Historisk – Side 2

500 år siden de første lutherske salmebøkene

Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).

Den lutherske kirke har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»¹ Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.

Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Men tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva teksten egentlig handlet om.

I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.

Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet».Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.

De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).

Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).

Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»² En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.

Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:

Vers 1: Av dypest nød jeg rope må,
o Herre, du meg høre!
Ditt nådens øre akte på
den bønn jeg frem vil føre!
Om ei i nåde du ser bort
fra all den synd som her er gjort,
hvem kan da frelsen finne?

Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.

Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.

Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å få fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).

De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.

Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:

Vers 2: For deg kun nåden gjelde kan
til synden å forlate.
Min gjerning hjelper ei et grann
og bøter ei min skade.
For deg er ingen funnet ren;
deg må vi frykte, hver og en,
og hente trøst av nåden.

Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:

Vers 3: Til Gud jeg derfor holder meg
i mine synders våde,
mitt hjerte ene trøster seg
til Jesu dyre nåde,
som er meg i hans ord tilsagt,
det står til evig tid ved makt,
på nåden, Gud, jeg venter.

Vers 4: Og varer det til langt på kveld,
ja, helt til nattens ende,
skal aldri jeg allikevel
fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
når det får tukt av Herren selv:
det venter på Guds time.

Vers 5: Om enn vår synd er tung og stor,
langt større er Guds nåde.
Den hjelp han gir oss i sitt ord,
er uten mål og måte.
Tross all den synd som her er til,
han hyrden er som frelse vil
og fri sitt folk av nøden.

«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.

Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.

Boktrykkere i aksjon. Trykk av Jost Amman, 1568

Den første salmeboken
Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.

Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.

Salme nr 1
1 Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.

2 I Satans lenker var jeg lagt
med dødens dom i vente.
Jeg knuget var av syndens makt,
og angst mitt hjerte brente.
Jeg sank og sank i mørket ned,
var uten håp om salighet.
I synden var jeg fanget.

3 For skjønt jeg slet meg trett og tom,
var kjærligheten lammet.
Jeg flyktet fra Guds strenge dom,
men ble av vreden rammet.
Og intet sted var hjelp å få,
i redsel og i angst jeg så
at helvede seg åpnet.

Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:

4 Da var det sorg i himmerik,
Gud Fader så min pine.
Han kjente all vår synd og svik,
men ville hjelpe sine.
Han kom i hu sin miskunnhet
og ofret for min salighet
det dyreste han eide.

Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.

En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:

5 Han talte til sin kjære Sønn:
“Nå vil vi oss forbarme.
Far ned, min hjertens krone skjønn,
og finn og frels den arme!
Befri ham fra all synd og nød,
og knus for ham den bitre død,
så han med deg kan leve!”

Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.

I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.

6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord.
Han fulgte lydig kallet.
En jomfru var vår Herres mor,
en bror ble han for alle.
Han valgte seg en tjeners drakt,
i ringhet skjulte han sin makt,
som kunne Satan felle.

7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg,
så skal jeg Satan binde.
For jeg skal kjempe slik for deg
at vi til sist må vinne.
For jeg er din, og du er min,
og der jeg er, tar jeg deg inn.
Så skal oss intet skille!»

I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

8 For deg jeg gir mitt liv og blod,
jeg all din synd vil bære.
La intet rokke denne tro:
At du skal skyldfri være.
Uskyldig lider jeg din dom,
til liv skal døden vendes om,
og du skal finne nåde.

Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.

9 Til Gud min Faders høyre hånd
fra dette liv jeg farer.
Derfra jeg sender nådens Ånd,
der er jeg din forsvarer.
Min Ånd skal tale i mitt navn
og gi deg trøst i nød og savn.
Min sannhet skal du kjenne.

10 La alt som jeg har sagt og gjort,
få prege liv og lære.
Da skal Guds rike vokse stort
til Herrens pris og ære.
Men vokt deg for de vises bud
som leder bort fra nådens Gud.
Det må du ha i minne!
(Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).

Salme nr 2 – av Speratus
Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.

Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.

Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss «kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:

Gud har i sin barmhärtighet
oss människor benådat,
från all vår orättfärdighet
har Kristi blod oss renat.
Vi själva kan ej rädda oss
vår synd har så fördärvat oss
att bara nåden frälser.

Guds lag som kräver helighet
har vi ej kunnat hålla,
för synden bär vi i vårt blod
alltsedan Adams dagar.
Så har Guds dom nu drabbat oss,
att älska Gud och göra gott
står ej i vår förmåga.

