500 år siden – 13. juni 1525. Fra Wittenberg i Tyskland går det ut en nyhet som vekker stor oppsikt over hele Europa: Reformatoren Martin Luther har inngått ekteskap med Katharina von Bora, en tidligere nonne.
Hva var egentlig så oppsiktsvekkende med dette? Mange var opptatt av at brudgommen var en tidligere munk, som jo i klosteret hadde avgitt løfte om å leve i livslangt sølibat. Bruden hans hadde også som sekstenåring lovet at hun aldri skulle gifte seg. Nå gjorde de det likevel. Hvordan kunne det være greit å bryte hellige løfter på den måten? Dette var en skandale, mente motstanderne av reformasjonen.
Etter grundige bibelstudier hadde Luther forstått at både pavekirkens syn på ekteskapet og praksisen med klosterløfter var i strid med Guds ord. Det ekteskapelige samlivet ble foraktet som noe verdslig og kjøttslig. mens det å leve i kloster derimot ble betraktet som noe svært hellig. Luther begynte derfor å lære folk at klosterløfter ikke var bindende, og at de fullstendig burde avskaffes, siden de var i strid med Guds skaperordning. Det var galt å nekte noen å gifte seg. Ekteskapet er en gudgitt og god ordning for menn og kvinner, også for prester og tidligere munker og nonner.
Klosterløftene var blitt avgitt under falske premisser, folk var blitt lurt av kirken til å bøye seg for menneskelige påfunn som var i strid med Guds evangelium. Da var det ikke feil å bryte slike løfter, erklærte Luther. Det var problematisk når de som levde i kloster innbilte seg at de førte et bedre liv enn vanlige kristenmennesker, og at de ved sin lydighet, disiplin og prestasjon forbedret sin stilling overfor Gud og hjalp seg selv til himmelen. Dette var jo å fornekte Kristus og Guds nåde. Det menneskeskapte systemet med klosterløfter og krav om et liv i sølibat tok heller ikke hensyn til de kristnes skrøpelighet og la på skuldrene deres en byrde de ikke var i stand til å bære. Resultatet var mye forskrekkelig umoral og hykleri i klostrene og blant prester og biskoper.
Luthers skrifter fra årene 1520-1522 om nådens evangelium, om de kristnes frihet, om ekteskap og klosterløfter ble lest av svært mange, også i klostrene. Derfor hadde allerede mange mer ukjente prester, munker og nonner gått hen og giftet seg. Men det at den berømte reformatoren selv i 1525 tok steget inn i ekteskapet var en begivenhet som gjorde langt større inntrykk. Motstanderne gjorde et stort poeng av at dette viste klart hvor villfaren, umoralsk og farlig denne mannen og læren hans virkelig var.
Katharina von Bora (født 1499) var oppvokst i et nonnekloster, der hun hadde fått en god utdannelse, blant annet behersket hun latinsk språk. Men etter å ha blitt kjent med Luthers undervisning, rømte hun fra klosteret påskeaften 1523 sammen med ti andre nonner. De kom til Luthers hjemby Wittenberg, hvor de ble tatt godt imot og fikk hjelp til å starte et nytt liv. En del av dem fant seg ektemenn, men i Katharinas tilfelle gikk det ganske trått. Etter flere mislykkede forsøk på å finne en brudgom, foreslo hun frimodig at dersom det var Guds vilje ønsket hun å gifte seg med selveste reformatoren.
Luther hadde opprinnelig vært motvillig til å gifte seg med noen, han hadde bare ikke lyst, selv om han hadde anbefalt det for alle andre. Han mente også at det var lite ideelt å stifte familie for en som i 1521 var blitt lyst i bann og fredløs og derfor plutselig kunne bli tatt av dage. Men nå trengte Katharina en ektemann, og Luther innså dessuten at denne ekteskapsinngåelsen ville bli en betydningsfull offentlig bekreftelse av reformasjonens lære. Så til slutt ga han etter og sa ja.
13. juni ble de to gift i en privat seremoni i Svarteklosteret, brudgommens bolig, med bare en håndfull utvalgte gjester til stede som vitner. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen. Dagen derpå ble det en liten feiring sammen med vitnene. En større offentlig seremoni og feiring fant sted to uker senere, med høytidelig gjentagelse av ekteskapsløftene i bykirken, med langt flere gjester og en fest med mye god mat og drikke. Bystyret hadde donert tønner og fat med øl og vin.
Nyheten om reformatorens ekteskap førte til en flom av falske, stygge rykter og spekulasjoner om Martin og Katharinas forhold. Det ble sladret om at bruden allerede var gravid og hadde født et barn like etter bryllupet. Hun ble spottet som en «troløs nonne», en tvilsom «dansetøs» som hadde kastet seg om halsen på den «frafalne og lystige» augustinermunken i Wittenberg, som nå brukte reformasjonen til å fremme sine egne syndige lyster. I Spania gikk det til og med en historie om at Katharina tidligere hadde arbeidet på bordell.
