,8), og slik Gud på forhånd hadde planlagt befridd, «løst fra dødens rier» og reist opp (Apg 2,23-24). Siden det jo var Faderen, Dommeren selv, han som hadde dømt Jesus til døden, som nå reiste ham opp igjen, hva må da meningen med hans oppstandelse være?
Den betyr, at gjelden var betalt til siste øre, at betalingen var godkjent og saken gjort opp og avsluttet. Oppstandelsen var Gud Faderens vitnesbyrd overfor himmel og jord, engler og mennesker, om at Guds rettferdighets mange krav nå var blitt fullstendig oppfylt av Jesus. Straffen som Gud hadde utmålt for alle menneskers synder, var blitt fullt og helt sonet og fjernet av Kristus. Han var nå ikke lenger dødens fange, men fri og for alltid erklært løst fra all gjeld og straff som han hadde tatt på seg.
Siden det var for hele menneskeheten Jesus som stedfortreder led og døde og betalte, hvem var det da som ble frikjent og avløst i og gjennom Jesus da den evige Dommeren satte ham fri? Det var: hele menneskeheten! For en underfull og trøsterik sannhet.
Akkurat som da unge David vendte tilbake som seierherre etter duellen med kjempen Goliat; da var det hele israelsfolket som hadde seiret, siden David jo hadde kjempet for hele Israel og vunnet seier som deres representant (1. Samuelsbok, kap 17). Slik vant også hele menneskeslekten da Jesus seiret over synden, døden og helvete. Oppstandelsen var kvitteringen fra Gud som befridde og løste hele menneskeheten fra deres syndegjeld.
Vi leser i 2 Kor 5,14: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og i Rom 5,18: Altså: likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Vi ser at på samme måte som dommen over Jesus var fordømmelsen av alle mennesker, og Jesu fangenskap og død var alle menneskers fangenskap og død, og Jesu betaling var alle menneskers betaling, slik er også Jesu liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning alle menneskers liv, frifinnelse, rettferdiggjørelse og avløsning!
Menneskesønnen var kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for den store mengden, alle (Mark 10,45;1 Tim 2,6). Det at han som sann Gud og sant menneske i én person betalte med sitt uendelig dyrebare blod, veide særdeles tungt i vektskålen som betaling for oss alle. Og oppstandelsen var kvitteringen.
Det er Kristi oppstandelse fra de døde som gjør evangeliet til et sant gledesbudskap, og som gjør at dåpen og nattverden er ekte nådemidler, som virkelig tilbyr og overrekker frelsen. Det er Guds avløsning av hele verden som gjør at syndsforlatelsen som forkynnes til oss i kirken er en ekte avløsning.
Noen påstår at hvis denne læren virkelig var sann, at Gud allerede har frikjent og avløst hele verden i og med Jesu oppstandelse fra de døde, så måtte jo det bety at hele verden allerede eier syndenes tilgivelse og dermed også er frelst. Men nei, slik er det ikke. For alltid når det fins en gave, er det to parter inne i bildet: giveren og mottakeren. Hva gagner det en fattig mann hvis han avviser en gave fra en rik? Den fattige får ingen nytte av gaven hvis den ikke tas imot. Slik er det også med frelsen. Den er en gave vi tar imot ved troen, når vi bare stoler på det glade budskapet Gud forkynner oss. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Gud krever ingen prestasjoner av oss før vi kan få denne gaven. Men gaven må jo tas imot.
Luther skrev: «En konge gir deg et slott. Hvis du ikke tar imot det, er det ikke kongens feil, han har ikke løyet. Men du har bedratt deg selv, og det er din feil. For det er sant og visst at kongen ga det» («Om nøklene», 1520). Vantro forandrer altså ikke på det faktum at kongen, Gud, ga denne gaven til hele verden. Men hvis folk fortsetter i vantro, avvises gaven og den blir ikke til noen nytte og velsignelse. De kan gå glipp av avløsningen og tilgivelsen for evig.
Dersom kvinnene ved graven på påskemorgen, som så at steinen var rullet til side og graven var tom, ikke trodde på engelens budskap om at Jesus var oppstått, så hadde de ikke fått noen glede av det. Og hvis Peter og Tomas og de andre disiplene fortsatte å nekte å tro at det var sant, hadde det ikke blitt til noen nytte, frimodighet og evig salighet.
