Tese 3

 

Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

 

Embed from Getty Images

 

Denne påstanden betyr ikke at lovens og evangeliets lære er så vanskelig at en absolutt må ha hjelp av Den Hellige Ånd. Den er så enkel at selv barn kan forstå. Men akkurat nå ser vi på tillempningen og bruken av denne læren. Den praktiske anvendelsen av læren byr på vanskelige utfordringer som ingen kan overkomme bare ved hjelp av fornuftige overveielser og refleksjoner. Den Hellige Ånd må lære oss dette i erfaringens skole. Vanskene med å beherske denne kunsten møter pastoren, i første omgang som kristen, og dernest som pastor.

1) For det første er det å skille rett mellom loven og evangeliet altså en vanskelig og høy kunst for en pastor, som et kristent menneske. Ja, denne kunsten er den høyeste noe menneske kan lære seg. I Salme 51,12 ber David om en ny ånd. Etter sitt forferdelige fall, da han både brøt ekteskapet og forårsaket at uskyldig blod ble spilt, hadde han mistet vissheten om Guds nåde. Tilgivelse ble forkynt for ham da han erkjente og angret sin synd, men vi hører ikke noe om at han umiddelbart ble frimodig og glad. Tvert imot viser mange av hans salmer tydelig at han var i stor fortvilelse og nød. Når Guds budbærer kom til ham med budskapet: ”Herren har tilgitt all din synd”, sukket han i sitt hjerte: ”Å, nei. Det er ikke mulig. Min synd er for stor.” David, denne kongelige og opphøyede profeten, kjente meget godt til lovens og evangeliets lære. Alle hans salmer er fulle av hentydninger til det å kunne skille mellom dem. Men da han selv falt i synd, manglet han evnen til i praksis å anvende kunnskapen på sin egen situasjon. Derfor ropte han: ”Gi meg en ny og stødig ånd”.

I Luk 5,8 kommer Herren til den disippelen han hadde gitt navnet Peter – en klippegrunn – og gir beskjed om at han og de andre fiskerne, etter et mislykket nattlig fisketokt, må kaste garnene ut på dypt vann. Peter gjorde så, men forventet sannsynligvis at de ikke ville få noen fangst. Men se: de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne. Nå blir Peter grepet av frykt og tenker: ”Det må være allmaktens Gud selv som har talt til meg. Det må være min Skaper, som en dag skal være min dommer!” Han faller på kne for Jesus og sier: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” Han venter at Herren nå skal si: ”Se, hvor mange synder du har begått. Du er verd en evig død og fordømmelse.”

Hvor kom den fra, denne redselen hos Peter? Hvorfor takket han ikke Herren da han falt på kne? Fordi de mange syndene hans passerte revy for øynene på ham, og i den situasjonen ble det umulig å uttrykke glede og takknemlighet; han måtte bare falle skjelvende ned og rope til sin Herre og Frelser disse fryktelige ordene: ”Gå fra meg, Herre.” Djevelen hadde ranet ham for all trøst og hvisket ham i øret at han måtte rope slik. Han ventet ikke annet fra Herren enn å bli slått ned. Han var ute av stand til å skille mellom loven og evangeliet. Hvis han hadde vært i stand til dette, ville han gått Jesus frimodig i møte idet han tenkte på at Han hadde tilgitt ham alle hans synder. Når ikke vårt hjerte fordømmer og anklager oss, er det enkelt for en kristen å skille mellom lov og evangelium. Jmf. 1 Joh 3,20-21. Men situasjonen blir en annen når hjertet fordømmer og ikke vil la seg bringe til taushet, hva en enn gjør. Hvis en i det øyeblikket kan skille rett mellom lov og evangelium, vil en falle ned for Jesu føtter og finne trøst i Hans fortjenester. Men dette er ikke enkelt.

Når kristne imidlertid har lært seg å skille rett, i praksis, mellom loven og evangeliet, sier de med Johannes: ”Gud er større enn vårt hjerte. Han vet alt. Og han har gitt en annen dom over menneskets synd, en frikjennelsesdom, og den gjelder også meg.” Velsignet er du hvis du har lært deg denne vanskelige kunsten. Men anse deg likevel ikke som fullkommen, for du vil alltid bare være som en nybegynner i dette. Husk: Når loven anklager deg, da grip med en gang fast i evangeliet.

Som to fiendehærer støter loven og evangeliet av og til sammen i et menneskes samvittighet. Evangeliet sier: ”Du er tatt inn under Guds nåde.” Loven derimot sier: ”Ikke tro på det; se bare på hvordan du har levd, hvor mange og stygge syndene dine er, hva slags tanker og begjær du har gitt rom for i ditt sinn.” I en slik situasjon er det vanskelig å holde lov og evangelium rett fra hverandre. Når dette skjer, må en si til loven: ”Bort med deg! Alle dine krav har til fulle blitt oppfylt, og du har derfor ingenting utestående med meg. Det fins En som har betalt hele min gjeld.” Dette problemet gjør seg ikke gjeldende for en person som er død i sine overtredelser og synder; han er fort ferdig med hele loven. Derimot er det en høyst reell problemstilling for en person som er blitt omvendt.