Men blant reformasjonens tilhengere ble herr og fru Luthers bryllup derimot hyllet som et sterkt symbol på frihet fra romerkirkens strenge lover og regler. Ekteskapet og hjemmet deres kom i lange tider til å stå som et viktig forbilde for evangeliske pastorer og pastorfruer i mange land.
Det ble et lykkelig ekteskap. Ett år etter bryllupet fødte Katharina det første av i alt seks barn. Noen år senere skrev Luther: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»
Luther kalte konen sin for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto så grytidlig opp for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Hun organiserte husholdningen og familiens økonomi på en svært imponerende måte. I huset deres, et gammelt kloster, bodde og spiste i tillegg til familien mange studenter og andre. Katharina drev med avl og salg av storfe og var kjent for å brygge byens beste øl. Iblant drev hun dessuten et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av mennesker rammet av pestsykdom. Hun var også en verdifull støtte for mannen sin når han iblant kom i åndelige kriser.
En gang Luther satt til bords sammen med familie, venner og studenter siterte han – med klar adresse til Käthe – fra Salomos Ordspråk kap. 31: En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst. Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra. Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer… Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: «Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!
Luther avviste med rette pavekirkens lære om at ekteskapet er et sakrament som gir «indre og helliggjørende nåde» i hjertene. Ekteskapet er i stedet en gudgitt ordning for livet her i denne verden.
Men som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte Luther at familielivet likevel som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skrev han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord.
Tor Jakob Welde
Illustrasjoner:
1) Maleri av Lucas Cranach d.e., 1529. Wikimedia Commons.
2) Frimerke fra Deutsche Post, 1999. Wikimedia Commons.
Mattias (en variant av det hebraiske Mattitja, som betyr «Guds gave») var navnet på den av Jesu disipler som ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Mattias var trolig en av de syttito disiplene som Jesus sendte ut foran seg, «to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1).
I Apostlenes gjerninger leser vi at Peter reiste seg en gang omtrent 120 troende var samlet, og sa: «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»
Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve (Apg 1,15-26).
Hvorfor var det viktig at antallet apostler måtte opp igjen til tolv? I Bibelen er tallet tolv forbundet med Guds folk og kirken. Som en parallell til Jakobs tolv sønner og Israelfolkets tolv stammer, hadde Jesus kalt tolv apostler. Løftet til Abraham – om at hans ætt skulle bringe velsignelse til alle jordens slekter – ble oppfylt da Jesus innstiftet den nye pakten gjennom sitt blod og sin død og deretter sendte apostlene ut med evangeliet i ord og sakramenter. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,10). Apostlene spilte en nøkkelrolle i organiseringen og ledelsen av de første kristne menighetene. De troende «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42), en lære de selv hadde mottatt fra Jesus.
At apostelen Mattias fylte den tomme plassen etter Judas Iskariot, symboliserte at Guds familie igjen var komplett med tolv støttende søyler. I Johannes’ åpenbaring beskrives det nye Jerusalem, en hellig by som kommer ned fra himmelen, med tolv porter og en bymur med tolv grunnsteiner – «på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler» (Åp 21,10.14).
Ifølge en tidlig gresk beretning virket Mattias som misjonær i Etiopia. Andre tradisjoner forteller at han forkynte evangeliet i Kappadokia, i dagens Tyrkia. I kirkekunsten er han ofte avbildet med en øks, et symbol på hans martyrdød.
På gamle norske primstaver er 24. februar markert som «Mattismesse». På denne datoen er det i vår tid navnedag for Mattias, Mattis og Mats.
Den nikenske trosbekjennelsen. Konstantin med biskoper på konsilet i Nikea. Ikonmaleri, public domain
Konstantin den store var romersk keiser i perioden 306-337 e.Kr. Han gjorde slutt på forfølgelsen av de kristne og grunnla Konstantinopel som hovedstad for et nytt kristent rike.
Som ung mann hadde han vært soltilbeder og vitne til de harde kristenforfølgelsene under keiserne Galerius og Diokletian. Men i 313 innførte Konstantin allmenn religionsfrihet gjennom Milano-ediktet. Etter hvert ga han stadig større privilegier til den kristne kirken. I 321 ble søndagen erklært som helligdag, og kristne symboler begynte snart å pryde keiserens mynter. Kristendommen ble imidlertid ikke Romerrikets offisielle statsreligion før i 380, under keiser Theodosius.
Konstantin engasjerte seg sterkt i teologiske spørsmål og ønsket enhet og harmoni i kirken. Den arianske vranglæren var blitt årsak til mye splittelse og uro. Arius, en teolog fra Alexandria i Egypt, hadde rundt år 318 begynt å fornekte at Guds Sønn – i likhet med Gud Faderen – hadde eksistert fra evighet av.
