Johann von Staupitz (ca. 1460–1524) tilhørte en saksisk adelsslekt. Som ung mann trådte han inn i tiggermunkordenen augustinereremittene i München og ble i 1497 leder for klosteret deres i Tübingen. I 1500 oppnådde han doktorgraden i bibelteologi. Han mente at alle munker og teologistudenter burde konsentrere seg om bibellesing, noe som langt fra var noen selvfølge den gangen. Staupitz var kjent for sin fromhet og forkynnelse, og i 1503 ble han valgt til generalvikar (leder) for de tyske augustinereremittene. På denne tiden ble han også kalt av kurfyrst Fredrik den vise til dekan for teologifakultetet ved det nyopprettede universitetet i Wittenberg, hvor han dessuten virket som professor i bibelteologi.
I 1506 møtte han den unge augustinermunken Martin Luther i Erfurt. Luther var plaget av intens syndsbevissthet og frykt for Guds dom, og han bekjente sine synder hyppig – noen ganger i timevis. Staupitz lyttet og var en tålmodig veileder. Han pekte på Kristi blod som tilstrekkelig for frelse og oppfordret Luther til å se på Kristus og Guds nåde istedenfor å fokusere på seg selv og sin egen fortvilelse. “Se på Kristi sår,” sa han ofte. «Om det ikke hadde vært for dr. Staupitz, hadde jeg sunket ned i helvete,» sa reformatoren senere.
Staupitz rådet også Luther til å studere og undervise for å overvinne sin indre uro. Luther oppnådde den teologiske doktorgrad, og Staupitz lot ham i 1512 overta lærestolen i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg.
Da Luther i 1517 offentliggjorde sine 95 teser mot avlatshandelen, støttet Staupitz ham. Han så tesene som kritikk av kirkelige misbruk, ikke som et angrep på kirkens lære. Da Luther ble anklaget for kjetteri, ble Staupitz utnevnt til å mekle. Han arrangerte i 1518 et møte i Augsburg, hvor han frigjorde Luther fra lydighetsløftet til augustinerordenen. Dette ga Luther frihet til å forsvare sin lære, samtidig som det beskyttet ordenen mot skandale. Staupitz viste med dette en balanse mellom lojalitet til pavekirken og omsorg for Luther.
I 1520 krevde pave Leo X at han skulle fordømme Luthers “kjetterier”, men Staupitz vegret seg mot å gjøre det fullt ut. Han sa fra seg vervet som generalvikar, flyttet sørover, gikk over til benediktinerordenen og ble abbed i Salzburg, hvor han døde 28. desember 1524. I sitt siste brev til Luther uttrykte han sorg over reformasjonens splittelse av kirken, men beholdt vennskapet.
Evan Luth 