Hver og en av oss må derfor lære å si fra hjertet: Også jeg er frikjent, «hele verden» inkluderer jo meg. Gud har også erklært meg fri fra all skyld. Syndstilgivelsens gave er min.
Du som lever nå i det Herrens år 2024 har vel mye i livet ditt som ikke holder mål for Gud. Vi er alle skrøpelige syndere og ligner en del på Peter og de andre disiplene som var feige og redde og sviktet da det gjaldt. Men sett bare din lit til dette at den avløsningen Gud for snart 2000 år siden erklærte til hele verden inkludert deg, fortsatt er like gyldig og virksom. For Gud er trofast og den samme i dag som i går. Hans ord og løfter står fast, gaven hans gjelder fremdeles. I dag er nådens tid. Dette er dagen som Herren har gjort. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde forkynnes for oss i dag. Gled deg over denne kvitteringen fra Gud og stol på den. Den er en garanti som du kan både leve og dø på. Du er frikjent! Gud være takk og lov. I Jesu navn, amen.
Etter en påskepreken av C.F.W. Walther (1811-1887) publisert i «The Word of His Grace» (Mankato, 1978).
Konserten. Maleri av Titian ca 1511-1512. Wikimedia Commons.
1524 ble det store salmeåret. Martin Luther arbeidet intenst med å få fram nye salmer på morsmålet og få dem utgitt i salmebøker. Den viktigste medarbeideren hans her var musikeren Johann Walter.
Walter var født i 1496 i byen Kahla ved Jena i Thüringen, der foreldrene hans drev en mølle. Etter studier ved universitetet i Leipzig, ble han i 1521 ansatt som komponist og bass-sanger ved hoffet til kurfyst Fredrik den vise i Torgau. Walter var til hjelp for Luther da han i 1523 jobbet med å reformere gudstjenesteliturgien i Wittenberg. De to samarbeidet også om å komponere melodien til en av Luthers første salmer: Av dypest nød jeg rope må. Luther ønsket å involvere menigheten mer aktivt i gudstjenesten, og trodde også at nye evangeliske salmetekster på morsmålet sunget til enkle og fine melodier kunne være effektivt for å nå ut til flere med reformasjonens budskap.
Luthers første salmebok var bare et tynt hefte inneholdende åtte salmer. Denne såkalte Achtliederbuch ble trykt i Nürnberg tidlig på nyåret 1524 og distribuert vidt og bredt. På grunn av stor etterspørsel ble det noen måneder senere utgitt en litt fyldigere samling, den såkalte Erfurter Enchiridion, trykt i Erfurt og med 26 salmer.
Imens var Johann Walter i arbeid med det som skulle bli den tredje og mest berømte salmeboken fra det året. Ved pinsetider utga han sammen med Luther i Wittenberg «En åndelig sangbok» (Geystliche Gesangk Buchleyn), med 32 salmer, hvorav 24 var diktet eller oversatt av Luther. «Gladelig vil vi halleluja kvede» av Johannes Agricola og «Guds Son i krubba funnen» av Elisabeth Cruciger var blant de andre bidragene. Boken er også kjent som Walters sangbok og Den Wittenbergske korsangbok, fordi Walter hadde forsynt melodiene med flerstemte korarrangement. Den ble en urkilde til all kormusikken som senere skulle lyde i den lutherske kirke. Blant flere nye melodier Walter og Luther hadde samarbeidet om var tonen til påskesalmen «Se, Krist som lå i dødens bånd», bygd på en gammel middelaldermelodi.
Luther skrev i forordet til sangboken: «At det å synge åndelige sanger er godt for oss og til Guds behag, synes jeg ingen kristen kan skjule, (…) Følgelig har jeg, samt noen andre, til en god begynnelse og grunn til andre til å gjøre det bedre, satt sammen noen åndelige sanger, for slik å drive til det hellige evangelium, som ved Guds nåde er utgått på ny. (…) Og er dertil satt i fire stemmer, for ingen annen årsak enn at jeg ønsker å gi ungdommen, som både vil og burde få opplæring i musikk og andre kunstformer, noe som de kan bruke til å løse seg fra amorøse eller kjødelige sanger, og lære seg noe sunt og tilføye det gode sammen med nytelse, som det tilfaller seg for unge.»