For å løse konflikten innkalte Konstantin i 325 til et konsil (kirkemøte) i byen Nikea, dagens Iznik i Tyrkia. Dette var det første møtet der biskoper fra alle Romerrikets provinser, sammen med en del prester, diakoner og andre, samlet seg, totalt om lag 300 personer. Keiseren besørget transport, kost og losji for alle. Han var selv til stede under møtet og skrev under på den første utgaven av den nikenske trosbekjennelsen, der det slås fast: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen (gresk: homoousios) som Faderen.»
Arius og hans tilhengere nektet å underskrive og ble ekskommunisert. Trosbekjennelsen ble senere bearbeidet og utvidet på konsilet i Konstantinopel (år 381). Med sine formuleringer om Jesu guddommelighet har den fortsatt en viktig betydning for kirken i dag.
Stat og kirke Nikea-konsilet markerte starten på en tett kobling mellom kirke og stat. Keiser Konstantin tok en aktiv rolle i kirkelige spørsmål og brukte kristendommen til å styrke sin politiske makt. Hans beskyttelse og støtte bidro til at evangeliet nådde flere mennesker, og de kristne fikk endelig frihet fra forfølgelse. Men samtidig førte sammenblandingen av tro og politikk til at kirken mistet sin uavhengighet. Kristendom ble en vei til makt, siden det ble obligatorisk å bekjenne seg som kristen for å få stillinger i keiserens administrasjon.
Martin Luther kritiserte på 1500-tallet hvordan kirken fra Konstantins tid var blitt stadig mer styrt av verdslige interesser. Han mente at de første kristne, som ofte opplevde forfølgelse, hadde hatt en sterkere tro. Kirkens allianse med staten førte til korrupsjon og maktmisbruk. Luther kritiserte skarpt pavens dobbeltrolle som både verdslig og åndelig hersker. Under paveveldet lå fokus ofte på politisk makt og materiell rikdom, mens evangeliet ble undergravd og etter hvert nesten glemt. Kirken trengte en reformasjon.
Khi-Rho-symbolet (☧) består av de to første greske bokstavene i navnet Kristus (ΧΡΙΣΤΟΣ): Khi (X) og Rho (P).
Allerede i den tidligste kristne perioden, da kristendommen var forbudt, ble Khi-Rho brukt som et hemmelig tegn blant de troende. Symbolet gjorde det mulig for kristne å kjenne hverandre igjen, og det var ofte brukt på gravsteder.
Khi-Rho forbindes ofte med Konstantin den store, den første kristne romerske keiseren. Ifølge kirkehistorikeren Eusebius, som kjente Konstantin personlig, hadde keiseren en spesiell opplevelse mens han var på marsj med hæren sin. Da han så opp på himmelen, fikk han øye på et lysende kors over solen, ledsaget av de latinske ordene: In hoc signo vinces («I dette tegnet skal du seire»). Eusebius beskriver så Khi-Rho-symbolet som en del av denne visjonen.
Keiserens rådgiver Lactantius forteller en litt annen versjon: Konstantin hadde en drøm om kvelden den 27. oktober 312 e.Kr., der han så det samme symbolet og fikk en befaling om å male det på skjoldene til soldatene sine. Neste dag kjempet keiseren et avgjørende slag ved Ponte Milvio i nærheten av Roma. Med Khi-Rho som beskyttende symbol ledet han hæren til seier.
Konstantin tolket dette som at han hadde fått hjelp av den allmektige Gud, og han begynte å knytte seg nærmere til kristendommen. Khi-Rho-symbolet ble etter hvert avbildet på romerske mynter, militære faner, bannere, skjold og hjelmer, og det ble et kjennemerke for kristendommens nye status i Romerriket.
Glade jul, maleri av Viggo Johansen. Public Domain, Wikimedia Commons.
Skikken med å pynte trær til jul begynte i Tyskland på 1500-tallet og spredte seg senere til store deler av verden. Dikteren Goethe beskrev gleden over juletreet: «Det etterlengtede øyeblikket når døren plutselig ble åpnet og åpenbarte et pyntet tre med lys, godter og epler» kunne fylle et lite menneske med «paradisisk henrykkelse». En tradisjon oppsto hvor barna fikk plukke epler og søtsaker fra treet på trettendedagen, også kalt «helligtrekongersdag».
Stjernen i toppen av juletreet symboliserer Betlehemsstjernen som skinte da Jesus ble født. De vise menn fra Østen brukte den som ledestjerne for å finne den nyfødte kongen. Da de fant ham, knelte de og ga ham gaver. Blant annet derfor har vi også tradisjonen med julegaver under treet.
Men hvorfor henge epler og annet spiselig på treet? Dette handler om juletreet som et symbol på Livets tre i Edens hage, med god frukt og evig liv for de som spiste. Vi leser i Bibelen at «Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). Gud tillot menneskene å forsyne seg av alle trærne, unntatt ett – treet til kunnskap om godt og ondt. De ble advart mot konsekvensene om de spiste av det. Men menneskene lot seg friste og spiste av den forbudte frukten (om det var et eple eller noe annet er uvisst).