Men Gud har sänt sin egen Son
som oss med Gud försonat.
För Jesu skull han friar oss,
han oss i domen skonar.
Pris vare Gud som såg vår nöd
och frälste oss från evig död,
hans Son har skänkt oss livet.

Det Guds lag kräver gjorde han
till fullo i vårt ställe.
Oskyldig led han syndens straff
och tog på sig Guds vrede.
Nu får vi räknas som Guds barn,
rättfärdiga och rena,
för Kristi skull allena.

När vi nu litar på Guds Son
och inser egen vanmakt,
då vet vi var vår räddning finns
och kraften till att lyda.
I glädje vill vi älska Gud
och villigt hålla lagens bud
och tacksamt honom tjäna.

Så står alltsammans i Guds nåd
att vi får himlen ärva.
Han lovat har att hjälpa oss
och nådigt oss bevara.
Hos oss finns bara skröplighet,
i Gud är all vår salighet.
Ske honom pris och ära!

Liste over sangene i Achtliederbuch
1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther
2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus
3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus
4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus
5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther
6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther
7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther
8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas)

Erfurt, 1524
Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.

Walters salmebok
Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.

Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»³

Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.

Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for noen vakre og vidunderlige følelser han hadde i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv følte seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.

Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.

Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).

1 I et brev til Ludwig Senfl, fra Coburg 1530, sitert av Heinz Schilling i Martin Luther: Rebell i en brytningstid, Oslo 2016, s 519.

2 Grøm, Ragnar, Guds rike vi beholder: salmedikteren Martin Luther 1483-1546, s 20

3 Grøm, s 24

(Tidskriften Biblicum 3/2024)

Den hellige Agnes

Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.

Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.

På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.

Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.

Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.

Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.

Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»

Tor Jakob Welde

Illustrasjon: Agnes med et hvitt lam, (nr tre fra venstre) sammen med andre jomfrumartyrer på en veggmosaikk fra 500-tallet i Ravenna. (Wikimedia Commons/ Foto: © José Luiz Bernardes Ribeiro, lisens CC BY-SA 4.0)

Barnabas

11. juni er minnedag for BARNABAS, en betydningsfull leder i kirkens første tid.

I Apg 14,14 kalles Barnabas for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).

Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).

Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem. Men Barnabas og Paulus avviste denne tilbedelsen: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud» (Apg 14,8-18). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13). Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift kjent som «Barnabas’ brev» er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. «Barnabas’ reiser» er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt «Barnabas’ evangelium» dateres så sent som ca 1300-tallet (dvs. lenge etter at vår Barnabas levde) og den er dessuten påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. 11. juni er datoen da han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.

(Illustr.: Maleri av Juan Martin Cabezalero. Public Domain)

Johann Walter – reformasjonens kantor

*Konserten.* Maleri av Titian ca 1511-1512. Wikimedia Commons.

1524 ble det store salmeåret. Martin Luther arbeidet intenst med å få fram nye salmer på morsmålet og få dem utgitt i salmebøker. Den viktigste medarbeideren hans her var musikeren Johann Walter.

Walter var født i 1496 i byen Kahla ved Jena i Thüringen, der foreldrene hans drev en mølle. Etter studier ved universitetet i Leipzig, ble han i 1521 ansatt som komponist og bass-sanger ved hoffet til kurfyst Fredrik den vise i Torgau. Walter var til hjelp for Luther da han i 1523 jobbet med å reformere gudstjenesteliturgien i Wittenberg. De to samarbeidet også om å komponere melodien til en av Luthers første salmer: Av dypest nød jeg rope må. Luther ønsket å involvere menigheten mer aktivt i gudstjenesten, og trodde også at nye evangeliske salmetekster på morsmålet sunget til enkle og fine melodier kunne være effektivt for å nå ut til flere med reformasjonens budskap.

Luthers første salmebok var bare et tynt hefte inneholdende åtte salmer. Denne såkalte Achtliederbuch ble trykt i Nürnberg tidlig på nyåret 1524 og distribuert vidt og bredt. På grunn av stor etterspørsel ble det noen måneder senere utgitt en litt fyldigere samling, den såkalte Erfurter Enchiridion, trykt i Erfurt og med 26 salmer.