Wittenberg-salmeboken fra 1524 kom de følgende årene ut i mange nye opplag og med stadig flere salmer inkludert, blant andre «Vår Gud, han er så fast en borg». Og den evangelisk-lutherske lære ble båret på musikkens vinger ut til folk i mange land. For tekstene og tonene fra Luther og Walter inspirerte salmediktere, oversettere, komponister og forleggere rundt om i Europa til å arbeide aktivt med kirkesang og utgi salmebøker på ulike språk.
Walters håndskrevne noter til Ein feste Burg ist unser Gott
Johann Walter var ansatt som hoffkapellmester i Dresden fra 1548 til 1554. Hans Matteuspasjon fikk stor betydning for utviklingen av denne komposisjonstypen. Fra 1554 mottok han pensjon av kurfyrsten og vendte tilbake til Torgau der han bodde fram til sin død 18. april 1570.
En asteroide er oppkalt etter ham: (120481) Johannwalter
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)
Torgau: Slottet Hartenfels og bykirken (til høyre). Wikimedia Commons.
Mens den tyske universitetsbyen Wittenberg ble den lutherske reformasjonens teologiske sentrum, var byen Torgau, ca 50 km lenger sør, bevegelsens politiske sentrum. Det var nemlig her Martin Luthers beskytter kurfyrst Fredrik den Vise og hans etterfølgere holdt til og styrte over kurfyrstedømmet Sachsen.
Kurfyrst Fredrik møtte aldri Luther personlig. Kontakten gikk alltid via fyrstens mest betrodde tjener, Georg Spalatin, som dermed kom til å spille en viktig rolle for reformasjonen. Mer enn tre hundre brev fra Martin Luther til Spalatin er bevart og vitner om hans store betydning.
Georg Spalatin. Maleri av Lucas Cranach den eldre, 1509. Wikimedia Commons.
Georg Burckhardt, som han egentlig het, var født i 1484 i byen Spalt nær Nürnberg i Sør-Tyskland. Det var som universitetsstudent, i Wittenberg og Erfurt, at han begynte å bruke navnet Spalatin, etter sin fødeby. Den dyktige unge mannen behersket både gresk og latin og ble kalt til Torgau som huslærer. Der vant han kurfyrstens tillit og kom til å fungere som personlig sekretær, rådgiver, bibliotekar, oversetter, hoffkapellan og sjelesørger. Som kurfyrstens høyre hånd var Spalatin til stede ved alle store riksdager og fyrstemøter, også ved kroningen av keiser Karl V. Fra 1516 fikk han det politiske ansvar for kirke- og universitetssaker i Sachsen. Blant annet skulle han bygge opp universitetsbiblioteket i Wittenberg. Han samarbeidet med Luther og Melanchthon om en stor reform av universitetet og ble påvirket av dem i teologiske spørsmål.
Etter Luthers berømte framtreden ved riksdagen i Worms våren 1521, var det Spalatin som organiserte bortførelsen av den bannlyste reformatoren til et hemmelig skjulested, kurfyrstens borg Wartburg ved Eisenach. De neste ti månedene var det stadig kontakt per brev mellom de to vennene. Spalatin rapporterte om hva som foregikk i Wittenberg og Torgau, og Luther ba om hjelp til å få utgitt skrifter han arbeidet med.
Senere, mot slutten av 1523, skriver Luther til Spalatin: «Nåde og fred. Etter profeters og kirkefedres eksempel tenker jeg på å skape tyske salmer for folket, d.e. åndelige salmer, for at Guds ord kan bli i folket også ved sangens hjelp». Men han syntes han trengte hjelp av flere diktere og utfordret Spalatin til å bidra. Som et eksempel på hvordan det kunne gjøres, la Luther ved en av sine første salmer, en helt ny gjendiktning av Salme 130 i Det gamle testamente: «Av dypest nød jeg rope må, o Herre du meg høre!»
Spalatin tok visst ikke utfordringen om å bli salmedikter. Men han oversatte skrifter av Luther og Melanchthon og forfattet også egne skrifter for å fremme reformasjonens sak.
Etter at kurfyrst Fredrik den vise døde i 1525, ble Spalatin pastor og senere superintendent (biskop) i byen Altenburg. Han giftet seg og fikk to døtre. Men han fortsatte også å være en betydningsfull rådgiver for de to neste kurfyrstene av Sachsen, Johan den standhaftige og Johan Fredrik den edelmodige, som begge kjempet ivrig for reformasjonens sak. Georg Spalatin døde 16. januar 1545 og er begravet i Altenburg.
(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke for 2024)
Evan Luth 