Dette opprøret mot Gud førte synd, lidelse, sorg, forgjengelighet og død inn i verden. Det merker vi og hele menneskeslekten den dag i dag, i vårt eget liv, vår egen kropp, og når vi ser på verdens tilstand. Adam og Eva måtte ut av hagen, og veien til Livets tre ble stengt, slik at ikke noen skulle kunne spise av livstreet og leve evig her i syndefallets verden (1 Mos 3,22-24).
Nå ble livet et slit, menneskene måtte streve for å dyrke jorden og skaffe mat. Gud sa: «I ditt ansikts svette skal du ete ditt brød» (1 Mos 3,19), på hebraisk lechem (brød, også ofte oversatt mat). Her har vi det samme ordet som i Beit Lechem/Betlehem. Bet/beit betyr hus, så dette bynavnet betyr «brødhuset».
Til denne vesle byen i Judea kom de vise menn ridende på kamelene sine, som representanter for hedningfolkene. For her hadde Gud nå gitt verden mat. Jesus sa: «Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6,50-51). Med Jesu offerdød på korsets tre ble det skapt fred mellom Gud og mennesker (Kol 1,20). Frelseren vår har vunnet seier over syndens, djevelens og dødens makt. Dermed er veien til paradiset og Livets tre åpnet igjen.
Derfor har frukt og søtsaker på juletreet en vakker og herlig symbolikk: Med Jesu komme til jorden er det åpnet en ny vei, så vi kan få lov å spise og leve! Det vil si, vi får tro på ham, bare stole på Frelseren vår, som er «veien, sannheten og livet». Jesus gir oss evig liv. Han sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 14,6; 6,35). Om sin død på korsets tre sa han: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Gud lar nå alle få komme og spise, fra øst og vest, nord og sør.
Vi trenger ikke i dag å reise til Betlehem, «brødhuset», for å finne denne maten. Gud deler ut «det levende brødet» til oss over alt der evangeliet forkynnes. Det gode budskapet om nåde, tilgivelse, forsoning og fred med Gud for Jesu skyld lyder mange steder rundt om på kloden. Invitasjonen gjelder alle: «Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er … Vend øret hit og kom til meg, så skal dere leve! Kom og spis!» (Jes 55,2–3).
Mot slutten av Bibelens siste bok ser Johannes inn i paradiset, den nye himmel og nye jord med det nye Jerusalem. Og der, ved elven med livets vann, står Livets tre! Det bærer rikelig frukt (Johannes’ Åpenbaring 22,2). Alt som gikk tapt ved syndefallet, er gjenopprettet. Døden finnes ikke mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Gjennom Jesus har vi fått evig liv!
En spesiell plass i den norsk-amerikanske litteraturen har boken Fra Pionértiden av Elisabeth Koren (1832–1918). Hun ble født og vokste opp i en overklassefamilie i Larvik, der hennes far var rektor og borgermester. Hun fikk dermed en ganske solid utdanning, som blant annet inkluderte opplæring i lesing og skriving på engelsk (men ikke muntlig engelsk) og selskapsdans.
I august 1853 giftet hun seg med den nyordinerte presten Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910), som hadde fått et kall til å tjene blant norske utvandrere i Iowa, USA. Fra Pionértiden består av hennes dagboknotater og brev fra perioden 1853-1855. Hun beskriver først den lange reisen over havet og videre til Midtvesten og prærien. De hadde blitt lovet en prestegård å bo i, men ved ankomsten – like før jul i 1853 – viste det seg at tomten ennå ikke var kjøpt. I tre måneder bodde de derfor hos ekteparet Erik og Helene Egge, som hadde to barn, i et ettroms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.
Boken gir et unikt innblikk i livet til en prestefamilie blant norske immigranter og deres daglige gjøremål. For Elisabeth var det en stor omveltning å leve under så enkle forhold langt hjemmefra, samtidig som hun måtte håndtere både praktiske og sosiale utfordringer. Dagboken vitner om hennes sterke tillit til Gud, ikke minst i tider med prøvelser, sykdom og savn. Hun fant trøst og styrke i bibellesning og bønn, i gudstjenesten, nattverden og i fellesskapet med de andre i menigheten.
Elisabeth fødte og oppdro åtte barn og var en viktig støttespiller for ektemannen i hans prestegjerning, i en spredt menighet med mange prekensteder. Ulrik Vilhelm Koren ble en sentral skikkelse blant de norske immigrantene og valgt til formann for kirkesamfunnet Den norske synode.
Utdrag fra Fra pionértiden (litt språklig modernisert) :
Fredag den 23. des.