2) For det andre, skal vi være klar over at det for pastoren, også som teolog og sjelesørger er den høyeste og vanskeligste kunst å skille rett mellom disse to sidene av Bibelen. Alt det teologen ellers må kunne og vite, er mindre verd enn denne kunsten.

2 Tim 2,15: ”Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte” (eller: ”som rett deler sannhetens ord”, iflg. en del bibeloversettelser). Apostelen Paulus’ råd til Timoteus her, indikerer at det å skille rett mellom lov og evangelium er en stor og vanskelig kunst.

Det Herren Jesus i Lukas 12,42-44 roser som et flott utført arbeid, er ikke ene og alene en framsigelse av Guds ord, eller for å uttrykke oss i tråd med liknelsen, å gi mat til hvert medlem av husholdningen, men det å sørge for at enhver får riktig porsjon til rett tid – at hver og en får det som hans åndelige tilstand krever. Og dette må skje til riktig tidspunkt. Det er en dårlig forvalter som gir tjenerne noe å spise til helt uregelmessige tider, og som heller ikke bryr seg om de får nok mat til rette tid. Den lærdommen liknelsen her i Lukas 12,42-44 vil gi oss, er: En forkynner må være vel bevandret i kunsten å gi enhver til rett tid det han trenger, enten loven eller evangeliet. Bare fra Gud selv forventer apostelen å få de kvalifikasjoner som kreves for denne høye og vanskelige kunsten, jmf. 2 Kor 2,16 og 3,4-6.

Forkynn slik at hver eneste tilhører føler: ”Han mener meg. Han har tegnet fariseeren og hykleren nøyaktig slik som jeg er.” Pastoren beskriver en person som er nedtynget av synd og fristelser så tydelig at offeret for den aktuelle fristelsen må innrømme: ”Dette er min situasjon.” Mens han lytter til pastoren må den angrende snart forstå: ”Den trøsten gjelder meg; det er meningen at jeg skal ta den til meg.” Den forskrekkede og vakte sjelen må ledes til å tenke: ”Å, for et godt budskap! Dette er til meg!” Men viktig er det at også den ubotferdige ledes til å erkjenne: ”Forkynneren har tegnet et nøyaktig portrett av meg.”

Derfor må forkynneren vite hvordan kan skildre nøyaktig den indre tilstanden til enhver av sine tilhørere. Bare en objektiv presentasjon av de forskjellige læresetningene er ikke nok for dette formålet. En kan være aldri så ortodoks og ha tilegnet seg den rette lære, men likevel ikke leve i personlig samfunn med Gud, enda ikke ha gjort opp sin sak med Gud, enda ikke ha kommet til forvissning om at syndeskylden er ettergitt og betalt.

Den store utfordringen det er å skulle skille rett mellom lov og evangelium, er enda større når pastoren utøver privat sjelesorg til enkeltmennesker. Fra prekestolen kan han gi varierte utsagn og håpe at de vil nå inn til tilhørerne. Men når folk søker hans råd som sjelesørger, står han overfor en langt vanskeligere oppgave. Han vil snart få inntrykk av hvem som er kristne og hvem som ikke er det, selv om han selvfølgelig kan bli lurt av en hyklers fromme ytre. Men kan pastoren skille rett mellom lov og evangelium, er det nok mulig at tilhørerne hans narret ham, men det er deres egen feil dersom de anvendte feil lære på seg selv. Bare i det tilfelle hvor årsaken til at folk misforstår budskapet skyldes pastoren, er det han som må bære stort ansvar for dette. Dersom folk oppfører seg som kristne bare for å lure pastoren, så er det seg selv de lurer. En pastor skal behandle som en kristen enhver person som gir inntrykk av å være det – og motsatt.

Imidlertid er ikke alle ikke-kristne like. En er krass og grovkornet motstander av religionen, en gudsfornekter og gudsbespotter. En annen er ortodoks, tilhenger av den rette lære, men har en død, intellektuell tro. Pastoren vil – hvis han da ikke selv er en slave under synden og ute av stand til å danne seg et bilde av personen han har for seg – i den sistnevnte gjenkjenne en åndelig blind som ennå er fanget i den åndelige døds lenker. Dersom nå en ikke-kristen er blitt grepet av uro og fylt av en viss angst, men ennå er ubotferdig og stolt, skal pastoren si til seg selv: ”Denne personen må først bli knust.” En er slave av en stygg last, en annen er egenrettferdig. Å finne ut hvilken gruppe de forskjellige hører til, og så tilberede den rette medisinen; det er dette som er den vanskelige oppgaven vi her taler om. Og det er om å gjøre at vi forstår at en forkynner bare kan bli rett utrustet for en slik oppgave ved Den Hellige Ånds hjelp.

Til sist er likevel det vanskeligste å gi de sanne kristne hva de til enhver tid behøver – alt etter hva for åndelig tilstand den enkelte er i. En har en svak, en annen en sterk tro; en er frimodig og glad – en annen sørgmodig; en er treg og dorsk – en annen brennende av iver; og en har lite av åndelig kunnskap – en annen er dypt grunnfestet i sannheten.

(Fortsettelse følger neste fredag, 27. januar.)

_________________________________________________________________

For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)