Stikkord: avdekking

Åpningsforedrag ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes 9. kirkemøte – på leirstedet Solgry i Sveio 1 – 3 august 2025

«Evangeliet er Guds kraft til frelse» – disse ordene er fra Romerne 1,16 – nærmere bestemt andre del av vers 16. I første del av verset står disse ordene: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet» – det som vi har satt som tema for denne kirkemøte-helgen. Apostelen Paulus’ brev til menigheten i Roma – skal vi fokusere på disse dagene.

Martin Luther mente at Romerbrevet er det viktigste skriftet i Det nye testamente: «Det inneholder evangeliet i all dets klarhet og renhet. Og det er vel verdt at alle kristne lærer det brevet utenat, ord for ord, og tar det til seg hver eneste dag som det daglige brød for sjelen sin. Vi kan aldri lese og grunne på det for mye, for jo mer vi fordyper oss i det, jo mer dyrebart blir det. Og jo bedre smaker det. (…)

I dette brevet finner vi i rikeste monn de tingene en kristen burde vite, nemlig hva lov, evangelium, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og korset er for noe, og hvordan vi skal oppføre oss overfor alle, enten de er rettferdige eller syndere, sterke eller svake, venn eller fiende.»

Ja, Romerbrevet skiller seg ut blant Paulus sine brever. I de andre brevene skriver han til menigheter eller personer som han personlig allerede kjenner fra før. Han har vært på besøk hos dem tidligere og gitt undervisning i den kristne apostoliske læren. Og Paulus skriver brev til dem fordi det kanskje er en spesiell situasjon som har oppstått. Han har hørt om noen utfordringer de har, som han vil skrive om for å hjelpe og oppmuntre.

Men når det gjelder menigheten i Roma, som dette brevet er adressert til, har Paulus ennå aldri vært på besøk der. Derfor er brevet ganske annerledes. Det er litt som et introduksjonsbrev, der han presenterer den læren han forkynner. Så dette er først og fremst et teologisk lærebrev, med en systematisk og nokså grundig framstilling av den kristne læren, med dens forskjellige lærepunkter.

Tidspunktet da Paulus skrev dette var antagelig ca 57 e. Kr., og apostelen oppholdt seg sannsynligvis i byen Korint i det sørlige Hellas. Han var på sin tredje misjonsreise. Det var gått om lag 27 år siden Jesus døde på korset og oppsto på den tredje dagen, fór opp til himmelen, og utøste sin Ånd på pinsedagen.

Når vi leser om pinsedagen i Apg 2, nevnes det der at jøder fra mange ulike land var til stede og hørte sine egne språk bli talt – deriblant noen fra Roma. Så det er ikke usannsynlig at den kristne menigheten i Roma ble grunnlagt av noen jøder som var blitt døpt i Jerusalem på pinsedagen og etterpå reiste tilbake til Italia. Men da Paulus skrev Romerbrevet noen tiår senere, var det nok blitt et flertall av ikke-jødiske kristne i menigheten i Roma.

Romerbrevets innledning

Jeg tenker nå først å gå relativt raskt gjennom de femten første versene av kap 1 – som utgjør en lang og fin innledning – før vi skal se nærmere på vers 16 og 17, to veldig berømte vers som uttrykker selve temaet for hele Romerbrevet.

Vi leser fra begynnelsen: Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Det er mye flott her som vi kunne ha stanset opp ved. Vi kan merke oss at Paulus gjør et poeng ut av at han som skriver dette er kalt av Gud til å være apostel og forkynne Guds evangelium. Det er ikke sitt eget budskap Paulus driver og lærer ut til andre, og han har ikke kalt seg selv til dette. Nei, han er utsendt og har fått aposteloppdrag av Jesus, Kristus, Messias, som profetene i Det gamle testamente hadde talt og skrevet om. På veien til Damaskus, hadde Jesus møtt kristenforfølgeren Sauulus og kalt ham til apostel. Evangeliet handler om ham, Jesus, Guds Sønn, sann Gud og sant menneske, og hva han har gjort for oss.