Jeg ble vekket ved lukten av stekt flesk og kaffe i dag også, skyndte meg med min påkledning, fikk meg en bolle vann og gikk utenfor huset for å pusse mine tenner. Så satte jeg meg for å fortære mitt flesk, som forunderlig nok smaker meg like godt hver gang jeg spiser det, og det er morgen, middag og aften. Det har vært deilig vær idag, men det er kaldt. Nils og Knud har det travelt med å skaffe oss et annet losji, da det her er for trangt å være. Gid det snart ble bestemt noe, så Vilhelm kunne få ro til å studere! Om aftenen kom Knud og sa at det var bestemt at vi skulle bo hos Erik Egge, og at vi kunne flytte når vi ville. Vilhelm vil sitte oppe en stund av natten for å studere, men det ble så bitende kaldt at det ikke lot seg gjøre. Huttetu, hvor kaldt det var å legge seg den aftenen på det luftige loftet, der også Nils’s brorkone, Kari, og hennes tre barn ligger.
Juleaften 1853 Det var en underlig juleaften, denne, så forskjellig fra alle jeg hittil har opplevd. Her satt vi, Vilhelm og jeg, for første gang adskilt fra slektninger og venner, i en liten bondestue langt inne i Amerika. Til aftens har vi spist ribbestek og drukket kaffe. Vilhelm studerer på sin prediken til i morgen, vi venter hvert øyeblikk Erik tilbake fra Decorah, hvorfra han i tillegg til lys skal ha med seg den sengen vi skal ligge i. Da vi hadde spist middag i dag spente Nils sine stuter for sleden, vi sa farvel til våre vennlige verter, lovet å besøke dem, og satte oss på sleden.
Familien Egges lille tømmerhus, som i dag står ved Vesterheim Museum i Decorah, Iowa,
Vi ankom til sist Eriks hus og kom inn i en renslig stue, som konen i huset, Helene, nettopp hadde skurt. Huset var 14 x 16 fot, avdelt med calico-gardiner i to rom, hvorav det ene ga plass til to senger, som fylte den ene veggen av huset, og var skilt fra hverandre med en annen gardin. Nils satte vårt tøy opp på loftet og kjørte hjem igjen. Helene, som virker å være en snill, vennlig kone, hentet øl og fattigmannsbakkels til oss, før vi gikk opp på loftet ledsaget av Per og Kari, 3 og 4 år gamle. Jeg begriper ikke hvordan Vilhelm skal få ro til sin studering her, hvor det blir så trangt.
Hvilken motsetning i aften og for et år siden! Jeg er tilfreds og glad for å være kommet hit for høytiden; her er en slik glede over at presten er kommet – men det gjør meg ondt å tenke på far og de som jeg for første gang savner på denne helligaften. Vilhelm gikk en tur med meg. Aftenen er så deilig, det var så godt å komme litt ut. Nei, hvor deilig himmelen er, stjernene er mye klarere og større å se til her enn hjemme. Nå er Erik og Knud kommet tilbake belesset med alle slags saker. Her har det vært mye aktivitet med å få sengen i stand. Knud er nettopp gått, Erik og Helene er også gått til sengs, så her er det nå stille og rolig for Vilhelm som vel blir sittende lenge oppe ennå. Jeg er trett og vil gå til hvile.
Første juledags aften I dag har da Vilhelm holdt sin første preken for mange tilhørere. Gudstjenesten ble avholdt i den største stue man kunne finne, hos Thorgrim Busnæs. Jeg snakket med flere av folkene, da tjenesten var over, så vidt det lot seg gjøre; der var nemlig så trangt at man måtte stå stille på sin plass. Det morer og interesserer meg å se og snakke med alle disse forskjellige mennesker, våre norske bønder som jeg før har kjent så lite. Best liker jeg dem som kommer og tar meg i hånden og sier: «Nå får du være velkommen til Amerika, da!» Så følger gjerne en del spørsmål. «Hvor er du fra? Har du foreldre og søsken? Det var vel stor sorg da du skulle reise, kan jeg tenke?» Også iblant: «Det var da en gild brystnål du har der», og en nøye undersøkelse og beundring av hva jeg har på. Da vi kom hjem fant vi gjester, noen av Helenes familie, og middagsmaten ventende på oss. Det snedde og var stygt vær, så vi holdt oss i ro inne. I morgen tenker jeg å følge med 5 mil inn i landet, hvor gudstjenesten skal holdes. Nils skal skysse oss.