Imens var Johann Walter i arbeid med det som skulle bli den tredje og mest berømte salmeboken fra det året. Ved pinsetider utga han sammen med Luther i Wittenberg «En åndelig sangbok» (Geystliche Gesangk Buchleyn), med 32 salmer, hvorav 24 var diktet eller oversatt av Luther. «Gladelig vil vi halleluja kvede» av Johannes Agricola og «Guds Son i krubba funnen» av Elisabeth Cruciger var blant de andre bidragene. Boken er også kjent som Walters sangbok og Den Wittenbergske korsangbok, fordi Walter hadde forsynt melodiene med flerstemte korarrangement. Den ble en urkilde til all kormusikken som senere skulle lyde i den lutherske kirke. Blant flere nye melodier Walter og Luther hadde samarbeidet om var tonen til påskesalmen «Se, Krist som lå i dødens bånd», bygd på en gammel middelaldermelodi.

Luther skrev i forordet til sangboken: «At det å synge åndelige sanger er godt for oss og til Guds behag, synes jeg ingen kristen kan skjule, (…) Følgelig har jeg, samt noen andre, til en god begynnelse og grunn til andre til å gjøre det bedre, satt sammen noen åndelige sanger, for slik å drive til det hellige evangelium, som ved Guds nåde er utgått på ny. (…) Og er dertil satt i fire stemmer, for ingen annen årsak enn at jeg ønsker å gi ungdommen, som både vil og burde få opplæring i musikk og andre kunstformer, noe som de kan bruke til å løse seg fra amorøse eller kjødelige sanger, og lære seg noe sunt og tilføye det gode sammen med nytelse, som det tilfaller seg for unge.»

Wittenberg-salmeboken fra 1524 kom de følgende årene ut i mange nye opplag og med stadig flere salmer inkludert, blant andre «Vår Gud, han er så fast en borg». Og den evangelisk-lutherske lære ble båret på musikkens vinger ut til folk i mange land. For tekstene og tonene fra Luther og Walter inspirerte salmediktere, oversettere, komponister og forleggere rundt om i Europa til å arbeide aktivt med kirkesang og utgi salmebøker på ulike språk.

Walters håndskrevne noter til *Ein feste Burg ist unser Gott*

Johann Walter var ansatt som hoffkapellmester i Dresden fra 1548 til 1554. Hans Matteuspasjon fikk stor betydning for utviklingen av denne komposisjonstypen. Fra 1554 mottok han pensjon av kurfyrsten og vendte tilbake til Torgau der han bodde fram til sin død 18. april 1570.

En asteroide er oppkalt etter ham: (120481) Johannwalter

(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke – 2024)

Georg Spalatin – «reformasjonens styrmann»

Torgau: Slottet Hartenfels og bykirken (til høyre). Wikimedia Commons.

Mens den tyske universitetsbyen Wittenberg ble den lutherske reformasjonens teologiske sentrum, var byen Torgau, ca 50 km lenger sør, bevegelsens politiske sentrum. Det var nemlig her Martin Luthers beskytter kurfyrst Fredrik den Vise og hans etterfølgere holdt til og styrte over kurfyrstedømmet Sachsen.

Kurfyrst Fredrik møtte aldri Luther personlig. Kontakten gikk alltid via fyrstens mest betrodde tjener, Georg Spalatin, som dermed kom til å spille en viktig rolle for reformasjonen. Mer enn tre hundre brev fra Martin Luther til Spalatin er bevart og vitner om hans store betydning.

Georg Spalatin. Maleri av Lucas Cranach den eldre, 1509. Wikimedia Commons.

Georg Burckhardt, som han egentlig het, var født i 1484 i byen Spalt nær Nürnberg i Sør-Tyskland. Det var som universitetsstudent, i Wittenberg og Erfurt, at han begynte å bruke navnet Spalatin, etter sin fødeby. Den dyktige unge mannen behersket både gresk og latin og ble kalt til Torgau som huslærer. Der vant han kurfyrstens tillit og kom til å fungere som personlig sekretær, rådgiver, bibliotekar, oversetter, hoffkapellan og sjelesørger. Som kurfyrstens høyre hånd var Spalatin til stede ved alle store riksdager og fyrstemøter, også ved kroningen av keiser Karl V. Fra 1516 fikk han det politiske ansvar for kirke- og universitetssaker i Sachsen. Blant annet skulle han bygge opp universitetsbiblioteket i Wittenberg. Han samarbeidet med Luther og Melanchthon om en stor reform av universitetet og ble påvirket av dem i teologiske spørsmål.