Vi leser videre fra vers 8: Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

«Grekere og barbarer», står det i vers 14, og dette er et uttrykk som betyr: alle folkeslag utenom jødene. Barbarer høres nokså negativt ut for oss; vi snakker jo iblant om at noen oppfører seg barbarisk. Men her er ordet barbarer ikke egentlig et skjellsord, men et ord som ganske enkelt betegner folk som ikke snakket verdensspråket gresk eller som var fremmed for gresk kultur. I Roma var gresk språk og kultur allment kjent. Men, når det gjelder kunnskap om evangeliet og det å få del i frelsen, stiller alle likt, uansett grad av dannelse, intelligens og kultur.

Paulus «står i gjeld til alle», sier han, så han forkynner ikke evangeliet bare fordi han har lyst. Nei, han skylder medmenneskene sine å dele evangeliet med dem. Det er hans plikt. Tidligere hadde han vært en som med stor iver prøvde å hindre den kristne kirken og evangeliet. Han hadde ødelagt for de kristne så mye han kunne. Nå var han svært lei seg for dette og desto ivrigere etter å utbre evangeliet og få se det bære rik frukt og kirken vokse. Han ønsket inderlig at de kristne i Roma måtte bli styrket i troen sin, ved Den Hellige Ånd. «Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma. For… – og så kommer det:

Romerbrevets tema

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Her gir Paulus leserne temaet for brevet. Det er dette som er selve kjernen i det budskapet han forkynner som apostel. Her får vi det likesom i et nøtteskall.

Han skammer seg ikke over å forkynne dette budskapet over alt der han kommer, for både jøder og grekere. Nei, han forkynner evangeliet med stor frimodighet, selv om han godt vet at dette er en dårskap for grekerne og denne verdens vise. Og han vet at de fleste blant jødene tar veldig anstøt av budskapet om Jesus, den korsfestede og oppstandne Messias. For jødene gikk jo og forventet at Messias skulle være den herlige, ærerike, mektige jødiske kongen. Men Paulus reiste nå rundt og forkynte at Jesus fra Nasaret – som var blitt hengt som en forbryter på et kors for å dø den mest ydmykende og pinefulle døden som kunne tenkes – at han var Guds Messias og at på grunn av denne korsfestede mannen så er vi frelst, uten at vi behøver å gjøre noe eller bidra med noe selv, ja vi kan heller ikke gjøre noe selv for å bli frelst! Det er en gave – og helt gratis. Dette virket bare helt dåraktig, syntes mange. Jesus hadde forberedt disiplene sine på at de kom til å bli foraktet og hatet av mennesker for hans skyld (Joh 15,20). Paulus var derfor helt forberedt på slike reaksjoner.

To tusen år senere er det ikke fritt for at mange av oss kristne dessverre iblant skammer oss litt. Kanskje fordi vi merker at vi er ganske få, og majoriteten i samfunnet rister litt på hodet av oss. Vi skulle ønske at vi hadde mer frimodighet når vi merker motstanden. Blant forskjellige ting ved det bibelske budskapet mange reagerer imot, er dette at menneskene av naturen er hjelpeløst fortapt på grunn av synden i oss, at vi alle trenger frelse, men ikke selv har noen evne og kraft til å bidra til vår frelse. For de fleste i samfunnet vårt er opplært til å tenke at de er ressurssterke og gode på bunnen selv om de ikke er helt perfekte, og at de bør stole på seg selv og sitt eget hjerte og si med selvtillit: «you can do it!». Men så kommer vi og sier: «Nei, det er ikke slik i åndelige ting, i det som har med Gud og frelsen å gjøre». Da blir det reaksjoner.

