Ca år 175 e. Kr.: En gresk filosof ved navn Celsos gjør narr av de kristne. Ifølge ham er de «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerer også på at den kristne forkynnelsen retter seg mot syndere; at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette er dypt urettferdig og anstøtelig, synes han.

Ja, det er som Paulus skrev til de kristne i greske Korint ca 120 år tidligere, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,27ff.)

Gud gjør det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfulle i verden, men i Guds rike er det annerledes. Ingen av oss har noe å komme med fram for ham. Vi står tomhendte, har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, bare de som er «fattige i ånden» (Matt 5,3), som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, små, svake, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som Maria synger: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,53). For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud». Både det høye og det lave i verden står uten noen egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får alle i stedet rose oss av Jesus, vår frelser. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger. Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Det kan aldri bli vårt eget verk. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1,30).

De kristne i Korint var «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt» (1 Kor 1,26) og ble derfor sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen. Men de eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike. De tilhørte nemlig en svært betydningsfull slekt. Peter skriver om de kristne i Lilleasia: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet… (1Pet 2,9).

Som kristne kan vi si: Jesus er vår visdom fra Gud, og vi kan være stolte av ham, for «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår rettferdighet» (1 Kor 1,30). For oss som ikke har noen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, gikk Jesus inn som stedfortreder og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss.

Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår helliggjørelse» (1 Kor 1,30). Han er Guds hellige, rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil (Ef 5,26-27). Vi får også rose oss av Jesus fordi han er blitt «vår forløsning» (1 Kor 1,30). Han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata.

(Tor Jakob Welde, fra Tidskriften Biblicum, 3/2023)