Julehilsen

Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.

En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.

Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.

Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.

Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4). 

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.

(Tidskriften Biblicum 4/2024)

En dårskap for verden

Akrokorint, med gammel festning i høyden over antikke Korint. Wikimedia Commons.

Ca år 175 e. Kr.: En gresk filosof ved navn Celsos gjør narr av de kristne. Ifølge ham er de «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerer også på at den kristne forkynnelsen retter seg mot syndere; at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette er dypt urettferdig og anstøtelig, synes han.

Ja, det er som Paulus skrev til de kristne i greske Korint ca 120 år tidligere, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,27ff.)

Gud gjør det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfulle i verden, men i Guds rike er det annerledes. Ingen av oss har noe å komme med fram for ham. Vi står tomhendte, har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, bare de som er «fattige i ånden» (Matt 5,3), som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, små, svake, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som Maria synger: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,53). For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud». Både det høye og det lave i verden står uten noen egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får alle i stedet rose oss av Jesus, vår frelser. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger. Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Det kan aldri bli vårt eget verk. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1,30).

De kristne i Korint var «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt» (1 Kor 1,26) og ble derfor sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen. Men de eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike. De tilhørte nemlig en svært betydningsfull slekt. Peter skriver om de kristne i Lilleasia: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet… (1Pet 2,9).

Som kristne kan vi si: Jesus er vår visdom fra Gud, og vi kan være stolte av ham, for «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår rettferdighet» (1 Kor 1,30). For oss som ikke har noen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, gikk Jesus inn som stedfortreder og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss.

Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår helliggjørelse» (1 Kor 1,30). Han er Guds hellige, rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil (Ef 5,26-27). Vi får også rose oss av Jesus fordi han er blitt «vår forløsning» (1 Kor 1,30). Han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata.

(Tor Jakob Welde, fra Tidskriften Biblicum, 3/2023)

Bare én skapelsesberetning, ikke to!

Det er en utbredt oppfatning at Første Mosebok inneholder to ulike skapelsesberetninger. Men et litt nærmere studium viser at den såkalte «nr. 2» er en fortsettelsesfortelling, ikke en alternativ skapelsesberetning.

Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.
Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.

Første Mosebok er en meget fint komponert bok! Etter en innledning om skapelsen av verden (1 Mos 1,1 – 2,3), skildres den fortsatte historien i ti (10) hovedavsnitt. Alle de ti hovedavsnittene innledes med en setning inneholdende det hebraiske nøkkelordet toledoth, som har betydningen «fortsettelseshistorie», «slektshistorie» o.l.

Det mange har ment er «den andre skapelsesberetningen» er altså egentlig den første fortsettelseshistorien (!). Dette kommer fint fram i den nyeste norske bibeloversettelsen (2011). (I 1978-oversettelsen gjorde man derimot en kunstig oppdeling av det fjerde verset i kapittel 2, – og dette passet «utmerket» med den dårlige teorien om to ulike skapelsesberetninger).

1) Den første av de ti fortsettelseshistoriene begynner altså med 1 Mos 2,4: (Overskrift: Mennesket i Edens hage) «Dette er historien (toledoth) om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen» (min kursivering). Her tar forfatteren først et lite steg tilbake, går inn på den sjette skapelsesdagen og forteller nærmere om hvordan det gikk til da Gud skapte mannen og kvinnen. I denne første fortsettelseshistorien er det menneskene som står i sentrum, og hvordan Gud viser dem omsorg. (Skapelsen av dyr og planter, som også nevnes, har underordnet betydning. Derfor nevnes ikke alt i strengt kronologisk rekkefølge, men derimot i logisk rekkefølge). Videre fortelles det om hva som skjedde med de første menneskene i tiden som fulgte, blant annet om syndefallet, og Kain og Abel.

2) Den andre fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 5,1: «Dette er boken om Adams slektshistorie (toledoth).» Også her knyttes det an til det foregående (for Adam er jo omtalt tidligere), før det fortelles videre om hva som hendte i Adams slekt.

3) Den tredje fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 6,9: «Dette er Noahs slektshistorie (toledoth).» Personen Noah var allerede nevnt mot slutten av forrige hovedavsnitt, men her fortelles det videre om ham og hans familie, og storflommen.

De resterende sju «toledothene» i Første Mosebok finner vi ved å slå opp følgende vers:
1 Mos 10,1; 11,10; 11,27; 25,12; 25,19; 36,1 og 37,2. Alle avsnittene har altså dette til felles: de knytter an til noe som allerede er omtalt  og forteller videre om hva som skjedde i fortsettelsen. Det avsnittet som ofte feilaktig kalles «den andre skapelsesberetningen» er tydelig å forstå som en fortsettelseshistorie, som først utdyper og beskriver nærmere ting som er omtalt tidligere, før det fortelles om hendelsene som fulgte videre.

Slå opp i Første Mosebok og les selv – én skapelsesberetning og ti fortsettelseshistorier.

_____________________________________________________________________________________

I tidsskriftet Biblicum (nr. 3-4, 1981) har Seth Erlandsson en fin og nyttig gjennomgang av skapelsesberetningen og den første fortsettelseshistorien. I tillegg tar han en gjennomgang av hva bibelkritiske forskere har ment om disse skriftavsnittene, bl.a. påstander om paralleller med diverse babylonske epos og myter. Dette dobbeltnummeret av tidsskriftet er identisk med nr 12 i Biblicums småskriftserie: Världshistoriens första dagar, som kan bestilles fra Biblicums nettbokhandel:

https://biblicum.nu/?product=varldshistoriens-forsta-dagar