Paulus hadde tidligere hatt veldig god selvtillit fordi han var en lovlydig og vellykket fariseer, men alt det regnet han nå som som verdiløst skrap, som han skriver i Filipperbrevet. Nå hadde han sin stolthet i Kristus Jesus (Fil 3,3). Og han skammet seg overhodet ikke over evangeliet om Jesus, dette var hans store skatt og det mest verdifulle for ham. La oss tenke som ham, selv om vi er fullt klar over at mange andre anser det kristne budskapet som en anstøtelig dårskap.

Guds kraft til frelse

For Paulus vet at evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker». Evangeliet om Jesus er overhodet ikke noe svakt og ubetydelig og noe å skamme seg over. Tvert imot. Kristus er Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24). Her er noe som er visere og sterkere enn all menneskelig visdom, styrke og kraft.

Evangeliet er Guds kraft. Det greske ordet for kraft her er dynamis, som vi finner igjen i det norske ordet dynamitt. Evangeliet har sprengkraft i seg, det er sterke saker. Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr 4,12). Jesus sier: De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv (Joh 6,63). Gud Den Hellige Ånd virker gjennom sitt ord, han virker med en overnaturlig kraft når et menneske hører eller leser ordet, synger det, minner seg selv på det, tenker på det.

Evangeliet er «Guds kraft til frelse – for hver den som tror». Alle mennesker er i behov av frelse, på grunn av synden som stenger oss ute fra himmelen og saligheten og livet med Gud. Evangeliet er budskapet om frelsen, frelse fra synden, døden, djevelen og helvete. Men, det gir ikke bare informasjon om denne frelsen. Nei, det lover og overrekker også selve gaven, frelsen. Og det har altså som nevnt i seg en aktiv, overnaturlig og guddommelige virkekraft som skaper den troen som trengs for at gaven skal bli tatt imot og mennesker få personlig del i frelsen som Jesus har vunnet for oss. For Guds løfter om frelse kan vi bare ta imot ved troen, ikke på noen annen måte.

Evangeliet er Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker. Uttrykket «jøde først og så greker» handler kun om en rekkefølge, at jødefolket fikk løftene om Messias før andre. Tenk på Abraham, som fikk vite av Gud at i hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet (1 Mos 12,3). Messias ble senere født i Davids by, Betlehem, og noen jødiske sauegjetere fikk høre nyhetene først. Jesu første disipler, som han underviste i tre år, var jøder. Og når apostelen Paulus, som selv var jøde, kom til en ny by for å forkynne evangeliet, gikk han vanligvis først til synagogen for å snakke med jødene. Deretter gikk han til de andre, grekerne. Ordet «greker» her i teksten står for alle som ikke er jøder. Løftene om frelse gjelder alle folkeslag. Og både jøder og grekere behøver å ta imot evangeliet om frelsen ved troen. Det er den eneste måten. Sånn sett er det ingen forskjell. Men med hensyn til rekkefølgen var det en forskjell. Og det er viktig at evangeliet om Jesus må bli forkynt blant jødefolket også nå i vår tid.

Guds rettferdighet

Evangeliet er altså Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker.

«For…» står det videre, i begynnelsen av vers 17 – og her får vi en forklaring på hvorfor evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror: For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Guds rettferdighet er nødvendig for å bli frelst. Mennesket trenger å eie Guds rettferdighet, «rettferdigheten fra Gud», eller «den rettferdighet som gjelder for Gud», som det greske uttrykket dikaiosyne Theou også kan oversettes. Vi trenger å stå som rettferdige for ham, dvs. at vi i Guds øyne er akkurat slik Gud vil ha oss. Og Hans vilje er at vi skal være hellige, rene og rettferdige.

Men mange har blitt forvirret når de har lest dette verset: Hva menes egentlig med uttrykket «Guds rettferdighet»? Det kan ha ulike betydninger i ulike sammenhenger. Og det naturlige mennesket tenker da med en gang på betydningen at Gud er en som dømmer rettferdig; Gud er hellig og streng, fordømmer synden vår og lar ikke den skyldige slippe straff. Denne Guds rettferdighet står det jo en hel del om i Bibelen. Men er dette evangeliet? «Evangelium» (gresk: evangelion) betyr jo «et godt og gledelig budskap». Og Guds rettferdige fordømmelse av synden som bor i oss alle – det er vel ikke et budskap som gjør oss glade? Nei, dette er lovens budskap, og ikke evangelium.