Etter Luthers berømte framtreden ved riksdagen i Worms våren 1521, var det Spalatin som organiserte bortførelsen av den bannlyste reformatoren til et hemmelig skjulested, kurfyrstens borg Wartburg ved Eisenach. De neste ti månedene var det stadig kontakt per brev mellom de to vennene. Spalatin rapporterte om hva som foregikk i Wittenberg og Torgau, og Luther ba om hjelp til å få utgitt skrifter han arbeidet med.

Senere, mot slutten av 1523, skriver Luther til Spalatin: «Nåde og fred. Etter profeters og kirkefedres eksempel tenker jeg på å skape tyske salmer for folket, d.e. åndelige salmer, for at Guds ord kan bli i folket også ved sangens hjelp». Men han syntes han trengte hjelp av flere diktere og utfordret Spalatin til å bidra. Som et eksempel på hvordan det kunne gjøres, la Luther ved en av sine første salmer, en helt ny gjendiktning av Salme 130 i Det gamle testamente: «Av dypest nød jeg rope må, o Herre du meg høre!»

Spalatin tok visst ikke utfordringen om å bli salmedikter. Men han oversatte skrifter av Luther og Melanchthon og forfattet også egne skrifter for å fremme reformasjonens sak.

Etter at kurfyrst Fredrik den vise døde i 1525, ble Spalatin pastor og senere superintendent (biskop) i byen Altenburg. Han giftet seg og fikk to døtre. Men han fortsatte også å være en betydningsfull rådgiver for de to neste kurfyrstene av Sachsen, Johan den standhaftige og Johan Fredrik den edelmodige, som begge kjempet ivrig for reformasjonens sak. Georg Spalatin døde 16. januar 1545 og er begravet i Altenburg.

(Tidligere publisert i Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke for 2024)

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus og Lois, maleri av Willem Drost. Wikimedia Commons

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Boka Acta Timothei (Timoteus’ gjerninger) fra 400- eller 500-tallet forteller at han led martyrdøden; som 80-åring skal han ha blitt slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Men disse opplysningene om hans død er høyst usikre.

Folkefrelsar, til oss kom

Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!

Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.

Utan synd han boren er
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kan.

Jesus er født uten synd. På den måten er han helt ulik oss, vi som med kong David må bekjenne at med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv (Sal 51,7). Engelen Gabriel sa til jomfru Maria at fordi det var Den Hellige Ånd som skulle sørge for at hun på mirakuløst vis ble gravid, ”skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Luk 1,35). Han måtte være slik, hellig og syndfri – og et sant menneske, samtidig som han er sann Gud – for å kunne frelse oss. For han skulle være vår alles stedfortreder og oppfylle lovens krav til oss om syndfrihet. Og da han døde på korset, var det ikke på grunn av noen egne lovbrudd og synder han hadde gjort, men på grunn av våre og hele verdens synder, som ble lagt på ham.

Aurelius Ambrosius (ca 339 – 397 e.Kr.) ble født i Trier (i dagens Tyskland) og kom tidlig til Roma for å studere jus, retorikk og litteratur. Allerede som ung mann ble han utnevnt til guvernør og stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer. Innbyggerne der fikk snart stor sans for sin nye leder.

Da biskopen i Milano døde, ble det stor uenighet om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe ned den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Først var han motvillig, men det var bortimot umulig å stå imot, da til og med keiseren ønsket dette. (Romerrikets mektige ledere hadde nylig begynt å vise stor interesse og respekt for kristendommen.) På dette tidspunkt var Ambrosius ennå bare katekumén, dvs. en som mottar undervisning som forberedelse til dåp. Men ikke lenge etter ble han døpt, og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over teologistudiene og ble en fremragende kirkeleder og teolog som underviste mange gjennom sine prekener og skrifter. Han la også stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folk og fremme den rette tro.

På 1500-tallet henviste de lutherske reformatorene gjerne til Ambrosius’ skrifter for å gjøre det klart at læren om rettferdiggjørelse ved troen alene overhodet ikke var noe ubibelsk og nytt som Luther hadde funnet på. I Den augsburgske bekjennelses artikkel 6 leser vi: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
uppfór til Guds høgre hand.