Andre juledag: Et par mil ovenfor Decorah ligger Ingebrets bolig, hvor gudstjenesten skulle holdes den dagen; den ligger i utkanten av en stor skog, hvor det skal vokse en mengde vill frukt, druer osv. Vi kom inn i en temmelig stor stue med et par senger ovenpå hverandre langs veggen; i den underste av disse lå mannen, som i lengre tid hadde vært sykelig. Værelsets øvrige møblement bestod av et stort broketmalt skap og et ditto av blackwalnut, som er så smukt til møbler, et bord, stoler, og den sedvanlige ovnen – midt på den ene veggen – en glugge i taket, hvorigjennom en stige fører opp til loftet, og var ellers fullt opp med uhøvlede planker lagt utover trekubber, hvorpå en del av menigheten allerede hadde tatt plass. Konen i huset, Ingrid, en pen, rask bondekone, som ennå hadde beholdt en del av sin nasjonaldrakt, hjalp meg av med tøyet, skaffet meg sitteplass, bød meg drikke, og viste sin vennlighet på mange måter. Da gudstjenesten var endt, skulle vi kjøre tilbake med Nils, men dette var ikke å tenke på; mor Ingrid ville ikke bare at vi skulle spise middag, men også bli der om natten, som vi jo ikke kunne. Så hun måtte la seg nøye med å ha oss til middag denne gang.
Det moret meg å være der og snakke med folkene; trohjertige, vakre folk var mange blant dem. En ung vakker kone fra Valdres vant særlig min gunst. Vilhelm pratet med mannfolkene i den nederste del av stuen, i den øverste holdt Ingrid til med sitt stell og hadde det så travelt at det ikke var måte på. Det er en rask, flink kjerring, og så pent som hun behandler alle ting, det var en fornøyelse å se. Først kom hun frem med hjemmelaget vin av ville druer og fattigmannsbakkels, og trakk den ene etter den andre bort til bordet og nødde dem til å spise og drikke. Endelig hadde hun fått sitt bord belesset med stekt flesk, ribbe, pølse, brød, smør, kaker og ypperlig kaffe. Til sist ble vi så mette og måtte tenke på å vende hjem igjen.
Det var behagelig å kjøre hjem, da det ikke lenger blåste. Anne og Knud underholdt med fæle slangehistorier og det gikk raskt av sted til vi kom til Thrond Lommen. Der måtte vi absolutt inn, da det er Knuds beste venn, som han sa, så det gikk ikke an at vi reiste forbi hans dør. Entréen til Thronds hus er ikke akkurat den behageligste, en måtte over en plass omtrent som en møkkdynge, hvor hester, stuter, kyr, svin, høns og alle slags firbente og tobente skapninger vandret i skjønn forening. Thronds bolig er en meget stor stue, som foruten ham og hans familie også huser en halv snes nykommere for i vinter. Hans gamle kone kom meg i møte med mange hjertelige og fromme ønsker om at vår ankomst hit måtte bli en velsignelse både for oss og andre. Da vi hadde smakt på hennes juleøl, måtte vi skynde oss å komme av sted, hvis vi ville nå hjem før mørket falt på, som vi likevel ikke gjorde…
Monika (ca 332-387 e. Kr.) var en kristen kvinne oppvokst i byen Tagaste på den nordafrikanske kyst, vår tids Algerie, den gang en del av romerriket. Som ung ble hun litt for glad i vin, utviklet avhengighet, men klarte å komme seg ut av det. Atten år gammel ble hun giftet bort til en mann ved navn Patricius, som ikke delte hennes kristne tro og viste seg å være ganske vanskelig å leve sammen med. Han tillot ikke at deres tre barn skulle bli døpt. Monika gjorde likevel sitt beste for å gjøre dem kjent med Bibelen og Frelseren og gi dem en kristen oppdragelse. Hun var tålmodig og kjærlig og ba stadig og inderlig til Gud for familien sin.
Augustin het eldstebarnet, han var en svært begavet og skoleflink gutt, foreldrene ble derfor ivrige etter at han måtte få seg en god utdannelse. Sytten år gammel reiste han til storbyen Kartago (i våre dagers Tunisia) for å studere retorikk (talekunst). Men der begynte han et utsvevende liv, ble far utenfor ekteskap, og sluttet seg til manikeismen, en religion som latterliggjorde Bibelen og kristendommen. Monika ble fortvilet over sønnen, og de to kranglet mye når han var hjemme.
På denne tiden ble Monika enke. Da var det en stor trøst at ektemannen før sin død var kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Dette hadde hun bedt så mye om.
En tid senere, i 383, reiste Augustin om lag tretti år gammel til Milano i Italia, der han ble ansatt som lærer i retorikk. Monika var bekymret for sønnen og bestemte seg for å reise og slå seg ned samme sted, slik at hun kunne fortsette å påvirke ham.
I Milano holdt den berømte biskop Ambrosius til (han huskes ikke minst for adventsalmen Folkefrelsar til oss kom). Monika var i kirken daglig, der hun ba til Gud for sønnen sin og lyttet til Ambrosius’ forkynnelse. Siden biskopen var viden kjent for sin veltalenhet, begynte også Augustin å komme for å lytte og lære talekunst. Den Hellige Ånd virket på hjertet hans så han ble han mer og mer grepet av selve budskapet, og etter tre år lot han seg døpe. Monika var svært lykkelig.