Martin Luther fortalte at han hadde pleid å hate dette uttrykket – «Guds rettferdighet». For han tenkte da bare på Guds dømmende rettferdighet, at Gud krever at vi syndige mennesker lever et hellig og rettferdig liv. Men dette klarte Luther ikke! Han ble fortvilet og sint på Gud fordi han skjønte at det var umulig for ham å oppfylle kravene. Som munk i augustinerklosteret skjønte han ikke hva Paulus mente i dette verset i Romerbrevet. Men etter hvert begynte det å lysne for han, da han fordypet seg i studiet av Bibelen der han gikk til grunnteksten på gresk.

Og en dag i året 1518 eller tidlig i 1519, mens han satt i studiekammeret sitt og grublet over dette verset, fikk Luther sin store aha-opplevelse. Han så plutselig noe som han ikke hadde sett klart tidligere: Uttrykket «Guds rettferdighet» handler jo ikke her om Guds dømmende rettferdighet, men om Jesus og hans rettferdighet – en rettferdighet fra Gud, en rettferdighet som gjelder for Gud og som åpenbares, overrekkes og gis til oss i evangeliet, i ord og sakrament. Troen får lov å bare helt passivt ta imot denne rettferdigheten fra Gud som en gave. Dette verset handler ikke om noen krav, men om at Gud har forbarmet seg over oss og i evangeliet gir oss alt det vi behøver!

Luther forteller: «Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg. Jeg fløy gjennom de forskjellige skriftene etter hukommelsen og fant frem parallelle uttrykk.» Nå var det som om alle puslespillbrikkene likesom falt på plass.

Ja, det står jo også bare noen kapitler senere i Romerbrevet om «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror … Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, fordi de er blitt frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,22-24), frikjøpt med hans blod. Vi får bare tro på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5), fordi Menneskesønnen har gitt seg selv som løsepenge for oss (1 Tim 2,5-6; Matt 20,28).Gud venter ikke til han ser at vi har fått skikk på livet vårt. Nei, han overrekker gaven til oss med en gang, uten betingelser. Vi får bare ta imot og stole på dette herlige og sanne budskapet. Og ved troen, som tar imot gaven, eier vi da Guds fullkomne rettferdighet, allerede her og nå. Og den rettferdige skal leve ved troen.

Den rettferdige skal leve ved troen

Den siste setningen der siterer Paulus fra den gammeltestamentlige profeten Habbakkuks bok, det 2. kapitlets 4. vers. På Habakkuks tid var det dramatiske tilstander i Israel. Verden holdt på å rase sammen for folket. For på grunn av den åndelige utroskapen deres mot Gud, ble kaldeerne, et nabofolk fra øst, sendt for å tukte israelsfolket. De herjet, og situasjonen var skremmende og fryktelig. Da, når alt ser veldig mørkt ut, lyder budskapet fra Herren Gud, at, de hovmodige og oppblåste skal falle og gå til grunne. Men «den rettferdige skal leve ved sin tro».

Det er interessant at i denne sammenhengen er det ikke noen teologisk diskusjon om hvordan et menneske blir frelst og rettferdig for Gud. Men Paulus siterer dette verset likevel. For selv om det på en måte er annerledes, er det også mye likt: Deres eneste håp den gangen for lenge siden var Guds løfte, å bare stole på det, stole på Guds ord. Det var alt de hadde å klamre seg til. Troen alene. Og det er det samme for oss alle, slik Paulus skriver om i Romerbrevet: Samtlige av oss er fortapte syndere, og det eneste håpet vårt er rettferdigheten fra Gud, den han åpenbarer og overrekker oss i evangeliet, som en gave, helt gratis – Jesu fullkomne rettferdighet, som absolutt holder mål overfor Gud. Vi får klamre oss til sannheten at vi for Jesu skyld står som rettferdige for Gud. Og den rettferdige skal leve ved sin tro. Ved troen alene.

