Stikkord: troens frukter

Preken over Jakob 2,8-17

Hvordan kan et menneske komme inn i Guds rike? For å komme inn i Guds rike og himmelriket må du stå framfor Gud som fullkomment ren og rettferdig, himmelen verdig. Jesus sier i dagens evangelietekst fra Matteus 5: «For jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» De skriftlærde og fariseerne var jo på mange måter så nøye med hvordan de levde. Ingen var mer opptatt av å følge Guds lov enn dem.

Men det er slett ikke nok med en ytre rettferdighet; å se hederlig ut på overflaten, uten at hjerte, tanker, sinn og hele mennesket er med. Guds lov krever en fullkommen rettferdighet – at vi er helt og holdent rettferdige. Guds lov er en enhet. Snubler vi i bare ett av budene, har vi gjort oss skyldige i å bryte dem alle, slik Jakob skriver (Jak 2,10). Bryter vi Guds lov på bare ett punkt, gjelder vi som lovbrytere.

Det hjelper ikke å si: «Jammen, jeg har jo vært ganske flink på en del andre områder – når det gjelder en del andre bud, så da må vel det veie opp, så jeg slipper å bli kalt lovbryter?» Nei, hvis det er slik at Gud krever tusen ting av oss, og du har oppfylt, la oss si, 999 av dem, men syndet mot det siste, – da er du en lovbryter og mangler den rettferdigheten Gud krever.

Nå er det jo ingen av oss som har vært i nærheten av å holde 999 av 1000. Vi står alle med mange lovovertredelser og synder på rullebladet. Vi har syndet i stort og smått, med tanker, ord og gjerninger. Vi er milevis unna å eie Guds rettferdighet slik vi er i oss selv – og vi fortjener derfor streng straff fra Gud, sier Bibelen, Guds ord.

Men Jesus og apostlene viser oss løsningen for oss lovbrytere: Helt ufortjent gir Gud oss den rettferdigheten vi trenger – i Frelseren Jesus, som har levd for oss og holdt hele Guds lov til punkt og prikke, og gitt seg selv i døden for oss som en løsepenge for alle. Han fikk lovens strengeste straff. På korset tok han vår synd og skyld på seg. Og han oppstod seierrik fra de døde den tredje dagen. Dermed erklærte Gud at alle vi syndere i verden var frikjent og rettferdige for ham.

Dette glade budskapet – evangeliet – er Guds kraft til frelse for hver den som tror, som Paulus skriver i Romerbrevet. For her i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro (Rom 1,16-17). Det vil si: Vi får bare ta imot i tro den store skatten Jesus har vunnet for oss, og som blir åpenbart for oss og overrakt til oss helt gratis – i evangeliet i ord og sakrament, i dåpen og nattverden og når vi hører forkynnelsen eller leser evangeliet for oss selv. Da eier vi ved troen Guds rettferdighet, og samtidig full syndstilgivelse, fred med Gud og evig liv.

Dette sanne og glade budskapet er en mye større glede og gave enn om Norges fotballandslag hadde vunnet gårsdagens kvartfinale i VM mot England og gått hele veien til seier. Folk i Norge hadde vært i lykkerus da! Jeg også ville nok blitt veldig glad for det. Men suksess og seier i fotball-VM er jo bare en liten bagatell, sammenlignet med evangeliet og Jesu seier som vi får del i gjennom evangeliet i ord og sakrament. Seieren er vår! Hvor jublende glade har vi ikke grunn til å være for dette – for nåden fra Gud! Ja, for dette er bare av nåde, ikke på grunn av våre gjerninger og prestasjoner.

Paulus understreker dette i Efeserbrevet: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,8–10).

Frelsen har altså ikke kommet i stand på grunn av noe vi selv har gjort eller gjør. Frelsen hviler ikke på gjerninger, ingen kan skryte av at de har bidratt til frelsen med noe de har gjort.