Året etter, på reise hjem til Nord-Afrika, ble hun syk og døde i Ostia ved Roma. Augustin var sammen med henne på dødsleiet. Han ble senere biskop i Hippo (i våre dagers Algerie) og en av den kristne kirkens aller betydeligste teologer. I en av sine mest kjente bøker, «Bekjennelser», forteller han med takknemlighet om sin mor som hadde grått og bedt så inderlig og utholdende til Gud om at han måtte bli omvendt.
Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).
Den lutherske kirke har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»1 Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.
Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Men tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva teksten egentlig handlet om.
I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.
Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet».Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.
De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).
Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»2 En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.
Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:
Vers 1:Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre! Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre! Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?
Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.
Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.
Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å få fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).
De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.
Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:
Vers 2:For deg kun nåden gjelde kan til synden å forlate. Min gjerning hjelper ei et grann og bøter ei min skade. For deg er ingen funnet ren; deg må vi frykte, hver og en, og hente trøst av nåden.
Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:
Vers 3:Til Gud jeg derfor holder meg i mine synders våde, mitt hjerte ene trøster seg til Jesu dyre nåde, som er meg i hans ord tilsagt, det står til evig tid ved makt, på nåden, Gud, jeg venter.
Vers 4:Og varer det til langt på kveld, ja, helt til nattens ende, skal aldri jeg allikevel fortvilet bort meg vende. Så gjør Guds sanne Israel når det får tukt av Herren selv: det venter på Guds time.
Vers 5:Om enn vår synd er tung og stor, langt større er Guds nåde. Den hjelp han gir oss i sitt ord, er uten mål og måte. Tross all den synd som her er til, han hyrden er som frelse vil og fri sitt folk av nøden.
«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.
Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.
Boktrykkere i aksjon. Trykk av Jost Amman, 1568
Den første salmeboken Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.
Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.
Salme nr 1 1 Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.
2 I Satans lenker var jeg lagt med dødens dom i vente. Jeg knuget var av syndens makt, og angst mitt hjerte brente. Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet. I synden var jeg fanget.
3 For skjønt jeg slet meg trett og tom, var kjærligheten lammet. Jeg flyktet fra Guds strenge dom, men ble av vreden rammet. Og intet sted var hjelp å få, i redsel og i angst jeg så at helvede seg åpnet.
Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:
4 Da var det sorg i himmerik, Gud Fader så min pine. Han kjente all vår synd og svik, men ville hjelpe sine. Han kom i hu sin miskunnhet og ofret for min salighet det dyreste han eide.
Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.
En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:
5 Han talte til sin kjære Sønn: “Nå vil vi oss forbarme. Far ned, min hjertens krone skjønn, og finn og frels den arme! Befri ham fra all synd og nød, og knus for ham den bitre død, så han med deg kan leve!”
Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.
I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.
6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord. Han fulgte lydig kallet. En jomfru var vår Herres mor, en bror ble han for alle. Han valgte seg en tjeners drakt, i ringhet skjulte han sin makt, som kunne Satan felle.
7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg, så skal jeg Satan binde. For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne. For jeg er din, og du er min, og der jeg er, tar jeg deg inn. Så skal oss intet skille!»
I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»
8 For deg jeg gir mitt liv og blod, jeg all din synd vil bære. La intet rokke denne tro: At du skal skyldfri være. Uskyldig lider jeg din dom, til liv skal døden vendes om, og du skal finne nåde.
Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.
9 Til Gud min Faders høyre hånd fra dette liv jeg farer. Derfra jeg sender nådens Ånd, der er jeg din forsvarer. Min Ånd skal tale i mitt navn og gi deg trøst i nød og savn. Min sannhet skal du kjenne.
10 La alt som jeg har sagt og gjort, få prege liv og lære. Da skal Guds rike vokse stort til Herrens pris og ære. Men vokt deg for de vises bud som leder bort fra nådens Gud. Det må du ha i minne! (Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).
Salme nr 2 – av Speratus Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.
Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.
Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss «kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:
Gud har i sin barmhärtighet oss människor benådat, från all vår orättfärdighet har Kristi blod oss renat. Vi själva kan ej rädda oss vår synd har så fördärvat oss att bara nåden frälser.
Guds lag som kräver helighet har vi ej kunnat hålla, för synden bär vi i vårt blod alltsedan Adams dagar. Så har Guds dom nu drabbat oss, att älska Gud och göra gott står ej i vår förmåga.
Men Gud har sänt sin egen Son som oss med Gud försonat. För Jesu skull han friar oss, han oss i domen skonar. Pris vare Gud som såg vår nöd och frälste oss från evig död, hans Son har skänkt oss livet.
Det Guds lag kräver gjorde han till fullo i vårt ställe. Oskyldig led han syndens straff och tog på sig Guds vrede. Nu får vi räknas som Guds barn, rättfärdiga och rena, för Kristi skull allena.