Som i den apostoliske trosbekjennelsen nevnes her Jesu nedfart til helvete/dødsriket (”helheims land”). I Martin Luthers oversettelse av salmen står det: fuhr hinunter zu der Höll. Det handler altså om pinens sted, helvete, Hölle, og ikke noe slags ”skyggenes land” eller ”ventestedet for de døde”, som er ideen mange forbinder med uttrykket ”dødsriket”. Jesus steg ned til helvete, ikke for å lide, men for å proklamere sin seier over djevelens og dødens makt (Jf. 1 Pet 3,19). Ambrosius’ salme er litt som en trosbekjennelse i sangform; med korte setninger får han uttrykt mye av det viktigste i vår kristne tro.

Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddoms velde kom,
styrk oss i vår armodsdom!

Spørsmålet om Jesu guddom, og at hans makt er like stor som Faderens, var viktig for de kristne på 300-tallet, fordi vranglærere sto fram og hevdet det motsatte; det ble påstått at Jesus ikke var like evig som Faderen, og mindre mektig. Så Ambrosius understreker her at Sønnen ”er Gud Fader lik” med ”guddoms velde”. For han er jo, som vi sier i Den nikenske trosbekjennelsen (fra samme tidsperiode): ”av samme vesen som Faderen”. Men tenk, det var ved å legge sin store guddomsmakt til side og bli svak her på jorden at Jesus vant seier over mørkemaktene (Jf. Fil 2,6-8). Nå både kan og vil han styrke oss arme, svake kristne i den troskampen vi må stå i.

Klårt di krubbe skina kan,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

Med det nyfødte barnet som er lagt i krybben er det kommet et stort lys inn i denne verdens nattemørke. Jesu fødsel og liv her på jord, hans død og oppstandelse er en oppfyllelse av profetiene i den hellige Skrift. Gud har holdt sine løfter. Messias er kommet i kjød, og han kommer i hjertene våre ved troen; han skal også komme igjen i herlighet til sist. Dette budskapet fyller hjertene våre med adventshåp og fred, takk, lovsang og sann juleglede.

Reformasjonens første martyrer

På første halvdel av 1500-tallet var kjetteri, dvs. forfalskning av den kristne lære, en forbrytelse man kunne bli dømt til døden for. Så da keiser Karl V våren 1521 offentliggjorde sitt Worms-edikt, der Martin Luther ble fordømt som kjetter på grunn av sin avvisning av den katolske kirkes lære og praksis, ble det plutselig farlig å være tilhenger av den lutherske lære. Det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe Luther. Reformatoren selv ble holdt i skjul på hemmelig sted av vennene sine.

Luthers skrifter fikk mange lesere, blant annet i Nederlandene. Noen av hans ordensbrødre i augustinerklosteret i Antwerpen hadde studert i Wittenberg. I 1522 bekjente alle munkene i dette klosteret seg offentlig til den lutherske lære. Samtlige ble da arrestert og sendt til fengselet i Vilvorden i nærheten av Brussel, der de ble forhørt av blant andre generalinkvisitoren i Köln. Munkene ble redde da de forsto at de risikerte å bli brent på bål. Alle unntatt tre av dem bøyde seg derfor for kravet om å trekke tilbake sin lutherske bekjennelse, og de ble satt fri.

Hendrik Voes, Jan van Essen og Lambrecht Thorn var de tre unge mennene som holdt fast ved bekjennelsen. Inkvisitorene gjorde klart et dokument med sekstito kjetterske lærepunkter som var mer enn nok til å få dem dømt. Fangene ble den 1. juli 1523 ført i prosesjon til stortorget ved rådhuset i Brussel, der det var gjort klart til bålbrenning. I folkemengden som var samlet for å se på var inkvisitorene og en del dominikaner-, fransiskaner- og karmelittmunker. De tre mennene ble fratatt sine munkeordensdrakter og kledd i svarte og gule kjetterkjortler. De fikk en siste mulighet til å frasi seg sin evangeliske tro. Lambrecht Thorn ba om noen dagers betenkningstid og ble sendt tilbake i fengsel (hvor han ble værende til han døde en naturlig død seks år senere. Venner smuglet inn mat og teologisk litteratur, inkludert et personlig brev fra Luther.)

Hendrik Voes og Jan van Essen avslo blankt å trekke tilbake sin bekjennelse. Da ble de bundet til staken og bøddelen tok fakkelen og tente på. Mens ilden flammet opp, sang de to martyrene lovsangen Te Deum laudamus – O store Gud, vi lover deg.