Men, som vi forstår, er gode gjerninger likevel ikke uviktige. Troen følges alltid av gjerninger, som en konsekvens, en frukt. Gud har lagt ferdige gode gjerninger for oss som vi skal få vandre i og holde på med gjennom livet.

Den som tror på Jesus, er som grener på vintreet hans, og grenene bærer frukt. Gode gjerninger er frukter av troen. Gjerningene viser at troen er levende og ekte. Uten ham kan vi ikke gjøre noe. Det er han som virker gjennom oss – vi er hans verk.

Hvis en gren har visnet på et frukttre, fordi sevjen fra stammen ikke når ut til grenen, blir det heller ingen frukt. Men en levende gren – og en levende, sann tro – bærer frukt. Det er kjennetegnet på et epletre, at grenene bærer epler.

Det er mot dette bakteppet vi må forstå det Jakob skriver: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14)

Mange har stusset over dette verset og lignende vers i Jakobs brev, fordi det kan se ut som de motsier Paulus sine ord om at det jo er ved tro vi frelses, og at det ikke hviler på gjerninger. Men Bibelen motsier ikke seg selv – heller ikke her.

Jakob tar opp et spesielt problem i en del kirker og menigheter: Det finnes de som kaller seg kristne, men som tenker at det ikke er så viktig hvordan de lever og oppfører seg. De tenker kanskje at å være kristen er å si fram trosbekjennelsen, å stille seg bak det som står der – men etterpå kan du leve som du vil. Men er det i så fall en sann, levende tro de har?

For eksempel: Noen påstår at de er troende kristne, men oppfører seg ubarmhjertig mot andre, bryr seg ikke om å hjelpe folk, kanskje noen i menigheten som de ser er fattige og lider nød og trenger hjelp. De har en kalde og hjerteløs holdning til sine medmennesker. Jakob nevner nettopp et slikt eksempel her i kapittel 2. Hva slags tro er det, som ikke følges av god frukt? Det må være en død tro. Og kan en død tro frelse noen? «Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14) – altså den troen? En død tro, uten livsforbindelse med Jesus, der sevjen ikke flyter ut til grenene og det ikke kommer frukt. En slik tro er ikke frelsende. Det hjelper ikke at en person påstår at han har troen, hvis troen ikke følges av gode gjerninger.

Hvis noen har fått høre om Guds nåde, og så bruker nåden som en unnskyldning for å leve i synd – tenker at de ikke trenger å vende seg bort fra synden og gjøre det som er rett og godt, gode gjerninger i samsvar med Guds vilje og bud – da har ikke den personen en levende tro på Jesus.

Uten gjerninger er troen død. Men det betyr altså ikke at gode gjerninger mennesker gjør, er grunnlaget for troen. Nei, for troen er bygget på og hviler bare på Jesus og hans gjerninger til frelse, alt det han har gjort for oss. Men troen blir synlig, viser at den er levende, sann og ekte, gjennom gode gjerninger. «Troen er en levende, virksom og kraftfull ting. Den kan ikke la være å gjøre godt» (Luther). Evangeliet og Den Hellige Ånd driver det mennesket som tror, til å gjøre gode gjerninger. Troen produserer frukt.

«Du skal elske din neste som deg selv.» Dette er den kongelige lov i Skriften, skriver Jakob (Jak 2,8). Gud trenger ikke våre gode gjerninger – men medmenneskene våre her i verden trenger kjærlighet, omsorg og gode gjerninger. Og Gud vil bruke oss som sine redskaper til dette.

Hvorfor kaller Jakob «Du skal elske din neste som deg selv» for den kongelige lov? Den er kongelig fordi den kommer fra Kongen med stor K – Jesus er lovgiveren. Den er kongelig også fordi den «hersker» over de andre budene som handler om hvordan vi skal oppføre oss mot vår neste. Nestekjærligheten er hovedsaken, den oppfyller de andre budene: Du skal ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke bære falsk vitnesbyrd, ikke bryte ekteskapet, osv. Nestekjærligheten erstatter ikke de andre budene, men oppfyller det budene egentlig vil.