När vi nu litar på Guds Son och inser egen vanmakt, då vet vi var vår räddning finns och kraften till att lyda. I glädje vill vi älska Gud och villigt hålla lagens bud och tacksamt honom tjäna.
Så står alltsammans i Guds nåd att vi får himlen ärva. Han lovat har att hjälpa oss och nådigt oss bevara. Hos oss finns bara skröplighet, i Gud är all vår salighet. Ske honom pris och ära!
Liste over sangene i Achtliederbuch 1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther 2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus 3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus 4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus 5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther 6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther 7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther 8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas)
Erfurt, 1524 Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.
Walters salmebok Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.
Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»3
Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.
Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for noen vakre og vidunderlige følelser han hadde i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv følte seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.
Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.
Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).
1 I et brev til Ludwig Senfl, fra Coburg 1530, sitert av Heinz Schilling i Martin Luther: Rebell i en brytningstid, Oslo 2016, s 519.
2 Grøm, Ragnar, Guds rike vi beholder: salmedikteren Martin Luther 1483-1546, s 20
Blant de mest kjente martyrene fra oldkirken er Agnes av Roma. Hun ble til inspirasjon for mange kristne, deriblant Martin Luther, som ofte omtalte henne.
Agnes ble født inn i en rik romersk familie ca 292 e.Kr. Tretten år gammel og uvanlig vakker ble hun fridd til av en av Romas fornemme unge menn. Men hun avslo, og unnskyldte seg med at Kristus var hennes brudgom. Frieren ble da så skuffet og sint at han anmeldte henne.
På den tiden var det en borgerplikt å tilbe og bære fram offer til de romerske gudene og til keiseren. De kristne var ikke villige til å delta i slik avgudsdyrkelse, noe myndighetene betraktet som ganske problematisk. Likevel var det vanligvis ikke øvrighetens praksis å aktivt lete etter kristne for å straffe dem. Men, hvis noen derimot gikk til det skritt å levere anmeldelse på en kristen, ble det innkalt til avhør. Om den kristne da nektet å ofre og tilbe avgudene, ble dommen streng.
Unge Agnes sto imot alle forsøk på overtalelse fra embetsmannen som avhørte henne. Hun nektet å gi slipp på sin tro. Som straff ble hun plassert i et bordell. Men Gud hørte hennes bønner om beskyttelse mot utukt, slik at ingen lyktes med å ta fra henne jomfrudommen. Senere ble hun overført til et fengsel og dømt til å henrettes med sverd. På vei til retterstedet, et stadion i Roma, var hun smilende og glad, som om hun skulle i et bryllup.
Agnes’ martyrdød fant antagelig sted den 21. januar i år 305. Keiser Diokletian drev på denne tiden en hard kristenforfølgelse i mange land, og tusenvis av troende gikk i døden. Men kort tid etter ble keisermakten gitt til Konstantin (regjeringstid 306-337), som innførte full religionsfrihet for kristne og ville at kristendommen skulle bli statsreligion i romerriket. Da keiseren skulle bære sin datter Konstantia til dåpen, skjedde dette ved gravstedet til jomfrumartyren Agnes. Der ble det noen år senere også bygd en kirke.
Kirkefaderen Ambrosius diktet en salme til minne om Agnes, og både Hieronymus og Augustin skrev rosende ord om den hellige unge kvinnen. Fordi navnet hennes ligner på det latinske ordet for lam (agnus), ble det en tradisjon at kunstnere malte henne sammen med et hvitt og rent lam.
Martin Luther sa i sin siste preken, holdt i Eisleben bare tre dager før han døde: «Som det er skrevet om jomfruen Sankt Agnes, at da hun ble ført til fengselet og skulle drepes, følte hun det som hun skulle på dans. Hvor fikk hun dette fra? Å, bare fra denne Kristus, ved troen på disse ordene: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» … «Går det dårlig for deg, så vil jeg gi deg mot så du likevel kan le, og selv om du må gå på glødende kull, skal plagene likevel ikke være så store og djevelen ikke være så ille, slik at du kan tenke at du går på roser. Jeg vil gi deg et hjerte som kan le selv om tyrken, paven, keiseren osv. raser mot deg med den frykteligste vrede.»
11. juni er minnedag for BARNABAS, en betydningsfull leder i kirkens første tid.
I Apg 14,14 kalles Barnabas for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).
Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).
Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).
Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem. Men Barnabas og Paulus avviste denne tilbedelsen: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud» (Apg 14,8-18). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.
Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13). Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.
Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift kjent som «Barnabas’ brev» er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. «Barnabas’ reiser» er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt «Barnabas’ evangelium» dateres så sent som ca 1300-tallet (dvs. lenge etter at vår Barnabas levde) og den er dessuten påvirket av Koranen.
Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. 11. juni er datoen da han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.
(Illustr.: Maleri av Juan Martin Cabezalero. Public Domain)
Evan Luth 