«Av tro og til tro», som Paulus skriver – hva betyr det? Dette forteller oss at frelsen fra begynnelse til slutt er uten lovgjerninger eller prestasjoner fra vår side. Vi hører det glade budskapet om det Jesus har gjort for oss, at det er fullbrakt, og av bare nåde, uten at det kreves noen lovgjerninger. Gaven skal bare tas imot fritt og for intet – av troen. Vær så god! Og når vi hører dette, er det et så fantastisk budskap at det også vekker troen til live i oss. Det fører oss til tro. Så altså: «Av tro – og til tro».

Guds rettferdighet åpenbares

Tro er det motsatte av fortjenstfulle gjerninger (Ef 2,8-9; Gal 2,16). Tro er å bare tillitsfullt stole på løftet fra Gud. Det er ikke tro «pluss noe annet» som frelser oss. Det fins ingen tillegg som kreves. Det er bare troen alene. «Av tro til tro» handler derfor ikke om at det er troen som virker og får i stand rettferdigheten. Å tro er å ta imot det Gud har gjort ferdig og som tilbys i evangeliet. Den rettferdigheten som gjelder for Gud – og som åpenbares i evangeliet – er ikke en «potensiell» rettferdighet, men en virkelig rettferdighet fra Gud. Den fins der allerede før noen forkynner om den og før noen tar imot den i tro.

Det er ikke slik at Guds frelsende rettferdighet plutselig blir til – begynner å eksistere – når et menneske tror. Nei, når det står at den guddommelige rettferdigheten «åpenbares» – eller helt ordrett oversatt: «avdekkes» (gresk: apokalýptetai) – i evangeliet, forutsetter det at den allerede fins før denne avdekkingen og åpenbaringen skjer.

En god sammenligning er en skulptur som snart skal avdukes og presenteres for offentligheten. Kunstneren er allerede ferdig med arbeidet, skulpturen eksisterer og står helt klar, tildekket av en duk. Og så, når tiden er inne, blir den avdekket og åpenbart for menneskene som er til stede. Nå ser de den endelig.

På en lignende måte er det med evangeliet og den frelsende rettferdigheten som gjelder for Gud. Av naturen ser ikke vi mennesker denne. Vi skjønner oss ikke på den. Men Jesu fullkomne rettferdighet og det fullbragte frelsesverket hans er uansett en realitet – før vi kommer til tro på ham, tar imot rettferdigheten hans og får del i alle velsignelsene av frelsen han har vunnet for oss. Troen får ta imot noe som allerede eksisterte og som Gud Den Hellige Ånd åpenbarer og avdekker for oss i evangeliet.

Dette er det evangeliet vi i den kristne kirken og i Den Lutherske Bekjennelseskirke har fått motta. Et herlig budskap som setter fri og gjør oss glade og som vi overhodet ikke trenger å skamme oss over – at Gud «i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2 Kor 5,19). Gud har betrodd dette budskapet til oss for at vi skal dele det med andre, nye generasjoner av mennesker både her i Norge og i andre land. Menneskene innbiller seg jo i utgangspunktet at vi må jobbe på for å oppnå eller vinne frelsen ved vår egen lydighet og trofasthet. Men den som søker rettferdigheten fra Gud, kan bare få den ved å ta imot den som en gave. Den er helt ferdig. Vi er bare mottakere – ikke vinnere – av rettferdigheten. Det er Jesus som har vunnet den – for oss.

Dette er hovedtemaet i Paulus’ brev til romerne. Han skammet seg ikke over evangeliet, og det vil heller ikke vi gjøre. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.