I Jakob 2,1-7 understrekes det at å elske sin neste som seg selv innebærer å ikke drive med forskjellsbehandling av mennesker, basert på status eller annet. For eksempel, hvis det kommer inn i menigheten en rik og velkledd person, kanskje til og med berømt, og vi smiler vennlig og tilbyr ham eller henne den beste plassen, mens en annen, som ser litt pjusk og elendig ut, ikke ønskes hjertelig velkommen, men møtes med forakt. Det er ikke barmhjertig å behandle folk slik. Uansett status i samfunnet, uansett utseende, hudfarge, alder eller funksjonsdyktighet skal vi ta godt imot alle. Å behandle et menneske bra fordi man tror man kan få nytte av vedkommende, er ikke nestekjærlighet. Uansett hvilke ressurser eller evner et menneske har, skal vi elske vår neste som oss selv. Dette er den kongelige loven. Vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss, som Jesus også sier i Bergprekenen.

Frihetens lov er et annet uttrykk Jakob bruker her i teksten vår og som er verdt å stanse litt opp ved. «Dere skal tale og handle … etter frihetens lov» (Jak 2,12). Hvordan kan lov og frihet høre sammen? Er det ikke en motsetning? Nei, frihet og lov passer godt sammen fordi Jesus har satt oss fri fra lovens anklager og fordømmelse. Loven lå på oss som et tungt åk, fordi vi ikke var i stand til å holde den. Evangeliet forkynner oss at Jesus har oppfylt loven til punkt og prikke for oss. En kristen er derfor ikke lenger en slave under loven. «Til frihet har Kristus frigjort oss!» (Gal 5,1)

Evangeliet er en veldig kraft. Når evangeliet har satt oss syndere fri, da ser vi Guds lov i et nytt lys. Og da vil vi gjerne, som frie mennesker, følge loven og leve etter den. Den som lever av evangeliet, får ved Den Hellige Ånd et nytt hjerte som elsker Guds lov og får stadig ny kraft til å følge den. Loven er for de troende blitt en frihetens lov og en glede å leve etter. Vi holder ikke Guds bud fullkomment, som vi gjerne ville, for vi har fortsatt den gamle syndige menneskenaturen så lenge vi lever her i verden. Men Jesu blod renser oss fra all synd. Og Gud har glede i de små gode gjerningene vi gjør i vårt daglige kall: i familien, blant naboer, kollegaer eller skolekamerater – i kjærlighet og barmhjertighet, ved å bære over med andres feil, når de ikke er så lette å være sammen med.

«Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle» (Jak 2,12). På dommens dag står vi som tilhører Jesus framfor hans dommersete som rene og rettferdige, himmelen verdige, kledd i Jesu rettferdighet – en fullkommen kappe uten flekk og lyte. Av bare nåde. Vi har allerede fått frikjennelsesdommen – på grunn av Frelseren vår og alt det han har gjort for oss, hans frelsesgjerninger. Men troen vår, som ufortjent har fått ta imot Guds rettferdighet og frikjennelse, viser seg jo i livet til den kristne gjennom gode gjerninger. Og de gjerningene skal dommeren nevne på den siste dag. De legges ikke fram som grunnlag for frifinnelsen – vi er ikke frelst på grunn av gode gjerninger vi har gjort. Men gjerningene nevnes som et vitnesbyrd om den troen som allerede har grepet Frelseren og evangeliet. Gjerningene har vitnet om at troen var ekte. Den var kanskje skrøpelig og svak, men likevel ekte, fordi den grep om Jesus og tok sin tilflukt til ham.

Vi er frikjent av Gud, evangeliet har satt oss fri, og vi får leve her i verden og tjene Gud og våre medmennesker på hver vår plass – etter frihetens lov. Da puster troen vår, og de små gode gjerningene i hverdagen gjør synlig at troen Gud har tent i hjertene våre, er levende.

Gud være takk og lov. Amen.