I løpet av få dager ble det trykket og spredt en liten pamflett som fortalte detaljene om hendelsen. Den anonyme forfatteren sympatiserte med ofrene, han mente en stor urett var begått og at myndighetene var noen kjeltringer.

Da Luther fikk vite hva som hadde hendt, gråt han og sa: «Jeg trodde det var jeg som skulle bli den første til å dø som martyr for det hellige evangeliet. Men jeg er ikke verdig.» Deretter satte han seg ned og skrev et trøstebrev og en sang til de kristne i Nederlandene. «Ein neues Lied wir heben an» (Vi løfter opp en ny sang) handler om hendelsen i Brussel og viser Luthers store begavelse som dikter. Etter denne debuten fulgte et skred av nye salmer og sanger fra hans hånd, og Ein neues Lied ble publisert i en av de første lutherske salmebøkene fra året 1524.

(Illustrasjon fra Historien der Heyligen Außerwölten Gottes-Zeügen, Bekennern und Martyrern av Ludwig Rabus, Strassburg 1554: Martyrium von Johann Esch und Heinrich Voes. Wikimedia Commons)

Robert Barnes – engelsk martyr

(«Barnes and his Fellow-Prisoners Seeking Forgiveness», fra en 1887-utgave av Foxe’s Book of Martyrs, illustert av Kronheim. Wikimedia Commons.)

Robert Barnes ble født i 1495 i Norfolk, England. Fra 1514 studerte han ved universitetet i Cambridge, hvor han også ble augustinermunk og fra 1523 leder for augustinerne i byen. Han var del av et miljø som så med kritisk blikk på situasjonen i kirken, de innså at mye i kirkelæren ikke stemte med Bibelen, og her ble Barnes introdusert for skriftene til Martin Luther.

Da han i en preken talte om nødvendigheten av kirkelige reformer, ble han innkalt til avhør med katolske biskoper og dømt til å sitte to år i husarrest i London. Det ble oppdaget at han derfra bidro til å spre Tyndales engelske oversettelse av Det nye testamente, som var forbudt.

Barnes flyktet utenlands da han ble advart om planer om å få ham dømt til døden. I 1530 kom han til Wittenberg, der han fikk studere under Martin Luther og bo i huset til pastor Johann Bugenhagen. Dette var året for riksdagen i Augsburg og Den augsburgske bekjennelse, så Barnes fikk diskutere både dette betydningsfulle nye dokumentet og Apologien med forfatteren, Philipp Melanchthon. Nå ble han for alvor en overbevist lutheraner.

I 1531 forfattet han sitt viktigste skrift, A supplication to King Henry VIII. Her forsvarte han seg mot anklagene fra de engelske biskopene, han presenterte den bibelsk-lutherske lære og forsøkte å overtale den engelske kongen til å bli lutheraner han også.

Henrik den åttende ønsket på denne tiden å skille seg fra sin første dronning, noe paven ikke ville tillate. Kanskje kunne protestantene være greiere i så måte? Robert Barnes ble valgt til å reise og overbringe Luthers svar til kongen. Heller ikke Luther ville gi grønt lys for skilsmissen. I tiden som fulgte foregikk det likevel samtaler mellom grupper av teologer fra engelsk og tysk side, deriblant Barnes og Melanchthon, om Den augsburgske bekjennelse og muligheten for at England kunne gå over til den lutherske lære. Barnes hadde i flere år en viktig rolle som en slags ambassadør og bindeledd mellom tyske og engelske myndigheter.

Han fikk ikke ønsket sitt oppfylt. Kong Henrik ville ikke bli lutheraner, men endte med å innføre anglikanismen som statsreligion. Og da Barnes våren 1540 holdt en preken på Paul’s Cross, Londons viktigste prekestol, der han forsvarte læren om rettferdiggjørelse ved troen alene, falt han i unåde hos kongen og havnet i arresten i The Tower. Den 30. juli samme år ble han og to andre lutherske predikanter brent på bål for kjetteri.

I sin bekjennelse like før han døde, sa Barnes: «Det fins ingen annen godtgjørelse overfor Faderen enn Kristi lidelse og død alene… Når det gjelder vår rettferdiggjørelse, kan intet menneskes gjerning fortjene noe hos Gud, bare Kristi lidelse… Jeg vet at min egen beste gjerning var uren og ufullkommen… Derfor stoler jeg ikke på noe godt jeg har gjort, men bare på Jesu Kristi død.»

(Fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2023)

Barnabas

Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).

Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.

Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.

Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.